Tilla Valstad på Bjørnebo

posted in: Personalhistorie | 0

John M. Hovland:

Eiendommen Bjørnebo, gnr. 15 bnr. I på Føynland, er en av de store eiendommene på Nøtterøy, hva dyrket jord angår. Eierne har ihvertfall helt fra 1702 til 1908 hatt sin tilknytning til sjøen, først kanskje som binæring, men senere som hovednæring. Gårdens mer enn 200 års avhengighet av sjøen ble brutt 1908 da eiendommen ble solgt til grosserer Nils Olsen Maastrup, opprinnelig fra Danmark.

Det var i 1804 at den første virkelige reder ble eier av Bjørnebo. Det var den dyktige skipper og reder Christen Nilsen Agerup som kjøpte Bjørnebo og flyttet dit fra sin eiendom på Agerup ved Torød.
Under de gunstige forhold for skipsfarten tidligere hadde han opparbeidet seg en stor formue. Det var han som i 1799 bygde om hovedbygningen på Agerup til den vakre bygningen som står der idag. Det var også Christen Nilsen Agerup som bygde den store og vakkert innredete hovedbygning på Bjørnebo, revet sommeren 1987.
Agerup døde på Bjørnebo 1840 og hans hustru 1841. Deres barnebarn Christen R. Agerup overtok gården etter sin far 1879, men på grunn av uheldige økonomiske transaksjoner måtte han selge gården allerede året etter, i 1880. Han var skipper og partreder. Når et partrederi gikk konkurs, gikk som regel gården med i dragsuget, slik også i dette tilfellet.

Tilla Valstad på vei til prinsesse Ragnhilds bryllup.
Tilla Valstad på vei til prinsesse Ragnhilds bryllup.

Bjørnebo blir mønsterbruk

Det var konsul og skipsreder Johan Henrik Christiansen som i 1880 fikk auksjonsskjøte på Bjørnebo. Han var en dyktig forretningsmann og reder i Tønsberg og bodde med sin familie på «Løkken» i Farmannsveien 36, hvor hans barnebarn advokat Johan H. Christiansen nå bor med sin familie.
Det er grunn til å undre seg over hva som fristet konsul Christiansen til å legge kapital bort i en landbrukseiendom som Bjørnebo. Det kunne ikke være utsiktene til fortjeneste, heller ikke det å eie noe av Norges jord. Det måtte være en iboende interesse for landbruk med bakgrunn i hans besteforeldres gårdsdrift og hans opplevelser hos dem i sin barne- og ungdomstid.
Det var nok ikke meningen å flytte fra den vakre eiendom «Løkken» med den store hovedbygning, bygget i svenskestil, og ut til Bjørnebo. Familien var sterkt knyttet til hjemmet i Tønsberg foruten at det ville være nærmest umulig å drive rederi- og forretningsvirksomhet med bopel på Bjørnebo i denne nærmest veiløse tid. Eiendommen ble et landsted hvor familie og venner fikk oppleve landbruksmiljøet på nært hold, et alternativ til det travle livet i byen.

Dagligliv på Bjørnebo

Mathilde Georgine, kalt Til!a, var bare 9 år da hennes far kjøpte Bjørnebo. Hennes opplevelser på Bjørnebo i ungdomsårene gjorde sterke inntrykk på henne. Hun ble senere kjent forfatterinne, en dyktig journalist og ettertraktet foredragsholder. Hun ble utdannet lærer, men praktiserte vel bare en relativt kort bare en relativt kort tid i skoleverket. Hun ble gift med den senere kjente kunstmaler Otto Valstad i 1893. Han hadde sine yngre dager vært lærer ved Tønsberg. Middelskole.
Tilla Valstad har i sin roman «Teodora kommer hjem» et kapittel, «Tilbake til jorda», hvor hun beskriver dagligliv og stemninger på et gårdsbruk som hun kaller Fagervik, som i virkeligheten er Bjørnebo, sine foreldre omtaler hun som Martens og fru Martens og deres hjem, «Løkken» i Tønsberg, omtaler hun som «Berg». Det er Tilla Valstads fortjeneste at vi har fått anledning til et innblikk i livet på en redergård i 1880-årene og utover århundreskiftet.

Bjørnebo restaureres

Driften på Bjørnebo hadde ikke vært spesielt god de senere år før eierskiftet. og den nye eier hadde et sterkt ønske om å gjøre Bjørnebo til et mønsterbruk. Det var mye å ta fatt på. Bygningene var nedslitte og trengte omfattende reparasjoner. Eiendommen burde gi fôrgrunnlag for en vesentlig større besetning ved bedre jordkultur. Nye kulturer som korn og poteter måtte inn i vekstskiftet ved siden av kunstig eng ved bruk av grasfrø og spesielt turnips som et utmerket fôr til kuene.
Høyavlingene var små og besto, som vanlig var på den tiden, av grasarter med liten fôrverdi og avkastningsevne. Den botaniske sammensetningen var preget av store mengder smørblomst, praktstjerne, prestekrage og blåklokker, sikkert vakkert å se på, men det alene var ikke eieren interessert i.

Nye driftsmetoder

Konsul Christiansen var sikkert kjent med den opplysnings- og veiledningstjenesten som Tønsberg og Omegn Landboforening drev og forsto å gjøre seg nytte av den. Han lærte sikkert at avlingene måtte økes og at ett av midlene var å bruke kunstgjødsel. Til å begynne med var det spesielt benmel og guano, senere kom andre slag.
Konsul Christensen fikk sikkert også vite at det nyttet lite med større avlinger og bedre fôr, om en ikke har kuer som har større evne til å omsette fôret til en større produksjon av kjøtt og melk. Arbeidet for fremme av husdyrholdet gjennom bedre avlsarbeid, fôring og stell var en viktig sak for landboforeningen, og den nye eier av Bjørnebo forsto sikkert å dra nytte av disse nye tanker og ideer ved å utnytte dem som et ledd i å omskape Bjørnebo til det mønsterbruk han drømte om.
Melkemengden pr ku i 1880-årene i gjennomsnitt ca. 1800 kg pr. år. I dag er den på ca. 6000 kg.
Bjørnebo hadde ca. 150 dekar dyrket jord og ca. 60 da skog. Når det gjelder bruken av jorda, avlinger og besetning m. v. har vi ingen telling i 1880-årene som kan gi oss noen informasjoner.
Vi må støtte oss i tellinger noen år før som viste at eiendommen hadde ca. 60 dekar åpen åker med følgende arealforedling på vekster:

Hvete 9 dekar, avling ca. 140 kg/dekar
Rug 16 dekar, avling ca. 160 kg/dekar
Bygg 12 dekar, avling ca. 140 kg/dekar
Havre 18 dekar, avling ca. 120 kg/dekar
Potet 5 dekar. avling ca. 1.600 kg/dekar

Restarealet ca. 90 dekar må ha vært utlagt til eng. Eiendommen hadde på samme tid besetning bestående av 3 hester. 11 kuer og 2 sauer.
På Føynland var det på samme tid ialt ca. 160 dekar åpen åker og det samlede husdyrhold var 11 hester, 53 kuer, 27 sauer og 2 griser. Tellingen var foretatt pr. 31/12, og juleslaktningen er nok sikkert årsak til det lave antall gris. Den intensivere drift ved å ta i bruk nyere og bedre driftsmidler ved siden av bedre jordkultur gav snart resultater og driftsbygningen ble for liten.

Fjøsnissen får problemer

Den eksisterende driftsbygning var gammel og nesten falleferdig. Den var trang og uhensiktsmessig, rommene var mørke og utrivelige, og bygningens eksteriør var preget av en mengde små utbygg som var oppført etterhvert som det trengtes et ekstra rom. Bygningen var i det hele tatt et ideelt tilholdssted for nisser. Ja, for det fantes ikke bare skipsnisser, fjøsnissene var nesten like vanlige. Budeia på Bjørnebo var virkelig redd fjøsnissen, som hun selv hadde sett løpe nedover jordet. Det fulgte mye overtro og mystikk med fjøsnissen på samme måte som skipsnissen.
Bygningen ble likevel revet, og ny driftsbygning ble bygget 1890. Den hadde plass til 18 melkekuer, nesten en fordobling av det som hadde vært. Fjøsnissen hadde mistet sitt hjem. Alle de investeringene som ble foretatt i forbindelse med intensivering av gårdsdriften, oppføring av nye bygninger m.v. må ha kostet store summer etter datidens målestokk.

Skipsfarten

Tilla Valstad gir da også uttrykk for rederens store forventninger til resultatene fra hans seilskute Teodora, som seilte på Ostindia. Det var spenning om mulighetene for slutning av frakter med gode inntekter. Teodora hadde en dyktig skipper og godt mannskap. Det var stor glede i familien da det var sluttet en verdifull sukkerlast for England. Ellers gikk det også bra med guanofraktene.
Det hette seg i de tider at når det gikk godt for skipsfarten, gikk det dårlig for landbruket. Skipsfarten gav inntektene, så det var ikke så nøye med hvorledes det gikk på gården. Slik var det ikke på Bjørnebo, som ble det mønsterbruk som eieren hadde som målsetting. Bjørnebo ble et sentrum i bygden, et sentrum for et spesielt landbruksmiljø på den tiden, med rot i eierfamiliens spesielle økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.

Problem landbruk/sjøfart

Bildet av Bjørnebo i 1880-årene og utover kan ikke generaliseres. Det var nok tyngre tak for de fleste, spesielt økonomisk, men også på den sosiale siden. De fleste mannlige medlemmer var knyttet til sjøen.
Ofte var båtene borte flere år, slik som tilfellet var med Teodora.
Da var det hardt å være bondekone med ansvar både gårdsdrift og fjøsstell ved siden av husarbeid og omsorg for barna. Hun måtte ta aktivt del i det praktiske jordarbeid, såing og høsting.

Svenske landarbeidere

Til å hjelpe seg hadde hun kanskje en «Gråsvenske». Det var ganske mange av dem på Nøtterøy. Navnet hadde de fra den grå vadmelsdressen som var deres vanlige klesplagg når de kom og spurte etter arbeid om våren. Det var nok en ussel lønn de fikk, men den var enda dårligere i Sverige. Mange reiste nok hjem om høsten med en pen slant penger i pungen.
Svenskene var flinke landarbeidere. De lærte nordmennene grøfting, de utførte mye nydyrkingsarbeide. De mange store, vakre steingardene, som det ennå er noen igjen av, er monumenter om svenske landarbeideres innsats på Nøtterøy.

Onne-tider

Våronna var den store, tunge årstiden på Bjørnebo. Det var mye jord som skulle være åpen åkerjord, og det var dårlig med våronnredskaper. Plogen var blitt alminnelig, og det var 3 hester på Bjørnebo, så pløying gikk greit. Det var som regel de samme åkerteigene som ble brukt som åpen-åker hvert år. Den ble ikke pløyd om plogen og hesten manglet. Da var det vanlig å hakke opp jorda med bladhakker og «trå» den. På Bjørnebo var nok brakkharvene og labbeharvene blitt vanlige. Dette var en stor lettelse som fritok tjenerskapet fra et slitsomt arbeid. Det var fortsatt vanlig at såmannen tok av seg lua før han begynte å handså kornet fra sålaupen og ba en bønn for velsignelse av såkornet, en fin og høytidelig stund.

Slåttekarer og rakstejenter

Slåttonna var nok likevel den gjeveste av onnetidene. Da var familien fra «Berg» forlengst kommet. Barna deltok i høyonna, kanskje mest for å leke og ha moro i høyrankene, tråkke høylass eller hoppe i høyrommet i låven.
Det var høytid når slåttekarene kom for å slå høyet. De la graset i skårer for rakstejentene som med sine breie river ristet og bredde høyet så det ble liggende i tynne lag. Høyet tørket fortere på denne måten.
Ljåene måtte være skarpe, og som på kommando ble ljåorvet satt i bakken, karene spyttet på ljåbladet, brynet ble trukket ut av bryneholken, og så ble ljåen strøket, også i takt. Når høyet var blitt halvtørt, skulle det rakes i ranker, legges i høysåter hvor det skulle ligge en uke og gjære. Da ble såtene kastet ut og høyet lagt i tynne lag for igjen å bli rakt sammen og kjørt inn i høylåven. Dette var en lang og omstendig prosess som ikke var bare slitsom. Det fulgte mye moro og romantiske forestillinger om høyonna. Det var også en onn hvor dugnadsystemet fungerte. Naboer hjalp hverandre med slåttonn, det var en følelse av solidaritet og fellesinteresser, hvor egoisme ikke hadde plass. På Bjørnebo var tjenerstaben stor, og leide slåttekarer gjorde dugnadsspørsmålet uaktuelt.
Når det siste lasset var kjørt på låven og etterraksten var kommet i hus, skulle avslutningen feires. Tradisjonen var forskjellig. Noen serverte slåttegrøt til alle som hadde deltatt i høyonna. På Bjørnebo var det kaffe og kaker. Kanelstenger var den gangen, som idag, svært populære. Selvfølgelig var det sterke drikker for dem som følte for det.

Teknikkens inntog

En av de første slåmaskinene i landet skal være kommet til Bjørnebo. Dette uhyre var en maskin som ikke brukte lange tiden på å slå den enga som var på Bjørnebo. Slitet, som tidligere var belastet slåttekarene, var nå overført til to hester som måtte dra denne tunge slåmaskinen. Hestenes store plage i høyonna var kleggen, et insekt en ser lite til idag. Da var det godt å ha en flaske kleggolje i redskapskassen, slik at en kunne få smurt litt olje på utsatte steder på hesten, en hønsefjær var nyttig til denne smøringsprosessen.
«Meiing» av korn om høsten med ljå eller sigd var et tungt og sent arbeid. Vanlig dagsakkord var fem dekar pr. mann. Det måtte være to kvinner til å ta opp kornet fra en mann, binde det til kornband og sette det i rauk, som regel fire band i hvert. Slåmaskinen kunne lett utstyres med et ekstra sete for en ekstra mann til å betjene avleggergrinden slik at kornet (loa) kunne legges i hauger, så det ble lettere for binderskene å ta opp og binde kornbanda.
Slåmaskinen var ikke bare velsett på Føynland. Den bråkte forferdelig, og det irriterte mange at den på en så brutal måte brøt den ro og stillhet som friluftsmiljøet var preget av.

Sosialt samvær

Vertskapet på Bjørnebo hadde en stor vennekrets og mange forretningsforbindelser, som var velkomne til gårds. Tilla Valstad ofrer denne siden av miljøet stor oppmerksomhet. Gjestfriheten var stor, og det gikk ofte ut invitasjoner til selskaper og ball i den store praktfulle hovedbygning med de mange saler og stuer. Spesielt i høytidene, som jul og påske. Det var høytid når en hørte dombjellklangen som nærmet seg juleselskapet. Når hest og sluffe var tatt hånd om av stallkaren, stod det første traktement klart. Mennene ble vist til teddybordet. En glohet toddy gjorde godt etter en kald kjøretur. Damene ble ledsaget til siderommet. hvor de ble servert te i blått indisk porselen, brakt hjem på egne båter.
Sommeren var nok spesielt attraktiv med nærhet til sjøen og det praktfulle parkanlegget, som etterhvert ble restaurert. Det var ingen park med store gressplener. Det var spaserganger og blomster, her var gammeldagse lysthus av syrener og kaprifol. Roser, sjasmin og mye annet forskjønnet parken. De gamle kjente eple- og  plommetrærne var der og gjorde hagen til et elskovseventyr, som Tilla Valstad uttrykker det.

Bjørnebo-bonden og jorda

Tilla Valstad som skriver i sin bok «Teodora kommer hjem» om en diskusjon mellom en av gårdens husmenn og hans husbond om den fremtidige utvikling på gården, investeringer m. v. Husbonden synes nok han har investert nokså mye og ville ha en pause. Han sier: «Det er så sant som det er sagt, Anders. Jorda er det naturlige og sikre. Alt det mennesker finner på er usikkert. Ett idag, et annet imorgen.»
Tilla Valstad skriver videre om sin far:
«Når han satt der i kveldssola og så utover bygg og havre som bølget stålgrått i solgangsvind, rugen skimlete, men rødgul på sine steder og skjær om 14 dager — potetåkeren saftig blå-grønn, med tett lubbent gras med hvite og fiolette blomsterkvaster, da følte han en bondes stolthet og glede. Aldri kunne sønnene få en rikere arv. Aldri skulle han ønske Will i en bedre stilling enn den å bli en dyktig jordbruker».

Tillas barndomsminner

Når sommeren var over og vertinnen på Bjørnebo måtte reise tilbake til «Løkken» i Tønsberg, fordi barna skulle begynne på skolen og konfirmantforberedelse skulle ta til, gjorde hun seg mange refleksjoner og tanker. Tilla Valstad uttrykker dem slik i sin roman:
«Det var vemodig å forlate blåkammerset. Det hadde skjenket henne mangen god natt. Hun kom til å sakne skogen også som hadde delt med henne av sin fred og stillhet. Og sjøen og bølgene — evig samme sangen. Den dysset henne så deilig i blund. Men mest kom hun til å savne det store romslige tunet med uthus, stabbur, drengestuebygning i en krinsel, og midt på den grasvokste plassen to spisstoppede brønner. Det vart stort og monumentalt, tunet på Fagervik, og vakrest i kveldssola. Hun lot aldri en dag gå fra seg uten å unne seg den gleden å se sola dale i den vakre gløtten mot nord-vest. Over Fagerviks fruktbare jord strødde den av sitt gull. Den velsignede jorda hun hadde lært å elske over alt i verden, og menneskene som arbeidet med det. Hun hadde dem så inderlig kjær.
Det hadde alt sammen gjort sitt til å gi henne krefter og livsmot.»

Tradisjonen brytes

Konsul Christiansen døde 1904, og fru Christiansen solgte Bjørnebo 1908 til grosserer Nils Olsen Maastrup. Eiendommens tilknytning til sjøfart var slutt. Nøtterøy fikk et kombinasjonsbruk sjøfart/landbruk mindre. Disse kombinasjonsbrukene var på vei ut av den tradisjonsrike driftsform på Nøtterøy.

Litteratur:

Tilla Valstad: Teodora. Oslo 1933.
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem. Oslo 1935.
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Oslo 1941.

Follow John M. Hovland:

f. 1922 på Nøtterøy. Tidligere fylkesagronom i Vestfold. Utgitt «Såtid-Grotid-Høstetid», Nøtterøy Landbrukslags historie (1984). «Sjøbrott og Nybrott», Tjøme Landbrukslag 100 år (1995). Formann i Nøtterøy Historielag fra starten i 1979 til 1990. Nøtterøy kommunes kulturpris 1984.

Legg inn en kommentar