Tunge tak for sjømannskonene

Av Helge Paulsen (Njotarøy 2008)

”Den lille sypigen” fra Skilling-Magazin nr. 21 i 1887

Kvinnekår på Nøtterøy i 1800-årene

Kvinner på Nøtterøy på 1800-tallet var i praksis det samme som sjømannskoner. Var de ikke sjømannskoner, så ble de det sannsynligvis, eller de hadde vært det og var sjømannsenker; dem var det mange av. Vi skal huske at sjøfart var hovednæringen på Nøtterøy (og naturligvis Tjøme og flere andre steder langs kysten), i motsetning til de fleste andre bygder i Norge, der hovednæringen som regel var jordbruk eller fiske.

Sjøfarten var en farlig næring. Vi ser det ikke minst i kirkebøkene, av de registrerte dødsårsakene under Begravede og Døde.

Men statistikken kan også fortelle det. I Riksarkivet finner vi i arkivene fra Statistisk Sentralbyrå en pakke som heter Forlis 1876-1893 (Diversepakke 139). Den inneholder lister over forliste norske skip. Den viser bl.a. at i de 18 årene fra og med 1876 til og med 1893 er det forlist 269 skip som hørte hjemme i Tønsbergdistriktet, altså Tønsberg tolldistrikt: Tønsberg og Slagen, Nøtterøy, Tjøme og Stokke. De er forlist i og utenfor Norge, på alle hav.

Mange forlis

Gjennomsnittlig forliste ca. 15 skip hvert år, og i alt omkom 336 mann i den nevnte perioden, eller 18-19 mann årlig – de fleste fra distriktet her. (Også folk fra andre steder seilte på skutene herfra). Men dessuten omkom sjøfolk herfra med skuter som hørte hjemme andre steder. Besetningene var gjerne på 8-10 mann, ofte mindre, sjelden større. Selfangere, som hadde både skipsmannskap og fangstfolk, hadde langt flere mann ombord. Svend Foyns ”Haabet”, som forsvant sporløst i isen våren 1871 med 45 mann, hadde bare 2 nøttlendinger og 4 tønsbergkarer blant dem. De fleste var fra Sandefjord og Sandar. I løpet av de 18 årene forsvant – meldt savnet eller forsvunnet – 20 av distriktets skuter, altså borte med mann og mus. Av de 20 forsvant 11 i Nordsjøen eller antakelig i Nordsjøen, 8 i Atlanteren og 1 i ukjent hav. Dessuten skjedde 5 av de kjente forlisene med tap av hele mannskapet. Det hendte heldigvis ikke så ofte. De fleste sjøfolk overlevde flere forlis i løpet av sin fartstid.

Mange sjømannsenker

I 1870-årene omkom hvert år flere Nøtterøy-sjømenn ute – i 1875 var det 17 mann. Hvert år fikk vi en ny liten flokk av sjømannsenker. De omkomne hadde alle koner eller mødre hjemme. Enkene fikk store problemer med å greie seg når hyrene ble borte. Matroshyren var gjerne 8 daler eller 32 kroner i måneden.

Det ble altså mange sjømannsenker på Nøtterøy. Naturligvis var ikke alle kvinner gift med sjøfolk, skjønt flertallet var det. Det fantes en prestefrue og en klokkermadame, noen lærerkoner og noen få gårdbrukerkoner på de gårdene der mannen ikke også var sjømann, en håndfull skomakerkoner osv. Det fantes en god del tjenestejenter – gjerne fra 11 år og oppover – men de endte nesten alle som sjømannskoner og sjømannsenker. Det var slik på den kyststripen som Nøtterøy var en del av, og som Tjøme var en enda mer utpreget del av.

Kvinnene i Nøtterøyhistorien

Fordi næringslivet var så mannsdominert, som sjøfarten var, er det ikke mye å finne i de skriftlige kildene om kvinnenes kår her. Men noe finner vi jo.

Og vi er så heldige å ha hatt eller ha et par gode kvinnelige forfattere som har skrevet om kvinner på 1800-tallet her i distriktet – Tilla Valstad i bøkene ”Teodora” og ”Teodora kommer hjem”, litt romantisk, og Karin Bang i bøker om folk på Tjøme og Veierland. Jeg vil anbefale begge forfatterne til alle som ikke har lest dem; de har hver på sin måte gitt liv til den tiden vi her behandler. De har brukt sin dikteriske frihet og sin lokalkunnskap slik at vi kan forestille oss hvordan livet har vært for kvinner i distriktet.

Vi finner ikke kvinnene i valgprotokollene, for de kunne ikke stemme, og de var ikke valgbare, verken til kommunestyret eller Stortinget, og derfor satt de naturligvis ikke i kommunestyrene og ikke i skolekommisjonene eller fattigkommisjonene, lokale organer som har spilt viktige roller i stedets historie. De var ikke prest, ikke lensmann eller klokker – og heller ikke lærer, før henimot slutten av 1800-tallet, som vi skal se.

Bark ”Capella” brukket i to og strandet ved Bovbjerg på Jyllands vestkyst høsten 1903.
Kvinnelige lærere

Mot slutten av århundret fant mennene i skolestyret og kommunestyret ut at det kanskje ikke var så dumt med noen lærerinner, det var blitt prøvd andre steder med bra resultat, og faktisk var det økonomisk sett i virkeligheten ganske lurt. Disse damene var jo så mye billigere.

Det begynte for alvor på Herstad skole i 1888, da frøken Gjertine Othilie Gulliksen fra Føynland ble ansatt som lærerinne der. Eksperimentet ble en stor suksess, og det varte ikke så mange årene før skolestyret på Nøtterøy hadde en hel liten flokk av ”frøkener” på sitt budsjett, riktignok først og fremst til fag som håndarbeide eller til de yngste barna. Frøken Gulliksen på Herstad ante nok ikke at hun skulle bli pioner i en slik utvikling. Da vi kom så langt som til 1920, var allerede nøyaktig halvparten av lærerpersonalet i folkeskolen på Nøtterøy kvinner; det var da nemlig 24 lærere på Nøtterøy, og av disse var 12 kvinner. Og denne utviklingen fortsatte og fortsetter.

Historien om jordmora

Nøtterøy fikk sin første utdannede jordmor i året 1812, men mistet henne igjen etter bare ett år. Så gikk det over 20 år før det igjen kom en kyndig jordmor til øya. Det hadde seg slik at Jarlsberg Grevskap i 1811 – i henhold til en kongelig forordning fra året før (1810) om jordmorvesenet i Danmark og Norge – ansatte som jordmor på Nøtterøy fra 1. januar 1812 madame Cathrine Bøhme. Hvor hun kom fra, er uvisst, muligens fra Christiania. Problemet var at nesten ingen ville benytte jordmora. Jordmor Bøhme anmeldte dette til øvrigheten, og i begynnelsen av 1813 ble det satt politirett på Mellom Kjøle på på Nøtterøy, med ca. 60 personer anklaget. 54 av de innstevnede møtte fram, og hele 31 av dem var kvinner. Det er interessant å lese deres forklaringer om hvorfor de ikke benyttet jordmora. Sorenskriver Berg var dommer.

Det var midtvinters, og ikke alle kunne møte fram av dem som var innstevnet denne 28. januar 1813, blant annet på grunn av isforholdene mellom øyene.

”Jordmorstua” på Kjøle hvor Nøtterøys første utdannede jordmor Cathrine Bøhme flyttet inn i 1812. Huset står der fortsatt, men er noe ombygget.
Skepsis til jordmora?

Det spesielle i denne rettsprotokollen fra Kjøle i 1813 er at en lang rekke personer, herav altså 31 kvinner, blir stilt det samme spørsmålet, slik at det nærmest får karakter av en intervju-undersøkelse. Og de blir alle sammen stilt et spørsmål som har med en spesiell kvinnesituasjon å gjøre, nemlig barnefødsel: Hvorfor benyttet de ikke stedets ”authoriserede Gjordemoder” da de hadde sin barnefødsel?

Alle svarene ble protokollert. Og disse svarene, selv om de er referert ganske kort i sorenskriverens tingbok, er ganske opplysende, både mennenes og kvinnenes svar.

Det framstår 7 personer som har benyttet jordmor Bøhme, alle de andre forklarer hvorfor ikke. Og svarene er i korthet slik:

3 hadde benyttet jordmora i Tønsberg, det var så mye nærmere.
5 kunne ikke benytte jordmor, for fødselen kom så hastig på.
2 hadde oppsøkt jordmora, men hun var ikke hjemme.
4 visste ikke hvor jordmora bodde.
1 hadde hatt barnefødsel før jordmora kom til Nøtterøy.
1 hadde hatt fødsel etter at jordmora var reist fra Nøtterøy.
2 var blitt barnesyke natterstid og hadde ingen jordmor brukt. Den ene sa at hun ”desaarsag andsatte sin Sag til Gud, som ogsaa hjalp hende uden nogen Gjordemoders Bistand”, og den andre sa det samme.
3 sa at da folk i alminnelighet ikke brukte jordmora, eller at nabokonene ikke brukte henne, ville ikke de heller.
2 hadde ikke anledning på grunn av at isen ikke bar. Fra Bjørnebu på øya Føyn var det ufremkommelig inn til til Nøtterøy, likeså fra Kjøleholmen, der kona dessuten var alene, for mannen var utkommandert i roflotiljen i Sandøsund.
1 hadde ikke fått hentet jordmora, på grunn av holke og glatt is.
Hele 5 sa at de ikke kjente jordmora, derfor hadde de ikke tillit til henne.
1 brukte sin faster (tante), som var Kari Torød, det var en av de gode gamle lokale fødselshjelperne.
1 av kvinnene brukte sin egen mor.
1 brukte mannens bestemor, derfor trengte de ikke jordmor.
1 mann sa: Jordmora var ofte ikke å finne, og han kunne ikke la sin hustru vente i det uvisse.
2 fortalte at de var redde for å bruke den nye jordmora, for de hadde hørt et rykte om dårlig behandling av et barn som var født på Sem (på Nøtterøy).
Hele 7 skyldte på sine ”smaae Kaar”, og en av disse henviste ifølge protokollen til jordmoras ”slette Kaar, for hvilke Klagerinden (altså jordmor Bøhme) syntes hende alt for fornem”, en annen av disse sa at de var ”fattige Folk” og at de ikke ”undsaa sig for at hente Klagerinden”.
1 sa rett ut at ”aarsagen til at hun ikke hentede Klagerinden, var den, at hun ikke vilde benytte hende”.

”Uchristeligt at nægte”

Noen av dem som ikke hadde benyttet jordmora, var folk fra Hvaløy, Gåsøy og Lindholmen. Is og værforhold hadde hindret dem, og de kom ikke til rettsmøtet av samme grunn. Og flere av disse kvinnene hadde dessuten vært alene, for mannen var utkommandert.

Flere av kvinnene sier at de ikke hadde noen hjelp under fødselen, mens de fleste navngir to eldre kvinner på Nøtterøy, Mari Jansdatter Sande, 77 år gammel, og Kari Olsdatter Torød, 75 år gammel. Disse to var også innstevnet og tiltalt, for nå da stedet hadde fått ”authoriseret Gjordemoder”, hadde ikke andre lov til å drive fødselshjelp. De ble begge forhørt, og Kari Torød sa at hun hadde betjent koner i barnsnød i over 30 år, folk har ikke tillit til klagerinden, derfor har de ofte kalt henne til hjelp, ”hvilken hun har fundet det uchristeligt at nægte, da hun har gjort det uden at søge nogen Fordeel”.

Og den andre, Mari Sande, som forresten var mor til Jan Rasmussen Sande som noen år senere ble første stortingsmann fra Nøtterøy, sa akkurat det samme.

Hva så med jordmor Bøhme og hennes kår ? Hennes kår var jo også kvinnekår.

Det er ikke godt å si hva som var den egentlige grunnen til at hun kom så på kant med Nøtterøykvinnene. Det ene var nok det at hun kostet penger, selv om avgiften var beskjeden:
4 mark for en gårdmannskone,
2 av en husmannskone og
1 av en ”innerst” (leieboer).

Jordmora var redd for å ri på glatt is

Hun var sikkert bymenneske, og hun ble oppfattet som ”fornem”. Og kanskje var hun ikke så særlig flink, til tross for eksamensvitnesbyrdet fra den kongelige jordmorkommisjonen i København. Ett barn ble dødfødt, og om fødselen på Sem, som ryktet fortalte om, sa barnemora i retten at jordmora måtte ha gjort en feil med navlingen av barnet, for forbindingen hadde gått opp, og da det ble oppdaget, hadde barnet nesten blødd i hjel. Et vitne sa at barnet ”svømte i blod”. Og Ole Christensen Hengerød sa at jordmora var i Sevika da han hentet henne til sin hustru 29. november 1811, og han kom med en skarpskodd og oppsalet hest til jordmora. Men jordmor Bøhme nektet å ri, fordi det var for glatt føre, og Ole måtte helt tilbake etter slede, til tross for at det var bar mark, og som han sa i retten, ”da Konen imidlertid plagedes”. Og sleden hans ble slitt ut på turen, for det var ikke sledeføre, mens det var mulig å ri. Til det svarte jordmora at hun ikke ”vovede formedelst Svull at ride”, altså på grunn av issvull.

Det er langt mellom Sevika og Hengerød i dag, og det var enda lengre den gang, da det ikke var noen vei på tvers sør på øya. Hvis mannen skulle følge veien, måtte han helt innom Østre Nøtterø, like sør for Nøtterøy kirke. Og imens lå kona hjemme på Hengerød og hadde det vondt.

Rettsmøtet endte i alle fall med følgende uttalelse, som ble protokollert:
”De Mødende sagde, at de haabede Øvrigheden entlediger Klagerinden, da de ikke see sig tjente med at beholde hende som Landets Gjordemoder. Klagerinden svarede, at hun allerede har opsagt sin Tjeneste som Gjordemoder fra Begyndelsen af dette Aar, hvilken hendes Opsigelse Øvrigheden har modtaget”.

Adolph Tidemands maleri ”Nød” fra 1874. I 1872 var 80 prosent av fattigbefolkningen, det vil si de som fikk hjelp av det offentlige, kvinner og barn. På Nøtterøy var nok mange av disse sjømannsenker.
Nødsår og matmangel

Vi skal kanskje prøve å forstå jordmor Bøhme også. Hun kom ny og fremmed til stedet, antakelig bydame og antakelig ikke så modig, og ble møtt med uvilje både av skipperkoner og fattigfolk. Huset hun fikk, den nybygde jordmorstua på Kjøle, var kaldt og dårlig, og ikke fikk hun ved til brensel. Hun skulle ha 12 tønner havre i året i fast lønn av sognet, utlignet på gårdene, og dette kornet måtte hun selv innkreve, fra gårder som selv ikke hadde noe korn å avstå. Det var krig og blokade, og 1812-13 var en ny barkebrødstider. Høsten 1812 var feilslått over hele landet, og om vinteren var nødutdelinger av korn det eneste som reddet livet til enker og faderløse på Nøtterøy og til koner og barn av menn som var utkommandert i kongelig tjeneste eller satt i ”prisongen” i England.

Daglig slit

Kvinnene på Nøtterøy var vant til å bale alene med hus og ungeflokker og gårder som mest var småbruk, og små jordlapper, eller helt uten jord, det meste av året, mens mennene seilte fra mars- april til oktober-november-desember når skutene kom hjem og gikk i vinteropplag. Under halvparten av gårdene hadde tjenestefolk, og under halvparten hadde hest. Det betydde at kvinner og barn måtte gjøre gårdsarbeidet det meste av året og måtte selv være hest, hvis de ikke hadde råd til å leie. Slitet var en del av dagliglivet for de aller fleste på Nøtterøy, bare på en håndfull skippergårder av de mest velstående var det ikke slik.

I ”Jarlsbergs Grevskabs Beskrivelse” skriver Jacob Lerche en gang i 1770-årene om Nøtterøys jordbruk: ”Da Nøtterøe-Sogn henhører til Søe-Lægderne: saa ere de fleste Søe-Folk, og mange eye self Fartøye; hvoraf følger, at Agerdyrkningen, der meest besørges af Quind-Kjønnet, ikkun er i slet Forfatning”.

Under krigen, Napoleonskrigene 1807-14, ble det naturligvis verre enn noen gang for de hjemmeværende kvinnene og for alle dem de hadde ansvaret for. Når mennene og guttene var borte i fredstid, fikk de i alle fall hyre. Under krigen var et stort antall sjøfolk til enhver tid i fangenskap i England eller i Sverige, eller de var utkommandert i kongelig tjeneste, noe som var omtrent like ille. Konene hjemme fikk ingenting i alle fall, hvis de var i nød, bortsett fra det som fattigvesenet kunne skaffe dem.

Underernæring og koppeepidemi

St. Hans 1809 skriver sogneprest Falck på Nøtterøy at sjøfarten er formedelst krigen så godt som ganske opphørt, ”og det baade til Lands og Vands her udcommanderede Mandkiøn har efterladt sig Koner og smaae Børn, gamle Forældre og andre Paarørende, der i yderlig Mangel paa Livets første Nødvendigheder kummerligen savne deres fraværende Forsørgere”.

Mange døde av underernæring. I 1808 døde 59 barn på Nøtterøy og Tjøme i en koppeepidemi. En må ha god fantasi for virkelig å kunne forestille seg hvordan kvinnene, især kvinnene, hadde det i denne tiden. Krigen skapte riktignok særlige forhold, men den satte egentlig bare på spissen forhold som var der hele tiden, forhold som først og fremst hadde å gjøre med Nøtterøys og hele distriktets ensidige næringsgrunnlag, den ensidige avhengigheten av sjøfarten. Denne avhengigheten av gode eller dårlige konjunkturer for sjøfarten varte gjennom hele århundret og langt ut i det neste, selv om etter hvert andre næringer kom til å spille en større rolle – selfangst og hvalfangst (som også var sjøfart) og litt mer av industri og jordbruk.

Enker og faderløse

Så sent som under 2. verdenskrig mistet Nøtterøy alene ca. 200 mann ute til sjøs, 10 prosent av dem fra øya som seilte ute. Igjen ble det mange enker og faderløse, igjen var hundrevis av koner og mødre alene hjemme.

Det er et gammelt ordtam på Nøtterøy at ”Pokkern skulle sparæ, så længe mann’ kan faræ, sier sjømannskjerringæne”. Men det var nok ikke så enkelt, det var ikke så mye å spare i matrosstuene rundt om, selv om det relativt sett som regel har vært større velstand og bedre levekår i kystdistriktene enn inne i landet i denne delen av Norge.

Et hardt liv på øyene

1800-årenes kvinner på Nøtterøy hadde flere barn enn kvinnene nå – og de mistet flere barn. De ble tidligere enker. De hadde langt mer av fysisk slit. Kvinner med lønnet arbeid – det var i det meste av 1800-årene praktisk talt bare tjenestejenter, gamle og unge – hadde en langt lavere status i samfunnet enn nå. Det var ikke noe yrke å være tjenestejente, hun var bare det nederste trinnet i en manns familie, som bestod av kone og barn, eventuelle gamle foreldre og eventuelle tjenestefolk. Den første kvinne vi vet om i et anerkjent kvinneyrke på Nøtterøy var den nevnte jordmor Cathrine Bøhme som fikk en så beklagelig skjebne i utøvelsen av sin profesjon her på øya.

Fordi de fleste av mennene var sjøfolk og dermed hjemmefra det meste av året, var det en dyd av nødvendighet at kvinnene gjorde tungt arbeid av alle slag på gårdene eller på jordlappene rundt stuene.

På de mange småbrukene måtte kvinner naturligvis spinne og veve, sy, lage mat, føde barn – ofte helt uten hjelp, men de måtte også melke, spa møkk i fjøset, spa opp jordlapper, sette poteter og så korn og få resultatet i hus om høsten. De måtte bære vann og mye annet, gå mye.
Det hendte de måtte slakte, og de måtte gjøre det som skulle gjøres med slaktet.

Da min bestemor ble født på Vakersholmen den 6. desember 1853, hadde hennes mor, dagen før hun fikk ungen, vært ute og slaktet en sau, fordi de måtte ha barselsmat til gjester. Mannen var ute, han hadde en liten skute, en jakt, og var sjelden hjemme.

Jøran og Kristoffer ror i full storm fra Skjellerøy til Hellesholmen og berger de tre overlevende med seg i prammen. (Tegning: Svein Hermansen)
Jøran på Skjellerøy

De som bodde langs strendene, måtte kunne ro, og det ikke bare for fornøyelsens skyld. Mange har sikkert les om Jøran Trulsdatter på Skjellerøy som Lorens Berg fortalte om i sin bok Nøtterø. Han kalte historien fra Skjellerøy ”En bergingsdaad”, og han hadde den fra bladet Skilling-Magazin fra 1844.

Jøran levde som de fleste kvinner på Nøtterøy og øyene et slitsomt, men ikke spesielt fattig liv. Hun hadde sitt eget hus, sin pram, sin frihet og en leieboer. De virkelig fattige var i en helt annen situasjon. Hun overlevde to ektemenn, som ikke var noe sjeldent på den tiden. Hun var født på Gåsøy i 1771. På ”Øerne” var det da og gjennom 1800-årene en betydelig befolkning. Småøyene var vanligvis ikke mer isolert enn gårder og plasser på selve Nøtterøy. Det var jo sjøen som var veien, og det egentlige Nøtterøy var praktisk talt uten veier i alle fall. Bare i uvær eller med dårlig is om vinteren var øyene isolert.

Jøran var datter av los Truls Haraldsen på Gåsøy, han kom fra Tjøme og hadde kjøpt hele Gåsøy på auksjon. I 1793, da Jøran var 22 år gammel, ble hun gift med Hans Bentsen, en sjømann fra Skjellerøy. Han var født og oppvokst på holmen.

De som reiser til denne holmen i våre dager, gjør det gjerne for å bade i den lille bukta i nordenden. Foruten stranda med en liten grasbakke er det en liten flekk med buskas og en fjellrygg med en gammel gravrøys. Det er vanskelig å forestille seg at det har bodd folk der.

Men der bodde det folk. Dit flyttet Jøran med mannen sin, og folketellingen i 1801 viser at da bodde det to familier på Skjellerøy. Jøran hadde da tre barn – tre jenter på 7, 4 og 2 år. Hun fikk enda en datter et par år senere. Mannen kalles i 1801-tellingen ”enroulleret Matros og Jordebruger” – altså jordbruker på Skjellerøy og sjømann i marinen. Den andre familien var et par, ikke ektepar, som det ”lyses for til ekteskap”, skulle altså gifte seg. Mannen het Juul Guttormsen, var sjømann, fisker og arbeider, 38 år og ”innerst” – det vil si leieboer hos Jøran og mannen i deres vesle stue; hun het Susanne Hansdatter og var 28 år.

Folk bodde tett på øyene som i stuene ellers på Nøtterøy, og kvinnene måtte greie seg med lite for å holde liv i seg og sine. På Vestre Bolæren bodde for eksempel samtidig (i 1801) 3 familier med i alt 16 mennesker.

Jøran Trulsdatter ble belønnet med ”Medaljen for Ædel Daad” som var innstiftet av Christian den 7. for redningsdåden i sundet mellom Skjellerøy og Hellesholmen.
Medaljen for edel dåd

I 1803, før Jørans siste barn var født, druknet mannen. Og i 7 år, fra 1803 til 1810, levde Jøran Trulsdatter som enke med barn på Skjellerøy, med en bitteliten jordlapp og en pram til å forsørge seg med. Sigurd Unneberg forteller litt om familien i Nøtterøy II, Gårds- og slektshistorie.

I november 1808 hendte det som gjorde at Jøran kom i papirene. Den 16. november strandet en Drøbak-skute, en slupp som kom fra Danmark med korn, i uvær på et av skjærene utenfor Skjellerøy. Besetningen på fire mann klorte seg fast på skjæret i 36 timer. En av dem døde. Da greide Jøran, sammen med en fisker Kristoffer Kristensen som også bodde på Skjellerøy og hadde kone og barn der – nødvendigvis som leieboere hos Jøran – å redde de tre overlevende på skjæret. I full storm rodde de to i prammen fra Skjellerøy oppunder skjæret og fikk de tre med seg i prammen.

For det fikk enken Jøran sølvmedaljen for edel dåd av den danske kongen, mens Kristoffer fikk Dannebrogsmændernes Hæderstegn.
Se forøvrig Njotarøy 1989: Da fiskeren Christofer og enken Jøran gjorde stordåd

Et par år senere, i 1810, giftet Jøran seg med en sjømann og gårdbruker fra Bugården på Nøtterøy. Han kjøpte Steinkloss, og de slo seg ned der. Også Steinkloss er i dag bare en badeplass. Men gjennom 1800-årene bodde det hele tiden folk der, og minst to skippere er født og oppvokst der.

Der på Steinkloss fikk Jøran en sønn; hun hadde fire døtre fra før. Men allerede i 1812 flyttet Jøran med familien tilbake til Skjellerøy. Der døde den nye ektemannen i 1814, og Jøran var enke igjen, nå med 5 barn. Siden flyttet hun til Fjærholmen, og vi vet ikke mer om henne før hun dør i Vollen på Nøtterøy i 1826.

Kvinner var også redere

Kvinnekår var naturligvis så mye også på Nøtterøy. Det var relativt rike og det var fattige kvinner. Blant de kvinner som ble anklaget i jordmorsaken, var det både skippermadamer og fattige sjømannskoner.

I forbindelse med en fødsel måtte de alle gjennom stort sett det samme, med eller uten jordmor.

Nøtterøy hadde ikke kvinnelige skippere, som det heller ikke fantes kvinnelige prester. Men over skipperen sto rederen, og Nøtterøy hadde faktisk en rekke kvinnelige redere på 1800-tallet. Vi hører vanligvis ikke så mye om dem, men de var der.

Et stykke ut på 1800-tallet fikk vi etter hvert flere redere som ikke bare var ”skipper på egen skute” og seilte en skute som de eide selv helt eller delvis, men redere som drev en eller to eller flere skuter med andre skippere om bord. Og når rederne døde, overtok gjerne enkene; skutene seilte fortsatt.

To av de største rederne i 1820- og 30-årene var Lars Jacobsen Sand (i Årøysund) og Ole Mikkelsen Kjøle på Mellom Kjøle. I 1840-årene er de begge døde, men i skutelisten for 1845 finner vi Lars Jacobsens Enke som reder for tre skuter, og Ole Mikkelsens Enke med to skuter. Og vi finner flere ”enkeredere”: Jørgen Aarøes Enke er reder for to skuter, Thor Henrik Lindholms Enke på Ekenes er reder for en brigg, og enkefrue madame Falck, enke etter Jacob Falck på Ørsnes (sogneprestens sønn) eier og driver den kjente Nøtterøyskuta brigg ”Moses”. Disse fem kvinnene, som i tollbøkene og andre sjøfartshistoriske kilder aldri har egne navn, de er bare mannens enke, de er i 1845 redere for 9 av øyas beste skuter, med en tonnasje som utgjør 40 prosent av Nøtterøys tonnasje det året. Men egne navn har de altså ikke, ikke i denne forbindelse, og det er ikke stort lettere å finne ut noe om dem enn det er å finne ut noe om konene til matrosene på skutene deres. Mennene deres deltok i sin tid i styre og stell på øya, satt i herredstyret og i komiteer og kommisjoner – men ikke de.

Karin Bang har skildret en slik kvinnelig reder og enkereder, en av hovedpersonene i boka ”Fjerne seil”, en bok jeg gjerne vil anbefale for å forstå den tiden og de kvinnene jeg har nevnt foran.

De fem rederenkene, eller kvinnelige rederne, hadde selvsagt økonomiske kår og sosial status høyt over sine medsøstre matroskonene.

En ”vanlig” Nøtterøykvinne på 1800-tallet var, hvis hun var gift, gift med en matros eller en erfaren sjømann i omtrent samme kategori: Tømmermann, båtsmann, seilmaker. Styrmannskonene lå bare et lite hakk over; først til skipperkonene kom den store avstanden.

Matroskonene var jenter som stort sett var vokst opp på øya, som måtte arbeide nærmest som voksne folk fra de var 11-12 år gamle, som ofte kom i tjeneste hos andre allerede som barn, og som ble gift i 20-årsalderen. De fikk mange barn og opplevde å begrave flere av dem.

Mange av dem opplevde å miste sønner til sjøs, og de fleste av dem endte sitt liv som enker, ofte i ung alder. Uten sønner eller svigersønner til å forsørge seg, kunne de som gamle enker havne på fattigkassa.

Matroskonene stilte ikke store krav. Det er sikkert fra en av dem det skriver seg, det Nøtterøy-ordtam som min mor, Ragnhild Paulsen, har sitert: ”Nå ligger-jæ som ei dronning, sa kjærringæ, ho hadde fått nytt grannæbar i sængæ”. Og kanskje også det som sier at ”Lett juling ske ei kjærring ha – men jæ får forrmøe!”

Artikkelen bygger på et foredrag holdt på Vestfold Fylkesmuseum 15.2.1987

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.