Teiedammene — kildene som ble friluftsidyller

Øystein Sårheim:

Til Teieskogen rett opp for Gamleveien går Speiderveien og Grindstuveien og fører frem til et parkmessig opparbeidet område rundt to dammer. Disse dammene har langt tilbake i tiden tjent mer matnyttige formål. Dammene lå under Teie Hovedgård som i sin tid hadde vært bispegård. På Nøtterøy var det i gammel tid faktisk både kverner og møller enda Nøtterøy ikke hadde vannkraft til å drive kverner og sager kontinuerlig.

Kverner var i drift bare en kort tid av året når det var vann i bekkene i flomtiden utover våren. Noen steder ble det bygget opp damanlegg for oppsamling av vann til å regulere vannutslipp til vannhjulene. De to dammene i Teieskogen — også kalt Øvredammen og Nedredammen — ga vann til en kvern. Det foreligger ingen skriftlige opplysninger om denne kvernen. Navnet Kvernhusveien — fra Gamleveien ned til Kirkeveien — har fått sitt navn etter dette kvernbruket. Kanten på begge dammer er forsterket. Det går en bekk fra den øverste dammen til den nedre, og vi kan også finne store stener som har vært underlag for renner.

Kvernhuset

Bekken som renner fra nedre dam, går i sterkt fallende terreng. Det finnes også der stener som har vært bygget opp, og nederst i fallet har nok kvernhuset stått uten at vi i dag kan se rester av det. Kraften i vannfallet har drevet skovlene i kvernhuset. Bekken har rent videre under Gamleveien inn på eiendommen Lund Kvernhusveien 9, videre i et søkk nordover for denne eiendom, ned under Teieveien og ned til Bryggerijordet og nordover mot bryggeriet. Denne bekken ligger i dag i rør. Det er jo over 200 år siden kvernhuset sto, men vi kan forstå at kvernen må ha fått jevn og god tilførsel av vann til drivkraft. Såvidt vi kan forstå, har så dammene ligget ubrukt i mange år etter at kvernhusdrift opphørte før år 1800.

Tønsberg Bryggeri

1856 ble stiftet et interessentskap bestående av Laurentius Foyn, Mathias Foyn og Svend Foyn. Dette interessentskap kjøpte samme år et jordstykke på Teie av Mathias Foyn for 3.000 spesiedaler. En mindre part ble kjøpt til i 1858. Tidligere hadde det vært ølbrygging på Revodden fra 1845 — som en av fire større industrivirksomheter på Nøtterøy. Bygget på Revodden ble lagt ned allerede i 1858. Interessentskapet reiste et nytt og langt større ølbryggeri på Teie.
I løpet av 1858 var anlegget fullt ferdig. Senere ble også en mineralvannfabrikk satt i gang. Da bryggeriet begynte sin virksomhet, overtok det de to dammene, som ble kalt «isdammene», i Teieskogen, og det var også en tid eier av disse. Den delen av Teie som ligger i Nøtterøy, ble i 1903 solgt av Fredrik Sundby til Tønsberg Bryggeri A/S som dermed ble herre over nedslagsfeltet til de to dammene I 1924 solgte bryggeriet Teieskogen til Tønsberg kommune, som solgte arealet samme år til Nøtterøy kommune. Da Tønsbergs bygrense ble utvidet til å omfatte den nordre delen av Nøtterøy i 1876, ble største-parten av bryggeriets grunn innlemmet i byen. I 1877 fikk bryggeriet rett til å bruke den gamle bygdeveien over Teie fra bryggeriets ishus, og det fikk også ha ishuset på Teieområdet.

 Skjæreredskaper som ble brukt ved isskjæringen. Til venstre hovedsagen som var betjent av en eller to mann.

Skjæreredskaper som ble brukt ved isskjæringen. Til venstre hovedsagen som var betjent av en eller to mann.

Isskjæring

I 1850-60-årene vokste her i landet frem en helt ny næring: bruk av is til kjøling. Bryggeriet trengte is til kjøling av lageret av sine produkter, og eierne fant at de kunne bruke isen på den øverste dammen til dette formålet. Dammen frøs til i vintermånedene, og det ble satt i gang med å skjære isen i blokker.
For at isen skulle bli tykkest mulig, måtte en sørge for at snøen aldri fikk legge seg på isdammene. I snøvintre var det et krevende arbeid. Ved hjelp av heste- og vannkraft ble snøen kjørt til land der den ble hevet utenfor damkanten.
Det var i februar/mars isen ble tatt av dammene. Isen skulle være mest mulig stålis. «En skulle kunne lese et brev gjennom isblokken». Isen ble skåret opp i «remser» med hest og isplog. Først kom «oppleggeren», en plog som merket bredden på blokkene, og så kom isplogen.
Isplogen skar ikke tvers gjennom isen. Så ble remsene saget med en is-sag. Hvis isplog ikke ble brukt, ble det boret hull i isen, og så ble blokkene saget ut. Sagen var 1,5-2 meter og hadde grove, solide tagger. Det var en tung jobb å stå og sage, og det var eldre og barske karer som gjorde denne jobben. Deres arbeid var også bedre betalt enn annet isarbeid.
Isen ble stakket med et spett, og dermed gikk isblokkene fra hverandre. De ble så ført til fløterenna. Dette var gjerne ungguttenes jobb. To mann kunne med hver sin hake eller is-saks trekke blokkene over til isrenna.
Isblokkene ble i den første tiden kjørt med hest og slede ned til bryggeriet, der de ble lagret i «Ishuset». Det var viktig å lagre blokkene pent og riktig. Hvis ikke, kunne det gå ille. Dersom isblokkene sto for tett pakket, kunne det være vanskelig å få dem ut igjen når de skulle taes ut om sommeren. Videre var det viktig å bruke riktig med sagmugg mellom blokkene. Bryggeriet skar isen i Øvredammen der det var skikkelig dybde. Det var fire mann som sto for skjæringen. Det var ofte en kald jobb. Det var satt opp en liten hytte med ovn som tjente som varmestue og spisehytte. Arbeidstiden var klokken 0700-1700 og lørdager til klokken 1300.

Isskjæring i forskjellige faser.
Isskjæring i forskjellige faser.

En halv bokk

De siste årene — før det hele sluttet like etter krigen — foregikk transporten med to lastebler. Når det første lasset var lesset av i ishuset, hadde kjørerne med tilbake — som en hilsen fra «Moderhuset» — en flaske bokkøl til hver av skjærerne oppe på dammen. Hvis det var gutter der, fikk de en flaske brus.
Isen ble — som før nevnt — først og fremst brukt i bryggeriet for å holde produktene avkjølt. En del restauranter kjøpte isblokker, som ble kjørt rundt i byen med hest og vogn. Det var laget egne isskap som var isolert innvendig med sink. Øverst i skapet ble isblokken lagt, og under lå det som skulle holdes avkjølet. Isen tinte etter hvert, og vannet rant ned til en beholder nederst i skapet. Det var også anledning for private til å kjøpe isblokker. Kjøleskap og dypfryser var ukjent, og et isskap var en god hjelp for å bevare maten i sommervarmen.

Øvredammen i dag (1991). Lengst borte på den gule vollen lå isrampen hvor isblokkene ble lagret før utkjøring med hest eller bil.
Øvredammen i dag (1991). Lengst borte på den gule vollen lå isrampen hvor isblokkene ble lagret før utkjøring med hest eller bil.

Rundt Øvredammen var det et flettverksgjerde for å hindre at uvedkommende kom seg inn om vinteren og skitnet til isflaten. Dammen var nokså dyp, og hadde et oppkomme midt i. Om sommeren ville man hindre at barn skulle komme ut i dammen. Likevel druknet en liten gutt her i 1946. Den nedre og og adskillig mindre dammen var ikke dyp, og det ble ikke skåret is der.
Idyllisk parkområde I mange år lå begge isdammene der, inntil Nøtterøy kommune noen år etter andre verdenskrig fant ut at man ville ta bort gjerdet rundt øvredammen og ruste opp hele området parkmessig. Damkantene ble skrådd. Det ble sådd plen og plantet en del prydtrær og busker som passet inn. Det ble lagt gangsti rundt begge dammene og satt opp benker.
Den første tiden var det svaner i Øvredammen, men de er blitt erstattet med ender. Stedet er nå blitt et yndet sted for utflukter for familier med barn som kaster mat ut til endene. Her var også en del fisk, spesielt karuss som guttene jaktet på. Dammen med sine vakre omgivelser er nå også brukt til brudefotografering. Teiedammene har altså i flere hundre år gitt grunnlag for næringsvirksomhet, vannkraft for kvernhusdrift og for isskjæring. I dag kan vi glede oss over dammene som blinker imot oss som skogsidyller.

Kilder:

Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy — Gårds- og slektshistorie, bind 1.
Helge Paulsen: Nøtterøy — 1800-årene.
Harald Hals: Eidanger bygdehistorie, bind 1.
Museumsbestyrer Per Thoresen, Vestfold fylkesmuseum.
Direktør Th. W. Holmsen, tidl. Tønsberg Bryggeri A/S
John Gjermundsen, tidl. Tønsberg Bryggeri A/S.

Follow Øystein Sårheim:

f. 1917 i Kirkenes. d. 2001 Kom til Nøtterøy i 1928. Regnskaps- og revisjonsutdannelse. Tre perioder i kommunestyret og formannskapet for Venstre. Speiderleder på Nøtterøy siden 1936. Medlem av forbundsstyret i Norsk Speidergutt Forbund i 10 år, noen år som 1. visespeidersjef. Styreformann i Nøtterø Sparebank 1968-82. Nøtterøy kommunes kulturpris i 1979.

2 Responses

  1. Herren til «Linde» Ølbrygger og hvalpionér – Nøtterøy Historielag

    […] Gunda Christiansen, som var kontordame ved Tønsberg Bryggeri fra århundreskiftet, arbeidet under tre direktører: Johan Gmeiner, H. Cappelen og Theo Holmsen. Hun forteller i et intervju med Gambrinus i «Tønsbergs Blad» at det var patriarkalske forhold i Gmeiners tid. Han var en type som alltid gikk i arbeidsklær og tretøfler, og han sjenerte seg ikke for å gå i det antrekket. Han og hans svenske frue, som var veldig snill, bodde på Teie hovedgård. Gunda Christensen ble alltid bedt til middag når det var dårlig vær, så hun skulle slippe å gå til sitt hjem i byen i middagspausen. Arbeidstiden var delt med to timers middagspause. Hvis det var riktig dårlig vær, ble hun hentet til Gmeiners med hest og vogn i middagspausen. Etter hennes utsagn var Gmeiner hyggelig og en fagmann på sin hals, og han likte å vise det. Det fortelles at en gang fikk Gmeiner nyss om at noen av de ansatte stakk ølflasker gjennom et hull i gjerdet til tørste sjeler som sto utenfor og tigget. Gmeiner tok på seg gamle arbeidsklær, gikk utenfor gjerdet og stilte seg sammen med tiggerne. Da han hadde fått noen flasker, viste han hvem han var. Det ble selvfølgelig stor oppvask og dermed slutt på denne lekkasjen. I disse årene ble det bare brygget øl om vinteren og Tønsberg Bryggeri sendte øl med båter til sørlandsbyene og Stavanger – ja, helt opp til Bergen. Isen ble hentet i Teiedammene. […]

  2. Historien om en en-krone – Nøtterøy Historielag

    […] Ett utslag av krigstidens optimisme var byggingen av egen, elektrisk drevet mølle på Lofterød. Korn til dyrefor var malt på Lofterød siden 1913, men nå skulle bøndene få finmalt mel tilbake. Den nye møllen sto ferdig i 1920, og kommunen hadde gitt en garanti til Nøterø andelslag på kr 100.000, en anseelig sum selv i datidens infiasjonstid. Og buen brast. Kommunen måtte innfri garantiansvaret da den økonomiske krisen rammet Norge samme år. Helst ville kommunestyret selvsagt selge møllen til private, men det var ikke lett. På en auksjon i august 1924 ble møllen solgt for kr 20.000 – til lensmannen, og Nøtterøy kommune var nå mølleeier helt til Lofterød mølle endelig ble avviklet i 1981 og siden bare har fungert som kornlager for Felleskjøpet. Hvor blir det så av kronestykket? Jo, det kommer, men først må man bli med på nok en omvei – som fører til målet. Nøtterøy har bare en eneste innsjø, det vakre, men svært beskjedne Strengsdalsvannet. Og det ligger langt syd på øya, langt fra havebyen på Teie, som var det store nybyggerområdet i 1920-årene. Nybyggerne måtte ha vann, vann til spring, badekar, havevanning og ikke minst til vannklosetter – selv om det ikke var påbudt med septiktank. Og vann fikk man til havebyen – på et vis. I Teieskogen lå flere dammer. Is fra disse dammene ble i kuldevintre skåret opp og senere eksportert. (Se ø. Sårheims artikkel i Njotarøy 1991). […]

Svar på Herren til «Linde» Ølbrygger og hvalpionér – Nøtterøy Historielag Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.