Smier, småbruk og hoppbakker

posted in: Kulturhistorie | 0

Av Tor Bjørvİk

Lokalkjente amatører har registrert kulturminner

I årene 2003-2004 ble det gjennomført en registrering av kulturminner i Nøtterøy kommune, som et ledd i et kulturminneprosjekt for kommunene i Vestfold. Initiativtakere til Vestfoldprosjektet var Vestfold fylkeskommune og Kommunenes Sentralforbund. Prosjektet har hatt to hovedmål: Registrere nyere tids kulturminner i tilknytning til tidligere tiders utmarksbruk og skape lokalt engasjement og oppmerksomhet rundt kulturminnene.

Arbeidsmøte i registreringsgruppa for Brattås krets, i forgrunnen Aud Christensen. (Foto: Tor Bjørvik)
Arbeidsmøte i registreringsgruppa for Brattås krets, i forgrunnen Aud Christensen. (Foto: Tor Bjørvik)

Registreringen ble gjennomført etter ”Gjør det selv-metoden”. Det ble rekruttert frivillige, lokalkjente personer i lokalmiljøet, som fikk utlevert kart og skjemaer og gjennomførte registreringen, med mer eller mindre veiledning og hjelp fra prosjektleder.
I Vestfold har ni kommuner har vært med på prosjektet, og i alt har det blitt registrert godt over 10 000 kulturminner. Med et budsjett på
under kr. 500 000,- må en kunne si at en har fått gjort mye for lite penger.

Lokalt engasjement

Prosjektet på Nøtterøy startet med at det ble holdt et forberedende møte med berørte foreninger i februar 2003 for å drøfte gjennomføring. Grunneierlaget, skogeierlaget, historielaget og OTO (orienteringslaget) møtte. En fikk fram navn på ca. 70 mulige registratorer fordelt over hele kommunen. Deltakerne fordelte seg på registreringsgrupper for de forskjellige delene av kommunen.
Kommunen ble delt inn i fire hovedsoner og i alt 24 registreringsområder. Det ble holdt et veilednings- og igangsettingsmøte i hver hovedsone, og deretter en felles markvandring i Tokenesområdet. I det videre arbeidet ble det gitt individuell veiledning til den enkelte registrator. Det var en fordel for framdrifta at registratorene innen hver sone møttes relativt ofte og arbeidet sammen, slik som det for eksempel skjedde på Torød. Kontaktperson i kommunen har vært kultursjef Gunnar Jacobsen, og kulturkontoret har fungert som et tjenestevillig sekretariat.
Ca. 55 registratorer har vært i sving og gjort en imponerende jobb med å få kulturminnene og historien ned på kart og skjema. Over alt har prosjektet blitt møtt med velvilje. Det breie engasjementet fra grasrota har vært med på å skape større oppmerksomhet rundt kulturminnene og den lokale historien, samtidig som vi har fått utvidet kulturminnebegrepet hos menigmann: vaskeplasser og hoppbakker er også kulturminner.
I gjennomføringen av prosjektet har vi hatt et godt forhold til grunneierne. Vi har fått fram betydningen av å ta vare på historien om kulturminnene. Hvis de blir borte, vet en hvor de har ligget, og historien bak. Det betydde nok også en del at det var folk fra lokalmiljøet, delvis grunneierne sjøl, som registrerte, og at en har samarbeidet med grunneiernes organisasjoner.
Statens kartverk har gitt verdifull hjelp med å tilpasse opplegget til Arealis, det kart- og informasjonssystemet som kommunene bruker i sin planlegging. Siri Lie Olsen, Nøtterøy har lagt alle registreringer inn på data, Hun hadde erfaring fra tilsvarende arbeid med Stokke og Tjøme og har gjort en glimrende jobb på svært kort tid. På nyåret 2005 kan vi gå inn på Nøtterøy kommunes hjemmeside og finne både beliggenhet og opplysninger om ca. 1500 kulturminner på Nøt
terøy.

Skjulested for andejegere på østsiden av Bjerkøy. Brukes det fortsatt? (Foto: Tor Bjørvik)
Skjulested for andejegere på østsiden av Bjerkøy. Brukes det fortsatt? (Foto: Tor Bjørvik)

Kildene

Den viktigste kilden har vært levende mennesker. Registratorene har henta opplysninger fra eldre mennesker i sitt område, og det er sannsynlig at 4-500 mennesker har gitt opplysninger til registreringen. De gamle har satt pris på at deres kunnskaper kan ha verdi. Allerede nå er noen av opplysningsgiverne borte, og prosjektet kan sees som en redningsaksjon for å ta vare på det de gamle vet.
En annen viktig kilde har vært gamle kart. Nøtterøy er så heldig at kommunen har et detaljert kart basert på flyfoto fra 1938. Dessuten finnes et, for sin tid, godt kart fra ca. 1910. De første utgavene av økonomisk kartverk har også hatt verdi, fordi det har skjedd store forandringer på Nøtterøy fra 1960.
En tredje viktig kilde har vært Unnebergs bygdebøker fra 1971. De er preget av en utrolig detaljrikdom, som har vært til stor nytte ikke minst når det gjelder å finne fram til nedlagte gårds- og småbruk. Lorens Bergs bygdebok stopper allerede i 1870 og er dessuten lite detaljert på fysiske forhold. Veierland, som før hørte til Stokke, har dessverre falt utenfor begge kommuners bygdebøker og fortjener ei egen bygdebok.
Ved å sammenholde kart, bygdebøker og muntlige kilder tror jeg vi har klart å nå målet: Å få fram et bilde av hvordan de forskjellige delene av Nøtterøy så ut før.

Potetkjeller i Vallers. (Foto: Tor Bjørvik)
Potetkjeller i Vallers. (Foto: Tor Bjørvik)

Hva har vi registrert?

I utgangspunktet skulle det bare registreres kulturminner i utmark. Imidlertid er det en svært flytende grense mellom innmark og utmark. Noe utmark er dyrket opp, noe jord er grodd til eller nedbygd, og det er mange tvilstilfeller, som for eksempel brygger og hoppbakker. Dessuten har vi sett det som viktig å ”tappe” de muntlige kildene for det de visste også utenom utmarksminner. Derfor ble det til at vi har registrert alt, men vi har konsentrert oss om nyere tids kulturminner. Fortidsminner er i stor grad registrert før. Vi har også lagt vekt på å få med kulturminner som er borte, og hvor det ikke er noen spor igjen, for eksempel gårdsbruk. Nå vet vi iallfall hvor de lå, og historien om dem. Om få år vil det ikke være noen som husker dem.

– og ikke registrert?

Området rundt Teie torv er ikke med. Det ble litt for komplisert å få med alle de forskjellige butikkene som har vært her gjennom tidene.
Øyene uten bruforbindelse er ikke med. De er tidligere grundig registrert av Jan Brendalsmo, med rapporten ”Een Øe langt fra Landet”. Imidlertid har vi tatt med Veierland og Bjerkø,
da det her er bl.a. er flere nedlagte gårdsbruk som ikke er med i Brendalsmos rapport.
Registreringen er nok heller ikke komplett over alt når det gjelder krigsminner, men her finnes det en grundig oversikt utarbeidet av Leif Hansen.

Per Alf Hansen ved gammel fortøyningspåle i fjellet i Knarberg. (Foto: Tor Bjørvik)
Per Alf Hansen ved gammel fortøyningspåle i fjellet i Knarberg. (Foto: Tor Bjørvik)

Interessante resultater

I alt er det registrert ca. 1500 kulturminner av alle slag, hvorav trolig bare ca. halvparten er synlige i dag. Vi har også registrert ca. 165 nedlagte gårder, småbruk og plasser. At bruket eller gården er nedlagt, vil si at jorda er solgt fra eller grodd til. De fleste av de nedlagte bruka har vært ganske små. Som nedre grense for småbruk har vi satt at de har hatt ku. De fleste bruka har gått over til å bli vanlige bolighus, men noen er fraflytta, og husa borte eller gått over til sommerbolig.
I tillegg til de gårdene og småbruka som er fraflytta, har vi registrert ca. 40 fraflytta ”vanlige” hus, hvorav de fleste har blitt sommersted.
Vi har også registrert ca. 60 stuer eller strandsitterstuer, hvorav en del har blitt hytter og en del er utvidet til en vanlig bolig. Tallet på stuer har nok vært en del høyere, men det har ikke vært mulig å fange opp alle, og det er heller ikke noen klar grense mellom de gamle stuene og de mer moderne boligene som kom etter hvert.
Grunnen til at vi har tatt dette med nedlagte og fraflytta gårder og hus så grundig, er at vi har ønska å gi et bilde av hvordan bruksstruktur og bosetting var på Nøtterøy før.
Pelsdyravl var særlig i mellomkrigstida og 
noe etter krigen ei populær tilleggsnæring på gårdene. På Nøtterøy har vi registrert 18 nedlagte pelsdyrgårder.
Ei annen næring som har betydd en del på Nøtterøy, var steinbrudd og steinhogging. Vi har registrert 12 nedlagte steinbrudd.

Smier og vaskeplasser

15 nedlagte smier er registrert. Noen av dem var bare gårdssmier, men det var også flere smier som lå inntil veiene og skodde hester og reparerte redskap for bønder i området. Tidligere var det også smier som leverte til de som bygde seilskuter, f.eks. fra Smidsrød.
Av båtbyggerier fra nyere tid er det registrert seks, mens det er registrert fire beddinger fra bygging av seilskuter. Det har vært vesentlig flere beddinger på Nøtterøy, men det har nå gått i glemmeboka hvor de har ligget.
Det er registrert ca. 70 nedlagte butikker, og i tillegg sju nedlagte kiosker. Fordi det ikke var store krav verken til vareutvalg eller lokaler, var det svært enkelt å starte en butikk. Dessuten hadde de fleste ikke bil, og det var derfor viktig med butikker i gangavstand.
Det er registrert bare to vaskeplasser. Det kan tyde på at det tidlig ble slutt på å vaske ute på Nøtterøy. Det kan også ha sammenheng med at det er få vassdrag med reint vaskevann i kommunen.
Av bekkekverner er det registrert fire, herav bare en, Tokenes, hvor det finnes spor. Selv om det ikke skulle mye vann til å drive ei bekkekvern, er jo bekkene på Nøtterøy ganske små og
har dessuten lite fall. På Tokenes var det også sag.
Hele 42 hoppbakker er registrert. Skihopping var en svært populær sport før krigen og fram til ca. 60-tallet, og det ble anlagt hoppbakker ”over alt”. De fleste bakkene ble lagt der naturen ”stemte” og har derfor ikke satt spor.
Av fotballøkker er det registrert 22, og av skøytebaner 9. Grunnen til at det var så tett med fotballøkker, skøytebaner og hoppbakker, var selvfølgelig at foreldrene ikke hadde bil. Ungene måtte derfor finne på noe der de bodde. (Egentlig ganske sunt på flere måter.)
Det er registrert 24 gamle veier, mer eller mindre synlige. De eldste veiene har i større grad enn nå gitt forbindelse mellom gårdene og mellom gårdene og sjøen. Dessuten var kirken og Borgheim viktige mål for veiene.

Morten Bjertnæs på gammel vei ved fundamentet til vindsaga på Smidsrød. (Foto: Tor Bjørvik)
Morten Bjertnæs på gammel vei ved fundamentet til vindsaga på Smidsrød. (Foto: Tor Bjørvik)

Hva kan vi lese ut av denne registreringen?

Nøtterøy har gjennomgått en total forandring fra ca. 1920 til i dag:

  • Nøtterøy var før mye mer vendt mot sjøen. Alle gårder hadde vei til brygge og båtstø ved sjøen, og herfra ble det brukt egen båt for eksempel til Tønsberg. Etter hvert kom lokalbåtene og dampskipsbryggene.
  • Det var mer spredt bosetting, fordi folk måtte bo der det var et næringsgrunnlag, på land eller på sjøen.
  • På 1800-tallet og fram til 1920-30-åra hadde Nøtterøy en utrolig mengde småbruk, med 520 dekar jord. En del av småbruka hadde vært husmannsplasser før, men de fleste var nok skilt ut fra andre bruk. De som bodde på bruka, var ofte sjøfolk, og hensikten med bruket var å skaffe mat til familien. Som oftest hadde de bare ei ku eller to, og det ble sjelden levert noe til salg. Etter hvert var det imidlertid noen som satsa på hagebruk, i større eller mindre skala, og solgte frukt og bær i Tønsberg. Husa på disse småbruka eksisterer ofte ennå, mens jorda kan være solgt til naboer, nedbygd eller gjengrodd. En konsentrasjon av slike småbruk finner en bl.a. på Støyten.
  • Det var også mange småhus uten jord, det en kaller stuer. Stuene lå ofte ved sjøen og var bebodd av fiskere og sjøfolk, som for eksempel i Nesbrygga og Knarberg. En samling av stuer ved Fjellveien ble kalt Lille-Sverige, fordi det bodde mest svensker der. Ellers var slike stuer spredt over hele Nøtterøy, og det var som regel små kår for de som bodde der.
  • Den mest sjøvendte delen av Nøtterøy var fra Nesbrygga og sørover, forbi Knarberg og Årøsund og inn Vrengen. Her var det gode havner og bryggemuligheter, og sjøfolk og fiskere bodde i små tettsteder.
  • Vrengen-/Tokenesområdet var noen år et sentrum for selfangst og trankoking, med hele fem trankokerier på det meste, inkludert Tjøme.
  • I perioden 1920–70 var det en mengde småbutikker på Nøtterøy, særlig i den bynære delen. De fleste husa står ennå, og en kan ofte se at her har det vært en butikk.  
  • I tida fram til 1950-tallet var det nesten ikke penger blant folk, og de fleste hadde heller ikke bil. Fritidsaktivitetene foregikk derfor i nærmiljøet og var gratis. Vi har registrert mange fotballsletter, utfluktssteder, badeplasser og hoppbakker.
  • Nøtterøy er sterkt prega av forsvarsanlegg, både fra tida før 1905, og ikke minst fra siste verdenskrig. Vardås, Håøya og Bolærne er store anlegg, men det er også en rekke tilfluktsrom, bunkerser og skytestillinger på de merkeligste steder.
    Anders Berg Skytøen viser restene av ”allemannsbrygga” i Munkerekka. (Foto: Tor Bjørvik)
    Anders Berg Skytøen viser restene av ”allemannsbrygga” i Munkerekka. (Foto: Tor Bjørvik)

Kunnskapsbank

Denne registreringen er verken feilfri eller komplett. Den er gjort av mange idealistiske registratorer, som kan ha vært mer eller mindre grundige og utnyttet kildene i varierende grad. Den må først og fremst sees som en kunnskapsbank for Nøtterøy, hvor beboerne kan finne historie om sitt nærområde, og hvor framtidige historikere kan finne stoff som ellers ikke er nedtegnet. Den kan også danne grunnlag for historiske turkart over de forskjellige delene av kommunen.
Registreringen er nå lagt inn på data. De som finner feil eller har tilføyelser, oppfordres til å kontakte Nøtterøy kommune, som vil holde registreringen a jour.
For egen del vil jeg si takk for at jeg fikk denne uhyre interessante oppgaven, takk for at jeg har fått lære så mye om Nøtterøys historie, takk til alle engasjerte og positive registratorer, og takk til alle som har gitt av sine kunnskaper for å få til en best mulig registrering.

I 2016 kan du finne kulturminner på nett på kulturminnesok.no.
Andre spennende kulturminner kan du også finne på digitalmuseum.no

Follow Tor Bjørvik:

f. 1935 i Sandar, bor i Hedrum. Forstkandidat. Leder av Hedrum historielag. Medforfatter i «Livet langs Numedalslågen». Skrevet en rekke lokalhistoriske artikler. Nå leder av Kulturminner i utmark, registreringsprosjektet i Vestfold.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.