Året var 1967

Utdrag av kåseri v/Einar Aaraas etter årsmøtet i Nøtterøy Historielag 8. februar 2017.

– Grunnlaget for disse spredte glimt fra Nøtterøy og verden for 50 år siden – altså Det Herrens År 1967 – er at jeg har sittet en god del timer nede i kjelleren under Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek og lest i årgangene av Tønsbergs Blad og Vestfold Arbeiderblad.

Det store byggeåret

Ut fra dette nøler jeg ikke med å utrope 1967 til det store byggeåret her på Nøtterøy, det største i kommunens historie inntil da. Ordfører Torgeir Andersen oppsummerte i sin bordtale under kommunestyrets julemiddag i det nyåpnede selskapslokalet «Gimle»:

• 164 leiligheter tatt i bruk.
• Det store boligprosjektet var lavblokkene i Vestskogen.
• Wilhelmsenhallen var åpnet. Det samme var skolen i Vestskogen.
• Betjeningsboligen på Gipø var nesten ferdig, ungdomsskolen på Teie var påbegynt.
• I løpet av året var det lagt 3300 meter vannledning og 1825 meter kloakkledning, og anlagt 1635 meter kommunal vei.
• Dessuten var det også en god del bygge- og anleggsaktivitet som ordføreren ikke nevnte, antagelig fordi det ikke var i kommunal regi.
• Bjønnesåsen psykiatriske sykehjem var for eksempel en fylkesaffære, og treningsinstituttet på Herstad var det Røde Kors som sto for.

Vietnamkrigen

På verdensarenaen var dette året da kappløpet om verdensrommet var på det aller mest intense, og både USA og Sovjetunionen gjennomførte spektakulære ekspedisjoner. Vietnamkrigen nærmet seg slutten. Det mente ihvertfall president Lyndon B. Johnson og hans høyeste militære sjefer. De så for seg en militær seier i løpet av noen måneder. Og det er riktig nok at amerikanerne vant stort sett alle slag, men de tapte krigen. Fordi støtten på hjemmebane begynte å forvitre.

Også her på Nøtterøy hadde vi meninger om denne krigen. Ulike meninger. Så jeg tør ikke garantere at losoldermann Tankred Nilsens mening var representativ. Slik svarte han da Tønsbergs Blad ville vite hvilket nyttårsønske han hadde: Sitat: «At flere rundt om i verden bør få bedre forståelse for amerikanernes anstrengelser for å opprette fredelige forhold i det Fjerne Østen.»

Til tross for at han altså hadde en støttespiller på Oterbekk, fikk president Johnson stadig større problemer med denne krigen. I begynnelsen av hans presidenttid var det 16.000 amerikanske militære rådgivere, som det het, i Vietnam. I 1967 var det kommet opp i en halv million amerikanske soldater der. Og det floket seg sånn til i den hjemlige opinion at Johnson etterhvert valgte ikke å søke gjenvalg. Men krigen fortsatte syv år til. Amerikanerne trakk seg ut i 1973, og Sør-Vietnam ble nedkjempet to år senere.

Kupp og konflikter

I Hellas var det militærkupp. Oberst Papadoupolos grep makten, og beholdt den i syv år. Dette var utgangspunktet for det første internasjonale stunt av en god bekjent og journalistkollega av meg, Arne Treholt i Arbeiderbladet. Han engasjerte seg sterkt mot militærjuntaen i Hellas, og knyttet kontakter med likesinnede i en rekke land. Lønnsomme kontakter, på flere vis.

I juni var det krig i Midt-Østen, en bemerkelsesverdig kort en, og den ble da også hetende seksdagerskrigen. Etter at Egypt hadde fremsatt en lang rekke trusler mot Israel, gjennomførte israelerne et overraskelsesangrep mot egyptiske flybaser, og i løpet av de seks dagene fikk Israel fatt i både Jerusalem, Hebron og Golanhøydene. Suezkanalen ble stengt, og var det i flere år, til stor glede for norsk skipsfart. Det ble spøkefullt sagt at Hilmar Reksten og andre norske redere i takknemlighet burde bekoste en forgyldt statue av den egyptiske president Nasser.

Krig var det også i Afrika. Biafra-krigen. Provinsen Biafra løsrev seg fra Nigeria i juni 1967, og ble bragt tilbake til folden først tre år senere. Vi i Vesten holdt i det store og hele med Biafra, og i ettertid må vi nok innrømme at det ikke minst var fordi Biafra hadde engasjert et dyktig PR-byrå i Sveits for å påvirke, manipulere, verdensopinionen.  Vi fikk dengang ikke helt med oss at det var Biafra som nok sto for de aller verste grusomhetene.

Etter folkeavstemningen

Sverige fikk høyrekjøring, til tross for det i en folkeavstemning noen år før var nesten 83 prosent flertall for å beholde venstrekjøringen. Her er det noe som minner meg om vårt lokale prosjekt, fastlandsforbindelsen.

Her i Norge – og i flere andre land i Europa – sto EF-saken i fokus. Dette året begynte den som EEC-saken, men 1.juli ble EEC – fellesmarkedet, fusjonert med den europeiske kull- og stålunion og den europeiske atomenergi-kommisjon til EF, altså det europeiske fellesskap, eller helt korrekt; deeuropeiske fellesskap, som jo senere har gått noen skritt lenger, til EU, den europeiske union.
I 1967 var vi i Norge – vil jeg påstå – ganske klare for medlemskap. Nesten hele Stortinget var for, og det var ingen planer om folkeavstemning. Jeg tror nok også at dersom det hadde blitt en folkeavstemning, ville det blitt nokså klart ja-flertall, slik stemningen var i 1967. Den radikale bølge som kom til uttrykk i første norske EEC-runde, i 1961-62, var ebbet ut. Men den kom jo for fullt tilbake fem år etter, da vi hadde EF-avstemningen i kjølvannet av det store ungdomsopprøret.

Norske politikere hadde faktisk luktet på medlemskap allerede da EEC ble dannet i 1957, men tanken ble raskt skrinlagt, ikke minst fordi det var en rådende oppfatning at Norge måtte følge Storbritannia. Det hadde med våre handelsforbindelser å gjøre, men det var vel også her et følelsesmessig element, knyttet til fellesskapet under krigen.

Fire år etter EECs start, i 1961, var Storbritannia klar for medlemskap, men Frankrike og de Gaulle ville ikke ha dem med. Det samme gjentok seg i 1967, men da var prosessen kommet ganske langt før de Gaulle sa nei. I Stortinget ble det med 136 mot 13 stemmer vedtatt å søke om EF-medlemskap. De som markerte seg på motstandersiden var SFs Finn Gustavsen og bondehøvdingen Hans Borgen. En av dem som talte for EF-medlemskap var Senterpartiets statsminister Per Borten.

Men det var altså de Gaulle som bestemte. Utpå vinteren sa han for annen gang nei til å slippe britene inn – og vi holdt oss, som sagt, til Storbritannia.

Fremtiden I

Hva tenkte man for 50 år siden om fremtiden?
Her er én spådom om hvordan det ville bli ved århundreskiftet: Fabrikkene vil være automatisert. Bare 10 prosent av befolkningen vil ha arbeid. Ikke-arbeidende familier vil ha årslønner på 80.000-100.000 kroner. ( I parentes bemerket vil dette tilsvare noe sånt som 750 – 900.00 kroner i dag.)
Videre i spådommen fra 1967: Ekstraarbeid vil være like bannlyst som bigami. De fleste mennesker vil holde seg hjemme. Husmoren behøver ikke røre seg fra sofaen for å gjøre innkjøp. Kreftsykdommen vil være beseiret. Det vil være nok mat til alle. Dagens dyrkede områder vil kunne fø 28 milliarder. Klimaet vil være under kontroll. Store atomkraftverk vil gi nok energi, pluss varme som kan heve de tette luftlagene over byene, bringe inn vind, og skape livgivende regn over tørre områder bak kystfjellene.
Altså en utviklingsoptimisme uten like.

Fremtiden II

Men det var også spåmenn som så litt dystrere på fremtiden. Våre liv vil en gang kunne komme til å bli regjert fullstendig av datamaskiner, het det i en Harvard-rapport som ble overlevert FN.
«Det er stor fare for at viktige bestemmelser snart vil slutte å være i hendene  på de folkevalgte, at det blir de som mater datamaskinene som tar bestemmelsene og fortolker svarene som datamaskinene gir. Det henger en trussel over ethvert individ hvis alle tilgjengelige data blir integrert og oppbevart i en datamaskin,» het det. Også dette kan sies å være litt for optimistisk. For idag, 50 år senere, vet vi jo at det ofte ikke er levende mennesker som fortolker svarene, men at det i stor grad er algoritmer som styrer. Og verre blir det visst.

Priser og lønninger

Jeg nevnte at 100.00 kroner i 1967 tilsvarer noe sånt som 900.000 kroner i dag. Det gjelder dersom man baserer seg på konsumprisindeksen. Folkevogn 1300, som var den bilen som det ble solgt mest av, kostet 16.000 kroner, og luksuriøse Volvo Amazon 25.000 kroner.
Lønningene har på disse 50 årene gjort større hopp enn prisene. Skoleinspektøren annonserte etter vaktmester til nye Vestskogen skole, begynnerlønn 16.800, topplønn etter 8 år 20.750 kroner. Tre stillinger som rengjøringsdamer – merk tittelen – årslønn 6.075 kroner. Kontorassistenter ved Vestfold fylkesskattekontor, 14.310 kroner året, med handelsgym 15.970. Jeg husker at jeg selv, som journalist i Tønsbergs Blad, hadde 23.000 kroner, som økte til 25.000 kroner da jeg om sommeren ble stortingsmedarbeider i Aftenposten.
Og enda større hopp enn lønningene har eiendomsprisene gjort. Et par eiendomsnotiser fra dengang: Øgårdsveien 30 fra Anna Backer Weiberg til Sigbjørn Stensland for 140.000 kroner, Tom Wilhelmsens vei 22 fra Alf Jørgensen til Alv Jarmann, kr. 132.000. Tomter i Vestskogen-området ble festet bort for 300 til 500 kroner i årlig avgift. Kommunen eksproprierer 34 mål av Søndre Nes til boligtomter, 6.000 kroner målet. I Sem måtte folk betale opptil 15.000 kroner for en boligtomt, og det var så svimlende høyt at Husbanken protesterte.

Bitende kulde
1.januar 1967 våknet vi 14.688 nøttlendinger opp til bitende kulde. Vestfjorden hadde vært gjenfrosset i ukesvis. Og vinterkulden holdt seg. I mars var isen blitt metertykk rett utenfor Munkerekken.
Vi våknet også opp til første dag med en stor sosial reform, nemlig folketrygden. Hovedmannen bak den var KrF-politikeren Egil Aarvik, sosialminister i Per Bortens regjering. Han var opprinnelig trønder, men flyttet som pensjonist til Vestskogen, og er begravet på Nøtterøy kirkegård.

I nyttårsløpene på Bislett vant Fred Anton Maier 5000-meteren første dag, men i totalen feide russerne Seljantin og Kaplan med seg det meste. Kommentar fra redaktør Mitsems alter ego, Petter Punktum i Tønsbergs Blad: «Jei synes ikke Bislett-løpene tyder på at 1967 vil gi oss bedre tider.» «Norsk skøytesport går mot beinharde tider», skrev avisens skøytemedarbeider. Men etterhvert løsnet det for Fred Anton. Senere på vinteren, i Inzell, forbedret han sin verdensrekord på 10.000 meter med 4 tideler, til 15.31.8. Petter Punktum igjen: «Det er det jei har sagt. Maier var best i det lange løp».
Håndballkamp 8.januar. Nøtterøy vant 19 – 15 over Fram. Nøtterøys målscorere var Vidar Mathisen, Øystein Hansen, Arve Wilhelmsen, Per Louis Halvorsen, Einar Karlsen, Thorbjørn Nordby, Per Mathisen og Tom Egil Pedersen. Teies småguttlag i ishockey spiller uavgjort 3 -3 mot Sandefjord. For Teie scoret Ragnar Gjermundsen to og Nils B. Melsom ett mål.
Mens vi er inne på idrett. Dette var skihopperen Bjørn Wirkolas store tid. Han satte mesterskapsrekorder og bakkerekorder hvor han enn svevet. I denne forsamling er vel navnet Wirkola ennå nokså kjent, men også han er rammet av forgjengeligheten. Noen yngre folk prøver fortjenstfullt nok å herme etter oss som har levd en stund, og i dag forekommer det visstnok blant unge et utrykk som lyder «å hoppe etter ruccola» – hvis man skal tro Per Egil Hegge i Aftenposten.

Summetone

Fredag den 13. januar ble en gledens dag for endel mennesker i Vestskogen. Inntil da hadde de måttet dele på én telefon, men nå kom summetonen – dog bare for de som hadde hatt telefon der de flyttet fra. Så etter det manglet Vestskogen bare gatelys, samt postombæring i deler av nybyggerbyen.
En konkurranse om navn på Hotel Klubbens restaurant ble vunnet av Aage Neslow fra Vollen på Nøtterøy. Han og hans ledsager ble påspandert en hyggelig aften i den nye restauranten. Dette tør være et tegn på at det lønner seg ikke alltid å være så veldig original. Neslows vinnernavn var noe så enkelt som «Klubben Restaurant».

Sprogstrid

Resultatet av to ulike stilkonkurranser i distriktet ble offentliggjort, og det var to tenåringer fra Nøtterøy som gikk til topps, to herrer som vi har hørt mye fra i de femti år som er gått: Nemlig Jørn Magdahl og Tom Lotherington. Førstnevnte ble en kraftfull politiker, sistnevnte en litterær skjønnånd – formet blant annet av årene på Borgheim – og hans konflikt med læreren om samnorsk/riksmål.
For dette var sprogstridens tid. I Nøtterøy skolestyre interpellerte Ragnvald Stavik, som selv var skolemann, mot sproget i skolekontorets dokumenter. Han reagerte særlig mot ordet «reingjøring». Men skoleinspektør Tønnesen var urokkelig, og nektet plent å endre praksis, med bastant henvisning til at det sto «rein» i læreboknormalen.

Nøtterøys fremtid

I februar var det et stort folkeakademimøte på Borgheim om Nøtterøys fremtid. «Vi er mange nok på Nøtterøy i dag», mente varaordfører Sigurd Tjomstøl, som ikke så det som noe mål at kommunen skulle komme opp i 25 – 30 tusen innbyggere. «Sett bom på Kanalbroen», foreslo han – men akkurat det fikk så store mediaoppslag at han etterpå sa at han bare hadde spøkt. Det var også en viss debatt om planene om å slå sammen Nøtterøy og Tjøme, som fylkesmann Olav Grove hadde tatt initiativet til året før. Da må alle øyene med, mente Venstres talsmann, Johs. Kvaal Grepstad. Underforstått: Ta Husøy fra Tønsberg. «Og den nye kommunen må starte ved Kanalbroen», la han til.
Spørsmålet om bussforbindelse på tvers av Nøtterøy er også en sak som har bølget litt frem og tilbake i mer enn 50 år. Det var riktignok buss mellom Borgheim og Bergan i 1967, men bare til kl. 19. I et leserbrev fra signaturen «rutebiltrafikant» får både Øybuss og kommunen ordre om å skjerpe seg – og at utgifter til nødvendige drosjeturer ihvertfall burde kunne trekkes fra på skatten. Odd Sunde Olsen i Øybuss forsvarer omleggingen med trafikken på alle ruter etter kl. 19 har vært så å si null.
Et annet leserbrev: «Kjære Kaldnes Mek. Verksted. Om dere ikke sørger for at de to store urene på Kaldnes går riktig, ville det ihvertfall være hyggelig om dere var konsekvente og lot dem gå likt».

«S + 1 på Nøtterøy»
Gåteløp var en populær aktivitet i 1960-årene, da det ennå var stor stas å bli invitert på biltur. Et hundretalls nøttlendinger i 39 biler deltok i  Nøtterøy Idrettsforenings gåteløp. Den letteste nøtten lød: «Du bør være dus med pianisten og orkesterlederen skal du finne frem». Rette svar:Duken. Den verste nøtten, den lød: «S + 1 på Nøtterøy.» Løsningen var: S er bokstav nr. 19 i alfabetet, pluss 1 blir 20 – altså et snes. S.Nes –Søndre Nes. Så til slutt: «Hvor solen går ned, vokser trærne opp. Her legges grunnlag for livets bunn og topp». Svar: Vestskogen skole. Og herfra dro deltagerne rett til Hella Pensjonat, hvor Edith Holberg Kristiansen ble utropt til den suverene vinner.

Første fra Linde

Det var ingen preseterister ved Nøtterøy gymnas i 1967, ikke ved Tønsberg gymnas heller. Men Tønsberg Handelsgymnasium hadde én preseterist, og han var fra Nøtterøy, Asbjørn Sonerud. Borgheim hadde en som nesten ble preseterist. Det var poliorammede Bjørg Løveng, som manglet bare en fattig Meget. Hun var den første fra Linde Internatskole noensinne som stilte til artium. Mesteparten av russetiden lå hun på sykehus, og ble operert for å bli sterkere i armene. Hun søkte seg til sekretærlinjen, og måtte bli sterk nok til å skrive på maskin. På skoleavslutningen ble hun tildelt Nøtterø Sparebanks pokal. Både i lokalpressen og i ukebladet «Alle Kvinner» var det store oppslag. Bladet sørget for at moren kunne komme fra hjemstedet oppe på Helgeland og ned til Nøtterøy til den store begivenhet.
I mars dør Terje H. Bratteli, 88 år gammel. Av hans 11 barn var 10 i live. Hans tredje eldste sønn het Trygve. Minnesamværet ble pussig nok holdt i Høyres Hus Hella.

Søppelplassen på Rosanes

Teie Velforening blir startet, med Thomas Hallenstvedt som formann. De to første oppgaver for foreningen er å sikre Teieskogen som naturareal og få skikk på søppelplassen ved Teglverket. Det klages over at folk på Rosanes må holde både unger og tørketøy innendørs. «Dette visste dere før dere bygget på Rosanes», svarer helserådsformannen litt spisst, mens ordfører Torgeir Andersen kommer velforeningen og beboerne i møte. Han henviser til at det er vedtatt at søppelet skal dekkes over så raskt som mulig, og han forutsetter at administrasjonen følger opp dette. Dessuten har man startet en politisk prosess som skal lede til at man etterhvert skal få til et forbrenningsanlegg for avfall. Men ordføreren møter en viss motstand ikke bare fra helserådet, men også fra kommuneingeniøren, som synes det er veldig dyrt å kjøpe all denne fyllmassen. «Man kan ikke vente at søppelplassen skal se ut som et torv heller», mener han.

Pionerprosjekt

I 1967 får gymnasiet på Borgheim som det første i landet en sosialfaglinje, og dette får betydelig oppmerksomhet i riksmediene – ja, til og med i fjernsynet. Dette var et viktig ledd i en prosess som førte til at skolen etterhvert ble et helt selvstendig gymnas, ikke bare et underbruk av gymnasiet i Tønsberg. I Nøtterøy-historien skriver Egil Christophersen at man må beundre initiativtagerne bak denne sosiallinjen – og da først og fremst lektor Alv Teig og rektor Eilif Thorstensen – for den teft de viste i forhold til tidsånden – med et stadig sterkere samfunnsengasjement blant de unge. Disse nye trendene ble en del av undervisningen på den nye linjen. Det var, skriver Christophersen, et pionerprosjekt i ordets rette forstand. Det fantes for eksempel ikke lærebøker i hovedfaget, sosialfag. Lærerne Alv Teig, Albert Terland og Øyvind Ihle måtte selv finne frem stoff som kunne passe som pensum, og tilrettelegge det for elevene. Og elevene var med – til de grader. Det hendte ikke sjelden at elever troppet opp hos enkelte lærere på kveldstid for å fortsette diskusjonen fra klasserommet tidligere på dagen.
Det tok endel år før gymnasiet fikk sitt eget hus, men i 1967 sto ihvertfall nabobygningen Wilhelmsenhallen ferdig. Av de 2,8 millionene hallen kostet, var en halv million gave fra Wilhelmsens rederi. Inntil da hadde sport vært noe man drev med i friluft, og dette med idrettshaller ennå var såpass ukjent at en journalist spurte formannen i det kommunale ungdoms- og idrettsutvalg hva en idrettshall egentlig var for noe. Men det fant folk snart ut, og Wilhelmsenhallen fikk en knallstart med håndball, korkonserter og Norgesmesterskap i turn. Petter Punktum spøkte: «Jei var i Wilhelmsenhallen i helgen. Synd å se så mye pen ungdom på bommen».
Sosialfaglinjen var altså noe av et pionertiltak, og det samme var Røde Kors treningsinstitutt på Herstad, som ble tatt i bruk våren 1967. Den offisielle åpning på ettersommeren ble foretatt av kommunalminister Helge Seip. Nøtterøy og Vestfold Røde kors har gått foran med et eksempel for hele landet, erklærte han. Vestfold er et foregangsfylke innen sosialmedisin, konstaterte Helsedirektoratets representant. Under åpningen snakket Tønsbergs Blads utsendte med to av dem som var under trening og opplæring, den ene etter en større hjerteoperasjon og den andre på grunn av slitasjeskader i ryggen som følge av tunge løft. Begge hadde fått plass på verkstedet ved den mekaniske avdelingen hvor de fikk yrkesopplæring tilpasset sin fysiske situasjon. Det var nesten ikke måte på ros og lovord fra pasientene.

Årtusenets flyttesjau

Og så var de første blokkene i Vestskogen ferdige, de som det hadde vært så stor motstand mot da planene ble lansert noen år tidligere. «En kopi av Heistadmoen militærleir på Nøtterøy», ble det da sagt. Men da blokkene først sto der, var motstanden i det store og hele fordampet, og interessen for å bo i leilighetene der var stor. Da den første blokken ble innflyttet i  oktober 1967, opplevde man den mest omfattende flyttesjau som noensinne hadde funnet sted i kommunen. I Nøtterøys tusenårige historie, som avisen bombastisk skrev. På et par dager ble 41 leiligheter fylt, og et hundretalls mennesker fikk ny adresse. Etterhvert fikk de også postombæring. Den aller først tiden måtte de hente posten sin på Nøtterøy postkontor.
Rådmann Finn Mjaaland kom hjem fra en internasjonal kommuneutviklingskongress i Stockholm, og brisket seg med at Vestskogen-utbyggingen var løst helt i overensstemmelse med de prinsipper som er lagt til grunn for Stockholms drabantbyer. «Om enn ikke målestokken er den samme», la han til. Og takk for det!

Kommunevalg

1967 var et kommunevalgår. Det var på landsplan langt lavere fremmøte enn fire år før, da kommunevalget ble holdt i den politisk opprørte tiden etter Kings Bay-affæren og Lyng-regjeringen. Alle partier gikk tilbake i stemmetall i 1967, og begge de to største partiene – Arbeiderpartiet og Høyre – gikk tilbake også i prosent. Arbeiderpartiet en tanke mer enn Høyre, og enda litt mer her på Nøtterøy – hvor Arbeiderpartiet i 1963 hadde hatt historiens inntil da aller beste valg. Den eneste endring som skjedde ved kommunevalget på Nøtterøy i september 1967 var at Høyre vant ett mandat og at Arbeiderpartiet tapte det. De fikk henholdsvis 19 og 16 mandater, Venstre og KrF fikk to hver, Senterpartiet og SF ett hver.
Høyre-representantene ble ordfører Torgeir Andersen, varaordfører Sigurd Tjomstøl, Egil F. Andersen, Kjell M. Studsrød, Fr. Flåtten, Steffen Kvalsvik, Ole Ljøterud, Thorbj. Thoresen, Anker Sørensen, Håkon Heum, Gulleik Larsen, Hanna Kleppe, Roar Lauritsen, Alv Teig, John Bjørnstad, Cornelia Heiberg Solem, Hans A. Eikeland, Johan Arnt Andersen og Edle Eie.
Arbeiderpartiets gruppe besto av Kristian Larsen, Marie Løgavlen, Edgar Hansen, Gunnar Larsen, Svein Åhmann, Tr. Tallaksen, Øyvind Ihle, Kr. Nyseth, John Wilberg, K. Bøyesen, Ragnar Andersen, Th. Tønnesen. R. Aatangen, Maggy Enger, K. Haug og Erle Karlsen. Svein Åhmann var Arbeiderpartiets lokale forgrunnsfigur, og selv om forholdet mellom velgernes kumuleringer og strykninger var slik at det plasserte ham på en femteplass, var dethan partiet satset på som kandidat både til ordfører- og varaordførervervet. Han fikk 17 stemmer, sitt eget partis 16 og SFs ene stemme. Ordfører Torgeir Andersen og varaordfører Sigurd Tjomstøl ble gjenvalgt med de borgerliges 24 stemmer.
Venstres to i det nye kommunestyre var Øystein Sårheim og Ole Johan Eide, mens Jonas Aarsland og K. Aadna representerte KrF. SFs ene representant ble Margrethe Hanve, og Senterpartiets eneste valgte var Evald Didriksen. Det sto også en herre ved navn Bjarne Jonstang på Sp-listen. Noen år senere forlot han forøvrig Senterpartiet, fordi han i motsetning til partiet syntes at norsk EF-medlemskap var en særdeles god ide, forteller hans sønn – som jo har nådd til topps i Nøtterøy-politikken.

Glemte oppfinnelser

I Nitimen i radio mandag 13.november ble pensjonert byggmester Nils Kamfjord fra Nesbryggen intervjuet. Han hadde erobret diplom og sølvmedalje på verdensutstillingen av oppfinnelser i Wien. Hans bidrag var et tørrtreningsapparat til svømmetrening for barn.
Dette er en av mange oppfinnelser som det ikke er blitt noe særlig av, meg bekjent. Likeså den som ble lansert av to amerikanske oppfinnere det året, en oppfinnelse for øket sikkerhet i luftfarten: Fly som kommer i vanskeligheter skal ved hjelp av sprengstoff løsgjøre vingene, og dale langsomt ned mot bakken ved hjelp av en kjempestor fallskjerm. Eller en annen oppfinnelse; et renseapparat for reker, ved hjelp av trykkluft. Ifølge en pressemelding fra Atlas Copco, forøvrig.
Så er vi kommet frem til desember 1967. Formannskapet gjør opp status for praktiseringen av strandloven, som trådte i kraft 2 1/2 år tidligere. Formannskapet hadde i den perioden fått 73 søknader om dispensasjon fra 100-meters grensen, og de fleste søknadene ble innvilget. Ialt ble det ja i 54 saker – for 10 helårsboliger og 44 fritidshus – svært mange av disse på Veierland.

Skittvær igjen
Året startet som jeg nevnte med dårlig vær, både kulde og snøproblemer, og det ble også avsluttet med skittvær. Ikke fullt så kaldt, men kraftig snøvær og sterk vind. I Tønsberg-området ble det i dagene før nyttår registrert en god del strømbrudd og feil på telefonnettet. Gamle høyspentledninger i lange spenn gnikket i blåsten mot hverandre, og kortsluttet.

Skittværet rammet også Tønsberg Turns internasjonale skøytestevne i romjulen – snøen la seg som «sandpapir-is». Men for en råsterk skøyteløper var dette nesten bare en fordel. Fred Anton Maier vant stevnet, og gjorde det sågar bra på 500-meter’n.