Vandclosetter på Nøtterøy

posted in: Sosialhistorie | 0

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2008)

Middelalderbyen Tønsberg. En kakofoni av lyder og ikke minst lukter ville ha slått i mot en moderne besøker. (Tegning av Morten Myklebust. Livet i Middelalderen. www.fantasi-fabrikken.no)

Nåtidens vann- og avløpssystemer har en kort historie

Denne artikkelen har et personlig utgangspunkt. Ved juletider 2007 var forfatteren rammet av ”særlig delikat mave”, hvilket er et forsøk på omskrivning av ordet ”diaré”. Lidelsen var akutt, og den eneste trøst var nærheten til husets oppvarmede toaletter, vannklosetter og vaskeservanter med en overflod av rent vann. Og tanken oppsto: hvordan hadde min situasjon vært for hundre år siden? Enn i middelalderen? Vi såkalt moderne mennesker tar vann og avløp som selvfølgeligheter, og det er med vår avføring som så mye annet: ute av syne, ute av sinn. Derfor denne artikkelen.

Avføringens historie er ikke skrevet, verken i Norge eller knapt noe annet land. Temaet som berører hvert menneske hver eneste dag, er nærmest totalt ubeskrevet. Den danske forskeren Troels Lund har i sitt store firebindsverk ” Daglig liv i Norden” noen få sider om kloakker på borger og i bygårder, og inntrykket man sitter igjen med, er den totale utilstrekkelighet og intense stanken av urenslighet. Forholdene på landet, i Norge og på Nøtterøy, er enda knappere beskrevet. Forklaringen må være at der intet var å beskrive.

Mosedott eller tangkvast

Utedoer, som de eldre av oss har blandede minner om, fantes ikke før opp mot 1814. Før den tid gikk man ganske enkelt ut og satte seg ned, fortrinnsvis på et sted som ikke var benyttet helt nylig. Her på Nøtterøy med den lange kystlinjen er det sannsynlig at man satte seg ned i strandkanten og håpet på høyvann. Og hva tørket man seg med? Nymotens, mykt toalettpapir fantes selvsagt ikke. Så det ble hendene, kanskje en mosedott eller en tangkvast. Den påfølgende håndvasken uteble nok totalt, blant annet fordi det var tungvint å nå nærmeste brønn med kaldt vann.

I et slikt perspektiv er det lett å forstå at dødeligheten blant nordmenn og nøttlendinger var høy, enten det gikk ut over småbarn eller ble kalt kolera eller tyfus. Det er fristende å komme med en massiv påstand: Kombinasjonen av moderne vannklosetter og varmt vann til håndvask er det største velferdsgode i historien, større enn all verdens trygdeordninger og moderne sykehus.

Middelaldervariant av utedo, ”stanga i veggen”. Når haugen ble for stor, kunne den flyttes opp, eller til et annet sted langs veggen. (Tegning av Morten Myklebust. Livet i Middelalderen. www.fantasi-fabrikken.no)
Idyllisert fortid

I vår romantiske tid har vi lett for å idyllisere fortiden. Fraværet av motorisert trafikk med alle biler og brølende motorbåter langs alle strender, den totale mangel av CO2 utslipp og andre uhumskheter gjorde vår nærmeste middelalderby Tønsberg til et tilsynelatende paradis. Om dagen lå stillheten over byen, om natten det totale mørke. På avstand. Men kom man inn i byen, til tømmerhusene, kirkebygg, klostre og travle kaier, trådte en annen sans frem. Luktesansen. Det lukter ikke i moderne bomiljøer. Men i middelalderens Tønsberg ville det vært kakofonien av lukter som ville ha slått i mot en moderne besøker. Tjære fra tømmerhus, fisk langs bryggene, duft av importert krydder, men mest av alt, stanken fra all urensligheten. De gamle gater og streder var fulle av avfall og illeluktende mennesker. Fraværet av moderne renovasjon gjorde veien kort til møddinger hvor man kastet døde hunder og katter, og i husenes bakgårder fløt avføringen. Også menneskene luktet stramt fra manglende undertøy, sparsom kroppsvask og svette. Når ingen reagerte var det fordi alle luktet hest, fra kongens menn på Fjellet, vanlige byborgere og kirkens mange menn.

Tønsberg var en idyll. Men bare på lang avstand. Ingen vet hva det luktet på Nøtterøy i samme tid. Bebyggelsen var mye mer spredt og luktene derfor uttynnet. Gårdene kunne virke som idyller, men bare på avstand. Kom man nærmere, kom lukten også her, som i Tønsberg. Rundt husene lå avføringen. Kanskje hadde de fremmeligste egne fjøs for husdyrene sine, men sikkert er det ikke. I deler av Nord-Norge var det på midten av 1800-tallet vanlig å ha mennesker og husdyr i samme rom, i det minste om vinteren. Kunnskapen om gjødselens gode sider for åker og eng kunne ha trengt inn slik at gården fikk fjøs med egen kjeller for dyreskitt. Hadde man velutviklet sans for renslighet, gikk man dit og spedde på med sitt eget.

Skitpinner. Ble etter bruk stukket inn i en sprekk i veggen, klare til bruk for nestemann. (De Sandvigske Samlinger, Lillehammer)

Men sikkert ikke alltid, og ikke når nøden var stor og sekundene dyrebare.

Denne spredningen av avføring skapte ikke bare lukt, men innebar også en direkte helsefare. Hver gård var avhengig av vann. Det fantes bare tre vannkilder; bekker, oller eller naturlige oppkommer og utgravde brønner. Det vises til Anne Lisbeth Kopperuds artikkel: ”Bjønnesolla og andre herligheter” i Njotarøy 1995. Men herlighetene hadde sine begrensninger, særlig når avrenning fra forurensningene fikk blande seg med tilsynelatende klart vann. Sykdom og epidemier kan være med på å forklare at den gjennomsnittlige spedbarnsdødeligheten lå på 10% i 1880, mens bedre hygiene og helsevesen hadde redusert den til 2% i 1960.

Ikke om kyss, men tørk bak

Den personlige rensligheten er et tema for seg. Vi tørker oss i baken med hvitt og behagelig toalettpapir og tar det som en nesten gratis selvfølge. Toalettpapiret kom til Norden så sent som i 1880. Det var hardt og brunt og ble solgt i ladninger med 300 ruller. Var man uten toalettpapir, kunne man bruke mose eller tang, hvis man bodde langs sjøen. Finere folk kunne benytte små linduker, mens vanlige mennesker måtte ta til takke med fingeren som etterpå måtte tørkes av der anledningen bød seg, på veggen, på dyr som høner, katter og hunder eller på egne klær.

En annen variant ved siden av å bruke gamle aviser, som ble behørig krystet før bruk, var de såkalte skitpinner. Det var små trefliser, formet som en flat skje. Disse skulle ligge klare til bruk på bedre utedoer, men ofte ble de etter bruk bare stukket inn i en sprekk i veggen, til bruk for nestemann. Tanken om gjenbruk er altså ikke ny….

Til langt opp mot 1900 måtte man på seilskutene ekspedere de primære behov på best mulig måte over le rekke. På jernstaget fra baugen til baugsprydet fikk man ofte en kald dusj på kjøpet. På noen skuter var det do, ”tut”, oftest under bakken, for mannskapet på babord side, for styrmenn og stuert på styrbord. På fullriggeren ”Hvideørn” ser vi at skipperen hadde både badekar (C) og closett (A). (Gøthe Gøthesen, Under seil. Grøndahl 1982)
Kloakk og parfyme

Var forholdene primitive på Nøtterøy, var de ikke bedre ute i Europa og i langt mer sofistikerte miljøer. På slottet Erfurt i Tyskland skjedde en ulykke i 1183. Under festsalen gikk en langsgående kloakk, men avdunstningen fra all avføringen hadde gjort bærebjelkene råtne så hele gulvet raste ned i svineriet da keiseren og hundre riddere besøkte slottet. Ridderne druknet i kloakken mens keiser Fredrik Barbarossa reddet livet ved å hoppe ut av et vindu. På Ludvig XIVs praktslott Versailles fantes ett toalett, til bruk for kongen selv. Alle andre, adelsmenn og tjenerskap måtte i nøden enten trekke ut eller finne seg et gjemmested bak gardiner, i småkott, under trapper eller hvor som helst. Duften av hoffets parfyme kunne knapt dempe stanken fra all urensligheten.

På Akershus festning fant man en annen løsning. Det ble bygget en høy, utvendig do på muren mot Piperviken. Der kunne soldatene gjøre sitt, beskyttet av muren og håpe at det ville gå noen tid før hele sjakten var full. Desperate fanger skal i følge legenden ha forsøkt å unnslippe og komme seg ut i det fri ved å benytte denne og tilsvarende konstruksjoner.

Sengetøy

En annen side ved fortidens renslighet eller mangel på sådan, er vask av klær og kropp.

På midten av 1800-tallet ble i Norge benyttet tre typer sengetøy. Vanligst i innlandet var sauefeller, der man lå på og hadde over seg sammensydde saueskinn med ullen mot kroppen. På Vestlandet var det vanlig å bruke vevde åklær, mens det på Østlandskysten og da inkludert Nøtterøy var vanligere å benytte dyner og lerretslaken – som i dag. Å rengjøre skinnfeller var vanskelig og kunne ikke gjøres uten banking og lufting. Å rengjøre lerretslaken var langt enklere. Lerret er et vevd bomullsstoff. Det ble mekanisk produsert i England under den industrielle revolusjon fra 1750 og i Norge hundre år senere. Det er ikke utenkelig at sjøfolk har møtt bomullslerret ute i Europa og tatt med seg skikken hjem til Norge. Men rensligheten på nøtterøyskutene var heller ikke av ypperste klasse. Til langt opp mot 1900 var den eneste metoden å sitte på rekka på le side, senere kom primitive, innenbords avtreder som ble kalt ”tut”. Men skipsfarten er en annen historie, bortsett fra at mangelen på ferskvann på lange reiser kunne bli prekær. Både på land og sjø manglet man tilstrekkelig ferskvann.

Vannledningsnettet på Nøtterøy leverer i dag nok vann fra Farris og Eikeren til alle husstander på Nøtterøy. (Kart: Nøtterøy kommune)
Aske og urin

Vask av både sengeklær og gangklær var basert på kombinasjonen av vann og aske fra bjerk. Produktet heter lut og var basis for all vask, men man var bevisst på at ulltøy måtte behandles annerledes enn bomullstøy, enten det var sengeklær eller de nymotens underbukser i bomull. Et annet eldgammelt vaskemiddel var urin fra mennesker. Tøyet ble lagt i urin i flere døgn til gjæring oppsto, deretter i flere vann med eventuell banking eller krysting til man var fornøyd. Også såpe var et kjent produkt. Den fremstilles ved langvarig koking av askelut og talg og gir til slutt en håndterbar mengde vaskemiddel.

Av dette forstår man muligens at Nøtterøy nok var bedre stilt enn mange andre steder av landet når det gjaldt bruk av laken, underbukser og vask av disse plaggene. Når det gjaldt den helt personlige hygiene, er det vanskeligere å felle noen dom. I følge eldgammel skikk og bruk i Norge skulle man i det minste vaske seg på lørdag eller laugardagen, den dagen man vasker seg. Det er svært vanskelig å skrive noe sikkert om hvor grundig denne lørdagsvasken var, antagelig omfattet den både hender, ansikt og overkropp. Full kroppsvask var derimot knyttet til årets store høytider. Fra Østerdalen er det bevart minner om hvordan hele gårdens befolkning fikk seg en kroppsvask før jul. En stamp vann ble oppvarmet, sannsynligvis med glødende steiner. Så steg husherren oppi. Så fulgte husfruen. Deretter barna, så tjenerskapet med mennene først. Når yngste tjenestejente skulle bade, burde kanskje ”vannet ” vispes….

Den gamle demningsmuren til Nøtterøys første vannverk er nå grunnmur i Bakkeveien 12 på Teie. (Foto: Svein Hermansen, Njotarøy 1996)
Ferskvann på Nøtterøy

Vann, eller H2O, som vi alle lærte om i skolens kjemitimer, er nøkkelordet for all moderne renslighet, enten det gjelder vask av gulv, vask av klær eller vask av hender og kropp. Og enda viktigere, i behandlingen av kroppens eget avfall.

Nøtterøys vannhistorie er godt dokumentert gjennom flere artikler i ulike utgaver av Njotarøy. Derfor bare en kort oppsummering av det faktum at tilsig av rent vann nok var et mye rensligere tema enn avløpet av godt benyttet skitt-vann. På 1800-tallet klarte nøttlendingene seg med egne brønner. Men folketallet økte raskt, fra 3897 innbyggere i 1855 til 11251 i 1930. Behovet for vann ble akutt, kanskje fordi det ble vasket mer, muligens på grunn av mye sommertørke, men mest fordi det ble stadig flere vanntrengende borgere.

Nøtterøy har bare en eneste innsjø, Strengsdalsvannet. Problemet er at det ligger langt i sør på øya, mens de fleste bodde i nord. I 1920 foreslo kommuneingeniør Røed å demme opp Bruabekken som renner ut ved Hjemseng. Det oppdemmede vannet skulle så pumpes opp til et basseng i Teieskogen. Tanken ble aldri realisert. Men allerede året etter hadde kommunen realisert en annen løsning. Det ble boret 60 meter ned i grunnen fra Teiehøyden, hvilket kunne gi en døgnkapasitet på 24000 liter, nok til 250 husstander i Nøterø haveby. Men dette var bare en midlertidig løsning. Pågangen etter vann var stor i 1920-årene, og det ble etablert lokale vannverk både på Nesbryggen og i Kjøpmannskjær. Men stadig ikke nok. Løsningen måtte bli å gå utenfor Nøtterøys grenser, til naboen Stokke. I 1931 fikk Nøtterøy og Tønsberg kommuner rett til å ta ut 7000 m3 vann i døgnet fra Akersvannet. Vannet skulle pumpes under Vestfjorden til et nytt basseng i Teieskogen og derfra forgrenes utover Nøtterøy og til Tønsberg. Samarbeidet mellom de to kommunene gikk ikke bare knirkefritt. I tørre somre ble det tatt ut mer vann enn pumpene hadde kapasitet til. Så var man like langt.

En varig løsning kom først i 1968 da både Nøtterøy og Tønsberg ble tilkoblet det nye fylkesvannverket som baserte seg på Farris. Farrisvannet var godt, men myndighetene turte ikke satse på bare en vannkilde. Man måtte ha en reserveløsning i beredskap. Løsningen ble fra 2004 å blande inn vann fra Eikern. Uten mye strid og virak. Det betyr nok vann til alle, unntatt selv i våte sommermåneder da havevanning må skje etter alfabetet….

Water closets

Alt i romertiden fantes ”vanntoaletter”. Metoden var enkel. Utedoer med sete var plassert på en lang rekke over en renne med rinnende vann. Avløpet gikk i beste fall til havet, men mest vanlig til nærmeste bekk eller sjø. Det moderne vannklosettet kom først i 1775. Briten Cummings gjorde oppfinnelsen. Det epokegjørende var vannlåsen. En vannlås er en bøy på avløpsrøret der det alltid blir stående friskt vann etter nedspylingen. Det var det geniale. Vannet ble en effektiv stopper av lukt fra avføringen. Ideen om ”Waterclosets” spredte seg forbausende langsomt. De første kom til Kristiania så sent som i 1858, men de ble ingen suksess. De primitive kloakkene tok ikke unna avføringen.

Boligannonse i Tønsbergs Blad 1918. ”Villa til salgs, indeholdende bl.a. Vandcl.”

Første gang man hører om kloakkanlegg på Nøtterøy var i 1923. I Tønsberg var man tidligere ute. En innsender beklager seg i Tønsbergs Blad over at anlegget av en kloakk i Nordbyen sperret gaten. Det var i 1882. Det er forståelig at en tettbebygd by hadde større behov for å bli kvitt skittent vann enn landkommunen Nøtterøy. Rundt år 1900 var utedoene stadig dominerende i Norge. Avføringen ble samlet opp i tanker som ble tømt ved visse mellomrom, fraktet bort og innholdet solgt til bønder i området. Særlig på varme sommerdager kunne stanken være intens fra de mange lokumer i byen eller på Teie.

Tønsbergs Blad 13. februar 1968. Distriktslege G. Høye er bekymret for badevannet rundt Nøtterøy og Tjøme.

Tilbake til hovedstaden. Vannklosettene var stanset i 1858, men i 1899 fikk Grand Hotell dispensasjon fra forbudet mot å anlegge en separat septiktank. Den kunne tømmes når den var full, uten å belaste det øvrige kloakksystemet. Samme løsningen ble valgt for Slottet.

Dronning Maud var ikke komfortabel med de stinkende toalettbøttene som ble båret gjennom slottets saler, og i 1906 fikk kongeboligen sitt første vannklosett med egen septiktank.

Dronning Maud

Dronning Maud var heller ikke komfortabel med den personlige hygiene som var vanlig blant landets fremste politikere etter 1905. Hun skal eksplisitt ha frabedt seg å få utenriksminister Løvland som bordkavaler… Heller ikke statsminister Gunnar Knudsen var noen utpreget ”lano-gutt”. I sine erindringer kan han fortelle at han ”vasket seg foran og bak med en liten svamp. På denne måte har jeg lite behov for bad ”.

Heller ikke vår store dikter Knut Hamsun kan ha vært noe selvsagt reklameobjekt for den moderne sanitærindustrien. I et brev til sønnen Tore skriver han så sent som i mars 1940: ”Hadde du badet hver Uke saa var du ikke blitt forkjølet ”. Men Løvland, Knudsen og Hamsun til tross, den personlige renslighet kom som en rivende utvikling. I 1911 var tallet på vannklosetter i hovedstaden kommet opp i 1100, først og fremst i borgerskapets gode boliger på byens vestkant. I øst hang man etter, der var det stadig vanlig med utedo i gårdsrommet eller falldoer. Det var en konstruksjon der de nødlidende gjorde sine ting i samme sjakt, atskilt av plankevegger i hver etasje. Satt man nederst, suste avføringen ned bak veggen fra de øverste etasjene.

Vandclosetter i provinsen

De nymotens ”vandclosetter” spredte seg fra hovedstaden og til andre norske byer.

Så også til Tønsberg. Det er all grunn til å tro at de første innlagte vannklosetter i byen ikke var knyttet til noe kloakknett, men til septiktanker. Kloakknettet ble utbygget i Tønsberg fra begynnelsen av 1880-årene, men det gikk langsomt. Igjen kan lokalavisene hjelpe oss litt på veien. Slår man opp i Tønsbergs Blad for 1918, finner man boligannonser der det reklameres med ”vandcl”. Det kan feilleses som ”vandel”, men gir ikke mening. Samtidig annonserer firmaet Tønsberg Maskinforretning med at firmaets ”fuldt ut dyktige Fagmænd kan installere Kloset,Varme og Kjøleanlæg, Badeutstyr, Badekar, Servanter og Vasker”. Andre rørleggerfirmaer finnes ikke i avisen fra 1918.

Dessverre er det nær sagt umulig å vite hva innleggelse av et vannklosett kostet i 1918.

Tønsberg Maskinforretning annonserer i Tønsbergs Blad 1918 at firmaet kan levere både ”Klosetanlæg og Badekar”.
I 1918

På Nøtterøy gikk utviklingen i et mer bedagelig tempo. Vi er stadig i 1918 og lensmann Stensvold averterer ”Vakker eiendom til salgs paa Nøterø ”. Eiendommen er Foyn Søndre, som har tilhørt skipsreder Samuel Christian Foyn. Her nevnes ikke ”vandcl”, men at stedet har uthusbygning med ”nødvendige rum”, altså utedo. Man skulle tro at skipsreder Foyn i det minste hadde hatt råd til å installere vannklosett under verdenskrigens gode år. Men tiden var ikke moden på Nøtterøy.

Det var den etter første verdenskrig. Da ville også nøttlendinger ha innvendig avtrede med vannklosett. Løsningen ble enten direkte utslipp til nærmeste bekk eller systemet med septiktank. Dermed måtte kommunen begynne å bygge ut et kloakkanlegg. Det skulle først og fremst ta seg av grovvann fra vasker og bad, nå som stadig flere fikk innlagt vann i sine hus.

Utbyggingen startet på Teie, men for bevilgning til anlegg her, kom krav fra andre steder på øya. Det fortelles at en byggmester på Teie la inn vannklosett i et nybygg, men siden han tvilte på systemet, bygde han for sikkerhets skyld en utedo i tillegg. Den ble for øvrig bare brukt til lekestue. Det første skikkelige kloakkanlegget kom så sent som i 1939, for øvrig foreviget på den første Nøtterø-filmen. Det var anlegget ved Grindløkken skole. Inntil 1970 ble kloakken på Nøtterøy bygget ut stykkevis og delt og alltid med utslipp til vann, til havet som omgir Nøtterøy eller til bekker. Forurensningen var stor og luktplagene påtagelige. Kloakken inneholdt ikke bare coeli-bakterier, men også tungmetaller og fosfor og nitrogen. Særlig badestrendene var utsatt.

Fra 1970 begynte et langsiktig arbeid med å samle all kloakk i store ledninger og pumpe den nordover via mange lokale pumpestasjoner, for til sist å ende på Tønsbergfjordens Avløpsutvalgs anlegg på Vallø. Her skulle kloakken renses før den gikk ut i rom sjø.

En personlig historie

Bjørn Åge Linnehol er født i 1935 og vokste opp i et hvalfangerhjem på Oterbekk. I de første barndomsårene hadde huset verken innlagt vann eller kloakk. Dårlig vann ble pumpet fra egen brønn, drikkevann måtte hentes bøttevis fra naboen. Så kom okkupasjonstiden, og lite skjedde.

I 1946 hadde kommunen ført frem Akersvann til Oterbekk. Bjørn Åges far grov grøft til den kommunale vannledningen, men det var mangel på egnede vannrør. Men fra 1946 fikk familien Linnehol innlagt vann, året etter ble det anlagt septiktank, og familien fikk eget vannklosett i kjelleren, med snor, fra en tank høyt under kjellertaket. Mirakel! Før 1950 fikk man også innlagt eget bad i huset i Oterbekk.

Nøtterøys ledningsnett for avløp: spillvann, overvann, pumpeledninger og pumpestasjoner. Til sammen 260.636 meter med ledninger som ender opp på Vallø. (Nøtterøy kommune)

Skoletiden under okkupasjonen opplevde Bjørn Åge i ulike erstatningslokaler siden Torød skole var rekvirert av tyskerne. Alle stedene hadde gammeldags utedo, og han holdt seg til han kom hjem.

Rundt 1960 arbeidet Bjørn Åge Linnehol på Kaldnes. På selve bedriften var sanitærforholdene tilfredsstillende, men han kunne ikke unngå å se bilen som tømte do-tønner fra eiendommer i Valhalla.

I 1964 fikk Torød skole et påbygg. Det inneholdt nymotens toalett-forhold. Nå var Bjørn Åge blitt skolens avholdte vaktmester og erindrer vel hvordan man i 1981 gikk over fra systemet med blandingstank og septiktank til å sende avløpet rett ut på kloakknettet.

Ferskt, rent vann i springen er en selvfølge. Det er også det luktfrie vannklosettet. Vi tar det som gitt. Bjørn Åge Linnehol vet at slik er det.

Vann og avløp vårt største velferdsgode

Alle byggefelt siden 1970 slipper alt sitt avløp, enten det er regnvann, grovvann eller avføring inn på dette sentrale pumpenettet. I dag omfatter hovedkloakken på Nøtterøy 260 000 meter avløpsrør.

Dermed kan oversikten snart avsluttes. Nøttlendingene har fått innlagt førsteklasses vann med stort trykk. Og tar det som en selvfølge. Alle permanente bolighus har avløp. Det lukter ikke lenger på Nøtterøy, ja, det er et lite håp om at ørreten vil komme tilbake til tidligere forurensede bekker.

Det startet med en ”delikat mave ”. Og slutter med en påstand om at moderne vann og avløp er det største velferdsgode mennesker i Norge og på Nøtterøy har fått oppleve de siste hundre år.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.