Færder fyr

Foto: Wilse, Anders Beer / Dato: 1911-02-01 / Sted: Vesle Færder, Tjøme

Skrevet av fenrik Olaf Ellefsen, som foredrag under ett frivillig kurs på Sjøkrigsskolen i 1938.

Ute i munningen av Oslofjorden ligger Færder som den ytterste forpost mot havet. Dere har naturligvis alle sammen sett Færder og kanskje en og annen av dere i forbifarten har sendt en kjærlig tanke iland til fyret, men fyrets opprinnelse og historie og hvordan livet har vært der ute frem gjennom tidene til i dag kjenner vel få av dere til.

Jeg har bodd der ute selv i 4 år og har i ledige stunder forsøkt å skaffe meg litt viden om fyret, og det var da de resultater jeg herved er kommet frem til som jeg idag vil forsøke å redegjøre litt nærmere om.

Færder

er opprinnelig navnet på den nordre øygruppe der ute, som består av 4 store øyer – FÆRDER -HOFTØYA – LANGESKJÆR – KNAPPEN. Denne øygruppen het i gammel tid Fjard, senere Fjardri, som betyr 4. Den øygruppe som fyret nå ligger på heter TRISTEIN. Navnet skyldes at øygruppa består av 3 øyer, STEINER som stikker opp av havet og ligger i en tett klynge. Hvorfor øya som fyret ligger på kalles Lillefærder nå for tiden, skyldes tradisjon fra det gamle fyrnavn da fyret lå på Storefærder. Loser og folk fra Tjøme kaller fremdeles den ytterste øygruppen TRISTEIN. Grunnen som ligger syd for øygruppen heter fremdeles Tristeinsgrunnen.

Opprinnelig tilhørte Færder gården Mo i utbygden på Tjøme. Fra 1300-tallet og utover har det vært 3 nokså store gårder på den søndre halvpart av Tjøme, hvorav Mo opptok alt det søndre. Mo har imidlertid tapt retten til Færder til Larviksgreven, Grev Gyldenløve, som var stattholder 1664-99, og dette skjedde antagelig i den første tiden det brente fyr der ute. Greven har antagelig skjønt at her kunne bli penger å tjene, og så har han slått under seg øya. Jeg vet nemlig at i 1690 så eide Larviksgreven 1/4 av skylden i Mo. Han har så formodentlig tvunget gjennom sin meget tvilsomme rett til øya, for han oppkrevde 50 riksdaler årlig for retten til å drive fyret der ute.

Færder er Norges nest eldste fyr. Det ble tent på toppen av det nuværende Storefærder i 1697. Lindesnes er eldre. Det ble tent efter privat initiativ av en Kristiansandmann, Povel Hansen, i 1652, men etter 2 års drift ble det slik klage på fyravgiftene og dårlig betjening av fyret fra hollendernes side at fyret måtte nedlegges og ble ikke tent igjen før i 1724.

Færder er således det hovedfyr som har brent lengst her i landet. Det ble opprettet ifølge kongebrev fra Kristian V den 12/12 1696, hvorav Jakob Wølner fra Drammen på ansøkning ble bevilget å innrette og drive fyret der ute. I bevilgningen fikk han pålegg om at fyret skulle brenne fra solnedgang til soloppgang i tiden 10.august – 10.mars. Han ble pålagt selv å skaffe seg grunneiernes tillatelse til å bygge fyr på Færder. Denne Wøler var en stor forretningsmann. Han hadde hørt loser og skippere klage over vanskeligheten med å finne inn i fjorden her i de mørke netter, og så tenkte han vel som så, at her kan jeg gjøre en samaritan-gjerning og forretning samtidig, Han fikk så ved det nevnte kongebrev evigvarende rett for seg og sine arvinger til å drive fyret, samt til å oppkreve en avgift på 2 skilling pr. lest pr. reis av norske og danske fartøyer som seilte på Kristiania (1 lest 18 tønner kull. 12 tønner korn). Senere i 1717 ble retten utvidet til også og gjelde utenlandske fartøyer. Wølner fikk så i 1696 tillatelse av grev Gyldenløve til å bygge fyr på Færder mot avgift av 50 riksdaler pr. år som før nevnt.

Foto av tegning. Fotoet er tatt av AB Wilse i 1922. Tegningen er signert Jacob Wælner hos Nasjonalbiblioteket men er nok av Jacob Wølner.

I 1718 kom fyrprivilegiet rimeligvis ved arv over på to hender, nemlig til Johan NEVE, København og Lars MOSS på Bragernes. Det ble da bestemt at retten ikke skulle deles mere opp.

Wølner tente fyret

første gang høsten 1697. Det var nok ikke så flotte sakene til å begynne med. Det ble oppført et lite skrøpelig hus til fyrvokteren syd i Hovik og en bod til å ha kull i. Denne var såpass stor at den rommet 700 tønner kull. Så ble det satt opp en jerngryte i fri luft på øyas høyeste topp, som ligger ca. 50 meter over havet. I denne gryten, som nærmest var på størrelse og utseende som en alminnelig kullkurv og var sammensatt av et ristverk av jernbånd, brant man kull. Slik brant da fyret der ute i 100 år, og mange tragedier hendte nok der ute i den tiden.

Det er en ganske vanlig oppfatning at det sto et vippefyr på Færder. Disse innretningene var imidlertid sjeldne i Norge. Det opprinnelige 'fyret' på Færder var en jernkurv som sto rett på fjellet (Som vist oppe i venstre hjørne av bildet.) Etter gammelt dansk Xylografi.
Det er en ganske vanlig oppfatning at det sto et vippefyr på Færder. Disse innretningene var imidlertid sjeldne i Norge. Det opprinnelige ‘fyret’ på Færder var en jernkurv som sto rett på fjellet (Som vist oppe i venstre hjørne av bildet.) Etter gammelt dansk Xylografi.

Eierne måtte selv sørge for kull, men tollerne fikk av staten pålegg om å oppkreve avgiftene for dem. Eierne fant det senere mest praktisk å bortforpakte fyrdriften for en viss årlig avgift. Det var nok ikke småtterier som kom inn av fartøyenes avgifter, for 1798, da fyret ble innløst av staten, ble det taksert til 14000 riksdaler, og det var mange penger i den tiden. Nå var dette selvfølgelig ikke noe avskrekkende beløp allikevel. Jeg kan bare nevne at en lignende fyrrett på den engelske kyst i 1855 ble innløst av den engelske stat for 450 000 pund sterling (8 200 000 norske kroner).

Det medgikk gjennomsnittelig 550 tønner kull pr. år til fyret. Den første fyrpasser der ute het Anders Monsen. Han hadde en årslønn på 160-180 riksdaler. Dessuten fikk han 3 tønner malt pr. år for å skaffe tenningsved til fyret. Foruten dette fikk han rett til å ha sauer og kuer på øya, så etter datidens forhold var det nogenlunde bra levelig stilling. Fisk og fugl var det nok av i den tiden, så det var ingen vanskelighet med å skaffe fersk mat, og forøvrig fikk fyrvokteren lov å drive som los, når det kunne skje uten skade for fyrtjenesten.

I 1745 omkom Monsen. Han seilte seg bort på en tur til Hvasser med en liten seilbåt. Så satt da hustruen igjen i sorg der ute med 2 sønner i konfirmasjonsalderen. Men “kvinner selv stod opp og strede som de vare menn”, sier vår store dikter. Fru Monsen påtok seg nemlig sammen med sine 2 sønner å passe fyret. Hun slet seg gjennom der ute 1 år, og så døde hun på Færder i 1746. I 1746 ble så sønnen Mons Andersen ansatt som fyrpasser, men i 1758 gikk han og broren samme vei som faren, de seilte seg vekk.

Så ble en slektning av dem som het Ole Monsen fyrvokter, og han er den eneste fyrvokter i det 18ende århundre som ikke omkom på sjøen. Han sluttet nemlig igjen i 1766 og ble avløst av en ved navn Anders Jørgensen, som i 1785 seilte seg bort på sjøen. Under forsøk på å berge vrak, omkom han sammen med sine 2 sønner og en annen unggutt i et grunnbrott. Og denne ulykken er formodentlig det sørgeligste blad i hele Færders historie.

Regjeringen fikk svi

for Kristian V ubesindige og rundhåndede bevilgning til fyrprivilegiet på Færder. Kaptein Løvenørn, som var sjef for de Forenede kongerikes losvesen, fikk mange klager over at fyret var for svakt, som rimelig var. Han bestemte derfor at de skulle bygge fyrtårn med kull på øya. Men nå satte eierne bukkebein. De ville ikke bygge noe tårn. For dem var det gamle fyret godt nok som det var, og de hadde papirer å slå i bordet på sin evigvarende rett, så man kom ingen vei med dem.

Så var det da ikke annet å gjøre for staten enn å kjøpe hele stasen og overta fyret og fyrdriften selv. Det kom forhandlinger i gang, og fyret med privilegiet ble taksert til 14 000 daler. Nei takk sann, det ville de gode eierne ikke gå med på. Staten måtte punge ut med de 14 000 daler og dessuten en årlig godtgjørelse av 400 daler til den ene part, dansken Massenkrones 2 døtre, og 300 daler årlig til den annen part, familien Harboe i Trondheim. Dessuten 50 daler årlig til Larvikgreven, og dette skulle gå i arv til evige tider. Så den dag i dag (1938) sliter staten med rester av disse avgifter. Staten betaler således for tiden kr.2 240 pr. år til arvingene av denne avgiftsrett.

Om overtagelsen ble det utstedt kongelig resolusjon 24. oktober 1798. Fra den dag har altså Færder vært under statsdrift.

P. KOCK

Den mann som ble overdradd det viktige verv å bygge det nye fyranlegget på Store Færder var Kristianiamannen P. KOCK. Han påtok seg arbeidet, som hadde vært utlagt på anbud for 5.500 daler, og arbeidet ble påbegynt vinteren 1798-99. Det var nokså vanskelig arbeide. Særlig var landingsforholdene der ute vanskelige. Det var nemlig ingen god havn på Store Færder, og setter det inn med sønnavindskuling, er den beste havneplass Hovik stengt.

Den annen mai 1801 sto Norges første lukkede fyr (lampefyr) ferdig. På toppen av steinfundamentet sto en tolvkantet jernkiosk med vinduer. Inne sto "fyrpanden", og ovenpå var en skorstein. Rekonstruksjonstegning utført av fylkeskonservator Erling Eriksen.
Den annen mai 1801 sto Norges første lukkede fyr (lampefyr) ferdig. På toppen av steinfundamentet sto en tolvkantet jernkiosk med vinduer. Inne sto “fyrpanden”, og ovenpå var en skorstein. Rekonstruksjonstegning utført av fylkeskonservator Erling Eriksen.

Det ble bygget et 8-kantet tårn, 8 alen høyt og 8 alen utvendig på alle sider. Det ble luftekanaler fra alle sider i bunnen av tårnet og opp til toppen. På toppen ble det murt opp et ristverk hvor blusset skulle brenne, og så ble det satt glasskuppel rundt blusset. Foruten tårnet ble det satt opp inspektørbolig og bolig for fyrpasserne på sydvestsiden av tårnet halvveis opp til toppen. Det ble oppsatt nye kullmagasiner ved havnen i Hovik på sydvestsiden av øya. Høsten 1799 var grovarbeidet ferdig og 2. mai 1801 ble det nye fyret tent.

Fyrpasserne innberettet at fyret brant finfint, men loser og skippere var av en annen mening. De klaget til stiftsamtmannen over at fyret var så dårlig at det var jevngodt med intet, og kunne det ikke bli bedre, kunne de like godt legge ned hele fyret. Dette var naturlivis et så vektig klagemål at noe måtte gjøres, og for å få klarhet i saken, ble det satt i gang et svært rettsapparat i Sandesund 12.des.1801.
12 vitner ble avhørt, og vitneutsagnene gikk ut på at det gamle fyret brant meget bedre enn det nye. Konstruktøren og byggmester KOCK imøtegikk anklagen og skyldte på rå og dårlig ved, og ikke minst på dårlig plass. Det hendte nemlig nokså ofte at fyrpasserne, som også var loser, fikk seg noen flasker brennevin av danskeskutene, og da ble det gjerne kalas med etterfølgende slagsmål. For uvennskap er noe som har hørt fyrfolkene til fra de eldste tider av, men det skyldes de trange forholdene ute på fyrholmen, som jeg skal komme tilbake til senere.
Etter et sånt kalas sovnet gjerne fyrpasseren fra hele fyret, så den så vidt glødet ut på morgensiden. Det forekommer nok dessverre mange beretninger om denslags. Rettsmøte i Sandesund endte med at fyrpasserne fikk en kraftig advarsel for forholdet, men de slapp straff.

Fra 1802 ble KOCK selv ansatt som inspektør der ute med 600 riksdaler i års-gasje. Han hadde kuer og sauer der ute og som lastedyr anskaffet han seg en spansk burikke, som skal ha vært det ypperligste transportdyr de har sett der ute. Det har nemlig også vært prøvd med hest der ute, men burikka skal ha vært bedre.

Det gikk vel og bra et års tid, men så røk han uklar med et par fyrpassere han hadde, og til slutt utartet forholdet seg slik at KOCK ikke turde være sammen med dem lenger, og han dro til Larvik for å forhøre seg med stiftamtmannen om han kunne avskjedige dem, da det var to skumle fyrer – to svensker forresten. Men mens KOCK var i Larvik, tok svenskene avskjed selv. De stjal fra KOCK 600 daler – altså hele årslønna – og forøvrig annet løst og fast som de hadde brukt for og forsvant, antagelig gikk turen til fosterlandet. Ingen har hørt eller spurt noe mere etter dem. Da KOCK kom hjem igjen, var han ribbet både for penger og mat og uten hjelp på fyret.

Fra Gamle Færder, Foto: Wilse, Anders Beer, 1911-02-01

I 1801 og 1806 berettes det om to forferdelige stormer der ute, da gikk sjødrevet mot beboelseshusene, som lå 105 fot over havet, og flere vinduer ble knust. Både havnen, huser og båter ble sterkt ramponert, men heldigvis ble ingen mennesker skadet. KOCK sluttet i 1809, og det har vært 5 fyrvoktere der fra den tid og til i dag (1939), hvorav en enkelt, fyrvokter HYTTEN, tjenestegjorde i over 40 år, fra 1887 til 1927.

Fire stadier i fyrets utvikling: A. Det åpne kullbålet på toppen av Store Færder (1697- 1801). B. Landtoningen av Store Færder med "Lampefyret" (kullfyret) på toppen (1801 - 1852) C. Linsefyret på Store Færder (1852 - 1857). D. Fyrtårnet på Tristein (Lille Færder) (1857 - )
Fire stadier i fyrets utvikling:
A. Det åpne kullbålet på toppen av Store Færder (1697- 1801).
B. Landtoningen av Store Færder med “Lampefyret” (kullfyret) på toppen (1801 – 1852)
C. Linsefyret på Store Færder (1852 – 1857).
D. Fyrtårnet på Tristein (Lille Færder) (1857 – )

Linseapparat og nytt fyr

Færder brente som lukket kullfyr i ca. 50 år. Men da var kullfyrenes tid forbi i Europa. Kullfyret ble nedlagt i 1852 og nytt linseapparat ble oppsatt. Dette fikk en lysstyrke på 6 000 n.l. og var 100 ganger sterkere enn kullfyren. Nå var man imidlertid oppmerksom på at fyret var feil plassert. Det hendte flere ganger at fartøyer i disig vær seilte på den utenpåliggende øygruppe Tristein, før de fikk øye på fyren på Færder, og fartøy og menneskeliv gikk ofte tapt. Det ble derfor bestemt å bygge fyren på Tristein.

Det ble oppsatt et 34,5m støpejernstårn, levert av Bærum verk. Nederst hviler tårnet på et 1m høyt granitt fundament, som er boltet til fjellet. Regnes dette og fyret med, er det 41m høyt. Innvendig er det forsynt med 1m fot tykk mur og inndelt i 10 etasjer med betong eller tregulv. Nedentil er omkretsen av tårnet ca. 30m og øverst 13m, og 173 trappetrinn fører opp til lykten.
Det på Store Færder stående linseapparat ble så montert i tårnet og ble tent 1857. Fra nå av ble Tristein kalt Lille Færder. Fyrbetjeningen måtte imidlertid bo på Store Færder til 1868, da man til å begynne med fryktet at sjøen kunne ødelegge beboelseshusene på Lille Færder. Fyrbetjeningen måtte i den tiden ro eller seile frem og tilbake til fyret å ta sine vakter.
Dette var naturligvis både slitsomt og tungvint. I stormfullt vær, særlig om høsten, kunne det ofte gå en 8 dagers tid uten at det var mulig å få løst av den stakkaren som satt ensom på vakt der ute, og ordningen var i det hele tatt forkastelig. De som satt der så også at det var ikke den fare man hadde antatt for å plassere beboelseshus der, og endelig ble skrittet tatt, man bygget fyrbetjentboliger på Lille Færder.

Store Færder ble helt forlatt og husene der på øya revet. Bare grunnmurene står nå igjen og minner om svunnende tiders liv der ute. I 1924 ble det satt opp en fyrlykt på nordpynten av øya, så atter blinker lys der ute, men ellers er det øde, vilt og forlatt.
Hvis noen av dere ikke har vært der og dere noengang får anledning til det, burde dere ta en tur iland på øya, den er vel vært et besøk. Naturen er vill og mangeartet, og særlig er et lite fjellvann med en mengde måkereir og yrende liv av måker og unger i klekketiden et besøk verdt.

Semaforstasjon

På det nye fyret ble det i 1885 opprettet en semaforstasjon og i 1890 fikk de telegraf og telefonforbindelse der ute. Det ble utlagt en ca. 7000 m lang telegrafkabel fra Sandøsund og dit ut.

Det forekom ofte brudd på kabelen. Særlig var trålere og fiskere flinke til å arrangere kabelbrudd. Så måtte man da måle ut hvor feilen lå, og telegrafverkets kabelbåt måtte dregge opp kabelen omtrent hvor de viste bruddet lå og reparere den.
Da jeg tjenestegjorde der ute, gikk forbindelsen helt i stå, og i 1930 fikk vi utlagt ny kabel, en historie på ca. 30 000 kr. I 1899 ble den gamle lykten byttet med et 5 vekers nytt linseapparat, hvorved lystyrken ble forhøyet til 200000 normallys. De 5 vekene i parafinlampen som er rundbrenner, ligger konsentrisk utenom hverandre.

Linseapparat Foto: Norsk Sjøfartsmuseum
Linseapparat Foto: Norsk Sjøfartsmuseum

Linseapparatet er et komplisert system av linser og prismer. Det er av fransk fabrikat, hele apparatet veier ca. 1 tonn. Det flyter i kvikksølv, hvor ved friksjonen er opphevet til det minst mulige. Det drives rundt av et urverk med lodd som drivkraft og må trekkes hver time. 6 strålebunter delt i 2 grupper på 3 bunter, som hver har en lysstyrke på 200 000 n.l. vandrer rundt på himmelen og meddeler hvert øye de treffer 3 lynblink hvert 10 sek.. I den mørke årstid medgår ca. 30 liter petroleum i døgnet, som må bæres opp til lykten hver dag.

Foruten lykten har vi tåkesignalapparatet, som er et helt maskineri for seg selv. Det var inntil den forrige sommer en sirene som var plassert oppe under lykten. Den drives av komprimert luft, som leveres fra et kompressoranlegg som står i et maskinhus ved foten av tårnet. Kompressoren drives av en 14 HK 4 takts motor, det er 2 uavhengige aggregater. Luften går inn på to svære luftakkumulatorer i maskinhuset og derfra gjennom en tykk rørledning og opp til sirenen og utløses automatisk ev et urverk, som også drives av lodder. Luren gir 2 støt hvert annet minutt. Det har vært en masse klager over tåkesignalapparatet der ute. Sommertider hørte man det ikke lengre enn 100 m fra skjæret og andre tider lang vei. Dette skyldes naturligvis atmosfæriske forhold, spesielt lufttemperaturen og kan ikke rettes på med menneskelig makt. Imidlertid byttet man i sommer (1939) det gamle apparatet med en diafon som er adskillig kraftigere, og det har naturligvis hjulpet. Særlig fordi den har en grovere tone, men lengre bølgelengde en den tidligere, og lange lydbølger når som kjent lenger en korte.

svenner kanon
Kanonen på Svenner som ble fyrt av når sikten var lik null. Til ergrelse for mange. En form for tåkelur. Foto: Norsk Sjøfartsmuseum

I 1913 ble det anbrakt en undervannsklokke på Tristeingrunnen, som gjennom kabel ble drevet elektrisk fra fyrets maskinhus. Men så i en storstorm 2. desember 1914 forsvant den. Tjømlingene påstod at det var en tysk undervannsbåt som hadde vært oppe og stjålet den, for Tyskland manglet metall. Tjømlingene har kanskje mange rare ideer om sånt, men en måtte jo være litt enfoldig hvis en skulle tro Tyskland sendte en undervannsbåt for ulovlig å hente noen kilo metall på et så utsatt sted som Tristeingrunnen. Noe ny klokke ble ikke utlagt, og i 1928 ble apparatene nedmontert og sendt til Oslo. I 1923 ble det anbragt et radiofyr der ute som 1.januar 1927 ble nedlagt og erstattet ev en radiopeilestasjon.

Betjeningen

På fyret bor nu ialt 6 familier, nemlig fyrvokter, 2 faste assistenter og en reserveassistent. Disse har med alt vedlikehold og drift av fyret og bygningene samt signalstasjonen. Enn videre tar fyrvokteren meteorologiske observasjoner. Ved peilestasjonen tjenestegjør 2 spesialoffiserer fra Marinen. De har intet med fyrvesenet å gjøre, men sorterer direkte under telegrafstyret og Forsvarsdepartementet, Marinen.

Nu har det visstnok i den senere tid foregått en del ting, slik at dette forhold er blitt noe endret, men jeg kjenner for lite til saken til å kunne uttale meg om det.

Fyrbetjeningen har meget bra boliger. Hver familie har 4-5 værelser og kjøkken samt bra ytre rom, for dette betaler de 6% av sin gasje i husleie. En unntagelse er reserveassistenten, som er fyrets stedbarn og har 1 værelse og kjøkken. Peilebetjeningen har det søndre huset på øya for seg selv, 3v. og kj..
Forholdene på våre fyr er nok dessverre ikke så ideelle som man skulle tro. Det er tre ordner av fyret, første, annen og tredje orden. Lønningens størrelse varierer med den orden fyren er av, i det første ordens fyr har de største lønninger. En assistent på en første ordens fyr har utbetalt ca. 170 kr. pr. mnd. når husleie og pensjonskasse er fratrukket. Med alderstilleggene stiger den til godt og vel 200. En fyrvokter har omkring 270 kr. utbetalt. Av fyrvesenet får hver mann 50 liter petroleum pr. år til belysning, og så har de noen kroner ekstra for malerarbeide, og stort sett slik er lønnsforholdene på våre fyr, så man må si at skillingene må vendes mange ganger for å få det til å strekke til.

Det er ikke alltid så greit når man skal gå på et lite skjær året rundt, unntatt de tre ukers sommerferie man har. Folkene ser seg til slutt lei på hverandre og blir noen særlinger, kvinnene setter mennene opp mot hinannen, og så vil det lett bli uvennskap, kanskje bare for bagateller.

På et fyr oppe ved Trondhjemskanten utartet det seg således en gang til regulært slagsmål, både mellom kvinner og menn, og konen til en av assistentene slo blått øye på fyrvokteren med et kosteskaft til slutt. Såvidt jeg husker måtte fyrvesenet få dem skilt, ellers hadde det vel blitt manndrap også. På Ryvingen hadde vi for ett års tid siden et liknende tilfelle som nær hadde endt med drap o.s.v. Nu i Færders historie har hvist aldri noe sånt foregått, men knirkefritt har det ikke vært der heller.

Ferskvann

skaffer man seg av regnvann derute. Riktignok er det et par brønner nedhugget i fjellet, men der er vannet saltere enn sjøen. Samtlige tak er dekket med skifferstein. Derfra går vannet ned i støpejerns takrenner, som munner ut i jernrør som leder vannet ned til store cementsisterner anbrakt under eller utenfor husene. Når det begynner å regne, lar man først vannet ledes utenfor sisternen, inntil alt saltet og skitt er bortspylt. Det er det eneste som må passes på, men ellers er det både lettvint og grei måte å skaffe seg vann på, og vannet er meget godt. Vannmangel har med det systemet aldri forekommet der ute selv i de tørreste sommere, for beholdningene var meget store.

Proviant og post får man derut hver lørdag, såfremt værforholdene tillater å lande der. Det er en Hvassermann som har den tjenesten. Han har nokså stor skøyte som brukes til dette, og han har også plikt til å medta de av fyrets og peilestasjonens betjeninger med familie som skal til og fra holmen.

Det man mest fordrev tiden der ute med var lesing og fisking, hvis været tillot det da. Hver mann hadde sin egen båt. Det er alltid greiest på en sånn plass, for å være uavhengig av hinnannen. Så meget fisk var det ikke der ute. Det er ikke som mange tror at jo lengre ut man kommer desto mere og større fisk blir det. Nei, det var nok ikke bare å øse den opp. Man måtte ofte slite hele formiddagen for å få et måltid fisk, og kanskje ble det ikke det heller.

Hummer var det derimot nokså meget av, særlig om høsten ved fredningstidens slutt fra 15.september og utover. Men så var man jo utsatt for høststormene, da gikk meget redskap tapt, mens man selv hadde nok med å klore seg fast på toppen av holmen.

Ja, under storstormen 12.november 1929 var det enndog så mye sjø at den gikk over hele holmen. Aldri hadde jeg tenkt at sjøen kunne bli så voldsom her ute. Alle de tre holmene var jevnt i et eneste sjørokk. Det var bare en liten svart flekk hist og her mellom brottene, som minnet om at skjæret var på plass. Fru Johansen og min frue, som nevnte aften hadde gått på besøk til fyrvokterens familie, var nødt til å overnatte der, 40 meter fra vårt eget hus. Sjøen grodde sånn opp at det i løpet av en time var livsfarlig å gå utenfor dørene p.g.a. brottene som stadig veltet over øya.

Nu vil dere vel spørre, hvordan artet nå det seg oppe i toppen av tårnet i sånt vær? Og til det vil jeg si at det var noe av det uhyggeligste man kan tenke seg. Tårnet ristet slik at det var nesten uråd å stå uten å holde seg fast. Det brølte og ulte slik, knaket og braket som det værste tordenvær. Jeg fikk det inntrykk at tårnet er for stivt, og det ville vært bedre i slikt vær om det hadde vært noe mere elastisk, men jeg er jo ingen fyrkonstruktør. Det er vel kanskje også grunner for at tårnet er så stivt som det er.

Noen større skade ble imidlertid ikke forvoldt der ute den gangen, med unntagelse av liten bro som ble bortskylt, og 15 av mine hummerteiner, som lå på skjærets topp, og som det ikke engang var oppfyringsved igjen av til kaffekjelen om morgenen etter. At husene der står, i en sånn påkjenning, når sjøen slår mot både murer og vegger skyldes at de er ualminnelig solid bygget og boltet sammen fra fjellgrunn til toppen.

Til byggmestere bruker fyrvesenet bare sundmøringer, og det er såvidt jeg har sett noen av verdens mest omhyggelige og trofaste byggmestere. Der forekommer intet juks, men så tar arbeidet til gjengjeld lang tid, og det hele blir naturlevis kostbart.

Min kone Elfi og min sønn Hans i vogna på Færder i 1931.

Det man i grunnen savnet mest der ute på skjæret var trær, blomster og grønt. Riktig nok hadde vi et par små kjøkkenhager der. Jorden til disse var fraktet i sekker fra Store Færder. Men det var ofte vanskelig å få det til å gro noe særlig. Fikk man litt sving på det en stund, kom gjerne en kuling så sjørokket stod over hagen, og da ble bladene svartbrente av saltet og meget møysommelig strev lagt øde.

Fugleliv

En ting hadde man å glede seg over der ute, og det var det rike fuglelivet. Men dessverre var fuglene utsatt for en intens rovdrift til og med i fredningstiden. Særlig var onsingene og søndagsjegerne hensynsløse. Det var rett og slett skammelig hvordan de for frem. Sjørøverne kunne knapt vært verre. Før ærungene var flyvedyktige, skjøt de ned hele flokken.

Noen fikk vi tak i, og de fikk sin velfortjente straff av myndighetene, men de aller fleste slapp fri. Jeg forsøkte ved avisartikler å gjøre dem oppmerksom på hvor dårlig deres adferd var, men jeg kunne hvist like godt skrevet i luften.

I 1928 ruget det ca. 100 ærfugl iland på fyret, og da jeg reiste i 1931, var det ca. 30 stk. igjen. I parringstiden kom fuglene inn til skjæret, og da var det yrende liv der, særlig om morgenen. Kl. 4 om morgenen var det vanskelig å sove lenger for fugleleven. Da tok jeg meg ofte en kopp kaffe og satte meg ved vinduet og så på dem, og da var det mange interessante iakttagelser å gjøre. Det var slagsmål så fjærene føk mellom rivaler blandt ærkallene. Ikke bare over vann sloss de, men også under, og det var frieri og godsnakking over en lav sko. Noen av parene gikk å valgte seg reder som lå oppbygget langs husveggene og bortover skjæret. De gamle par kom gjerne igjen til de reder de før hadde hatt. Kom et ungfuglpar og tok et rede som tilhørte et eldre par, og de ble oppdaget av det eldre paret, ble det øyeblikkelig utkastelsesforretning, så fjærene drysset av begge parter, og alle tilskuerne kjeftet i munnen på hverandre, så en hørte ikke ørens lyd. Når ærene hadde begynt å ruge, forsvant ærkallene. Da drar de til sjøs og ligger i store flokker langt til havs, og skifter sin hvite ham med en brunsort, som de beholder til de skifter i februar igjen. De lever i denne tiden i en ynkelig forfatning og bryr seg ikke mere om sin ærfrue og dens unger.

Per Tettli og Hans Ellefsen 1932.

Æren er kleptoman. De stjeler egg fra hverandre, og det foregår på den måten at om en ær ser hennes nabo er gått av redet, stikker den bort i reiret, og den legger seg ned og lurer et egg oppunder hver ving og rusler så tykk og bred tilbake til sitt eget rede, som plutselig blir to egg rikere. Det er grunnen til at man ofte ser en ær med 8-10 unger mens andre bare har et pr. Når den ligger på redet spiser den ikke. Den er bare en liten tur ute hver kveld å drikker litt vann, og så skynder den seg tilbake til redet igjen.

Engang ble jeg oppmerksom på en ær som lå ualminnelig lenge. Da den hadde ligget i ca.30 døgn, lå den en morgen død på redet. Det var bare skinn og ben igjen av den. Den hadde simpelthen sultet i hjel, og eggene var råtnet. Så snart ærungene var et par dager gamle, gikk moren til sjøs med dem. Ville de ikke dukke, så slo moren dem under, og snart var det fullt av gråbrune nøster ute i sundene der. De levde av smådyr og små brenneskjell som grodde langs fjellveggene. De ble heller ikke så svært gamle ved holmen før de forsvant for godt.

Det var masse andefugler av forskjellige slag der om vinteren. Særlig når Østersjøen frøs til. Da kom de trekkende i svære flokker østenfra. Disse endene drev vi litt jakt på, men ellers ble det ikke løst skudd der ute.

Båttur 1932.

Når det satte inn med snøfokk eller sludd, fikk vi gjerne besøk av masse kramsfugl, særlig trost som fløy mot rutene i fyret. Noen slog seg ihjel idet de fløy med full kraft mot lyset, som de ble blendet av, men mesteparten flakset opp og ned langs rutene eller slo seg ned på gelenderet. Man kunne da skaffe seg en god trostestek ved å gå ut på galleriet og ta dem man ville ha, og det hente også at fyrbetjeningen måtte ut å sope de vekk, hvis det ble for tykt på vinduene av dem, men det var nokså sjelden.

Dyreliv var det ingen ting av. Jeg forsøkte meg med en katt, men den ble så “gæren” at jeg måtte sende den iland igjen. Fyrvokteren forsøkte med høns, men de åt seg ihjel på saltet og døde alle sammen. Tidligere har de dog hat ku og griser her derute, og de har etter sigende trives godt.

Rotter var det ikke. Kom det tilfeldig en i land på skjæret, ble den ikke gammel. Som et kuriosum kan jeg nevne at en av losene så en huggorm på nordpynten av øya, da jeg var der, og et par år etter slo signalør TETLI i hjel en av samme slag på sydpynten av holmen.

Olaf Ellefsen

Det var ikke så stille og trist der ute som mange innbilder seg. Det var bra havn både mellom den østre holme og fyrholmen, og likeledes mellom fyrholmen og den vestre holme. Og var det pent vær, lå det gjerne både fiskere og losskøyter inne i havnen. Losene var gjerne i land å besøkte oss, og vi avla også visitter om bord hos dem, fikk et slag kort og en prat.

Jeg var flere ganger med losene ute og bordet skuter, og det var jo interessant avveksling. I det hele tatt var det et godt forhold mellom losene og beboerne der ute på fyret. Om sommeren hadde vi også mange besøkende fra land. Særlig sommergjester som ønsket å bese fyret. Det er nemlig adgang for hvem som helst til å bese hvilket som helst av våre fyr, mot avgift av 10 øre til redningsselskapet, som har sine børser i tårnet.

Og var de stygt vær, hadde vi gjerne nok å gjøre hver på vår kant, såvel på fyret som på peilestasjonen. Jeg tror jeg trygt kan si at det ikke er mange som passer sin tjeneste med større samvittighetsfullhet og mere nøyaktighet enn ute på våre fyr. Om det verste skjer, så passer de sin jobb. Selv barna må kanskje tenne og passe fyret, som det hendte ved ulykken på Flatholmen fyr. Det er nemlig en ting som ligger dem i blodet, både små og store, fyret må brenne. Strålebuntene må vandre sikkert og rolig horisonten rundt den lange natt enten det er sånn eller sånn. Mange sjømannslepper har nok i årenes løp velsignet dem som sitter i land der på fyret, når de etter en hard tørn på sjøen får øye på fyret. Det faste holdepunkt som viser dem veien gjennom mørket og gir dem et sikkert holdepunkt.

 

 

 

(Utenom egne bilder er det brukt bilder fra bladet Kysten og boken Folk og fyr på Færder.)

Noter 2016:
Artikkelen ble funnet ved en tilfeldighet på hjemmesiden til Oddvar Rønnes, http://www.middwei.com/. Olaf Ellefsen er Anne-Lise Rønnes far (Oddvars kone), som har gitt tillatelse til å gjengi artikkelen her.
Noen skrivefeil er rettet i teksten, samt at noen bilder er lagt til, men de er hentet fra boken Folk og fyr på Færder, riktignok fra sin digitale kilde i nasjonalbiblioteket. (red. Einar)

 

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.