av Herman Nicolai Stabell (Njotarøy 2015)
Talen ble holdt av kapellan Herman Nicolai Stabell på femårsdagen etter krigens slutt. Han kom som kapellan til Nøtterøy i 1928 og ble i denne stillingen fram til 1950, da han tiltrådte som sogneprest i Nes på Romerike. I løpet av krigsårene besøkte han som prest mange familier med budskap om personer som hadde omkommet på havet og fikk på denne måten et nært og sterkt forhold til krigens grusomhet. I årene etter krigen fremmet han, som leder av Nasjonalhjelpen, et forslag om å reise et minnesmerke over alle de 175 falne i krigen og han deltok aktivt i arbeidet med utforming og plassering.
Vi er samlet i dag – kjære Nøtlendinger – for å avduke dette monumentet til minne om de 175 fra Nøtterøy som gav sitt liv for Norge under krigen. Nettopp idag er det fem år siden vi fikk de første meldinger om krigens slutt og den store frigjøring. Den strålende mai-dag den gang og den glede og jubel som med ett flommet ut over vårt folk hører til blant de mektigste minner. Allikevel var det allerede da en skygge som særlig hvilte over de mange hjem i vår bygd som så sårt måtte savne sine kjære som så brutalt var berøvet dem i krigen.
I tiden som fulgte har vi prøvd å etterleve Nordahl-Griegs ord: «Vi fører våre døde med oss når vi kommer hjem». Det skjedde i bokstavelig forstand med dem hvis støv ble stedt til hvile her i hjembygdens jord. Det ble allikevel de færreste. De aller fleste fikk sin våte grav og kom aldri hjem. Fred lyser vi over deres siste hvilested – hvor det enn måtte finnes i verden! Uten forskjel bærer vi dem alle hjem i vårt sinn.
På denne dag fester vi deres minne til dette sted og til det monument som nå står i vår midte, dekket av det norske flagg som av en sjømann er bragt hjem til denne høytidelighet. Her vi er samlet går det usynlige veier til de mange steder i Norge – og utenfor i verden – hvor en av Nøtterøys sønner gav livet som innsats i den store frihetskamp. Vi besøker dem i dag: «Eidsvold» og «Norge» på Narviks havn, skogbrynet deroppe i Gudbrandsdalen, hvor de fant sin grav som uten nølen adlød Kongens ordre og kjempet mot en overmektig fiende. Ut over alle hav hvor våre sjømenn tok del i det veldige verdenshistoriske slag om Atlanteren – inn i verdensbyens hjerte hvor bomberegn la liv øde – over kanalene til Normandies’ kyst hvor våre menn var med og banet vei for dem som skulle frigjøre hele Europa – frem til de usle fangeleire hvor tortur, sult og savn pinte livet ut av våre usvikelige sønner – og så å hjem igjen til de enkelte som ble stillet for muren, drept i kamp på Nøtterøys egen jord – eller skutt ned på Tønsbergs gate. Uten ord falt de – men fra deres tause lepper lyder det med kraft: «Norge over våre grave/blomstre som en herrens have».
Minnet om alle disse som falt har alltid stått i rammen av deres hjem, med det store offer som disse har bragt ved tapet av sine kjære. Derfor skal disse hjem ligge i ærens flomlys. Som øyenvitne hos dem da de mottok det alvorstunge dødsbudskap føler jeg det som en plikt å vitne for dere om den ufattelige tapperhet og stille offervilje som i den situasjonen preget dem. Disse kvinner og barn har båret sin byrde slik at det også ble til ære for dem som falt. Så skal de også idag ha del virkelig i det æresminne som er reist. Det er med vitende vilje – og jeg er viss på, med de falnes tause bifall – at det monument vi nå avduker, er en fremstilling av en hustru med sin sønn ved siden – vernet av hennes hånd. De står på en sokkel av stein fra Nøtterøy sitt eget fjell – den unge hustru med dyp sorg i øyet og med markerte slitte trekk i ansikt og hender, men samtidig med en ubrytelig vilje, og med stolthet som det seirende drag.
Det er av fullt hjerte vi takker kunstneren Carl E. Paulsen, for det kunstverk han har skapt og for den åndens åpenbaring i form og masse han her gir oss del i.
Ved den velvilje kommunen har vist ved enstemmig å bevilge midlene og godkjenne komiteens forslag er det blitt mulig å reise dette monument verdig den store innsats som Nøtterøys sønner gjorde – og verdig den bygd som de for alltid tilhører. Vi takker kommunen – og alle de menn som med håndens arbeide har utført et verk her som gleder oss alle.
Fra denne dag og århundrerne fremover skal dette monument stå og fortelle som den innsats som våre 175 falne gjorde. Det skal vitne for slekter – eller endog for oss – om ulvetider igjen skulle komme over landet – at folkets frihet og fred er umistelige goder som det er fullt grunn til å ofre livet for å kunne eie. Det nytter å ofre – det nytter å stå usvikelig fast ved det som er sant og rett.
Kjernen i denne sak er hva jeg opplevde i et sjømannshjem inn under jul 1943. Jeg satt sammen med hustru og den lille datter ved kjøkkenbordet hos dem – og med det kjente Røde Kors brev: «Vi beklager å måtte meddele…..». Mens jeg satt med mitt Nytestamente slått opp foran meg falt der en solstråle inn gjennom kjøkkenvinduet og opplyste dette ordet: «Dere forstår ingenting, heller ikke tenker dere på at det er til gagn for dere at et menneske dør for folket – og ikke hele folket går til grunne.» Joh. II.50.
Å ofre sitt liv er å gi fra seg det sitt største og siste materielle gode. Fra en side sett en håpløs gjerning. Men i vissheten om frihetens verdi med håp om evig liv i Guds verden, er det selve kronen på det jordiske liv.
Derfor ærer vi med rette dem som falt!
Legg inn en kommentar