Einar Wexelsen (publisert første gang i Njotarøy 1999)
14. oktober 1952 kunne man lese følgende i Tønsbergs Blad: «Festsalen i Nøtterøy realskole er ferdig også hva den kunstneriske utsmykning angår. I det siste halve året har salen ikke vært tilgjengelig for andre enn kunstnerinnen Else Hagen som her har utført et stort muralarbeid. At det kunstnerisk forsvarer sin plass er utvilsomt når man hører de mange begeistrede ord som faller om verket fra sakkyndiges side. I går var en stor dag for skolen. Da ble festsalen innviet og de innbudte fikk anledning til å se veggdekorasjonene.»
At dette var en begivenhet utenom det vanlige i begynnelsen av 1950-tallet, hadde journalisten også fått med seg. Som overskrift hadde hun valgt: «Nøtterøy ligger foran med skoleutsmykking.» Senere har skolen selv i sin femtenårsberetning påpekt at kommunen var den første i lan
det som allerede under planleggingen ga tilsagn om midler til utsmykking av et skolebygg, noe som ikke virker usannsynlig. I etterkrigstidens Norge var budsjettene for offentlige bygg gjennomgående nøkterne og resultatet deretter, men den nye og moderne realskolen på Nøtterøy, som sto ferdig i 1949, vitner om relativt romslig økonomi. Det hadde sammenheng med at 1.3 mill. kroner av bygge-summen på 1,9 kom fra Nøtterøys del av Nortraship-utbetalingene.
I tillegg var Nøtterøy og andre kystkommuner i Vestfold kommet raskt på fote igjen etter krigen takket være nettopp næringer som skipsfart og hvalfangst.
To prosent til kunst
Likevel var det nærmest oppsiktsvekkende at et enstemmig formannskap i møte 18. mars 1949 vedtok å stille i utsikt hele kr. 20.000,- til en utsmykking. Det store løftet forteller også sitt om ambisjonsnivået. Noe av forklaringen kan være at enkelte av skolens egne lærerkrefter som Jakob Rygg og Ingvar Dillan var sterkt interessert i kunst og kultur og dessuten politisk aktive i kommunen. Initiativet kom imidlertid fra byggets arkitekt, J. B. Aase, også han vestfolding. Han hadde foreslått for byggekomiteén, hvor bl.a. Rygg var medlem, at man skulle tilrå for formannskapet å avsette 2 prosent av byggesummen til kunstnerisk utsmykking. Et slikt forslag må også kunne betegnes som bortimot enestående den gang. Først i 1960-årene ble det vanlig å avsette en liten prosentandel av byggesummen til utsmykking og det statlige fondet for offentlige utsmykkinger ble ikke etablert før i 1976-77. Selv i dag er det mange kommuner som ikke praktiserer den såkalte 2 %- regelen.
Hvem skal få oppdraget?
I mai 1949 fikk arkitekten, Jakob Rygg og et annet medlem av byggekomitéen, Asta Haugstad, i oppdrag å reise inn til Oslo for å knytte nødvendige kontakter og bese de få lignende utsmykkinger som fantes. De besøkte bl.a. Hersleb skole, som hadde tre store veggfelt i trappeoppgangen utført av Axel Revold, Per Krohg og Henrik Sørensen, og hadde et møte på Ruseløkka skole i anledning utsmykkingen av festsalen der som var under utførelse. De fikk også anledning til å se rådhusdekorasjonene, Freiasalen med Munchs berømte bilder og matsalen på Grorud Jernvarefabrikk med utsmykking av Carl Høgberg.
Vel hjemme igjen på Nøtterøy fikk Rygg i oppgave å foreta videre sonderinger for å finne fram til habile kunstnere som kunne være aktuelle for en eventuell lukket konkurranse. Forutsetningen var at også Vestfold-kunstnere skulle kontaktes. Mimi Lund fra Sandefjord var blant dem som ønsket å delta. Av andre navn som tidlig kom på tale kan nevnes Rino Harveg og Carl von Hanno. Sistnevnte hadde sommerhytte på Hvasser, og var blitt anbefalt av billedhugger Carl E. Paulsen i Tønsberg.
Overlærer Kvalheim ved Ruseløkka skole hadde foreslått for Rygg at han burde ta kontakt med Henrik Sørensen, og Sørensen ble forespurt om han ville bistå med råd og vink og dessuten anbefale en eller flere kunstnere. Sørensen, som hadde en finger med i det meste når det gjaldt billedkunst og utsmykkinger og selv var en sentral aktør bl.a. i utsmykkingen av Oslo Rådhus, var både elskverdig og positiv. Han roste tiltaket og anbefalte at man i tillegg tok kontakt med kunstnerne Guy Krohg og Willi Nordrå som holdt på med utsmykkingen på Ruseløkka, men hadde liten lyst til selv å sitte i noen jury. «Bruk der professorene Axel Revold, Per Krohg, Storstein, og Willi Midelfart. Jeg eyner meg så lite til slikt. Men (er) gjerne til disposisjon ellers» (Brev fra Sørensen til Rygg, ultimo mai 1949*)
Per Krohg og Vestfold
For oss i Vestfold er det interessant at Sørensen også nevnte Per Krohg, en annen nestor i norsk kunstliv som var kjent for sine mange offentlige utsmykkinger. Krohg var født i Åsgårdstrand, og i mellomkrigstiden og like etter krigen hadde han hatt flere portrettoppdrag i vårt fylke, bl.a. for rederier. For rederstanden var kun det beste godt nok, og Krohg hadde vist at selv innen en så forslitt genre som representasjonsportrettet, maktet han å finne spennende løsninger. Dessuten var han i 1938 blitt forespurt av skipsreder Lars Christensen i Sandefjord om å dokumentere hvalfangstnæringen i Antarktis og var trolig forespeilet en større utsmykking, oppdrag han forøvrig hadde takket nei til.
Det kom heller ikke noe ut av spørsmålet om hans deltagelse i juryen for utsmykkingen på Nøtterøy. Allerede i slutten av mai 1949 kunne Rygg konkludere med at realskolens sal lot seg utsmykke av en anerkjent kunstner innenfor rammen av det beløp formannskapet hadde stilt i utsikt. På grunnlag av sine sonderinger, listet han opp alternative løsninger i en innstilling til byggekomitéen:
1. En intern konkurranse mellom vestfold-kunstnere. Kunstnere som kan komme på tale er Mimi Lund, Sandefjord, Ingrid Nordby, Horten, Brunsvik (nå vikar for von Hanno), Dillan, Nøtterøy og Carl Nesjar, Larvik
2. En engere konkurranse mellom spesielt anbefalte kunstnere: Carl von Hanno, Harveg og Mimi Lund (event. Guy Krohg, Isachsen, Willi Nordrå).
3. Oppdraget gis til en kunstner. Uten å ta standpunkt for eller mot konkurranse kan nevnes at de eventuelle premiebeløp da vil bli innspart. Det er nok også så at kjente kunstnere ikke er fullt så interessert i å delta i en åpen konkurranse, hvor mulighetene for å bli satt utenfor er tilstede.
Alle forhold tatt i betraktning — også oppgavens omfang og betydning — mener jeg at en løsning etter alternativ 2 eller 3 er naturlig. Om de tre kunstnerne under alternativ 2 sier Henrik Sørensen at de er gode og kan betroes oppgaven. En eventuell konkurranse bør begrenses til 3 kunstnere med premiebeløp på kr. 500,-.» (Innstilling fra Rygg angående kunstnerisk utsmykking ved Nøtterøy realskole, mai 1949*)
Byggekomitéen sluttet seg til innstillingen og vedtok prinsipielt å tilrå at alternativ 3 ble lagt til grunn. (Byggekomitéens møteprotokoll 31. mai 1949*)
Komitéen ønsket med andre ord å stå fritt til å velge en av landets mest anerkjente kunstnere. Det fremgår både av innstillingen og et brev fra Rygg til formannskapet, dat. 30. mai 1949 at Ryggs favoritt synes å ha vært Carl von Hanno.
Omstridt vedtak
Under behandlingen i formannskap og herreds-styre 19. august og 27. oktober 1949 ble de kr. 20.000 til utsmykkingen formelt bevilget, men kommunen samlet seg om alternativ 2, dvs. en konkurranse hvor man inviterte von Hanno, Harveg og Lund.
Vedtaket skapte debatt også utenfor fylkets grenser. Bildende Kunstneres styre var kritisk til en lukket konkurranse, men tilbød Nøtterøy kommune assistanse i saken.
I en artikkel i Tønsbergs Blad 16. november, redegjorde Rygg nærmere for kommunens beslutning. Også andre aktører luftet sine synspunkter. En av dem var Hans Gerhard Sørensen som allerede den gang var en respektert kunstner og en sentral skikkelse i Vestfolds kulturliv. I et elskverdig brev til Rygg av 01.12.49 fant han det likevel merkelig at man hadde forbigått to Vestfold-kunstnere som etter hans mening var fullt på høyde med de tre innbudte, nemlig Ingrid Nordby og Bjarne Brunsvik. Han viste også til at verken von Hanno eller Harveg hadde noen nær tilknytning til fylket. Til slutt oppfordret han Rygg til å ta imot hjelp fra Bildende Kunstneres styre i juryeringsarbeidet.
Axel Revold i juryen
Oppfordringen ble ikke tatt til følge. Axel Revold, professor ved Kunstakademiet, ble kontaktet slik Henrik Sørensen hadde anbefalt, og han sa seg villig til å sitte i juryen. Revold, som forøvrig også var kjent for sine fresker, bl.a. i Bergen Børs, kom til å bistå kommunen i en rekke viktige spørsmål i sakens anledning. Etter en del korrespondanse besøkte han Nøtterøy og hevdet at den beste løsningen ville være å utlyse en åpen konkurranse blant medlemmer av foreningen Bildende Kunstnere. For ham var det også maktpåliggende at yngre krefter fikk anledning til å delta. Kommunen gjorde helomvending og fulgte rådet. Juryen kom til å bestå av arkitekt J. B. Aase, professor Axel Revold og kunstneren Carl Høgberg. Det ble utarbeidet statutter for konkurransen som ble sendt til Bildende Kunstnere, Unge Kunstneres Samfund og direkte til enkelte kunstnere.
Årsaken til at Ingvar Dillan synes å ha holdt en lav profil under hele prosessen, var trolig, som vi har sett, at hans navn var fremme i debatten om hvem som burde delta. Revold var blant dem som stilte seg positiv. «F.eks. vil jeg foreslå at Deres lærer Dillan får anledning til å delta» (Brev fra Revold til Rygg, dat. 09.01.50*)
Hele 29 kunstnere deltok i konkurransen. Juryen festet seg imidlertid raskt ved et arbeid kalt østenfor sol og vestenfor måne, og dette ble antatt for utførelse. Kunstneren viste seg å være den relativt unge og meget lovende Else Hagen. 2. premie gikk til Anders R. Andersen som hadde erfaring fra flere dekorative oppgaver og 3. premie til Rolf Krogsvold. Deres utkast ble også innkjøpt. Rygg uttalte senere at han personlig hadde foretrukket et annet utkast som var enklere i sin oppbygging, men kom likevel til å mene at vinneren var dyktig.
Else Hagen vant
Else Hagen var langt fra noe ubeskrevet blad, men likevel ganske ukjent utenom fagmiljøet. Med sin bakgrunn bl.a. fra Kunstakademiet i Oslo under Axel Revold, Jean Heiberg og Georg Jacobsen i 1934-38, var hun i besittelse av den skolering som toneangivende kretser anså for nødvendig, og i tillegg hadde hun et talent og temperament som borget for engasjement og selvstendig uttrykk. Allerede i 1936 hadde hun debutert på Høstutstillingen og i 1945 hadde hun vunnet 1. premie i Unge Kunstneres Samfunds konkurranse i figurkomposisjon. Selv om formspråket etter den tid var blitt friere og foredraget friskere og mer selvstendig, var hun fortsatt påvirket av ikke minst den strenge komposisjons apostel fremfor noen, Georg Jacobsen. Hans betoning av omhyggelig komposisjonsberegning tuftet på bestemte konstruktive systemer for romoppbygging og figurbeskrivelse passet godt for monumentaloppgaver og kan ha vært medvirkende årsak til at Else Hagen fattet interesse for større utsmykkingen. For henne ble ikke Jacobsens saklighet noen intellektuell tvangstrøye som hindret individuell utfoldelse.
Det vitner hennes malerier fra gjennombruddsårene om, som for eksempel Familie, 1950 og Rollene utdelt, 1950 hvor hun la for dagen et sterkt følelsesmessig engasjement og evne til innlevelse i menneskers hverdagsliv, som hun skildret med både alvor og humor. Hennes opptatthet av vanlige mennesker førte til at bildene fikk et personlig og mindre kjølig preg enn det som var vanlig i begynnelsen av 1950-årene. I så henseende var hun mer i slekt med 30-tallets ekspresjonister.
I 1950 fikk hun forøvrig det prestisjetunge danske Ingrid Jespersens legat.
Det er i lys av de nevnte kvalifikasjoner og interesser vi bør betrakte utsmykkingen på Borgheim, som forøvrig ble Else Hagens første offentlige monumentaloppdrag.
Noe av det mest positive ved oppgaven var at det ble stilt midler til rådighet på et så tidlig tidspunkt at det var mulig å ta hensyn til den kommende utsmykking.
Hagen fikk med andre ord gode rammebetingelser. Både den ene tverrveggen og langveggen i det som den gang var festsal og frokostsal var avsatt til formålet. I løpet av 1951 og vinteren 1952 utarbeidet hun de nødvendige kartonger. Selve arbeidet på stedet ble utført sommeren samme år. Til å assistere seg hadde hun kunstneren Kaare Wildhagen.
«Hva skal jeg bli?»
Else Hagens bærende idé når det gjaldt tverrveggen, ble valg av yrke: «Hva skal jeg bli?» Det evige spørsmålet ungdommer stiller seg. På den andre veggen laget hun en to meter bred frise der hun skildrer veien ut i verden fra det nære og kjente til det fjerne og eksotiske — østenfor sol og vestenfor måne. Billedflatene er disponert med stor sikkerhet og figurtegningen blåser liv i rommet til tross for at begge de bemalte veggfeltene har et dekorativt og stilisert preg med vekt på geometrisk mønstrede former. Billedfortellingene vitner om pedagogisk innsikt og er helt i tråd med freskotradisjonens positive program, stil og ikonografi. Selv om symbolikken er enkel, er utsmykkingene likevel både assosiasjonsskapende og fantasieggende.
La oss se nærmere på motiv og innhold. Det førstnevnte arbeidet har en klar tredeling.
På venstre side har Hagen plassert to gutter og helt til høyre to jenter som alle fire har blikket rettet mot midten der en rekke yrker som ingeniør, lege, sykepleier, forskjellige kategorier kunstnere osv. er holdt opp for dem. Det kreative aspektet er sterkt betonet. Midtfeltet er i lysere fargetoner, noe som understreker at barna skuer inn i fremtiden med drømmer, håp og forventninger. De får et gløtt inn i de voksnes verden og egne veivalg som ligger foran dem. Det de nok vet er at uansett valg går veien via kunnskaper. Det er utdannelse som fører fram. Men bildet er ikke så enkelt og entydig. Selv om det ble vanligere på denne tiden at også jenter valgte yrker som tidligere stort sett var forbeholdt menn, har kunstneren antydet at det tradisjonelle kjønnsrollemønstret fortsatt var høyst nærværende. Mens den minste gutten sitter høyt til hest og får drahjelp på ferden av den eldste som holder tømmene og staker ut kursen, har Else Hagen malt en tredje pike i feltet til høyre som synes mer opptatt av å leke med blomster på marken enn de muligheter samfunnet nå byr henne. I bakgrunnen ser vi hus og hjem — rammen for den tradisjonelle kvinnerollen.
Men øverst skimtes en slags bro som binder feltene sammen – utdannelse og yrkesvalg bygger med andre ord bro over det tradisjonelle rollemønstret.
På langveggen går veien til byer og land under forskjellige himmelstrøk som de fleste barn den gang bare hadde lest om i skolebøkene. Også her er det fremtidsdrømmen som står i fokus. I en sjøfartskommune som Nøtterøy var det naturlig å rette blikket mot fjerne horisonter.
Ferden starter i Tønsberg med sitt kjente og kjære landemerke, Slottsfjelltårnet, går så til Paris med Eiffeltårnet og videre til Asia med sin karakteristiske byggeskikk og deretter til New York med Frihetsgudinnen og skyskrapere for til slutt å ende opp i Afrika.
Barna skal med andre ord ikke bare gjøre et veivalg når det gjelder fremtidig yrke, de skal også orientere seg ut i verden. Naturlige stikkord i denne sammenheng er utferdstrang, vitebegjær og drømmen om frihet.
Carl Høgberg var en av de mange som priste samarbeidet mellom jury og byggekomite og det strålende resultatet. «Det er blitt en harmonisk sammenheng mellom rummet og utsmykningen. Vi har følelsen av at veggen er der, men vi aner også friheten utenfor veggen. Else Hagen har ikke gjort rummet mindre, tvert imot:» (T.B. 14.10.52)
Else Hagens produksjon
Else Hagen betraktes idag som en markant skikkelse i norsk etterkrigskunst, ikke minst på grunn av alle sine offentlige utsmykkinger. Karakteristisk for henne er den gjennomreflekterte dialogen mellom naturbasert og konstruktiv formforenkling og innhold ofte med bruk av symbolikk, men uten at den menneskelige karakteristikken går tapt. I samspillet mellom idé og personlig utførelse har hun gang på gang vist at hun ikke bare behersker de formale virkemidlene, men også de koloristiske.
Fire år etter at utsmykkingen på Borgheim var fullført, fikk hun et nytt stort oppdrag, også det i Vestfold. Denne gangen dreide det seg om å male tre veggfelt på fylkeslandbruksskolen i Stokke som fikk tittelen Primstav. Siden gikk det slag i slag, og i sine monumentaldekorasjoner benyttet hun seg mer og mer av skulpturale materialer som stein, tre og metall, gjerne kombinert med farget glassmasse. Mange vant hun i konkurranse med andre betydelige kunstnere.
Av større offentlige utsmykkinger kan nevnes Samfunn, trappehallen i Stortinget, 1960-66; Frostrøyk, ekspedisjonshallen, Tromsø Lufthavn, 1966-69; Generasjons-sjikt, vestibylen på Universitetsbiblioteket i Bergen, 1968-71; altertavle til Østerås kirke, Bærum, 1971-74; Solsystem, lesesalen på Universitetsbiblioteket i Ber-gen, 1969-75; Fjellbekk, Norges Idrettshøgskole, Kringsjå, Oslo, 1973-75; altertavle til Bredtvedt kirke, Oslo, 1972-77; Byen, menneskene og havet, Haugesund rådhus, 1977-78 og Kretsløp, publikumshallen i Postgirobygget, Oslo, 1977-80.
I tillegg har Hagen hatt flere portrettoppdrag for kulturinstitusjoner. For Riksteatret malte hun i 1976 Ingolf Rogde som Jeppe og for Aschehougs forlag Torborg Nedreaas i 1981.
Siden slutten av 1940-årene har hun også arbeidet med grafikk. Først fargelitografier, så dyptrykk og i 70- og 80-årene med serigrafi, ofte i et intimt samspill med hennes øvrige produksjon. Dessuten fikk hun flere illustrasjonsoppgaver.
Else Hagen har hatt et stort antall separatutstillinger i Norge og har også deltatt på mange kollektivutstillinger i inn- og utland. Hun er representert ikke bare i våre største museer og samlinger, men også flere steder i utlandet.
Idag er utsmykkingen på Borgheim i dårlig forfatning.
Kunstverk i krise
Begge feltene er til dels kraftig bleket og byggets dårlige grunnforhold har ført til store sprekkdannelser i de bemalte veggflatene.
Saken blir ikke bedre av at de fleste ikke vet eller synes å ha glemt at skolen rommer et betydelig kunstverk i norsk etterkrigskunst og at historien om tilblivelsen var ganske så spesiell i 1950-årenes Norge.
Begivenheter blir ofte fort glemt når de ikke lenger har nyhetens interesse. Det kan derfor være grunn til å gjengi noe av det som ble uttalt under innvielsen av festsalen:
«Det hersker bare én mening om salen — at her har skolen og dermed elevene fått en festsal som vil stå som et minne om de kommunale myndigheters forståelse for at en skole også skal være vakker» (T.B. 14.10.52). Rygg hadde forøvrig gjort seg de samme tanker i et brev til Henrik Sørensen av 17. mai 1949: «Kunstnere og skolens folk turde ha flere interesser i å gjøre våre skoler til noe mer enn kaserner med de nødtørftige kvadratmeter å puste i.» Idag er dette minnet et kunstverk i krise. All erfaring tilsier at skal utsmykkingen bli tatt vare på, er det neppe nok å friske på hukommelsen. Men det er en begynnelse og skolen selv er positiv.
• Kopier av korrespondanse, innstillinger, møteprotokoller etc., som er benyttet i artik-kelen, befinner seg i Haugar Vestfold Kunst-museums arkiv.
Litteratur
Berg, Knut (hovedred.): Norges kunsthistorie, b. 7 «Inn i en ny tid», Oslo 1983
Gulbrandsen, Terje Fr.: Trekk fra nitti år med høyere utdanning på Nøtterøy, Nøtterøy 1987
Moen, Arve: Else Hagen, Kunst og kultur XXXIII, Oslo 1950 Norsk kunstnerleksikon, b. 2, Oslo 1983
Revold, R.: Norges billedkunst i det 19. og 20. Århundre, b. 2, Oslo 1953
Rygg, Jakob: Nøtterøy komm. h. Alm. sk. 1936-55, utrykt manus, Teie 1989
Rødland, : Nøtterøy komm. høgre Almenskole. Femtenårsberetning 1938-1953, Tønsberg 1953
Legg inn en kommentar