Tre bilder fra en fortid

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1991)

Inspirert av den suksess Nøtterøy Historielag hadde med sin enestående ekskursjon til Bolærne søndag 16. juni i år, er dette skrevet. Det er tydelig at Forsvaret, med sine mange kjente og mindre kjente hemmeligheter, har en magisk dragning på de fleste av oss, men av kjente grunner kan fortsatt lite røpes av Bolærnes hemmeligheter. Bolærnes forløper som ett av Østlandsområdets viktigste kystfort, var Håøya i Vestfjorden — adgangen til selve hovedstaden skulle stanses ved Oscarsborg som var operativ festning siden 1850. Siden 1895 skulle Håøya, fra samme tid Marinens reservebase, sperre adgangen til Tønsberg og Melsomvik, dersom en fiende (Sverige) angrep Horten direkte.

25. juli 1901 var en vakker sommertorsdag over Tønsberg og Nøtterøy, en dag utenom det vanlige, en dag mange senere ville huske spesielt. Selveste monarken, den aldrende Oscar II, var ventet til byen. Kongen dro om formiddagen fra Bygdø ombord på «Heimdal» og ankom kanalen eksakt klokken 1415. Bare med styringsfart gled «Heimdal» gjennom kanalen, og kong Oscar, i norsk admiralsuniform, sto på broen og så på alle flaggsmykkede skip og bygninger og på de hundrevis av mennesker som sto langs bryggene og forsøkte å kaste blomsterbuketter ombord i kongeskipet.
«Heimdal» la ikke til land. Tønsberg var beæret med kongebesøk i 1881 i forbindelse med åpningen av Vestfoldbanen og i 1889 for å se på det nye Slottsfjellstårnet. Så i 1901 var det ikke tid til å gå i land. «Heimdal» fikk opp dampen og stevnet utover Vestfjorden.

1991_0047_cr

Oscar II på Håøya, bilde 1

Klokken 1600 kunne «Heimdal» legge til bryggen på Håøyas østside, idet festningens kanoner avgav salutt. Oscar steg i land og ble møtt av festningskommandanten, oberstløytnant Lonnevig. I sitt følge hadde kongen to adjutanter og disse fire menn steg opp i en hesteforspent vogn, etterat kongen hadde forsikret seg om at hestene var trygge.
Fra bryggen kjørte de bakken opp til kasernen. Her steg herrene ut, og Oscar kunne begynne inspeksjonen av de oppstilte festningsartillerister. Tilstede var også fotograf Larsen fra Tønsberg. Og han tok bildet, det eneste fotografiske minnet som eksisterer av det eneste kongebesøket på Håøya. Fotograf Larsen må ha stått i et vindu i kasernen og sett ned på de oppstilte artilleristene. Antagelig var det ca. 80 oppstilte soldater, hver menig presenterte gevær — det nesten helt nye Krag Jørgensen, modell 1894 og med en lengde på 127 cm. Den påplantede bajonetten er også modell 1894 og var 33 cm lang.

Detaljene i bildet

Bildet er fullt av detaljer. Mannen i forreste rekke, helt til venstre, er sannsynligvis en sersjant. Offiserer og underoffiserer presenterer ikke gevær, men sabel, og flere befal synes både foran og bak de to rekkene med soldater. Kong Oscar er lett kjennelig, han samtaler med en offiser, muligens en løytnant. Med ryggen mot kamera, ved siden av majesteten, står oblt. Lonnevig og gleder seg kanskje til dette oppstyret er over. Kongens to adjutanter, en hæroffiser og en marineoffiser, står tett sammen, noen skritt bak kongen.
En annen pussig detalj er teltene. De er oppstilte, enten fordi de virkelig ble benyttet, tross kasernen, eller som et dekorativt element. Både teltenes form og farve minner oss om at i 1901 fantes ingen fly og følgelig ingen fare for at lyse, spisse telt kunne bli observert fra luften. Tre personer er ikke med på seremonien. Den ene er skiltvakten, på vei tilbake til sitt skilderhus. Videre står to mann diskrete i skyggen oppe på trappen til kontorbygget. Det er vanskelig å avgjøre om de er militære eller sivilister, antagelig det siste. Og da passer de selvsagt ikke inn i en kongelig parade.
Senere fortsatte kongen opp til selve kanonstillingene, og benyttet anledningen til å skrive sitt navn på fjellveggen. På veien nedover skal kongen nok en gang ha talt til garnisonen og takket dem for besøket. Visitten på Håøya varte bare en drøy time. «Heimdal» dampet så innover fjorden og la til i Melsomvik hvor Marinen hadde reservehavn. Kongen spiste middag ombord og overnattet. Neste dag fortsatte kongeskipet og monarken til Sandefjord — men det er en annen historie. 1991_0049_cr

«Signalavdelingen, Håøen», bilde 2

I fotografikunstens ungdom var gruppebilder slett ikke uvanlige, og militære mannskaper hadde liksom folk flest lyst til å bli foreviget. Dette fotografiet er likevel spesielt. Det er tatt av fotograf Larsen i Tønsberg og viser «Signal-avdelingen, Håøen». Bildet er fra 1902, fra et tidspunkt hvor den sterke norske opprustningen med tanke på et unionsbrudd med Sverige, var på det mest intense.

Soldatene

Fotografiet er interessant av flere årsaker. Det er arrangert, oppstilt, men gir likevel inntrykk av at det er tatt midt i gruppens daglige tjeneste. Soldat nummer to fra venstre later som han nettopp har sett opp fra papiret han har notert noe på; soldaten med flagget og underoffiseren med sabel har festet blikket på noe viktig langt borte. Det er også bemerkelsesverdig at ingen av de syv gliser mot fotografen slik moten er i dag. Nei, dette er alvorlige unge menn som er seg klart bevisst at det å være militær på hovedfortet i Tønsberg Befestninger var en seriøs virksomhet. Derfor kan man studere ansiktene på disse menn i begynnelsen av tyveårene og se hvordan nordmenn så ut for snart 90 år siden — så store forandringer fra dagens fysiognomier er det knapt.

Apparatene

Signalavdelingens oppgave var å ha en slags sambandsfunksjon på fortet. Den skulle holde forbindelsen til egne fartøyer, og alt utstyr er tatt med på bildet. Apparatet helt til venstre er et petroleumsdrevet signalapparat. Med det kunne man morse lysglimt over relativt store avstander. Signalflagg og en kraftig kikkert på stativ er lette å gjenkjenne, den sittende soldaten har foran seg en petromax, en lampe der parafin brenner ved overtrykk og gir et klart, skarpt lys.

Uniformene

Alle syv er kledd i festningsartilleriets uniform, modell 1894. De meniges uniformer var laget av grovt vadmelstøy, den eneste form for utsmykning er jakkeknappene med bombemotiv på og beltet med den spesielle slangespennen. Luen er av kepitypen og har en liten kokarde i nasjonalfarvene øverst. Alle de menige har hver sin patrontaske for geværammunisjon i beltet. Men signalsoldatene hadde ikke gevær som sitt personlige våpen, de bærer i stedet lærtasker som inneholdt en svenskbygget Nagantrevolver i kal. 7,5 mm. Det er grunn til å anta at geværpatrontaskene inneholdt den spesielle, voksede revolverammunisjonen.

Sersjanten

Sentralt i bildet står sersjanten. Han er leder og kan ikke direkte knyttes til noe spesielt instrument eller utstyrsdel. Uniformen skiller seg klart fra de meniges. Han har rød sersjantstripe både i luen og på ermet, mansjetten har i tillegg fire pynteknapper. På kraven bærer han et lite metallmerke, 4AK, som sto for fjerde artillerikorps. Sersjanten har ytterligere to effekter som tegn på sin rang over de menige. Sabelen er underoffisersmodell 1892 og var ikke ment for kamp, men som et rent rangsymbol. Det brede båndet over skulderen er mer interessant. Det er bærebånd for en såkalt «kartusj» — en liten veske som ble benyttet til ammunisjon. I 1892 var kartusjen gått av bruk, men symbolet besto, og det er meget sannsynlig at sersjanten på fotografiet bar en tom veske. Forøvrig er det typisk for tiden at sersjanten har bart; nesten hver eneste offiser rundt 1905 hadde bart og en del også skjegg, de menige derimot var ofte glattraket, unntatt mannen bak kikkerten som sannsynligvis hadde anlegg til en slags bart før han møtte til militærtjeneste.
Det er pussig å tenke på at mennene på fotografiet må ha vært født rundt eller like etter 1880 — som 110-åringer er de forlengst begravet og glemt — anonyme som de er, er ingen kjent, men ansiktene, de står der og ser på oss og inn i fremtiden, 90 år videre . . .1991_0051_cr

Arrangerte bilder, bilde 3

Dette bildet er ikke datert, men det må være tatt etter 7. juni 1905 fordi fartøyet har det rene, norske flagg i akterstevnen. Bildet er tatt på minekaien på Håøyas østside, så det er Nøtterøy og Tenvik som kan skimtes på den andre siden av sundet. Også dette bildet er arrangert, det vil si at hver eneste av de 34 mann som er med, har fått klar beskjed om to ting: å stå stille og samtidig late som de gjør jobben sin. Mest komisk blir dette for offiserene oppe på den åpne kommandobroen, en løytnant later som han er i ferd med å signalisere ned til maskinrommet, og man har latt en menig stå til rors — selv om båten er solid fortøyd til kaien. Forreste mann holder hånden på et apparat, sannsynligvis på en slags styringskonsoll for skipets store og kraftige kran. Håøya hadde i årene rundt 1905 to typer forsvarsvåpen. Den ene typen var fortets kanoner, den andre muligheten til å legge ut miner både i Vrengensundet og i løpet på begge sider av Veierland, alt for å hindre en fiende å trenge inn Vestfjorden til Melsomvik og Tønsberg.

Kranfartøyet

Fartøyet var enten kranfartøy nr. 4, bygget i 1895 eller nr. 6, bygget tre år senere. Dessverre har ikke Marinemuseet i Horten noen opplysninger om disse fartøyene av den enkle grunn at de ikke tilhørte Marinen, men festningsartilleriet. Fartøyet på bildet er dampdrevet og ca. 20 meter langt og hadde besetning stor nok til å få lagt ut eller ta opp miner. På land hadde man et stort minelager med mineverksted hvor minene ble kontrollert og ettersett. Fra lageret gikk en smalsporet jernbane ned til kaien, og på jernbanen kunne skyves en egen kranvogn som kunne frakte minene — de kunne ha en vekt fra 25 til 200 kg. Det er grunn til å anta at minen på fotografiet er en 200 kilos svartkruttmine som kunne avfyres ved kabel når fiendtlige skip passerte over minefeltet.

Det er forøvrig lite kjent at syv miner eksploderte den 29. mai 1915 i vestre løp ved Veierland. Eksplosjonen skjedde under et kraftig tordenvær, og mange mennesker både på Veierland og Bogen i Stokke må ha registrert den. Men ikke et ord i avisen — også det forteller noe om den diskresjon militære saker ble omfattet med dengang Norge med alle midler ville holde seg nøytral under første verdenskrig.

Kabelbåtene

De to båtene i bildets forgrunn var kabelbåter, selve kabelen løper langs hele kranfartøyets rekke, og mange av mannskapene står og holder i den, selve trommelen skimtes på akterdekket. Det er ellers markant at nesten alle menige bærer en slags arbeidsuniform og en bløt topplue med kokarde. Dessverre er også alle på dette fotografiet anonyme og dermed navnløse. Riksarkivet i Oslo kan muligens ha opplysninger om selve kranfartøyet, men knapt noe om de avbildede personer, da fotografiet kan ha blitt tatt hver sommer mellom 1905 og slutten på første verdenskrig, mest sannsynlig i nærheten av 1905.

Fotografering den gang

Fotografering var for 80-90 år siden en mer omstendelig prosess enn dagens snapshots med automatiske kameraer. Selve negativet ble festet til en glassplate med format 18×24 cm, og eksponeringstiden var lang med liten blenderåpning. Hvis alle sto dørgende stille idet bildet ble tatt, fikk man fremragende negativer hvor hver eneste detalj kan forstørres og dybdeskarpheten er meget stor. Skulle noen av Njotarøys lesere — mot formodning —gjenkjenne forlengst avdøde slektninger på bildet, er det ikke noe problem å få forstørret portrettet av vedkommende.

Dermed ender årets lille ekskursjon tilbake til en både fjern og nær fortid. Det er alltid noe eget med militære motiver, særlig fordi de som oftest ha vært belagt med større eller mindre sikkerhetsbegrensninger. Et ekstra poeng er det også at Håøya, som nå er en del av Nøtterøy kommune, var tiltenkt en sentral rolle om det hadde kommet til krig i 1905, og også under første verdenskrig løste festningen sin oppgave med heder.

En takk til Rune Sørlie,Vesffold Fylkesmuseum og Odd Engdahl, Norsk Forsvarsmuseum.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.