«… blir Tvangsauksjon holdt …»

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1999)

Bygdefolkets Krisehjelp på Nøtterøy

I dagens norske samfunn er ingen så dum at vedkommende vil spare til en trang alderdom ved å ha pengene på syltetøyglass i kjelleren. Selv sparing i bank er tvilsomt. Alle kjenner forklaringen: inflasjonen, den planmessige reduksjon av pengeverdien år for år. Under første verdenskrig var inflasjonen i Norge på nær 400 %. Mange norsk bønder og småbrukere satt lenge stille og betraktet denne utviklingen, men mot slutten av krigen ville også de være med på karusellen og tok opp lån, til nye maskiner, utbedringer av hus, kanskje for å kjøpe ut andre arvinger eller for å kjøpe seg gård og grunn. Hvis inflasjonen fortsatte eller bare stabiliserte seg, ville det være fullt mulig å betjene gjelden, å betale renter og avdrag.

Lørdag 18 februar 1933 sto en liten annonse Tønsbergs Blad :

Annonse i Tønsbergs Blad 18. februar 1933.
Annonse i Tønsbergs Blad 18. februar 1933.

Og auksjonen ble holdt. Dermed kom også Nøtterøy i kontakt med et av de mange merkelige fenomener som fant sin plass i norsk mellom-krigstid og som nå, snart 70 år senere, synes oss så uendelig fjern.

De som hadde tapt på inflasjonen under verdenskrigen, var sparerne. De hadde lånt ut gode kroner og fikk dårlige tilbake. Kreditorene hilste derfor Norges Banks erklærte politikk etter 1920 velkommen; å få pengeverdien tilbake til utgangspunktet fra sommeren 1914. Målbevisst ble pengeverdien drevet oppover, Dermed sank prisene. Også lønningene ble presset ned fra toppnivået 1918-1920. For gjeldstyngede norske bønder og småbrukere ble resultatet en katastrofe. Hadde en mann et lån på kr 45.000, tatt opp i 1920, kunne han det første året betale renter ved å selge seks griser og to okser. I 1929 måtte han selge tyve griser og seks okser for å betale de samme rentene.

Gjeldskrise

I 1933 var bare 12% av norske jordbrukere var gjeldfrie, 7 % var så forgjeldet at forpliktelsene var like store som hele brukets verdi. Begrepet gjeldsprosent brukes om forholdet mellom gjeld og en gårds verdi. Er bruket verdt 60.000 og gjelden er 30.000, blir gjeldsprosenten 50. Bøndene her i Vestfold var de blant de mest gjeldstyngede i landet, bare på Hedmark og i Buskerud var forholdene mer alvorlige. Slår man sammen gårdbrukere og småbrukere, får man i Vestfold en gjeldsprosent på 51,3.

Mens gjeldsbyrden økte, sank samtidig prisene på bøndenes produkter. I 1917 kunne et norsk gårdsbruk gi en avkastning på nær 27 % av gårdens verdi. I 1927 var den sunket til nær null, og i begynnelsen av 1930-årene var den på et par prosent. Til sammen førte dette til at enkelte ikke klarte sine forpliktelser, og gården kom på tvangsauksjon.

Hvordan var forholdene her på Nøtterøy? Gjeldsprosenten for gårdbrukere lå i 1933 på 44%, for småbrukere på 37%. I Vestfold-sammenheng innebærer tallene at Nøtterøys jordbrukere hadde en gjeldsprosent under gjennomsnittet, men høyere enn kommuner som Hof og Tjøme. For å komplisere ytterligere var det ikke bare gårdbrukere og småbrukere som var plaget av stor gjeld. Også kommunene i Norge hadde lånt penger i de optimistiske år rundt 1918. Mange fikk så store problemer med å betjene gjelden at det kommunale selvstyre ble suspendert og kommunene kom under statlig administrasjon. Nøtterøy var ikke blant disse kommunene. Tvert i mot. Med sine 10.000 innbyggere var Nøtterøy styrt så fornuftig at kommunegjelden pr. innbygger lå på 30 kroner. Tønsberg hadde en gjeld pr. innbygger på kr 1812. Relativt sett var Tønsberg den mest forgjeldede bykommune i Norge. I våre dager tar alle norske kommuner ut den maksimalt tillatte prosent i skatt til kommune og fylke: 23%. I 1930-årene varierte skatteprosenten. Nøtterøy lå den gang på lovens minimum, 12 %. ( De kommunale avgiftene er ikke regnet inn. Her står kommunene fritt, noe de aller fleste nå har oppdaget).

Konklusjonen må bli at Nøtterøys innbyggere generelt var godt stillet, og at bøndene var mindre forgjeldet enn i mange andre bygder i Vestfold. På den annen side hjelper det ikke med statistikk for den enkeltperson som ikke kan betjene sin gjeld og er truet av tvangsauksjon.

Omslagsillustrasjon - Bønder i kamp. Thor Wiborg 1934.
Omslagsillustrasjon – Bønder i kamp. Thor Wiborg 1934.
Bygdefolkets krisehjelp

Krisen i jordbruket førte i oktober 1931 til dannelsen av en organisasjon som en kort periode skulle stå i sentrum av norsk samfunnsdebatt og som fikk betydning også her på fredelige Nøtterøy. Det var Bygdefolkets Krisehjelp, heretter BK. 400 bønder var samlet i. Handelsstandens store sal i Oslo for å slå seg sammen mot krisens virkninger, en ny organisasjon på siden av både Bondepartiet og Norges Bondelag. BKs lover § 2 sier det viktigste er å:
a) arbeide for å lette gjeldsoppgjør,
b) arbeide for rentelettelse og midlertidig avdragsfrihet,
c) arbeide for å hindre at gård-, skog- og småbrukere ved tvang må forlate sine eiendommer, og for at de som i denne tid har måttet forlate sine eiendommer, kan få dem tilbake,
d) arbeide for en rettferdig beskatning.

Kontingenten var lav, fra kr 1 året for småbrukere til kr 5 for storbønder med mer enn 200 mål dyrket mark. En krone tilsvarte i 1931 torvpris i Oslo for 7 kg poteter eller en timelønn for en ufaglært industriarbeider. BK var en interesseorganisasjon som skulle beskytte medlemmene. I lovenes § 19 kommer dette klart til syne :
«Det anses uforenlig med medlemskapet at medlemmer optrer ved tvangsauksjoner over andre medlemmers løsøre eller faste eiendomme og overtredelse herav straffes som i § 17 bestemt.»

§ 17 hjemler to straffeformer. Den ene er kjent fra andre organisasjoner: eksklusjon. Den andre, boikott, er mer finurlig og innebar at ingen skulle ha noe som helst med den boikottede å gjøre hverken sosialt eller økonomisk. Det er lett å tenke seg hvordan dette kunne svi i en liten bygd.

22.2.1933

Onsdag 22.februar 1933. Tvangsauksjon på Hovland. Grunnlag : Ubetjent gjeld til Nøttterø Sparebank Auksjonsobjekter: 4 kuer. Hovedpersoner: auksjonarius, lensmann Agerup, banksjef Gihle i Nøtterø Sparebank og Søren Søyland, leder for BK i Vestfold. Etter referatet i Tønsberg Blad var «det samlet sig en mengde mennesker på auksjonsstedet. Det var folk både fra Våle, Undrumsdal, Stokke, ja, helt fra Botne var man kommet, enten pr rute- og laste- eller almindelig personbil eller hest og kjerre.»

Sett i fjern ettertid fikk auksjonen et nesten komisk preg. Den gjaldt fire kuer, ikke gård og grunn. Da lensmann Agerup ber Hjortesæter om å leie kuene ut av fjøset, roper Søyland at det må han ikke, medlemmer av BK skulle ikke medvirke ved tvangsauksjoner. Lensmann Agerup opplyste at hvis det forholdt seg slik, kunne interesserte kjøpere bese kuene inne i fjøset. Og noen gikk inn. Auksjonen kunne fortsette og endte med at bansksjef Gihle kjøpte kuene for bankens regning, for henholdsvis kr 100, 200 og 175. En fjerde ku var skadet i benet og kunne derfor ikke flyttes. Nøtterø Sparebank kjøpte ikke kuene for å begynne melkeproduksjon, men tenkte selvsagt på videresalg for å få dekket sine tap. I 1933 tapte banken 22.000 kroner på sine utlån. Det var 0,4 % av alle utestående panteobligasjoner. I 1998 tapte banken 875.000 på et samlet utlån på 1,17 milliarder kr. Tapet er på mindre enn en promille.

Annonse for fest på Ringshaug Badehotell I. januar 1934. Programmet virker alvorlig nok.
Annonse for fest på Ringshaug Badehotell I. januar 1934. Programmet virker alvorlig nok.
Søren Søyland

Søren Søyland var en sentral figur i BK. Han var landsstyremedlem og fylkesformann i Vestfold. Søyland var født i Rogaland i 1872. I 1917 kjøpte han gården Fossan i Våle og ble som andre bønder rammet av gjeldskrisen.

Søren Søyland f 18.02.1972 - d. 214.10.1945.
Søren Søyland f 18.02.1972 – d. 214.10.1945.

Opprinnelig hadde han vært radikal venstremann, men krisen frigjorde ham politisk, og i taler og skrift kunne han nå slå mot alle kanter med skarpe ord, mot Bondepartiet som fra mai 1931 til mars 1933 satt med regjeringsmakten, mot Venstre og » bastarden Johan Ludwig Mowinckel», mot Høyre og «jøden Karl Joakim Hambro» og sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, som ble omtalt som «Ussel-Rygg». En slik språkbruk er knapt akseptabel i våre dager, men var ikke uvanlig i mellomkrigs-tidens skarpe motsetninger. Søren Søyland var en farverik person, for å si det mildt. Han sto også sentralt i den neste saken som BK engasjerte seg i på Nøtterøy. Den gjaldt gårdbruker Anders A. Varpe på Vestre Kjøle I likhet med både Hjortesæter og Søyland var Varpe innflytter fra Vestlandet.

Varpe var født i Sogn i 1872 og kom til Nøtterøy i 1921. Da kjøpte han den nedkjørte gården og la mye arbeid i den, blant annet bygget han nye hus. Penger hadde han lånt i Sem Sparebank. Krisen toppet seg i 1934. Da var gården overtatt av banken, og familien hadde av lensmann Agerup fått lang frist med å flytte ut. Utkastelsen ble berammet til 23. juli 1934. Familien Varpe hadde syv hjemmeboende barn, og BK engasjerte seg i saken. I flere innlegg i Vestfold Arbeiderblad skriver Søren Søyland om problemene for familien Varpe, Tønsbergs Blad er taus. Forklaringen må være partipolitisk.

Etter valgnederlaget i 1930 gjorde Arbeiderpartiet et brakvalg i 1933 med norsk histories mest fengende slagord : «Hele folket i arbeid». Arbeiderpartiert lærte noe viktig etter 1930, kommunismen måtte ut, pragmatismen inn. Men Arbeiderpartiet hadde ikke rent flertall på Stortinget og måtte ha en alliert. Selv om norske bønder sto fjernt fra all sosialisme, hadde krisen rammet dem hardt. Derfor den nye sympati for kriserammede bønder, den bar frukt i 1935 i kriseforliket med Bondepartiet som skaffet Arbeiderpartiet regjeringsmakt. Høyre og Tønsbergs Blad sto stadig på det standpunkt at gjeld måtte betales og debitorer ta konsekvensen av sine gjerninger, mens BK og Arbeiderpartiet i 1934 virket for en ordning der Sem Sparebank skulle vise godvilje og Nøtterøy kommune skulle støtte familien Varpe. Ikke noen av partene bestred at Anders A. Varpe var en bunnsolid og arbeidssom mann og var en pryd for sin nye bygd. Striden gjaldt prinsipper.

John M. Hovland

Tidligere fylkesagronom John M. Hovland er født i 1922 og var bare guttungen da BK spilte en rolle på Nøtterøy. Han forteller at han var til stede både på auksjonen hos Hjortesæter og ved aksjonen hos Varpe. Han husker godt den spente stemningen, motsetningene og Søren Søylands dominerende skikkelse. Lokalhistorien er ikke bare morsom og underholdende. Også de mørke skyer over et lite lokalsamfunn som Nøtterøy fortjener å bli husket. Bortsett fra okkupasjonstiden hører de to ti-årene mellom 1920 og 1940 til de vanskeligste i både vår lokale og nasjonale historie. Uten en slik kunnskap forstår man ikke fenomenet BK, Bygdefolkets Krisehjelp. Og Varpe ? Det ordnet seg. I 1935 kom en privat kausjonist inn på scenen. I 1935 fantes dessuten en statlig lånekasse for jordbrukere. Den trådte til, og Sem Sparebank ga seg på kravet på tvangsutkastelse. Det ordnet seg på Nøtterøy, langt bedre faktisk enn i mange andre lokalsamfunn hvor motsetningene ble flere og bitrere.
En slik dom kan vi vel leve med ?

Kilder

I denne artikkelen har jeg som vanlig hatt stor hjelp av Kjartan Dale og Prosjekt Avisregistrering. Takkes må også John M. Hovland, Sølve Søyland, sønnesønn til BK-høvdingen som har utlånt portrettet av sin farfar, Arbeiderbevegelsens Arkiv som har tillatt gjengitt Thor Wiborgs tegning. Nyttige har også vært de to monografier om BK: Kaare Frølands » Krise og kamp » fra 1962 og Jostein Nerbøviks : «Bønder i kamp » fra 1991.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.