«Universitetet» på Vestre Kjøle

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2010)

Haugianere likte ikke ny læreplan – startet privatskole på Nøtterøy

I våre bygdebøker er det skrevet en god del om de offentlige skoler og litt om private skoler. Blant annet står det noen linjer om en privatskole på Kjøle som noen haugianere startet i 1899. Det førte til at flere barn på Nøtterøy fikk sin første skolegang på «Kjøleskolen» eller på «universitetet», som den også ble kalt. I ettertid kan det være grunn til å reflektere over Hans Nielsen Hauges livsgjerning og haugianernes virksomhet i bygd og by med ringvirkninger også på Nøtterøy.

Privatskolen på Vestre Kjøle ca. 1920. (Foto utlånt av Reidun Nyhus.)

Tro det eller ei, men under forberedelse av denne artikkel var det en svært oppegående person som spurte meg: «Haugianerne, hvem var det?» Noe forbauset svarte jeg: «Du har vel hørt om Hans Nielsen Hauge?» «Nei, det sier meg ingen ting.» Da gikk det virkelig opp for meg at vi i 2010 lever i en helt annen tid enn for femti eller hundre år siden. Og det kan vel hende at flere av oss kan trenge en liten oppdatering.

«Større mann enn Hans Nielsen Hauge har vi aldri hatt!»

Det sa forfatteren Alexander Kielland i en festtale i 1891, og han føyde til: «Dette burde mer og mer gaa opp for os». Den danske salmedikteren Grundtvig har uttalt: «Med Hans Nielsen Hauge vaagnede Folke-ånden i Norge». Historikerne har betegnet ham som et geni og en åndshøvding, som i høyeste grad var en nyskapende begavelse. Det forhold at han av myndighetene ble forfulgt i 20 år og straffet med 10 års tukthus, er en skamplett i rettshistorien. Halvdan Koht hevdet at det var ikke bare hans forkynnelse som irriterte geistligheten: «Sanninga er at han held paa aa reise ei makt som tok til aa bli faarleg for alle yverklasse-interesser, baade borgar-privilegia og embedsvelde.» skriver Koth i Norsk Bondereising.

Hans Nilsen Hauge

Aktiv bondegutt

Han var som nevnt en svært begavet bondegutt, som ble født i Rolvsøy i 1771 og døde i Oslo i 1824. Hans Nielsen vokste opp på gården Hauge og hadde alt fra barneårene fått med seg mye av kristen kunnskap. Men sitt åndelige gjennombrudd fikk han først i 1796 mens han pløyde et jorde. Da fikk han også kall til å forkynne Guds ord og ble en vekkerøst for vårt folk. Det ble starten på en eventyrlig virksomhet og aktivitet i et fattig land under eneveldet. Han fartet gjennom landet fra nord til sør, fra øst til vest, til fots og i båt. Han var vekkelsespredikant, organisator, kjøpmann, skipsreder og ekteskapsformidler.

En trussel mot eneveldet

Hauge var også vår første industrigründer og startet ikke mindre enn 30 bedrifter. Han var vår første forfatter med masseopplag (i alt 250 000) og vår første store forlegger. Han solgte bøker direkte og hadde på et tidspunkt fire trykkerier i arbeid. Alt dette brakte ham i konflikt med eneveldet og embetsmennene, og det brakte ham i retten og i fengsel. Fra første stund var geistligheten etter ham. Fra 1796 til 1804 ble han arrestert en rekke ganger, og han satt fengslet i 10 år fram til 1814. De første år i tukthuset var han plaget av sykdom, og oppholdet var en stor påkjenning både for hans åndelige og fysiske liv. Da han så slapp fri, var han en nedbrutt mann, og hans venner hjalp ham til å få kjøpt gården på Bredtvet i 1817, som han likevel drev på en mønstergyldig måte.

Fem ganger gjennom Vestfold

Det kan vel hende at Hauge var innom Nøtterøy da han på sine mange reiser fartet Norge rundt. Så langt vi kan se, rakk han å besøke Vestfold fem ganger. Allerede året etter sitt åndelige gjennombrudd (5. april 1796) dukket han opp i Tønsberg og Holmestrand, og i 1798 var Hauge som snarest innom Vestfold på en reise langs kysten fra Bergen til Drammen. Høsten 1802 satte han over Oslofjorden til Vallø for å bese saltverket der og dro derfra videre til Bergen. Hauge var også i Vestfold i 1803. Da dro han fra Eiker, hvor han hadde etablert en kornmølle og fulgte sannsynligvis veien gjennom Vestfolds indre bygder til Larvik, Skien og Setesdal. Under nødsårene under napoleonskrigene ble Hauge i 1809 hentet ut fra fengslet for å opprette nye saltverk. Han fant da ut at vannet utenfor Lillesand var mer saltholdig enn ved Vallø og Tjøme.

Venner i Vestfold

I Vestfold, som ellers i landet, hadde Hauge en egen evne til å få folk i tale. Han var kjent for å strikke mens han gikk på veien, og når han tok inn på gårdene, hjalp han til med alt slags arbeid. Slik fikk han god kontakt og tillit, og det var mange, særlig blant de unge, som vendte om og så gav sitt liv som forkynnere i Herrens tjeneste. Blant dem var Gunhild Høijord, som særlig hadde sitt virke i Andebu. En annen kvinne var Sibylle Christophersdatter Sørum fra Våle, som ble omvendt i 1802. Nevnes skal også fargermester Erik Olsen, som var en personlig venn av Hans Nielsen Hauge og kom til Tønsberg i 1828. Hans hjem i Anders Madsens gate ble et arnested for den kristelige virksomhet i Tønsberg.

Adolph Tidemands maleri «Haugianerne» fra 1848 avspeiler alvoret og inderligheten i den haugianske forkynnelse.

Legmannsbevegelsen og «konventikkelplakaten»

Lorens Berg nevner i sin bygdebok at sokneprest i Nøtterøy 1728—1740, Andreas Hartvig, sympatiserte med den vekkelse som på denne tid utgikk fra Brødremenigheten (herrnhuterne) og vant inngang flere steder i Norge, blant annet i Vestfold. Men det likte ikke biskopen, og Hartvig kom under oppsikt. I 1741 ble det kunngjort en lov — konventikkelplakaten – som førte til at det ikke var tillatt for legmenn å tale i forsamlinger uten sogneprestens tillatelse. Det var et påbud, som ikke minst Hans Nielsen Hauge fikk føle på kroppen, da han fra 1796 begynte sin vandring fra sted til sted. Etter hans død i 1824 vokste det fram en legmannsbevegelse som presset myndighetene til å oppheve den omstridte konventikkelplakaten. Det skjedde i 1842. Den første dissenterlov, som sikret fri religionsutøving, kom i 1845, og da nærmest eksploderte en religiøs aktivitet i og utenfor statskirken i vårt land.

Prestevekkelse midt på 1800-tallet

I kirkens historie har det alltid vært stridigheter om liv og lære. Det gjaldt også i de store vekkelser midt på 1800-tallet. Mange prester var påvirket av rasjonalistiske strømdrag som utvilsomt brakte nye tanker på bane, men som benektet sentrale punkter i den bibelske lære. Kirkesøkningen var upåklagelig, men i mange menigheter var det «åndelig tørke». Da var det at en professor ved det teologiske fakultet, Gisle Johnson, kom på banen. Med Hans Nielsen Hauge som eksempel, «røsket» han opp i den sløve prestestand. Han var både lærer og vekkelsespredikant, noe som også resulterte i en betydelig prestevekkelse over landet. Gisle Johnson var for øvrig far til den kjente lektor Jonathan Johnson, som var Nøtterøys ordfører da den private Kjøle-skolen var i drift for hundre år siden.

Aftenpostens nekrolog over emissær Ole Langeland.

Vennesamfunn, misjonsvekkelse og foreningsliv

Omkring 1870 var det en omfattende åndelig søken i Tønsberg. En rekke foreninger ble etablert på den tiden. Svend Foyn var en av dem som markerte seg, og i 1876 fikk han bygget det spesielle bedehuset, som fremdeles bærer hans navn. Vennesamfunn organiserte seg i foreninger og misjonsselskap, og Hauges sønn, Andreas, var en av dem som førte arven videre ut. Inspirert av sin prestelærer, Gisle Johnson, kom det flere yngre prester til Vestfold. Når de ble så avholdt, kom det av at de steg ned av prekestolen og deltok sammen med lekfolket. Kapellan Christian Høy Müller i Stokke var en av dem. Det var også han som tok initiativ til å stifte Jarlsberg og Larvik Misjonsfellesforening i 1861, og 27. desember i 1867 ble Fellesforeningen for Indre Misjonsselskap i Laurvig og Jarlsberg konstituert hos Gullik Johannesen på gården Helgerød på Tjøme. Samme år ble også Tønsberg indremisjon stiftet.

Hva så med foreningsliv på Nøtterøy?

I Oscar Albert Johnsens Tønsbergs Historie, bind 3, står det mye om byens misjonsforeninger. Noe tilsvarende kan ikke spores i Nøtterøys bygdebøker. Likevel er det kjent at både unge og eldre dro til Tønsberg og ble inspirert til å starte lokalforeninger på Nøtterøy. Foreninger for indre og ytre misjon, søndagsskoler og en kristelig ungdomsforening ble stiftet før århundreskiftet, og i grenda Valders (Vallers), mellom Torød og Strengsdal, var det en krets av jarlsbergerne, som hadde mange tilhengere. En fremtredende kvinne, Martine Jensen, kalt «nøtlandspresten», sto i ledelsen for denne lokalmenighet til hun flyttet til Sandefjord i 1905. Denne gren av haugianere sluttet seg i 1872 til Det evangeliske lutherske Kirkesamfunn, (DELK) som hadde brutt med statskirken og fremdeles driver privatskole på Eik. I 1877 brøt også Den Evangeliske Lutherske Frikirke ut og erklærte: «Og nu staar os intet mer tilbage end at byde Farvel med den gamle norske statskirke.»

Noen linjer fra Hauges testamente:

Det er nærmest utrolig at en som ble så dårlig behandlet av kirkens embetsmenn, kunne skrive dette i sitt testamente:
«Thi det er min sidste Vilje, at I herefter som forhen ganske ene holder Eder til vor Stats Religion, saa I modtager af de offentlige Lærere, Alt hvaderes offentlige Embede medfører: I gaar da i Kirke, anammer Sakramenterne, ved Ekteskab gjør Presterne Vielsen, samt ved Dødsfall Jordpåkastelsen, og alt andet der hører til god Orden.»
Men ikke alle fulgte hans råd. I denne forbindelse vil vi ta med noen linjer om en positiv prest som spilte en viktig rolle for å få «de gamle» til å godta de nye lærebøker i skolene.

Johan Brun von der Lippe

I 1879 ble Tjøme utskilt fra Nøtterøy som eget sogn. Da ble Georg Prahl Harbitz avløst av Johan Nordahl Brun, og Tjøme fikk sin egen sogneprest. Det var Johan Brun von der Lippe, som utmerket seg som en dyktig predikant og var svært skoleinteressert. Derfor ble han valgt til formann i Amtskolestyret og fikk i oppdrag å påse at alle skoler praktiserte skoleloven av 1860. Flere haugianske privatskoler satte seg mot det, men Tjømepresten, som i 1898 flyttet til Borre, klarte etter hvert å samle de konservative skolene til drøftelser(«Lippemøter»), og fikk overbevist dem om at både Luther, Pontoppidan og Hauge gikk inn for at ungdommen skulle få undervisning i historie, matematikk, fysikk og moderne språk. Så langt en kan se, hadde han intet å bemerke verken til de offentlige eller private skoler på Nøtterøy. For øvrig kan opplyses at von der Lippe hadde konfirmert historikeren Oscar Albert Johnsen, som var oppvokst på Tjøme. Dessuten var han far til skipsreder Anton Bart von der Lippe i Tønsberg.

Kjøleskolens stiftere brøt ikke med statskirken

Den krets av haugianere som startet privatskolen på Kjøle, brøt ikke med kirken. Mest sannsynlig er at de hadde et visst forhold til Jarlsberg Indremisjon som i 1904 gikk inn i Tønsberg krets av indremisjonen. På folkemunne ble de kalt «langelitter». Det kom av at de ofte fikk besøk av den kjente emissær Ole Langeland som fór milevis rundt i østlandsbygdene for å holde oppbyggelige møter. Han kunne nok være en typisk doms- og botspredikant, men ble mildere stemt etter å ha lest skrifter av den svenske evangelist, C. O. Rosenius. I Svend Foyns bedehus henger et portrett av Langeland, på veggen mot St. Olavs gate, og Aftenposten hadde en nekrolog da han døde, 103 år gammel.

Nøtterø skolestyres møteprotokoll 24. mai 1899. Her omtales Kjøle privatskole i sak nr. 3.

Skolehuset på Vestre Kjøle

Det var den kreative kjøpmann Hartvig Hansen, som for 112 år siden kjøpte eiendommen Bergly for å starte den spesielle barneskolen, som kom i gang i 1899 og opphørte etter 10 års drift. Huset står der fremdeles i Semsveien 104, men er påbygd flere ganger. I 1912 ble eiendommen solgt. Fra 1933 bodde Anna f. Varpe og Bernhard Vetvik der i flere år. Det skal innrømmes at det er mange ubesvarte spørsmål om skolen hva angår antall elever som gikk der, om klasseinndeling og fagområde. Sogneprest og skolestyre hadde tilsyn med skolen, men søk i stats-, fylkes- og kommunearkivene sier lite. Steinar Kravik i IKA Kongsberg har imidlertid funnet to treff. Det ene er fra et skolestyremøte i 1899, sak 3. Det andre er en melding om at fire elever er overført til Bergan skole 1907–1909.

Læreverk og lærere

Den egentlig årsak til at skolen ble opprettet, var at haugianere mislikte de nye læreplaner som ble innført i folkeskolen. Det gjaldt ikke bare på Nøtterøy, men også andre steder, og særlig i de indre deler av Vestfold. Stridens eple var innføring av P. A. Jensens lesebok, som med sine eventyr, troll og muntre fortellinger avvek fra tidligere lesebøker. På Kjøle-skolen brukte de Pontoppidans forklaring og Andreas Hauges salmebok. Den første læreren het Elise Sande, og bodde på skolen. Hun ble etterfulgt av Hedvig Andersen, frk. Gurstad fra Telemark, frk. Hverven fra Hedrum og frk. Berg fra Larvik. Det kan være av interesse å se nærmere på noen av familiene som var sterkt knyttet til skolen

Familien Jacobsen. Bak fra venstre: Aagot (Syse) fra 1. ekteskap, Jacob, Anna, Judith (Meum), Ruth (Thomassen). Foran fra venstre: Marthine (Knudsen), Kari, Inga (Aamodt), Holda/Reinholda. Sigurd døde av hjernehinnebetennelse i 1930 og er ikke med på bildet som er tatt på Slagentangen 1940. (Foto utlånt av Else Meum)

Inga Henriette og Reinhold Jacobsen

Skipsfører Reinhold Jacobsen (1856-1936) var, sammen med Hartvik Hansen, en av initiativtagerne som bekostet privatskolen på Kjøle. Han var født på Søndre Sande og giftet seg i 1884 i Antwerpen med Aagot Larsen (1866-1885), datter av den kjente selfanger, skipper og gårdbruker Lars Larsen, Skarphaga. Men hun døde i barselseng året etter. I 1890 giftet Reinhold seg med Inga Henriette Bjønness (1871–1959), datter av skipsfører Søren Olsen Bjønnes fra Vestre Nøtterø. De fikk ti barn, ni jenter og en gutt som het Jacob. Han var først med i Finlandskrigen og gjorde under krigen i Norge en stor innsats ved å frakte norske milorg-folk til Sverige. Flere av jentene var misjonsinteressert. Den eldste, Aagot (1885-1963), ble gift med sogneprest Olaf Syse, Horten. Judith (f. 1899) ble gift med gullsmed Lars Meum, som også var en skattet legpredikant. Mest kjent var kanskje Reinholda, som var lærerinne, og ble kalt for Holda Jacobsen.
Som så mange andre dro også Reinhold til sjøs og opplevde dramatiske hendelser. I 1881 var han med sin fars bark, Nøterø, som forliste på en reise fra Melbourne til New Zealand. Hele mannskapet ble reddet, men skipet ble vrak. Senere førte Jacobsen flere av sin bror, Anders’ dampskip, blant annet d/s Gard. Reinhold Jacobsen var medlem av herredsstyret og skolestyret. Dessuten var han i flere år styremedlem i Jarlsberg indremisjon. I 1901 kjøpte Reinhold Jacobsen den vakre eiendommen Fagerholt ved Borgheim og bodde der i 20 år før han flyttet til Tønsberg.

Ida og Hartvig Hansen

Hartvig Julius Hansen (1854-1920) ble født på Mellom Jare i Ramnes. Han var bror av Jørgen Jahre, som var far til skipsreder Anders Jahre i Sandefjord. Han var sjømann i noen år før han i 1881 løste handelsbrev og flyttet til Nøtterøy. I 1891 ble han gift med Ida Andrea Haraldsen (1864-1940) fra Brevik. De fikk etter hvert 12 barn, og alle fikk bibelske navn. Med egen frakteskute skaffet Hansen varer fra inn- og utland og ble etter hvert en velstående mann. Ida Hansen var sosialt interessert, Hun startet innsamling til ansettelse av diakonisse til pleie av syke (1906), og var verge for og hadde tilsyn med bortsatte barn. Fru Hansen var også med å stifte Nøtterøy sjømannsmisjon og skrev dens første lover.

Eiendommen «Fagerholt» ved Semsveien, Østre Nøtterø, sett fra Nøtterøy Kulturhus var for noen år siden nedrivningstruet, men Nøtterøy kommune har spandert en skikkelig oppussing. I dette sveitserhuset fra 1892 har det bodd mange betydningsfulle personer: Skipsfører Reinhold Jacobsen, skipsreder Jacob Enger og fangstbestyrer Jørgen Øhre. I 1928 ble huset kjøpt av Johanne Antonette Ødegaarden som innredet en trikotasjebutikk der, Nøtterø industriforretning, kalt «industrien». Døtrene Ruth og Magda overtok i 1942. Mange av bygdas eldre årganger har sikkert vært innom der og kjøpt garn og sytråd til sin hjemmeindustri. (Foto: N. Fuglestrand)

Hilda Emilie og Edvard Olsen

I likhet med Hartvig Hansen var også Edvard Olsen (1848-1897) født i Ramnes hvor det var mange haugianere midt på 1800-tallet. Hansen og Olsen fulgte Hauges eksempel og ble kjøpmenn. Edvard var født på gården Stange i 1848, men flyttet til Knarberg 1880, hvor han kjøpte to eiendommer sammen med Hartvig. Men i 1891 solgte han sine eiendeler og flyttet til Sydvik i Øvre Buerstad hvor han drev landhandel. I 1888 ble han gift med Hilda Emilie Larsdatter Meum (1866-1932) fra Neslund. De fikk fem barn, som alle gikk på Kjøleskolen.
Edvard døde imidlertid i 1897, og det var derfor hans enke, Hilda som undertegnet skoleanmeldelsen som ble forelagt skolestyret i 1899. Av de to andre som undertegnet var Johan Nilsen, som var fra Onsøy og flyttet til Bjerkø i 1892 og til Oterbekk i 1911. John Andersen, Nes er ikke lett å finne noe om.
Haugianerne som startet skolen og elevene som gikk der, er for lengst døde, men mange av deres barn lever fortsatt. Felles for alle var at de fikk en streng oppdragelse, og de beklager at de spurte så lite om foreldrenes skolegang mens de levde, og foreldrene fortalte ikke så mye heller. Et lyspunkt er at det at det for ca. 50 år siden ble tatt et bilde av 21 personer som hadde vært samlet til et elevtreff 50 år etter skoleslutt.

Ida og Hartvig Hansen med sine 12 barn, alle med bibelske navn. Ida f. Haraldsen 1864 d. 1940. Hartvig f. 1854, d. 1920. Barna fra venstre: Jonatan 1899, Rebekka (Andersen) 1900, Anna (Rabe) 1894, Lukas 1905, Pietruss 1909 (tok senere navnet Per Nagolf), Johannes 1893, Debora (Foyn) 1907, Jacob 1892 — bak, Daniel 1902 — foran, Rachel 1897 (Foyn), Thomas 1896 og Sara 1903 (Seem). (Foto utlånt av Britt Wenche Hansen Berger)

Barnebarn husker noe

Vi skulle gjerne hatt flere detaljer om klasseinndeling, timeplan og antall elever som gikk der, men ettersom sogneprest og skolestyre hadde tilsyn med skolen, er det grunn til å tro at fagområdet var det samme som i de offentlige skoler. At den ble kalt «Universitetet» er det ingen tvil om. Kanskje det var et hint om at privatskolen, og de som drev den hadde høyere status, og var «bedre enn andre», eller at elevene var særdeles skoleflinke.
Brit Hansen Berger, datter av Thomas Hansen, har inntrykk av at hennes far bare gikk på Kjøleskolen og ikke på Bergan skole. Men familien hadde guvernante som gav barna gode tilleggskunnskaper. Brit har tatt vare på bilder og lesestoff som besteforeldrene brukte, blant annet en postill av den kjente lutherske prest og salmedikter Johann Arndt. Hun hadde også inntrykk av at foreldrene gjorde mye for de fattige, som det var mange av i deres tid.
Margit Amundsen, født Melgård, har fortalt at hennes mor, Gullborg Gullerud, hadde gått på Kjøleskolen, og selv om hun ikke fortalte så mye, så hadde hun gitt sin datter det verdifulle bilde av elevenes fest for ca. 50 år siden. Else Meum, eldste datter av Judit Meum, født Jacobsen, har også tatt vare på verdifulle familiebilder, men har lite å tilføye om skolen som hennes mor og søsken gikk på. Dag Stange kan heller ikke huske at hans far, Thomas Stange Olsen, snakket så mye om Kjøleskolen. Men familien, som den gang bodde i Buerstad, hadde så lang skolevei at barna på vinterstid hadde vanskelig for å nå fram til «Universitetet» til den første timen.

Knarberg Landhandel (Foto utlånt av Britt Wenche Hansen Berger)

Flere privatskoler for hundre år siden

Kjøleskolen var ikke den eneste privatskole på Nøtterøy for mer enn hundre år siden. Jørgen Øhre drev sjømannskole i perioden 1885-93, og Elisabeth Heber, datter til sogneprest Andreas Emil Hansen, og Anna Johannessen startet den private middelskole i 1897. Ved århundreskiftet var det også privatskole på Håøya, og det var privat barneskole på Snipetorp (Ebenezer), som ble startet i protest mot en lærer ved Tømmerholt skole, som ble anklaget for å gå jentene for nær. Det er også registrert at det var en førskole som ble kalt Marthaskolen. Den holdt først til i det nedlagte Bergan Bakeri, men ble senere flyttet til Bjønnesveien i Volden.

Kirkehistoriker

På Nøtterøy kirkegård er det en familiegrav knyttet til Hallvard Gunleikson Heggtveit, født i Kviteseid i 1850, død i Oslo i 1924 og gravlagt på Nøtterøy. Når hans navn nevnes her, er det fordi han har skrevet en tre binds kirkehistorie, der det står spesielt mye om haugianerne i perioden 1905-20.
Alle som senere har skrevet om Hauge og haugianerne, har henvist til H.G. Heggtveit i sine bøker. Han hadde en sønn som bodde på Nes, men selv bodde han aldri på Nøtterøy og har heller ikke skrevet om Kjøleskolen. Heggtveit er også kjent for å ha skrevet den vakre bedehussangen: «Et ungdomsliv er skjønt som morgenrøden, når kun den leves rent til Herrens frykt.»

Familien Olsen. Fra venstre; Lydia (Stange), Elias (Stange), Hilda Emilie (Olsen), Olaf
(Stange), Thomas (Stange Olsen) og Ester (Iversen-Skarsholt). (Foto utlånt av Dag Stange.)

Hans Nielsen Hauge og folkeopplysning

Når haugianerne gjerne ble kalt lesere, har det sin grunn. Hauge selv leste og skrev veldig mye, og han inspirerte sine venner til å gjøre det samme. Og det lyktes. Dr. philos. Olav Golf slår fast at haugianerne var kommet betydelig lenger enn allmuen ellers når det gjelder lese- og skriveferdighet. De første haugianere var også kulturåpne og hadde som innstilling: Først det «ene fornødne» i religiøs betydning og dernest deres plikt til å skaffe seg «nyttige kunnskaper» av hensyn både til seg sjøl og samfunnet. Derfor fikk mange høy utdannelse og ble foregangsmenn i skole og yrkesliv. Under de siste årene i fangenskap fikk Hauge tilgang på verdenslitteratur, og da han ble en fri mann, holdt han selskaper og festlige lag. Han oppfordret sine venner til å engasjere seg i landbruksopplæring og i politikk. Flere ble prester og diakoner, stortingsmenn, lensmenn og lærere, fremragende sjøfolk og forretningsfolk, dyktige bønder og håndverkere.
Likevel må det erkjennes at flere som kalte seg haugianere, la seg til et tungsindig vesen og ble kalt «Hengehoder» og mørkemenn. Hauge likte ikke det og måtte ofte irettesette dem for deres fortrykte vesen. Etter Hauges død ser vi en rekke eksempler på at de med sine pietistiske holdninger stemplet uskyldige fornøyelser som synd og ikke ville følge med i samfunnsutviklingen. Det tok sin tid, men etter hvert kom det et friere syn på klesdrakt, frisyre og fornøyelser. Barn og ungdom kunne leke og ha det moro og glede seg over livet.

Kjøleskolen, elevtreff 50 år etter skoleslutt – år 1960. Sittende fra venstre: Ukjent, Agnes Helene Henriksen (Abrahamsen) f. 1892, Gunnestad, Marie Bjønnes «Maia» (Torgersen) f. 1894, Hanna Nilsen f. 1891 på Bjerkøy, Lydia Stange f. 1892 Øvre Buerstad. Stående fra venstre: Thomas Stange Olsen f. 1895, Øvre Buerstad, Olaf Martin Stange f. 1891, Øvre Buerstad, Johannes Nilsen f. 1899, Bjerkøy (Oterbekk), Jacob Hansen f. 1892, Knarberg. Ruth Thomassen (Jacobsen) f. 1894, Vestre Gunnestad, Karen Jacobsen » Kari» f. 1893, Østre Nøtterø, Simon Torgersen f. 1897, ukjent , Rebekka Andersen (Hansen) f. 1900, Knarberg/Teie, ukjent, Constance Martine Evensen (Kristiansen) f. 1895, Skallestad, ukjent, ukjent, Gullborg Melgård (Gullerud) f. 1899, Nesbryggen, Thomas Hansen f. 1896, Knarberg, Judith Meum (Jacobsen) f. 1899 Gunnestad. (Foto utlånt av Margit Amundsen)

Kort levetid

Det er vel ikke tvil om at haugianerne etablerte Kjøleskolen fordi de var bekymret for at de nye læreplanene skulle føre til at barna deres skulle miste sin barnetro. De ville derfor bidra til at barna skulle få en rett kristendomsundervisning i skolen. Det fikk de da tydeligvis også. På den annen side er det mulig at elevene i noen tilfelle fikk en meget streng oppdragelse og at det i noen tilfelle virket mot sin hensikt. Og når skolen fikk så kort levetid, var det kanskje en innrømmelse av at den offentlige skolen likevel gav deres barn en tilfredsstillende undervisning.
Hans Nielsen Hauge og hans mest fremsynte etterfølgere hadde som kjent, i lang tid, sørget for at kristendom og folkeopplysning skulle gå hånd i hånd. Vi skal heller ikke se bort fra at Johan Brun von der Lippe, som var prest i Tjøme 1879-97, i Borre til 1912 og formann i amtskolestyret, kan ha medvirket til at barna gikk tilbake til offentlige skoler.
I våre dager, når kristendomsundervisningen et tatt ut av grunnskolen, som eget fag, er det mer forståelig at enkelte grupper går inn for å opprette private skoler.

Kilder:

Lorens Berg: Nøtterø. En bygdebok.
S. H. Unneberg: Gårds- og slektshistorie. I-II.
Olav Golf: Haugianisme og folkeopplysning
Otto Gjerpe: Fedrearv og barnefostring
Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge
Fritz Helgor: Indremisjonen i Vestfold
Halvdan Koth: Norsk bondereising
John Rønningen: De bedrøvede menn
H. G. Heggtveit: Norsk kirkehistorie

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.