«..ut um Steinin oc after Teikar» – da nordre Nøtterøy forsvant

A. Jan Brendalsmo: (Njotarøy 1993)

«Magistrat og Formandskab bemyndiges til at indgaa til Regjeringen med Andragende om, at der maa blive fremsat Forslag til Lov om Utvidelse af Tønsberg Byes Grændser væsentlig i Overensstemmelse med Stadsconducteur Meyers Forslag.»
Slik het det i forhandlingsprotokollen fra Tønsberg formannskap etter møte den 16. desember 1874. Byborgerne fikk sin vilje, og fra 1. januar 1877 var den et faktum: Nordligste delen av Nøtterøy ble innlemmet i Tønsberg – igjen. For det var faktisk andre gangen dette skjedde: Første gang var i 1276. Vi vet hvor mye av Nøtterøy som idag tilhører Tønsberg, men hvor mye tok de den gangen?

Grensesteinen Tunsberg Nøtterøy i Banebakken slik den står ennå — grensetein nummer 11.
Grensesteinen Tunsberg Nøtterøy i Banebakken slik den står ennå — grensetein nummer 11.

Fri konkurranse skremmer

Inntil vi fikk «Lov om Udvidelse av Handelsfriheden paa Landet» i 1866 var det byborgernes privilegium å drive handel. Dette var en rettighet de ikke gjerne ga fra seg. Så da industrialiseringa skjøt fart i Tønsberg-distriktet rundt midten av 1800-tallet og handelen tok seg en smule opp, så ble byens borgere noe urolig med tanke på hva som skjedde på Nøtterøys side av Byfjorden.

Flere av gårdeierne her drev industri: På Revodden lå et stort tranbrenneri og et skipsverft, Fagerheim hadde et noe mindre tranbrenneri, men et noe større verft. Likeledes hadde Kaldnes tranbrenneri og skipsverft, mens det på Teie lå en reperbane, et skipsverft og et anselig bryggeri.
Ifølge Johnsen, som i byhistorien har beskrevet Tønsbergs ekspansjonsiver i 1833 og 1874, da bygrensene ble utvidet, så var det ikke så mye de ekstra skatteinntektene byborgerne var ute etter. Disse var ikke så store, og det var heller ikke så store arealer som ble tatt: Kun de lavestliggende, som det var mulig å bebygge.
Det byens formannskap var redd for, var to ting. For det første fryktet de at de ikke ville makte å hindre at handelsfolk og håndverkere slo seg ned tvers av sundet, på billigere grunn, uten alle de forpliktelser som påhvilte byens næringsdrivende, og dermed ble i stand til å utkonkurrere byens borgerskap. For det andre fryktet de at byens fattigkasse kunne få store økonomiske problemer dersom det gikk galt for industrien på Nøtterøy. Det hadde seg nemlig slik at flesteparten av arbeiderne på trankokeriene, reperbanen, verftene og bryggeriet bodde i Tønsberg, og ved arbeidsløshet, sykdom eller alderdomssvakhet ville disse «med sine familier falle byens fattigvesen til byrde,» som Johnsen uttrykker det.
Derfor ble det i 1874 gjort et framstøt for å sikre de økonomiske interessene til Tønsbergs borgerskap, og det ble kronet med hell da loven om grenseendring ble vedtatt i mai 1876. Så var da også Tønsbergs byfogd på denne tiden, Bødtker. samtidig stortingsrepresentant.

For andre gangen

De som har lest litt lokalhistorie, vil kanskje, som jeg, undres litt over vedtaket i 1876. For Tønsberg har da også tidligere, dengang med kongen som eksekutør, forsynt seg av Nøtterøy? Og hvorfor måtte det gjøres om igjen i 1870-årene?

Det siste spørsmålet skal vi la ligge i denne sammenheng, da det er lite utforsket. Vi skal i stedet se litt nærmere på det som skjedde i 1276, for da ble Magnus Lagabøters nye bylov vedtatt på Vincentius’ messedag den 22. januar. Den første utgaven av loven ble utført for Bergen, dengang landets største og økonomisk viktigste by for kongen. Kort etter fulgte særskilte utgaver for Tønsberg, Trondheim og Oslo, hvori det var gjort de nødvendige lokale endringer. Byloven skulle være ei lovbok for alle kaupsteder med jurisdiksjon, altså regulere hva som her var tillat og ikke, og hvordan. Byene skilte seg fra landsbygda også på denne tiden ved bl.a. å ha enerett på handel, eller kaup.

En av mange slike nødvendige lokale justeringer i lovteksten var beskrivelsen av den enkelte byens takmark, eller jurisdiksjonsområde, eller kort og godt bygrense samt bygrunn. Innenfor takmarka gjaldt byloven, utenfor gjaldt landsloven – som Magnus forøvrig hadde fått vedtatt i 1274.

Byens takmark

I Tønsberg-versjonen av byloven er grensa beskrevet slik: «over til Ravnaberg og Smørberg og derfra til Frodakelda; fra Frodakelda og helt opp i Syrubekk, og ut etter bekken og ovenom Gunnarsbø og utenom Steinen og tilbake om Teigar og i Farkarlsbryggene.»

De fleste av disse navnene eller stedene er fortsatt velkjente og skaper ikke problemer i forhold til å se grensa for seg på et kart. Frodakelda må være Kjelle-olla eller et område like i nærheten; Syrubekk (eller Dammen) er navnet på den lille plassen som idag ligger på østsida av krysset på toppen av Tomsbakken; Gunnarsbø var til helt inn på 1700-tallet en egen gård og husene har nok ligget der vi idag finner det gamle Rådhuset. Steinen – eller «Skillie-Steenen» – er ifølge Jens Müller, sogneprest i Tønsberg på midten av 1700-tallet, «..en overmaade stor Steen, som her ligger, men hvorfor den er lagd her udi de ældgamle Tider, giver Navnet tilkiende, nemlig for at være Grændse- eller Skiel-Steen.» «Her» vil si på det eidet som tidligere gjorde Nøtterøy mer eller mindre landfast med Tønsberghalvøya -der hvor Kanalbrua idag binder sammen. Farkarlsbryggene kan etter beskrivelsen ha ligget enten rett ved Olavs-klosteret i byen eller på Nøtterøy rett vest for Teie hovedgård – Teigar.

Problemet oppstår derimot når grensa skal tegnes ut. Blir Ramberg liggende i eller utenfor byen? Betyr «om Teigar» at grensa skal trekkes på nord- eller sørsida av Oslobispens gård? Hørte Teieskogen egentlig til Tønsbergs byborgere for 700 år siden? Slike spørsmål er viktige å få avklart, dersom en skal kunne forstå tankegangen i middelalderen, og derigjennom få et mest mulig korrekt bilde av hvor stor middelalderbyen var.
Nettopp fordi den knappe beskrivelsen gir rom for tolkninger, så har da også flere forskjellige kart gjennom årene blitt tegnet, med forslag til hvor grensene for Tønsbergs takmark i middelalderen kan ha gått. Felles for alle er likevel at de lar Teie bli en del av byen, men lar ellers grensa mot Nøtterøy gå i vannkanten nord på øya. Tanken har vært at siden Ramberg og Smørberg er nevnt, så viser det at det må ha vært viktig for de som lagde loven – og dermed for bymennene – å sikre byen kontroll over et stort havneområde. Siden Kaldnes – som nok var en gård på 1300-tallet – ikke er nevnt, så styrker det en slik tolkning: Det var Byfjorden, og ikke nordre Nøtterøy som bymennene var ute etter.

Grensestein nr. 8 finnes fremdeles i Fagerheimgaten på Kaldnes — godt bortgjemt bak et uthus.
Grensestein nr. 8 finnes fremdeles i Fagerheimgaten på Kaldnes — godt bortgjemt bak et uthus.

Byene i middelalderen

Denne tankegangen har nok mye for seg. Transport til sjøs var til langt inn i dette århundre det eneste lønnsomme transportøkonomiske alternativ for store godsmengder såsant vanntransport var mulig. Byene var i middelalderen knutepunktene for godstransporten – her skjedde omlasting fra hjul til kjøl eller omvendt.
Gjennom hele middelalderen var byene oppsamlingssted for de skatter og avgifter samt jordleieinntekter som konge, kirke, adel og storbønder tilegnet seg fra den jevne bondestand. Disse inntektene kom inn som naturalia. Noe av alt dette kornet, smøret og kjøttet ble spist opp i løpet av året, og noe ble brukt ved de mange store gildene som disse menneskene holdt. Men mye ble også, sammen med huder, pelsverk, jern og andre foredlede råvarer lagret i deres bygårder for så ved høve å bli sendt ut av landet. Enten på egen kjøl eller med fremmede kjøpfolk. En beretning fra 1191 forteller om Tønsberg at «det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land.»
Så byen hadde klart behov for et stort havneområde, og de tilreisende hadde krav på å komme inn under bylovgivingen og dens beskyttelse også når de ikke var oppe i selve byen. Men samtidig bodde det folk i byen, året rundt, og selv om de bokstavelig talt spiste av skatte- og avgifts-lasset, så hadde de likevel behov for arealer utenfor bebyggelsen hvor de kunne ha beite for ei ku som ga fersk melk og for slåttemark for fôr til trekkdyra som transporterte alle råvarene inn til byen.
Det som dermed blir klart er at en middelalderby krevde et stort areale. Både Bergen og Trondheim vet vi ble anlagt på grunnen til eldre gårder – Bjorgvin og Nidarnes – og det samme gjelder byen Tunsberg som fikk seg overlatt gården Tunsbergs område. Kan vi derfor, gjennom å finne avgrensingen for gården Tunsberg, også finne grensene for middelalderbyen Tunsbergs takmark?

Fig. 1: Hovedtrekk ved topografien rundt Tønsberg-halvøya i vikingtid. Vannet sto dengang 3-4 m høyere enn idag. Bekkeløp, gravfelt og før-middelalderske gårdsnavn er påført.
Fig. 1: Hovedtrekk ved topografien rundt Tønsberg-halvøya i vikingtid. Vannet sto dengang 3-4 m høyere enn idag. Bekkeløp, gravfelt og før-middelalderske gårdsnavn er påført.

Det begynte med gården

Gården Tunsberg har tidligere ikke blitt avgrenset fysisk. Johnsen omtaler den i byhistorien, hevder at den egentlig het Haugar, men diskuterer ikke nærmere hvor stor gården har vært. Gjennom analysene av det eldste materialet som er gravd fram arkeologisk i Tønsberg de siste årene, har det blitt mulig å få vite mer om denne gården. Det har dermed også blitt anledning til å gå nærmere inn på dens grenser.
Tar vi et overblikk over landskapet i byens nærmeste omegn, og samtidig fjerner all unødig og ofte forvirrende informasjon fra kartet, så blir det følgende helt tydelig: Det er bekker og vann som i første rekke danner grenselinjer for de eldste gårdene i området (fig. 1). Både Sem, Nordre Berg, Berg, Kongs-Eik og Mellom Eik – og tildels Tunsberg – blir liggende med sine gravfelt mellom bekker. Kjelle har en liten bekk mellom husene og gravfeltet, men opprinnelig har nok tunet ligget i det lille dalsøkket rett øst for gravfeltet. Gårdene Roberg, Slagen og Velle er skilt ved bekker mot gårdene i vest og øst. Gunnarsbø som er en yngre gård, fra vikingtid, kan skilles ut ved hjelp av 1800-talls kartmateriale. Gravfeltet ved Smørberg har også hatt en gård.

Hva så med nordre Nøtterøy? Gårdene her er skilt fra Gunnarsbø/Tunsberg ved en merkestein (Skeljastein/Steinen) sørligst på Stensarmen, så områdene her i nord har hørt under gårder på Nøtterøy og ikke gårder på fastlandet. Gården Tunsberg – som dessuten hadde kontroll over store deler av skjærgården (hvilket vi ikke skal gå nøyere inn på her) – får dermed sine gårdsgrenser ved Byfjorden i sør og vest, ved høydedrag og bekker i nord, og ved Træla i øst (fig. 2).

Fig.2: Områdene avmerket med svart viser hvor stor gården Tunsberg kan ha vært før vikingtida og før middelalderbyen Tunsberg ble anlagt.
Fig.2: Områdene avmerket med svart viser hvor stor gården Tunsberg kan ha vært før vikingtida og før middelalderbyen Tunsberg ble anlagt.

Gårdene på nordre Nøtterøy

Ørsnes er nok den eldste av disse gårdene, ifølge navneforskerne kan den opprinnelige gården her ha hett Aurisnes og være utskilt fra Øre. Teigar (Teie) er så senere utskilt fra Ørsnes. Nå er det aldri meldt om gravfunn verken på Teie eller Ørsnes, men navnetypene er slik at begge gårder nok er eldre enn middelalderen, og dermed har de hatt sine gravfelt.
Kaldnes nevnes første gang ca. 1300 og kan muligens ha vært en gård i slutten av vikingtida. Ramdal ser derimot ut til å ha vært navnet på noen engstykker snarere enn en gård – kanskje har det samme vært tilfelle for Kaldnes, men den er likevel merket av som gård her. At det kun er Teie og Ramberg som nevnes i takmarksbeskrivelsen, og ikke også Kaldnes og Ramdal, kan forstås nettopp i retning av at de to siste ikke har vært selvstendige gårder. Det nordligste gravfunn på Nøtterøy er da også gjort helt sør i Munkerekka, og det kan tyde på at Øre/Ørsnes/Teie delte nordenden av øya mellom seg som utmark – dog med klare grenser for den enkelte gårds rettigheter. I så fall blir både Ramdal og Kaldnes opprinnelig navn på eng- eller slåtteområder under gården Teie, områder som i løpet av middelalderen ble stykket ut som egne eiendommer. Under slike forutsetninger blir derfor både Ramdal og Kaldnes uviktige for å forstå takmarksgrensa. Åsdraget Ramberg blir derimot omtalt fordi det utgjør et markant innslag i terrenget.
Dermed må vi se etter gamle bekkefar som kan skille åsen Ravnaberg og gården Teigar fra resten av Nøtterøy. Et slikt finner vi lett ned mot vest fra det høyeste punktet i Teieskogen, verre er det i øst med hensyn til grensa mellom Ørsnes og Teie. Her er det ingen kjente bekker, og kanskje har det heller aldri vært noen. I alle fall gikk bygrensa i 1877 etter det steingjerdet som da skilte Teie fra Ørsnes. Derfor virker det som en rimelig løsning å la også middelalderbyen ha sin sørøstgrense her, og å la den gå videre mot vest sammen med 1877-grensa til den treffer bekken vest for Teie, og derfra opp til høyeste punkt.

Fig. 3: Slik kan grensene for middelalderbyen Tunsberg ha gått i 1276. Innenfor byens takmark ligger gårdene Teigar og Kjelle. Det er mulig at den nordre del av Nøtterøy, som Magnus Lagabøter fikk lagt under byen, viser avgrensingen av gården Teigar da Oslobispen eide den.
Fig. 3: Slik kan grensene for middelalderbyen Tunsberg ha gått i 1276. Innenfor byens takmark ligger gårdene Teigar og Kjelle. Det er mulig at den nordre del av Nøtterøy, som Magnus Lagabøter fikk lagt under byen, viser avgrensingen av gården Teigar da Oslobispen eide den.

«..oc after Teikar»

Ved på denne måten å la de gamle gårdene, og bekkene som skilte dem, være utgangspunktet for grensedragingen, så kan vi forstå
takmarksbeskrivelsen i Magnus Lagabøters bylov fra 1276 på en ny måte (fig. 3). En måte som nok bedre kan forklare hvorfor grensa kan trekkes slik den gjør, enn hva de tidligere forslagene kunne. En by ble ikke anlagt i «ingenmannsland» – våre forfedre og -mødre kunne vanskelig tenke seg noen viktige samfunnsfunksjoner uten at gården, dens bebyggelse og dens levende og døde beboere var utgangspunktet for å forstå eller forklare noe. Byene var noe helt nytt på 900- og 1000-tallet, og skulle noe nytt introduseres, så måtte det skje i forlengelsen av noe gammelt og kjent, noe som allerede fantes, nemlig gården og dens beboere. Gården blir således det eneste naturlige utgangspunkt for byen, og gårdens grenser danner i det store og hele byens grenser.

Et lite unntak ser vi likevel i det at gården Kjelle er blitt lagt til gården Tunsbergs arealer. Sannsynligvis ble dette gjort for å øke størrelsen på byens slåtte- og beiteområder. Sikkert en kjærkommen utvidelse, for på 1100- og 1200-tallet vokste byen kraftig og innbyggertallet må ha økt betraktelig.

Vi kommer på denne måten samtidig til en avklaring på spørsmålet om hvorvidt tønsbergenserne forsynte seg av Nøtterøy eller ikke også i middelalderen. Svaret må entydig bli at det gjorde de. Gården Teie med innmark og utmark – som Kjelle – ble definert som del av byen. Men det er likevel en forskjell mellom Kjelle og Teie. For mens førstnevnte gård etter alle solemerker ble lagt øde som bruk, så hadde Teie blitt gitt Oslobispen i gave av kongen.

Og her er vi ved en spennende – men helt annen – historie: Ble Teie «ekspropriert» i 1276 og gitt til bispen, eller var muligens det omvendte tilfellet? Når bispen langt tidligere hadde fått Teie, så måtte kongen av den grunn la gården komme innenfor byens takmark? Dette, sammen med en forklaring på hvorfor det måtte et stortingsvedtak til i 1876, for å få til noe som faktisk ble gjennomført allerede i middelalderen, må andre finne svar på.
En fattig trøst idag er likevel at da byborgerne fikk gjentatt bragden i 1877, så tok de mindre av øya da, enn hva de gjorde 601 år tidligere.

Litteratur:
O.A. Johnsens «Tønsbergs historie» (1929), H. Paulsens «Nøtterøy. 1800-årene» (1986), J. Lindhs «Arkeologi i Tønsberg 1- Søndre Bydel» (1992) og forfatterens foreløpig upubliserte magistergradsavhandling fra høsten 1993 «Tønsberg før år 1000. Fra gård til by?» I disse finnes henvisninger til kildene.

 

Follow Jan Brendalsmo:

f. 19.07.51 i Stranda, Nøtterøy. Cand. mag. fra Universitetet i Bergen 1976. Arkeolog, ansatt ved Riksantikvarens utgravningskontor for Tønsberg. http://niku.no/?module=Users;action=User.publicOpen;id=456;template=profile_no

Latest posts from

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.