Nøtterøy-skøyta «Rask» som ble jordomseileren «Ho-Ho»

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Stein Hoff:

I 1987-utgaven av Njotarøy hadde vi et bilde av en losskøyte med nummer 41. Den var uten navn. Men Stein Hoff i Kristiansand og Kåre Seljseth i Horten har nøstet opp dens historie fra en annen vinkel. Det viser seg nemlig at Brevik-losen Nils Andersens «Rask» er identisk med den berømte jordomseileren «Ho-Ho». Om «Rasks»s historie og dens videre dramatiske skjebne som «Ho-Ho» kan du lese i denne artikkelen. 

Denne senere så berømte skøyta ble bygget i Risør av den kjente båtbyggeren Nils Eriksen Narviken og levert i 1908 til los Nils Andersen. Prisen var kr. 2.050,—. Andersen bodde i Bre­vik, ved Vrengen på Nøtterøy i Vestfold. Hans datter, Rakel ble to år samme dag som båten kom til Brevik — det var 1. juni 1908.
Dimensjonene var 39 fot lang, 13 fot bred, 7 fot dyptgående, deplasement ca. 15 tonn.
Skroget var kravellbygget, av eik på dobbelt spant av furu mot eik, og trenaglet. Hun var en gaffelrigget ketch og fikk navnet «Rask».

Søndeled-båt?

I boken om «Ho-Ho»s jordomseiling står det at skøyta ble bygget etter Colin Archers teg­ninger. Båtbyggerens familie (Tomine Narvik), som stadig har journalen over alle leve­ringene, mener imidlertid at dette var mindre sannsynlig. Nils Eriksen Narviken var nemlig kjent for vanligvis å levere skøyter etter en annen modell, hans egen versjon av den såkalte Søndeled-båten. (Også kjent som en Barmenbåt etter båtbygger Ole Halvorsen Barmen, f. 1816.) Denne modellen er i dag best kjent som Risørskøyta.
Sammenlikner man profittegningen i «Ho-Ho»-boken med en typisk Søndeled-båt, er det imidlertid forskjeller i favør av at det virkelig dreier seg om en colin-archer. Blant annet var Søndeled-båten nesten flat langs det meste av kjølen, mens kjølen på «Ho-Ho» ex-«Rask» krummet gradvis over i baugen slik som Colin Archer vanligvis tegnet sine skøyter.

«Ho-Ho» på den første jordomseilingen — med takk til Tønsberg Reperbane.
«Ho-Ho» på den første jordomseilingen — med takk til Tønsberg Reperbane.

Losnummer 41

«Rask» ble tildelt losnummer 41. Hun var de første seks årene en ren seilskøyte med seila­real på ca. 80 kvadratmeter og uten motor. Like etter verdensutstillingen i Christiania i 1914 ble det satt i en tosylindret motor på 12-16 hk (muligens 18 hk) fra Fredrikstad Motorfabrikk. Motoren ble startet på bensin, hvoretter man gikk over til parafin.
I forbindelse med disse utgiftene solgte Andersen fire parter i «Rask». De nye medei­erne var los Nils Albrektsen, Brevik, hans bror Ole Albrektsen, Brevik, Nils Ambjørnsen, Brevik og Oluf (Olaf?) Andersen, Middel­borg, Nøtterøy. «Rask» var en god bidevindseiler og levet opp til sitt navn. Innredningen var funksjonell og spartansk.
Losloggen viser alle oppdragene «Rask» hadde fra 1908-1929. Det skal ikke ha fore­kommet uhell av nevneverdig slag. Loggen fins på Riksarkivet. 29. august 1929 ble skøyta tatt ut av aktiv lostj eneste, erstattet med den større losskøyta «Nøtterøy» og solgt. Fram til 1933 kjenner vi ikke til hennes skjebne eller eierfor­hold.

Et losdynasti

Los Nils Andersen (f. 1864, d. 1951) var sjette generasjon losmenn på Nøtterøy. Yrket hadde gått ubrutt fra far til sønn fra los Gunnar Olsen, f.1687. I mellom disse var losene Johannes Gundersen f. 1727, Søren Nilsen f. 1770, Anders Jacob Sørensen f. 1801 og Anders Arnt Andersen f. 1837, far til Nils. Nils Ander­sen hadde ifølge hans datter Rakel Westdal (f. 1906), tilnavnet «Skrubben». Han begynte tid­lig som losgutt hos faren og ble los i 1885, 21 år gammel.
I 1889 ble Nils gift med Andrine Paulsen (f. 1867, d. 1949) fra Stokke i Vestfold. De fikk 12 barn, fire døtre og åtte sønner, hvor fire ble losmenn: Aimar, Finn, Willy og Nils. Nils, som var født i 1895, flyttet til Moss, hvor han ble utseilingslos ansatt av Staten. Også han fikk en sønn, Leif f. 1927, som i 1958 ble los for kysten Bergen—svenskegrensen. Dermed ender åtte generasjoner lostradisjon i en av landets eldste losslekter.

Funnet i Horten

Birger Bryhn skal ha funnet «Rask» i Horten våren 1933, og på vegne av seg selv og sine kamerater kjøpte henne for kr. 10.000. Skøyta ble sommeren 1933 ominnredet blant annet med køyene fra en jernbanekupe og fikk mon­tert en 10 hk parafin- eller råoljemotor. Hun var hvitmalt med grønt dekk.

«Ho-Ho»

Bakgrunnen for det nye navnet «Ho-Ho» var at Thorstein Schybergs fetter arbeidet i reklame­firmaet Høydahl Ohme. (Han heter Thor Bjørn Schyberg og lever fortsatt i Oslo). Fir­maet er kjent blant annet for kinoreklame, som de laget gjennom mange år. De hadde også et firmablad som kom med to eller tre nummer i alt. Navnet på bladet var «Ho Ho»!

Høydahl Ohme hadde også laget en riktig fin vimpel hvor bokstavene H og O var satt sam­men ved forlengelse av den horisontale stre­ken i H slik at det ble en blå nøkkel på hvit bak­grunn. En slik vimpel fikk mannskapet i foræring, og da den vaiet i mastetoppen, ble det bestemt at «Ho» gjentatt to ganger var et passende navn, og nøkkelen et passende sym­bol. «Ho-Ho!» fordi de gledet seg til å le av alle som spådde dem en mislykket seilas; og nøkke­len var nøkkelen til friheten og lykken. Seilasen fra Norge til Norge jorda rundt varte fire år nokså nøyaktig. Fra Buenos Aires til Tasmania presterte de en tur på 103 dager non stop —lengst på en småbåt til da. Under denne seila­sen rullet skøyta 360 grader sideveis rundt i en storm i Det indiske hav. Riggen holdt merkelig nok, men ellers var det store skader.

«Rask» av Brevik, Nøtterøy som «Ho-Ho» i Buenos Aires. Fra venstre Torstein Schyberg, Birger Biyhn og Thorolf østmoen samt skipshunden «Perito».
«Rask» av Brevik, Nøtterøy som «Ho-Ho» i Buenos Aires. Fra venstre Torstein Schyberg, Birger Biyhn og Thorolf østmoen samt skipshunden «Perito».

Stor skade ble det også da ankerkjettingen røk og skøyta drev på land på Norfolk Island i Tasmanhavet, 6. august 1935. Det tok elleve måneder å reparere henne blant annet hjulpet av båtbyggeren Charles Bailey på Norfolk.

«Viking»

Etter avsluttetjordomseiling i desember 1937, ble «Ho-Ho» tilbudt til salgs gjennom Victor Thorn Yachtagentur, Oslo. Hun ble annonsert i «fullt sjøklar tilstand». Våren 1938 ble hun så overtatt av en mann ved navn Albert Sørensen. Han ga henne navnet «Viking» og planla en ny jordomseiling sammen med Knut Solberg, Ed. Nupen og Torsten Løwe.
5.juni 1938 var de kommet til Kristiansand. Her skulle det foretas diverse reparasjoner. Så kanskje var ikke skøyta så chip shape allikevel? Ihvertfall endte denne jordomseilingen i Kris­tiansand!
Deretter lå skøyta til salgs på ny ved Her­berns båtbyggeri, Killingen, Bestumkilen ved Oslo. I en avisnotis sies det at den nye eieren av «Viking» ex «Ho-Ho» hadde uoppgjort gjeld slik at lensmannen i Ullern tok skøyta i pant.

«Nord Kap»

Under navnet «Ho-Ho» sommeren 1939 ble skøyta solgt til en engelsk offiser, Mr. Clayton, som blant annet med sin kone seilte henne over Nordsjøen like før krigsutbruddet. Clayton var offiser i den britiske hæren, tankavde­lingen.
I Manchester Ship Canal (i en annen avis­notis står det «Liverpool Ship Canal») sank skøyta da hun ble skadet under bombingen mot slutten av krigen. Deretter ble hun hevet og reparert, i 1952 kjøpt i Glasson Dock av en Mr. Taylor, som ga skøyta navnet «Nord Kap». Taylor skal ha brukt 39 dager på en seilas til elva Dart. Ryktene sier at hun de neste årene havarerte også i Kanaløyene, men påny ble reddet. I 1954 ble den tatt på land og vurdert i Galmton med konklusjonen «in bad shape» —elendig forfatning. Deretter brukt i flere år bare som husbåt i Portsmouth.

«Ho-Ho» gjenoppstår

Til tross for sin dårlige forfatning, ble skøyta i 1963 kjøpt av 30-åringen Michael Tepper, tid­ligere ansatt i British Navy (U-båtavdelingen). Han bodde da i Rowner, Gosport, men var opprinnelig fra Liverpool. Tepper betalte 265 pund og ga skøyta tilbake navnet «Ho-Ho». (Boka om jordomseilingen kom på engelsk i 1958, noe som sikkert har gjort skøyta mer interessant og attraktiv.) Deretter fulgte et stort og møysommelig restaureringsarbeid hvor Tepper og frue i størst mulig grad fikk skøyta tilbake i opprinnelig stand. Stadig var hun en gaffelrigget kutter.

En dieselmotor fra en lastebil ble montert og var angivelig i stand til å gi båten ni knops fart. I 1966 seilte Mike og hans australske kone Kate «Ho-Ho» over Atlanteren. Deres åtte år gamle datter, Terry-Jane, var også med. Turen fra Las Palmas til Barbados tok bare 21 dager, så hun må ha vært brukbart restaurert!

Tragisk siste-seilas

Neste år var familien fortsatt i Vestindia før den planlagte seilasen videre til Kates hjem­land, Australia, men så skjedde katastrofen: De seilte nordover fra St. Lucia i september 1967 og ble overrasket av den tropiske orka­nen «Beluah». «Ho-Ho» ble meldt savnet, men søk over et stor område av American Coast Guard var resultatløst. Det viste seg at skøyta hadde havarert i Turks & Caicos, en av de nordlige vestindiske øygruppene. Mor og dat-tre overlevet, men Mike Tepper omkom. «Ho-Ho» ble fullstendig ødelagt.

Flere av mine kontakter i Storbritannia har hjulpet med å finne ut mer om «Ho-Ho»s skjebne, men foreløpig er dette alt jeg vet. Hel­ler ikke et innlegg i britiske «Yachting Monthly» ga noen nye opplysninger.

Nr. 41 «Rask» som losskøyte i Brevik.
Nr. 41 «Rask» som losskøyte i Brevik.

Ellers må rettes en stor takk til Kåre Seljeseth i Horten for enestående detektivar­beid i å finne ut om «Ho-Ho»s identitet og bak­grunn før 1933. Ikke et sted i alle papirene etter de tre jordomseilerne er for eksempel nevnt båtbygger, opprinnelig navn eller detal­jer om hennes karriere som losskøyte.

Tidsskriftet ViMenn lagde også en artikkel om «Ho-Ho» i 2013. Den finner du her 

En bok om seilasen er også skrevet. Den finner du her

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.