Teie-gutten Hans B. Clifton varslet om V2

Av Ulf Erichsen  (Njotarøy 2013)

XU-agenten med flere enn 600 meldinger til London

Via den hemmelige radiosenderen «Njord» ble det under annen verdenskrig sendt mer enn 600 meldinger fra Slagen og Hurum til London. Ved sendenøkkelen satt XU-agenten Hans Bruu Clifton fra Arenfeldts vei på Teie. Han ble regnet som en av motstandsbevegelsens beste agenter, først og fremt fordi hans opplysninger var pålitelige, men også på grunn av hans unike tekniske ferdigheter. Med dristighet og kreativitet klarte han helt fram til fredsslutningen å lure seg unna tyskernes intense peilejakt på senderen. Clifton ble etter krigen tildelt den høyeste utmerkelsen, Krigskorset med sverd.

Hans Bruu Clifton ble født på Gjøvik 3. november 1915. Foreldrene var sagbruksfullmektig August Bertrand Clifton fra Tønsberg, og hustru Margit f. Fischer fra Gjøvik. August var sønn av skipskaptein Hans Bruu Johannessen i Nedre Langgate, som i 1895 flyttet til Sjølyst, på Smidsrødveien. August B. tok familienavnet Clifton.

I dette huset i Arenfeldtsvei bodde Hans Bruu Clifton, når han en gang i blant besøkte sin mor under krigen. Han bodde her med sin egen familie etter krigen. (Foto: Kai Roar Furvann)

I 1928 flyttet familien Clifton til Teie. Hans tok middelskoleeksamen og radioskole i Tønsberg og var ferdig utdannet radiotelegrafist i 1934. Han var ute til sjøs et par små turer, avtjente verneplikten i Garden i 1935 og var på hvalfangst som 1. telegrafist med kokeriet «Maudie» fra Tønsberg sesongen 35/36.

Fra høsten 1936 hadde han jobb i et par ulike radiofirmaer i Oslo. Samtidig drev han som radioamatør (LA7L) og bygde sine egne sendere. Han eksperimenterte en del og tilegnet seg stor radiokunnskap. Av faren, som var vernepliktig marinekaptein, fikk han i ung alder opplæring i skyting og våpenbruk både med ulike geværer og pistol og var under Oslo-oppholdet en aktiv pistolskytter. En annen hobby var fotografering. Han hadde mange ulike kameraer og fremkalte og kopierte sine egne bilder. Begge disse hobbyene skulle bli til stor hjelp i motstandsarbeidet.

9. april 1940

Den 8. april 1940 om kvelden, etter å ha ventet på mobiliseringsordre, pakket Hans Clifton sekken, gjorde klar en Krag-Jørgensen og en pistol, og om morgenen dro han med tog til Hvalsmoen ved Hønefoss. Her ble han innrullert som radiooperatør. Både Clifton og senere XU-leder Gunnar Kværk beskriver et bombeangrep som de opplever på nært hold på Hvalsmoen etter at avdelingene hadde dratt fra leiren. Clifton var med i en gruppe som skulle hente radiomateriell, og Kværk holdt på å trekke en telefonlinje til Eggemoen, så mulighetene for at de to har truffet hverandre eller visst om hverandre allerede i aprildagene 1940, er stor. Etter noen få dagers kamper og forflytning nordover endte Cliftons avdeling opp på Torpa i Nordre Land. Her fikk de beskjed om å ta seg til Lillehammer og overgi seg. Clifton og noen andre gjemte bort sender og våpen, skaffet seg sivile klær og dro hver til sitt. Clifton dro hjem til moren på Teie. Kværk endte i Espedalen og ble internert på Lillehammer en tid.

Kontakt med XU

Fram til våren 1943 hadde Clifton ulike jobber, og hele tiden observerte han og tok bilder av de tyske forsvarsverkene, blant annet på Tjøme. Han hadde fått kontakt med Nils Brusli som var XU-leder i Telemark og Vestfold i 1942. Brusli vervet også Bjarne Sørensen på omtrent samme tid. Dessuten hadde Clifton fått etablert kontakt med XU-lederen Gunnar Kværk, senere E8 med dekknavn «Per Haugen», i Drammen. Han hadde også en del møter med en av XU-lederne i Oslo med dekknavn «Inge». Øistein Strømnes brukte dette dekknavnet. Dermed kunne meldinger om ulike observasjoner sendes med kurer til England. XU var en strengt hemmelig etterretningsorganisasjon knyttet til FO II, Forsvarets Overkommando i London, avdeling for militær etterretning. Opprinnelsen til navnet er uklar, men X kan stå for ukjent og U for undercover agent/ukjent. E8 betydde ekspedisjonssjef, dvs. leder, for XU-distrikt 8 som var Telemark, Vestfold og Buskerud.

Bjarne Lund Sørensen – Cliftons uvurderlige kontakt og hjelper. (Utlånt av Bjarne Stenberg, Sørensens sønn)

For å få utnyttet sine radiokunnskaper signaliserte Clifton at det var viktig for ham å komme til England, og utpå året 1943 kom meldingen om at han var ønsket der. Etter noen dager i dekning i Oslo dro han sørover med tog, videre med lastebil til svenskegrensen og over grensen til Kjesäter, en herregård utenfor Vingåker i Södermanland som under den annen verdenskrig var samlesentral for norske flyktninger. Deretter gikk ferden til Stockholm, med fly til Skottland og videre til London. På «Royal Victorian Patriotic School» ble han avhørt av Secret Service og måtte blant annet svare på spørsmål om tiden på hvalkokeriet «Maudie». I London fikk han beskjed om at han heretter het Erik Mikkelsen. Clifton brukte også dekk/kodenavnet «Mikkel».

Englandsopphold

Under oppholdet i England ble det holdt øvelser, og Clifton fikk fallskjermtrening. Han ble også sendt på fotokurs, men kom ganske snart tilbake med beskjed fra kursholderen at han ikke kunne lære Clifton noe, men hadde plukket opp et par nyttige tips selv. Likedan gikk det på radiokurset, og Clifton sier selv at han antagelig var bedre kvalifisert enn noen av de andre.

Hans Clifton ble skuffet da lieutenantcommander Eric Welsh i den norske avdelingen av SIS (Secret Intelligence Service) sa at det ville ta litt tid før han kunne komme tilbake til Norge. Eric Welsh, med kodenavn «Theodor», hadde bodd i Bergen og snakket norsk. Årsaken til at Clifton ikke kunne reise, var at det var for lyst til å hoppe i fallskjerm.

I slutten av juni, forteller Clifton i sin rapport, ble det gjort et forsøk på å komme til Norge med Catalinaen «Jøssing». De tok av fra Woodhaven, og Clifton skulle settes av i en fjord langt nord i Norge, ta seg over til Sverige, reise gjennom Sverige og så inn i Norge igjen. Da de var på høyde med Svartisen, ble de oppdaget av en tysk patruljebåt og gjorde vendereis.

Ut i august 1943 ble det endelig bestemt at han skulle dra, og Halifaxen satte kurs mot Skibergfjell mellom Eikeren og Lågendalen. Men også nå måtte de gjøre vendereis. Noen dager senere var det nytt forsøk, og denne gangen kom både Clifton og containerne velberget ned. Etter å ha gjemt utstyret tok han seg til fots og med buss hjem til moren i Arenfeldts vei 14 på Teie. Han vekket henne da han kom hjem, og da han fortalte at han hadde hoppet i fallskjerm fra 150 meters høyde, syntes hun det var vel høyt og at han kunne greid seg med halvparten. Dette var den 18. august.

Under oppholdet i England hadde Clifton konstruert en liten, lett radiosender. Han ble lovet at han skulle få med seg denne til Norge. Senderen ble bygget, men skulle bare testes først. Rett før avreise fikk han beskjed av major Sharp i SIS at den var ubrukelig og at de sendte med ham en av de beste de hadde isteden. Clifton ble forbannet, mente at han var lurt med hensyn til senderen og nektet å reise. Sharp truet da med å melde Hans for ulydighet.

Tilbake i Norge

Clifton tok kontakt med XU-mannen, kjøpmann Ingolf Haugen på Teie. Han satte Clifton i forbindelse med Milorg-lederne, høyesterettsadvokat Josef Haraldsen og disponent Gunnar Fosser i Shell. Haraldsen fikk lånt en lastebil av Theo Holmsen på Tønsberg Bryggeri, og de to Milorg-mennene og Clifton hentet våpnene og utstyret som var gjemt på Skibergfjell. Etter det brøt han kontakten med Milorg, men oppsøkte isteden bankmannen Bjarne Lund Sørensen som han hadde kjent siden skoledagene.

Bjarne Sørensen fra Øvre Langgate og den jevngamle Reidar Sørensen fra Knapløkka ble viktige hjelpere for Clifton og kurérer til XU-leder E8, Gunnar Kværk i Engene 119 i Drammen. Kværk kjente ikke de to, men visste bare at Bjarne Sørensen var en av hovedmennene i XU i Tønsberg.

«Njord» etableres på Kibneb

Bjarne Sørensen leide en hytte på Kibneb, mellom Bliksekilen og nåværende kai på Essoraffineriet på Slagentangen. I denne hytta som bare Sørensen og Clifton visste om, installerte Clifton senderen sin. Fra hytta hadde han god utsikt over skipstrafikken i fjorden og kunne gjøre observasjoner av antall skip, ulike skipstyper og hvilken fart de holdt. Dette ble gjort ved hjelp av Lloyds skipsregister som Sørensen hadde skaffet. I skipsregisteret fantes opplysninger om skipenes lengde, noe som gjorde at farten de holdt kunne beregnes ved hjelp av peilepunkter på land. Nettopp farten var en viktig opplysning for London, for ved hjelp av fart, passeringssted og tid var det lett å beregne når en konvoi var i gunstig posisjon for et angrep.

Utsikten fra Nordre Ringshaug over Oslofjorden fra hytta Clifton brukte. Her kunne han følge godt med på alle tyske sjøbevegelser. Bildet er tatt i 1943 av Bjarne Sørensen. (Utlånt av Bjarne Stenberg)

Den 25. august 1943 prøvde Clifton senderen for første gang og fikk umiddelbart kontakt med London. I desember 1944 sendte han sin melding nr. 600, noe som fikk commander Welsh til å kommentere: «Denne agenten sendte sin melding nummer 600 denne måneden, og han fortsetter å sende skipsetterretninger av første klasse.»

Rett ved hytta på Kibneb der senderen «Njord» ble etablert, var det tyske piggtrådsperringer, og fem meter unna hadde tyskerne laget sementerte graver for mitraljøsestillinger. Området ved feriekolonien ble brukt som øvingsområde for tyskerne, og når de hadde skyteøvelser, trente også Clifton samtidig med Sten-gun og pistol.

Hytta hadde vinduslemmer som Clifton hele tiden holdt lukket, og alle hengsler ble smurt så ingen dører knirket. Utenfor var det noen trestubber, og Clifton «laget» flere, slik at han kunne trå på disse når han skulle inn i hytta. Dermed etterlot han seg ikke spor hvis det skulle være sølete på bakken. Oppe på kvisten i hytta ble selve radiorommet innredet. Mottakerantennen kunne plasseres på loftet, mens senderantennen måtte monteres i trærne utendørs. Både kabelen til antennen og antennen ble kamuflert.

Et av problemene for de hemmelige senderne var den tyske peiletjenesten. For å gjøre peiling vanskelig satte Clifton opp refleksantenner rundt omkring i distriktet, noen så langt unna som ti kilometer fra senderen. Når han sendte, virket disse som et ekko, og de tyske peilestasjonene ville få signaler fra ulike kanter, noe som gjorde peiling svært vanskelig. Clifton forteller selv om hvordan han aktivt ga tyskerne gale peilinger.

Peiling

En dag oppdaget han at en av de gamle norske torpedobåtene som tyskerne hadde overtatt, lå med peileutstyr rett nord for hytta. Clifton tok med seg en radio og gikk et stykke bortover i skogkanten. Der rigget han opp en antenne, som han rettet mot båten, og sendte en melding til London. Etter en stund avbrøt han sendingen med beskjed om at han kom tilbake om 20 minutter. Han observerte da at den tyske peilebåten startet opp og beveget seg nærmere Slagentangen. Clifton forflyttet seg, rigget opp antenne og sendte som avtalt ny melding til London. Tyskeren fikk ny peiling, men Clifton hadde fått det hele til å virke som om peilingene var parallelle, og ut fra disse resultatene trodde tyskerne at radiosenderen lå langt inne i landet, og båten dro fra Slagentangen. Senere fikk Clifton beskjed om tyske peilebiler inne i landet. Slike villedende sendinger og refleksantennene gjorde at tyskerne aldri fikk en skikkelig krysspeiling. Refleksantennene var også ulike, slik at når Clifton byttet frekvens, var det andre antenner som kom i sving og forvirret de tyske peilestasjonene med signaler fra andre retninger. Det ble også brukt et lite sambandsfly av typen Fieseler Storch i et forsøk på å peile inn senderen, uten at dette førte fram. Men tyskerne var mye nærmere enn de trodde.

Hans B. Clifton sendte hundrevis av meldinger til London fra radiostasjonen «Njord» ved Slagentangen/Skallevold. (Bildet er hentet fra Hjemmefrontmuseet via Egil Christophersen: Nøtterøy 1940-2000 )
Fiender på nært hold

En dag var det flere tyske soldater rundt hytta da Clifton kom. En vaktpost stod tett ved hytteveggen, og for å avlede oppmerksomheten kastet Clifton en stein bort i noen busker. Vaktposten gikk bort for å undersøke, og i mellomtiden snek Clifton seg inn i hytta. Inne gjorde han seg klar til å sende et telegram, og ut gjennom et kikkhull kunne han se tyske soldater og en motorsykkel med sidevogn påmontert mitraljøse. Ved hytteveggen kunne han se tuppen av en offiserstøvel og en hånd med en sigarett som stakk fram. Clifton tok to ullsokker rundt telegrafnøkkelen så lyden ble dempet og sendte telegrammet uten at tyskerne oppdaget det. Etter en stund forsvant de tyske soldatene, og Clifton hadde fritt leide.

Det var ofte nødvendig for Clifton å bringe beskjeder til kurérene. Når han dro fra hytta, hadde han alltid styrekrystallene til radioen med seg. Av den grunn gikk han alltid bevæpnet.

I sin iver prøvde tyskerne stadig nye metoder for å peile inn «Njord». Sendingene foregikk med strøm fra nettet, og tyskerne slo nå av strømmen distriktsvis for på den måten å lokalisere senderen, men Clifton hadde alltid batterier klare slik at sendingen ikke ble avbrutt når strømmen ble borte. Dermed nyttet heller ikke denne metoden for tyskerne.

Livsviktig melding og tysk kontroll

En morgen fikk Clifton en melding undertegnet forsvarssjefen, altså kronprins Olav. Meldingen var til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup i Oslo om at han øyeblikkelig skulle gå i dekning. Stortingspresident Carl Joachim Hambro hadde gjort en kjempetabbe og skrevet i en nekrolog offentliggjort i New York at Schjelderup var en fremragende leder for Hjemmefronten. Clifton begav seg øyeblikkelig til Tønsberg, men på veien oppdaget han at han var på vei inn i en tysk kontroll. Det var ingen mulighet til å snu, så det måtte bare stå til. Mannen foran ham ble kroppsvisitert, så Clifton stoppet foran en tysk soldat med maskinpistol i hendene og spurte: «Legitimasjon?» «Ja», svarte den tyske soldaten, og Clifton ga ham et av sine hjemmelagede legitimasjonskort. Da kortet ble levert tilbake, pekte Clifton på sykkelveskene og spurte om tyskeren ville undersøke dem. «Nur Kartoffeln,» svarte Clifton da tyskeren spurte hva det var i dem. Den tyske soldaten var tydeligvis fornøyd med svaret og lot Clifton passere med pistol og styrekrystaller. Han dro direkte til Tønsberg Sparebank der meldingen ble overlevert til kuréren Bjarne Sørensen som umiddelbart reiste til Oslo. Meldingen kom fram, og Schjelderup kom seg i sikkerhet.

Senere samme dag fikk Clifton enda en melding fra forsvarssjefen. Den første var bare beskjed om at Schjelderup skulle gå i dekning. I den andre meldingen kom forklaringen på hvorfor, og Bjarne Sørensen måtte nok en tur til Oslo.

Sørensen mente i ettertid at meldingen hadde følgende ordlyd: «Fra tvillingene 2 ganger til Johannes» eller «Til tvillingene 2 ganger Johannes.» Bjarne Sørensen trodde han hadde levert meldingen hos Schjelderup i Oslo, men Mil.org-sjef Jens Christian Hauge kunne etter krigen fortelle at meldingen var levert på en meldeplass.

Var det en av disse hyttene Clifton sendte fra? Bildet fra Slagentangen med tyske stillinger i nærheten ble tatt av Bjarne Sørensen sommeren 1943. (Utlånt av Bjarne Stenberg)

Clifton mottok mange meldinger fra London, og disse ble sendt, sammen med fotografier av tyske forsvarsverk og skip, med kurér, som oftest Bjarne Sørensen, til XU-ledelsen i Drammen og Oslo. Bildene ble sendt videre via Sverige til London. Et knapt døgn kunne det ta før de var i England. Clifton selv var forundret over for fort det gikk og hvor mange som måtte ha vært involvert i transporten.

Flytting av senderen «Njord»

Utover våren 1944 økte tyskernes aktivitet, og da milorg-lederen Josef Haraldsen i Tønsberg ble forsøkt arrestert 15. mars, fikk det Clifton til å flytte fra hytta på Kibneb. Nå etablerte han seg i en hytte mellom Ringshaug og Skallevold (nåværende Ringshaugveien 143) og ble nærmeste nabo til Bjarne Sørensens svigerforeldre (nr. 141). Igjen ble nye refleksantenner satt opp rundt omkring for å villede. Blant annet ble det satt opp en i nærheten av Kibneb. Fire uker etter flyttingen fikk Clifton greie på at tyskerne hadde holdt rassia i husene rundt hytta uten å finne noe.

Tidlig på høsten hadde en arrestant oppgitt Cliftons navn i et forhør. Denne mannen kjente ikke noe til det som Clifton drev med, bare at han hadde radioutdannelse, men Clifton fant det likevel tryggest å forlate distriktet. I september 1944 tok han senderen med seg og syklet til Hurum hvor han etablerte seg med nye kurérer. Her ble senderen «Njord» drevet til slutten av februar 1945. England kalte nå senderen «Njord II» for å markere at den hadde flyttet.

På Tofte i Hurum brukte han litt tid til å orientere seg. Da han hadde funnet et hus med beliggenhet ut mot fjorden med gode observasjonsmuligheter over skipstrafikken, banket han på hos Monrad Gulliksen med familie og presenterte seg som student Odd Madsen fra Horten. «Hvis dere er jøssinger og har et rom å leie bort kan vi sikkert komme til enighet», sa Clifton. Han ble invitert inn, og på et øyeblikk var de enige og Clifton flyttet inn i den beste stuen. De første sendingene foregikk fra huset, men senere flyttet han opp i åsen ovenfor. Igjen ble refleksantenner rigget opp, og han hadde også nytte av de refleksantennene han hadde satt opp ved Åsgårdstrand.

På Hurum fikk Clifton hjelp av Gudbrand Jessen, «Truls», fra Sandefjord. Sammen kunne de observere omtrent døgnet rundt, og Jessen hjalp også litt til med chiffrering. Dessuten var Jessen kurér til XU-ledelsen i Drammen og forbindelsesledd til XU-senderen SIFA, operert av Ragnar Strand, en sender som Clifton hadde hjulpet til med å få i drift. Senere ble denne kurérvirksomheten til Drammen overtatt av brødrene Ernst og Ivar Pettersen (Ivar skiftet navn til Wendelborg og ble kontreadmiral etter krigen) som to, tre ganger i uken syklet til Tofte for å hente og levere meldinger på et avtalt sted, meldinger som de gjemte i sykkelpumper og sykkelstyrer.

Bildene fra Nøtterøy kirke er etterretningsbilder fra XU som viser tyske stillinger i 1944. Bildene er sendt England med kurérpost. (Foto: B. L. Sørensen. Utlånt av B. Stenberg)
Angiveri i XU

Gudbrand Jessen var i Tønsberg hos familien Stenberg, Bjarne Sørensens svigerforeldre, sammen med Bjarne og noen andre 24. mars 1945. Bjarne hadde på ettermiddagen fulgt Jessen til Cliftons søster Randi, hvor han skulle være i dekning til han kom seg over til Sverige. Etterpå gikk Bjarne til «vakta» i den gamle meierigården for å undersøke om hva som hadde hendt med hans kusine Ruth Heian som var forlovet med Jessen. På vei ut fra «vakta» ble han anholdt i Slagenveien av en nordmann og gestapomannen Scharfürer Egon Bletner fra Drammen og senere på kvelden fraktet dit. Årsaken til det hele var angiveri av en XU-agent i Drammen. Flere fremtredende XU-folk i Drammen var tatt, blant andre XU-lederen Isachsen, og Jessen var ettersøkt. Sørensen og Isachsen og tre til greide, etter å ha blitt utsatt for skjerpede forhør av Gestapo, å flykte fra fengselet i Drammen ved hjelp av en tysk vaktkorporal. Etter å ha gått til Vestfold kom de seg i sikkerhet med båt til Sverige. Clifton ble ikke berørt av denne opprullingen.

Snorkel-ubåtene

Fra utsiktspunktet på Hurum kunne Clifton observere marinebasen i Horten, og flere ganger høsten 1944 sendte han meldinger om ubåter som lå side om side der og i bukter på Hurum-landet. De kom ofte inn tidlig på kvelden. Da kunne man se båtnumrene, som så ble rapportert. Det var ikke vanlige ubåter, men såkalte «Snorkelubåter» som slapp å gå til overflaten når dieselmotoren skulle ha luft og som kunne holde seg neddykket i 30 døgn. Horten var valgt som base for øvelsesdykking med disse ubåtene.

En av de viktigste allierte spionene i Tyskland, østerrikeren og Springer-redaktøren Paul Rosbaud, «Griffin», hadde allerede på vårparten 1943 fortalt kuréren sin, XU-agent «Sigurd», Sverre Bergh, om disse ubåtene, noe Bergh hadde rapportert til London. Det ble fortalt om utseende, virkemåte og hvor i Bayern snorkelen ble produsert. Meldingen ble møtt med en viss skepsis, men britene ønsket likevel mer informasjon. Etter hvert fikk Secret Service bekreftet, blant annet via radioavlytting, at snorklene virket, og de tilla disse ubåtene stor strategisk betydning.

Sverre Bergh var født i Tønsberg i 1920, men familien flyttet til Asker fire år senere. Høsten 1940 ble han ingeniørstudent i Dresden, og sommeren 1941 ble han vervet av Øistein Strømnes i XU og koblet opp mot Rosbaud. De rapporterte stadig til London via den svenske journalisten Olle Ollén som ved hjelp av kjente i den svenske ambassaden i Berlin, sendte meldingene med diplomatpost til Stockholm og MI II (Den norske legasjonens militærkontor i Stockholm) og videre til FOII i London (Forsvarets overkommando, etterretningstjenesten).

Oslo-rapporten

Oslorapporten, som man lenge trodde var skrevet av Paul Rosbaud, men som var forfattet av den tyske ingeniøren Hans Ferdinand Mayer under en forretningsreise til Oslo i november 1939, beskrev en rekke tyske våpensystemer, både eksisterende og fremtidige. Mayer postet rapporten i to anonyme brev til den britiske ambassaden i Oslo, og de ble derfra sendt videre til MI6 i London for videre analyse.

To av seksjonene i rapporten omhandlet fjernstyrte fly og fjernstyrte prosjektiler. Den ene seksjonen beskriver fjernstyrte glidefly med tre meter vingespenn og tre meter lengde, med en eksplosiv ladning og utstyrt med høydemåler som skulle holde glideflyet tre meter over vannflaten, med rakettmotor som fremdriftskilde. Forskningsfeltet Peenemünde nevnes for første gang.

Seksjonen om fjernstyrte prosjektiler, beskrev et tysk missil kalt A4, senere kjent som V2. Det tyske ordet Geschoss ble brukt i denne seksjonen, på tysk kan det også bety artillerigranat, men den tyske teksten viser klart at det her var ment missil. (V2 betyr Vergeltungswaffe 2, «gjengjeldelsesvåpen 2», egentlig A4 Aggregat 4)

Størrelsen på missilet ble nevnt, men et kaliber på 80 cm (31 tommer) ble sett på med mistenksomhet av engelskmennene. Selv så sent som i 1943 konsentrerte britiske utviklere av missiler seg om faste drivmidler og med diameter på rundt 3 tommer (76 mm). Et missil med ti ganger større diameter med fast drivstoff syntes usannsynlig. Den eneste viktige informasjonen som manglet i rapporten var at missilene ble drevet med flytende brennstoff.

«Griffin», «Sigurd» og Peenemündeanleggene

Peenemünde Øst lå på øya Usedom rett nord for Szczecin (Stettin). Det var her V2 ble utviklet med Wernher von Braun som en av konstruktørene. På Peenemünde Vest ble V1 konstruert og prøveskutt. «Griffin», Paul Rosbaud, sendte i 1941 en generell beskrivelse av Peenemünde-området, hyppigheten av tester, en beskrivelse av V2 og noen av delene. Alt gikk via «Sigurd», Sverre Bergh, til commander Welsh i London. Dessverre tok ikke London rapporten på alvor, det samme gjaldt Oslo-rapporten som også ble lagt til side først.

Bergh hadde en tysk venninne, Renate, og hennes onkel var oberst. Høsten 1943 traff Bergh denne obersten flere ganger i Renates hjem og en kveld etter noen glass cognac ble obersten pratsom og fortalte om et forskningsanlegg Luftwaffe hadde bygd opp ved Braunschweig. De drev med forskning på motorer til Messerschmidt Me-262, Schwalbe (Svalen), som skulle bli verdens første operative jetfly.

Oppunder jul hadde Bergh igjen et møte med obersten, og denne gangen fortalte han om et anlegg, Leuna-Werke utenfor Leipzig, for fremstilling av syntetisk bensin for Luftwaffe. Obersten fortalte stolt at disse anleggene var kamuflert ved at det var bygd hus og hager oppe på taket av anleggene, og at det var bygget en falsk fabrikk i tre og papp et par kilometer unna. Når de allierte hadde angrepet, var det denne falske fabrikken de hadde bombet. Han fortalte også omtrent hvor den riktige fabrikken lå.

Sverre Berg, Tønsberg-ingeniøren, som først – via Sverige og «Njord»- rapporterte om V1 og V2. London var meget skeptiske til de første meldingene om saken.
Wasserfall

En av Sverre Berghs medstudenter, Einar Borch, hadde kommet over viktige rakettdokumenter hos en tysk offiser og «lånt» disse. Bergh og en kamerat satt en hel natt og skrev av dokumentene om Wasserfall, en bakke-til-luft-rakett som var en mindre og videreutviklet utgave av V2. Bergh fant ut at dette var for viktige dokumenter til å sende den vanlige veien med den svenske diplomatposten, så han bestemte seg for å smugle dem ut selv. Det var like før jul 1943, og han skulle hjem til Norge på ferie. Han oppsøkte Gestapo og fortalte at det var studienotater som han trengte for å lese i ferien. Gestapooffiseren kikket på dem, skjønte vel ikke så mye og kommenterte bare at studenter skrev så stygt. Bergh pakket inn notatbøker og papirer i offiserens påsyn og denne stemplet pakken. I Gøteborg møtte han SIS-agent John Whistondale som fikk Wasserfall-notatene. I den samme pakken hadde også Bergh Leuna-Werk-meldingen og flere opplysninger fra «Griffen» om V2-rakettene. Disse tok han med videre til Oslo og overrakte dem personlig til XU-leder Øistein Strømnæs som videreformidlet med kurérer, antagelig via Kværk og Bjarne Sørensen til Clifton i Tønsberg som sendte meldingen til SIS i London. I tillegg sendte SIFA-senderen i Drammen en melding til FOII om at skisser av blant annet styremekanismen ville bli sendt med fly.

Dr. X

Commander Eric Welsh sendte en utskrift av telegrammet merket «most secret» til oberst Alfred Roscher Lund som var sjef for FOII. De fant meldingen vel fantasifull og telegraferte til SIFA-senderen i Drammen at «de skulle holde opp å lese Dr-X spalten i Allers». Dr-X var en fast spalte med fantasifulle påfunn for gutter. Gunnar Kværk forteller at SIFA telegraferte tilbake at det var greit for dem, for det var ikke de som fikk bomben i hodet. Men de ba også om at når de fant en ueksplodert bombe i London, skulle den sammenlignes med opplysningene og skissene som var i meldingen fra XU. Utpå høsten 1944 mottok SIFA et telegram. Den første ueksploderte raketten var funnet og undersøkt, og det stemte nøyaktig med opplysningene. Telegrammet ble avsluttet med: «Vennligst fortsett å lese Dr-X-spalten i Allers».

Selve telegrammet om V2

Telegrammet ble sendt av Clifton fra «Njord» 1. februar 1944 og var på to maskinskrevne sider. Oberst Roscher Lund mottok rapporten fra Welsh 5. februar. Den begynner slik: «The following has been received from Njord dated 1.2.44 and received the same date. Begins: “XU-reports:- From Nr. 5. Reports from Germany the 25thof January.” (Nr. 5 var XU-leder Øyvind Strømnes.)

Telegrammet inneholder meldingen om Leuna-verket. En rapport om at Peenemünde-anlegget ikke var ødelagt av britiske bombeangrep. Melding om en fabrikk for syntetisk bensin i Brüx sør for Dresden.

Det viktigste innholdet som London ikke helt trodde på, var beskrivelsen av en 12 meter lang sigarformet rakett med en diameter på 1 til 1 1⁄2 meter og en vekt på 10-12 tonn. Av dette var 8 tonn drivstoff. Det var også en beskrivelse av hvordan raketten ble sendt ut på en slags rampe. Presset var så stort at det var bygget et beskyttelsesrom med 1 meter tykke betongvegger for å beskytte mannskapene. Aksjonsradius var opp til 250 km og raketten kunne gå i en høyde av 90 km. Raketten ble drevet av 8 tonn flytende oksygen og alkohol. Dessuten hadde den en last på 2 tonn høyeksplosivt sprengstoff. Ut fra disse opplysningene var det påført med penn at tykkelsen på rakettkroppen måtte være 5-6mm. Videre sa meldingen at tyskerne regnet med å ødelegge London med 50.000 raketter, noe som tilsvarte 100.000 tonn sprengstoff. (til sammen ble det sendt 9521 V-1-bomber og 3225 V-2 mot London og til sammen 2448 over Antwerpen). Den opprinnelige planen var at bombene skulle kunne bære 10 tonn sprengstoff og være fjernkontrollerte.

Samme telegram meldte også om en ny rakettfabrikk i Neustadt utenfor Wien. Rundt omkring byen var det satt opp landingslys som på en flyplass for å lure allierte fly.

Dessuten var innsjøen ved radiotårnet i Berlin dekket med «sivmatter» som det var bygget på slik at den ikke lenger kan sees fra luften. Zeiss Ikon-fabrikken i Dresden ble også beskrevet: «Den har antiluftskyts på taket og store stållemmer foran vinduene. Arbeidet i fabrikken blir ikke stanset under luftangrep.»

Videre ble det meldt at: «Tyske nattjagerfly er utstyrt med en oksygen/nitrogen-blanding for flyging i stor høyde. De kan holde over 10.000 meter i mer enn et kvarter.»

Det ble beskrevet hvordan skadene var på enkelte bombemål etter luftangrep, broer mellom Dresden og Praha som det kunne være nyttig å bombe, og at det fantes monteringsfabrikker rundt om på landsbygda og i skogen og at komponenter ble laget over hele Tyskland.

Telegrammet ble avsluttet med: «I regret that you could not give a special mission to our people in Germany.”

I rapporten som SIS sendte til norske myndigheter hver måned står det om Njord den fjerde februar 1944: «Valuable information.»

Denne meldingen ble sendt fra hytta på Kibneb 1. februar. Kanskje en av de viktigste meldingene Clifton sendte, selv om London ikke tok den for god fisk i første omgang. Og XU-agentene var langt i forkant. Den første bomben traff London i juni samme år.

Rapport fra «Griffin»

Rapporten fra «Griffin» kom professor og major Leif Tronstad i hende 25. mars 1944 i London. Tronstad var en sentral person i kampen mot Hitlers forsøk på å lage en atombombe, noe som blant annet førte til Vemork-aksjonen og senere senkningen av fergen DF «Hydro» på Tinnsjøen. «Griffin», Paul Rosbaud, opplyste at Oberkommando der Wehrmacht var redd for at de allierte ville kunne vinne krigen i løpet av tre måneder hvis de greide å ødelegge de syntetiske oljefabrikkene. Viktigst var Leuna-Werke mellom Leipzig og Halle som var godt kamuflert og ikke hadde vært bombet. Det samme gjaldt den største fabrikken for syntetisk bensin i Brüx i Böhmen. De allierte hadde stoppet tungtvannet fra Rjukan, men professor Tronstad utelukket ikke at tyskerne ville gjøre et forsøk på å produsere tungtvann ved å destillere flytende hydrogen. Et egnet sted for slik produksjon var hydrogenfabrikken i Leuna-Werke.

Rapporten inneholdt også detaljerte opplysninger om V2-bomben, og major Tronstad sendte rapporten videre til de engelske myndighetene. To dager senere ble han innkalt til et møte i Ministry of Economic Warfare som fant opplysningene svært verdifulle og fastslo at de stemte overens og utfylte tidligere mottatte opplysninger om samme sak. Det var meldingen som hadde gått via Sørensen og Clifton i Tønsberg. I midten av mai bombet RAF fabrikkene i Leuna og Brüx.

D.S.O. Distinguished Service Order
Distinguished Service Order Kilde: Wikipedia

I desember 1944 sendte Clifton sin melding nummer 600 og commander Welsh sier at: «denne stasjonen fortsetter med voluminøs og svært verdifull trafikk». Utpå nyåret 1945 fikk Clifton et telegram med ordre om å komme til London. Fordi det tok fem måneder å komme hjem igjen i 1943, ga han beskjed om at han gjorde best jobb ved å være i Norge, men at han kunne reise til Stockholm en kort tur. Han dro i slutten av februar og møtte major John Maurice Turner, som hadde norsk mor og var oppvokst på Vestlandet. Turner, som var Welsh sin nærmeste medarbeider, forsøkte å overtale Clifton til å være med til London fordi han var innstilt til D.S.O. Clifton ønsket ikke å reise. Turner dro til London noen dager og kom tilbake og forsøkte nok en gang å få Clifton med til England, men Hans takket nei. Reisen tilbake til Hurum forgikk med en rekeskøyte fra Filtvet. Da Clifton kom tilbake, opphørte «Njord», men han fortsatte med senderen «Lillemor» fra april og til freden kom.

Hans Bruu Clifton mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset, 9. april 1949 for «fremragende hemmelig militær innsats under krigen».

Clifton drev en radioforretning i Tønsberg i flere år etter krigen. Han fortsatte i elektronikkbransjen etter at han i 1958 emigrerte til Vancouver i Canada. Clifton bodde der til sin død 20. september 2003.

Jeg vil rette en takk til Bjarne Stenberg som har gitt meg tilgang til bilder og Bjarne Sørensens private arkiv.

Kilder:

Hans B. Cliftons rapport (Norges Hjemmefront museum)
Brev fra Clifton til kommandørkaptein Bjarne W. Thorsen (Norges Hjemmefrontmuseum)
Melding fra Commander Welsh til oberst Rosher Lund om Njord-telegrammet 1. febr.1944 (Norges Hjemmefrontmuseum) Bjarne Sørensens private arkiv
Gunnar Kværk: Kværk om XU
Sverre Bergh/ Svein Sæter: Spion i Hitlers rike
Einar Sæter/ Svein Sæter: XU. I hemmelig tjeneste 1940-45
Ragnar Ulstein: Etterretningstjenesten i Norge 1940-45 bind 3
Arnold Kramish: Griffin, den største spionhistorien
Magne Lein: Spioner i eget land
Bjørn Rørholt: Usynlige soldater
Egil Christophersen: Vestfold i krig
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy I, Gårds- og slektshistorie
Audun Knappen: Motstandskamp og krigsseilas
Olav Njølstad: Professor Tronstads krig
Digitalarkivet
Wikipedia

Follow Ulf Erichsen:

f. Drammen 1947. Pensjonert undervisningsinspektør. Bosatt Nøtterøy 1975 – 2006. Nå bosatt i Tønsberg. Diverse lokalhistoriske artikler i «Rundt om Drammen» på 1990-tallet. Også bidratt i Njotarøy tidligere.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.