«Edruskap, Brorskap og Fred»

Om kulturpersonligheten Ingvar Dillan
Øystein Sårheim:

I 1922 fikk Nøtterøy en lærer, Ingvar Dillan, som ble en av de største kulturpersonligheter som har bodd på øya. Han viste tidlig evner som forfatter og kunst-maler, og han ledet sangkor og holdt male- og tegnekurs. Avholdsmann var han helt fra ungdomsårene, og han nedla et betydelig arbeid for avholdssaken. Han var også en meget brukt taler og foredragsholder.

Ingvar Dillan var en filantrop – han var glad i mennesker. Han hadde et uvanlig godt lag med ungdom,’og hans elever satte svært stor pris på ham. Han var respektert og real og hadde et åpent sinn. Det var noe bjørnsonsk over ham. Han levde etter IOGTs valgspråk: Edruskap, Brorskap og Fred.

Barndom, oppvekstår og utdannelse

Ingvar Dillan var født i 1891 på Vuku skole i Verdal. Navnet kommer fra «Dynjar» som betyr «romlefoss» eller «brumlefoss», ord som ble meget betegnende for ham. I slekten er det og har vært mange lærere. Han ble født så å si i skolestuen, men faren kjøpte en gård ved siden av skolen, og der vokste den store barneflokken opp.
Bakgrunnen i norsk bygdemiljø formet Dillan. Han gjette kuer, pløyet, harvet og sådde. Han var slåttekar og lå på setra. Han søkte seg inn på befalsskolen i Trondhjem, men var nær-synt, og som han sa selv: «Heldigvis kom jeg ikke inn.»
Han tok lærerskolen i Kristiania og hadde blant andre Olav Midttun som lærer. Det første han gjorde i storbyen, var å gå i Nasjonalgalleriet. Til skolegangen og oppholdet fikk han et lån på kr. 1.500, og det greidde seg til to års studier. Han bodde på et pikeværelse sammen med en kamerat og spiste middag på «Dampen» for 35 øre.
Han fikk gode karakterer på lærerskolen. I tegning og legemsøvelse fikk han. S. Ellers fikk han M i de fleste fag. Han hadde en kraftig sangstemme, og han hadde også noen ferdighet i fiolinspill. Det var en velkvalifisert kandidat som gikk ut av lærerskolen i 1912.

En moderne lærer

Sin første lærerpost fikk han ved Vestby skole i Gjerdrum, der han ble innlosjert hos en prektig bondefamilie Da han sluttet i kommunen etter syv års virke, fikk han et ekte gullur som gave av skolestyret, en gave han var meget stolt av. Han var medlem av Gjerdrum skolestyre i årene 1917-1919.
Fra 1919 til 1922 var han lærer ved Bodø offentlige høyere skole der han underviste i ferdighetsfag samt geografi, historie og naturfag. Så kom han til Nøtterøy, og her ble han sin arbeidsdag ut.
Han hadde meget bestemte meninger om karakterer i skolen. Han sa det slik: Karakterer skal tjene som rettledning og ikke være en «stålklave» for elevene. Man skal ikke bruke tvang overfor elevene, men orden må det være. Det viktigste var å få dem interessert i fagene. Etter hans mening måtte målet være at elevene lærte seg selv å kjenne. Man kommer lenger med vennlighet og ingen vei med «Du skal, du skal ikke!» Som lærer gikk han uvante veier, og han brukte for eksempel aviser i undervisningen før krigen.
Han underviste blant annet i norsk, historie, gymnastikk, tegning og sløyd. De fleste av hans kolleger hadde akademisk utdannelse, og han kom til å stå i et fruktbart motsetningsforhold til en del av dem. Han sluttet i 1958 i en alder av 67 år. Han var en utrolig populær lærer som hans mange tidligere elever husker med glede. Han var lærernes representant i skolestyret i årene 1923-1926.

«Avskjedsgave»

Blant Dillans etterlatte papirer finner vi kopi av et brev til Nøtterøy skolestyre i oktober 1958. I brevet skriver han om avslutningsfesten der skolestyrets formann hadde takket de lærerne som sluttet ved skolen. Dillan skriver: «For mitt vedkommende var denne takken tilstrekkelig, og det gjorde et forstemmende inntrykk da formannen i nærvær av skolens rektor, lærere, elever og deres foreldre uttalte at han som en erkjentlighet for min lange arbeidstid ved Nøtterøy realskole ville overrekke meg fra Nøtterøy skolestyre en «Nøtterøyskje» – en gave alle lærere får som slutter ved skolene på Nøtterøy.» Dillan skriver at han ikke vil tro at skolestyret har fattet vedtak om at en lærer som slutter i kommunens tjeneste etter å ha arbeidet i skolen i en lang årrekke frem til oppnådd aldersgrense, skal tildeles en syltetøyskje i avskjedsgave. Han skriver videre at det viser hvor lavt skolestyreformannen setter lærerstanden. Til sammenligning gjør han oppmerksom på at den såkalte «Nøtterøyskje» ble brukt som minnegave til personer som hadde hjulpet til med 17. mai-feiringen.
Dillan så overrekkelsen av en slik «gave» som en grov nedvurdering fra formannens side av hans arbeid som lærer ved Nøtterøy realskole gjennom 36 år. Etter moden overveielse sendte han derfor «gaven» i retur. For ordens skyld tar vi med at også en annen lærer sendte sin «syltetøyskje» tilbake.

En drivkraft i avholdsarbeidet

Ingvar Dillan var i hele sitt liv innom mange interesser og hobbyer, men interessen for avholdsarbeidet var permanent; den hadde han med seg helt fra ungdomsårene.
I forrige århundre holdt det norske folk på å bli alkoholisert. Han hadde sett hvor mye ondt drukkenskap kunne føre med seg, og han sparte seg ikke når det gjaldt arbeidet for avholdssaken. Han begynte i DNT som 17-åring og gikk så over i IOGT.
I 1927 var han med og startet Losje Verjar på Nøtterøy. Planene om eget hus kom raskt opp. Tomt i Hellaveien ble kjøpt, og den gamle skolen på Bergan ble kjøpt til nedrivning og flyttet av medlemmene i Losje Verjar. Bygningen sto ferdig i august 1928 og fikk navnet «Verjarheim».
En entusiastisk flokk med Julie (hans hustru) og Ingvar Dillan i spissen dro i gang Losje Verjar, der mange kjente Nøtterøyfolk ble med i barnelosje og voksenlosje.
Dillan var en idealistisk avholdsmann i hele sitt liv. Han var en av forgrunnsfigurene innen IOGT-ordenen i Vestfold, og han var tilstede på hvert eneste møte i sin egen losje, Verjar, helt til det siste.

Aktiv skribent

Allerede i 1909 leverte Dillan dikt til lokalavisen i Verdal. I 1930 kom «Dikt på Trøndermål» som var tilegnet hans mor på hennes 74-årsdag. Diktsamlingen fikk meget god omtale i Trondheimsavisene. Diktene skildrer trøndersk folkelynne på en ekte og sann måte, og vi tar med ett av dem:

Vår i Inntrøndelag

Å – de e vakkert om vår’n,
når kvitsømra blomstre og gauken gel,
når starrin blistre på takji
og ælva går breiddfull frå mél te mél

Å — de e vakkert om vår’n,
når li-in grønes og kubjellann lét
når gjetar’n søng oppi skogja
og småveikjann kvetre som trast og tjét.

Å — de e vakkert om vår’n,
— om vår’n oppi heimbøgden min.
Når åkrann heill på å braudde
e Værdal’n som ny og så nauende fin.

Å — de e vakkert om vår’n,
— om vår’n inni Inntrøndelag
med væstavinds vårløysing over kvar bøgd:
De heinne de e vår på n eineste dag.

I 1917 ga han ut romanen «Seselin», og i 1932 «Studieplan over Jonas Lie.» Ellers skrev han artikler om kunst og da som oftest på nynorsk. Han var i mange år benyttet som taler og foredragsholder. Han var ikke redd for å bruke «sterkt krutt».

Kunstmaler

Som ung begynte han å tegne, og i 1915 leverte han 15 tegninger til Gjerdrum bygdebok. Senere gikk han over til å bruke farger. «Farger er musikken i malerkunsten» har han sagt en gang. Han var også en god portrettegner, og han satt ofte på møter og tegnet interessante ansikter. Han var blant annet elev av Axel Revold, professor ved Statens kunstakademi. Med kommunalt stipend studerte Dillan i 1948 tegneundervisning og kunst i Frankrike. Han hadde lest fransk under krigen. Videre dro han til Belgia og Danmark. Han har malt en rekke malerier med motiv fra Nøtterøy. Noen av dem er å finne i hjemmet i Hellaveien og en del i private hjem på Nøtterøy. Han har deltatt med sine bilder i utstillinger i Kunstnerforbundet i Oslo, Statens kunstutstilling og utstillinger arrangert av kunstforeninger i Vestfold.
I 1949 malte han en større dekor, «Yggdrasil», i korridoren på Torød skole. Hovedmotivet er en eik med vid krone som favner bimotiver som badende barn, sol og sjø, fauna og flora. Under krigen vokste det fram en «kunstnerkoloni» på Nøtterøy med Dillan som en av de drivende krefter. Han drev også en malerskole under krigen på Verjarheim. Han har også levert tegning til en sandblåst dekor.
På slutten av sitt yrkesaktive liv som lærer tok hans kunstnerarbeid så mye tid at han arbeidet i sitt atelier, som lå bak stuen, fra klokken fem til klokken åtte hver morgen. Så tok han en dusj og en matbit, og så bar det til skolen.
Dillan har fortalt at hvis han før han begynte på lærerskolen hadde vært oppmerksom på sine kunstnerevner, ville han nok ikke blitt lærer, men arkitekt.

Svinget taktstokken for damekoret «Frøya»

I 1927 ble det tatt initiativ til å starte damekoret «Frøya» som en etterfølger til Lysheim Damekor. Koret fikk omlag tyve sangere. Det hadde en jevn, sikker tilværelse helt til vinteren 1938 da det av forskjellige grunner gikk inn.
Det var Dillan som var dirigent for «Frøya» gjennom hele korets levetid. Han har fortalt at stemmene var modne og vakre, og damene var lette å arbeide med. Hele koret var preget av fart og humør. Noen ganger sang «Frøya» sammen med Nøtterøy Mannskor i felleskor, og dette hørte til Dillans beste minner som dirigent. Til sammen var Dillan dirigent for fire kor, mannskor, kvinnekor, barnekor og blandet kor.
Han hadde i mange år sangundervisningen på Middelskolen, og mange elever husker nok sangen «Ola Glomstulen» fra den tiden.

«En film hvor hele Nøtterøy spiller hovedrollen»

I hele 1939 var Dillan i gang med å lage en film som skulle vise Nøtterøy i arbeid og fest i et helt år. Filmen var omfattende, med bilder fra arbeidslivet på sjø og land, de kommunale aktiviteter, skoler med lærerpersonalet, ungdom og barn i lek og sport. Videre viste den flotte bilder fra seiling og padling, hvalfangernes utreise og hjemkomst med varme omfavnelser.
Filmen startet ved rutebilstasjonen i Tønsberg og hadde med seg forskjellige forretninger utover øya Dillan var regissør for filmen, men han fikk noe hjelp av Odvar Skotte til fotograferingen. Utpå vinteren 1940 ble filmen vist frem for kommunestyret og i forskjellige forsamlinger på Nøtterøy. Filmen ble godt mottatt. Bildene var gode og ga en utmerket oversikt over Nøtterøys vakre natur, næringsliv, kommunikasjoner og det pulserende liv som utfoldet seg blant befolkningen over alt. Det ble sagt at filmen hadde en stor kulturbeskrivende betydning med interesse for de nålevende og etterslekten.
I 1996 ble filmen forsynt med tekst og musikk, samtidig som den ble noe forkortet og redigert for video med tanke på salg til interesserte.

Norskdomslaget

Ingvar Dillan var alltid interessert i dialekter og hadde i sin lærerskoletid Olav Midttun som sin lærer. Han likte å snakke med folk og lære deres dialekt. Han og familien ferierte om sommeren i Trøndelag, og straks han passerte Dovre, gikk han over til sin barndoms dialekt. Han tok initiativet til å starte Norskdomslaget i Tønsberg i 1932 og var formann i årene 1932-1940 og i 1946-1947. Han satte også i gang en leikarring som hadde sine årlige stevner.

Interessert i ungdom

Foruten skolen var Dillan interessert i foreningslivet for unge. Han ble mye brukt som kåsør i ungdomslaget, som ofte hadde sine møter i losje Verjarheim. En gang snakket han om «Ungdom i vår tid», og de som hørte dette kåseriet, glemmer aldri den stillhet som rådet i salen den kvelden. Alle følte at Dillan hadde gitt dem troen på seg selv; han styrket deres selvbilde. I en artikkel tok Trygve Bratteli for seg dette kåseriet og roste det på en fin måte.
Dillan var i tillegg til sine mange gjøremål også «hyreagent». Hans fine, menneskelige egenskaper hadde skaffet ham kontakter i shippingkretser på Nøtterøy, og det var mange unge arbeidergutter som i tredveårene fikk hyre med hans hjelp.
Han var en inspirasjonskilde som lærte de unge å tenke selv. Han viste dem gjennom sine handlinger at det å være aktiv, å ha idéer og også ha mot til å forsøke å få realisert dem, er det som gjør et menneskeliv rikt og verdifullt.

Politiker

Etter hvert som man ruller opp Dillans omfattende virke og gjøremål, får man et bilde av en mann som nesten pr. definisjon er Venstremann. Men det var Arbeiderpartiet Dillan representerte i kommunestyre og formannskap. Han har fortalt at han i sin barndom og ungdom på ingen måte var arbeiderbevegelsen fremmed Han var kjørekar i Hommelvik mens Johan Nygardsvold bar plank til, og han tilføyer at arbeiderbevegelsen har fostret mange store menn.
Politikk var han ikke engasjert i på de første skolene hvor han underviste, og det var først da han kom til Nøtterøy at han ble arbeiderpartimann. Det var de samme forhold som brakte ham inn i avholdsbevegelsen som førte ham til Arbeiderpartiet; han tålte ikke at andre ble tråkket på.
Ingvar Dillan ble valgt inn i Nøtterøy kommunestyre og formannskap i periodene 1937-1940 og 1945-1947. Han har sagt at partipolitikk ikke lå for en kunstnernatur som ham, men han tilhørte vel ytterste venstre fløy. Han kunne være sta i diskusjonen, men et smil lurte alltid i øyekroken etter debatt med politiske motstandere.
Han var også med på reisningen av Folkets Hus på Nøtterøy i 1934. Samvirkelaget ble også en av hans hjertesaker. Han hadde selv vokst opp med kooperasjonen i sin hjembygd i Trøndelag. Her på Nøtterøy møtte han atskillig motstand, men han fikk det til.
I 1937 sendte Dillan inn et forslag om å bygge et kinotilbygg til Tinghaug. Han hadde laget tegninger og mente at kino på Tinghaug ville ligge sentralt for alle på Nøtterøy, og at den også kunne bli et fint forsamlingslokale. En kommunal kino ville også skaffe kommunen betydelige inntekter, mente han. Det ser ikke ut til at dette ble noe mer enn et forslag uten realitetsbehandling.

En sprek vegetarianer

Alle som møtte Dillan ble slått av hans sunne utseende, styrke og friskhet. Han sa det slik at uten en god fysikk ville det være vanskelig å holde den åndelige aktivitet på topp. Han hadde sine leveregler. A spise og drikke de riktige ting var helt avgjørende. Vann og råkost var det som holdt ham såvidt sprek og åndsfrisk. Han hadde aldri bil. Han brukte sykkel og gikk til fots.

Treskjærer og fiolinmaker

Treskjæring lå i slekten, og seksten år gammel lærte han flatskjæring og senere figurskjæring. I hjemmet i Hellaveien henger en fin lysekrone som Dillan har skåret ut. Vi tar også med at han modellerte en del. Han lærte å spille fiolin av en gammel spillemann i Verdal, og av ham fikk han også sin første fele. Etter at han sluttet å arbeide i skolen, begynte Dillan å lage fioliner. Emnet betyr alt for at det skal bli god klang i fela. Han brukte mest lønn til kassen, og lokket skulle være av gran – gammel gran. Han laget tolv fioliner, og lærer Johs. Myhre i Munkerekka prøvespilte dem. En gang fiolinisten Arve Tellefsen hadde konsert i Tønsberg, var han på besøk hjemme hos Dillan og prøvespilte fiolinene hans. Ellers betød musikk meget for ham, og han har satt melodi til blant annet «Einsleg» av Olav Aukrust.
Vi tar også med at Dillan i en alder av 81 år meget fortjent fikk Nøtterøy kommunes kulturpris i 1973.

Krigsårene

Ingvar Dillan var alltid interessert i politikk, spesielt utenrikspolitikk. Han så med bekymring på utviklingen i Europa i 1930-årene. Da Norge ble okkupert i 1940, oppsto forskjellige organisasjoner i Mil.org. og annen motstandsbevegelse. Dillan tok initiativ til samling av de forskjellige organisasjonene så de kunne bli en samlet gruppe.
Dillan sto selv på tyskernes liste over dem som skulle skytes. Han levde farlig under krigen, blant annet ved å ha folk i dekning hos seg. Kåre Holt var av dem som lå i dekning i Hellaveien; han skrev på en roman som kom ut etter krigen.

Familien

1914 ble han gift med Julie. Hun hadde gått lærerskole og ble senere sykesøster. Hun var som sin mann IOGT-er og stiftet med ham Losje Verjar på Nøtterøy. Hun var en skattet foredragsholder og oppleser i foreninger. Hun ble også tidlig klar over den nazistiske fare. Hun døde i 1939 – 57 år.
Ingvar og Julie tok til seg en gutt, John, som ble lærer i Holmestrand-distriktet. Han døde i en alder av 45 år. Faren malte et bilde av ham som henger på Ekeberg skole.
I 1953 giftet Dillan seg med Damaris. Gjestfriheten i Dillans hjem var grenseløs. Ingvar var et følelsesmenneske, mens Damaris var sikker og realistisk. Begge to var opptatt av å hjelpe folk rundt seg, og det var derfor alltid mange mennesker hos dem på «Bjørstad» i Hellaveien. Damaris var født i 1921 og døde i 1987. Dillan har tre barn, Ingegjerd som er bildekunstner i Oslo, Ivar som er typograf og Gry som er produksjonsarbeider.

Et rikt og mangfoldig livsverk avsluttet

I en alder av 83 år gikk Ingvar Dillan bort i 1974. Han var en av de største kulturpersonligheter som har bodd på Nøtterøy. Han var en mann med sterke meninger og en uredd innstilling. Han viet sitt liv til mange saker, arbeidet i skolen og en omfattende kunstnerisk virksomhet. Mange som møtte det frilynte og fengslende menneske Ingvar Dillan, har mye å takke ham for.

Kilder
Magne Nordnes: Dillan-slekta
Prosjekt Avisregistrering – Kjartan Dale
Familiens utklippsbok
Arbeiderbevegelsens arkiv, Tønsberg
Gry Dillan
Anne Tveito