Per Velde – Njotarøy 2020
I Norge er vi nå midt inne i den pandemien som kalles covid-19, og ingen vet hvor lenge den vil vare. Samtidig er det omtrent hundre år siden en annen pandemi herjet landet og verden, nemlig den som kalles spanskesyken.
Spanskesyken herjet verst høsten 1918 og et stykke inn i 1919. De to pandemiene har mange felles trekk, men i motsetning til covid-19, som særlig rammer eldre, så rammet spanskesyken unge menn hardest, den aller høyeste dødsraten var menn i alderen 25-29 år. I Norge ble trolig 1,2 millioner smittet (befolkningen var på 2.577.000), det er 45%, og av disse døde ca. 15000, dvs. 1-2%. Tallene for Tønsberg legedistrikt, som omfattet Nøtterøy og Tjøme, er ca. 153 dødsfall klassifisert som influensa eller lungebetennelse – som var den sykdommen som svært ofte fulgte med. I Vestfold døde 858 av en befolkning på 103,000, dvs. 0,8%, mens snittet i Norge var 0,5 -0,6. Sykdommen kom i tre bølger, fra juni 1918 til mai 1919 – også covid-19 vil kunne komme i flere bølger. Og i skrivende stund – september – øker nå smittetallene både i Norge og over hele Europa, og det er i særlig grad de unge som smittes, trolig på grunn av et mer aktivt sosialt liv enn de eldre, og kanskje særlig nå om sommeren og tidlig høst.
Spanskesyken kom først til USA fra Asia, og det er særlig kjent at den slo ned blant rekrutter i Kansas i mars 1918 – dette var under første verdenskrig, og da en halv million soldater så ble sendt over havet til Bordeaux og Brest, ble Europa rammet. Fra juni 1918 var sykdommen i Norge, først i Kristiania, og derfra spredte den seg med tog og båt langs kysten – det var daglige rutebåter Tønsberg – Kristiania.
15000 døde er et nesten ufattelig tall, flere enn falne under 2. verdenskrig, og likevel er spanskesyken nesten ikke med i historiebøkene – i Berge Furres Norgeshistorie 1905 – 90 får den bare én linje. I Arbeidernes Leksikon står den under influensa, bare som sykdom, ikke hva som skjedde, i Arbeiderbevegelsens Historie (1988) er den ikke nevnt, og heller ikke i Aschehougs Verdenshistorie. I juli 1918 kom spanskesyken til Vestfold, og det uheldige var at det faktisk var tre epidemier på én gang: spanskesyken, difteri og tyfus – i Kodal fikk syv personer tyfus, «smittet av en soldat fra Haaøen.» I tillegg kom et jevnt tilsig av tuberkulose.
4. juli 1918 skriver Tønsbergs Blad for første gang om «den spanske syke», og nevner kort etter at i Kristiania er 300 mann av personalet i Centralbanken sykemeldt. 1. august heter det: «Den spanske syke også utbredt på Tjøme, men foreløpig ingen dødsfall.» Men Arbeiderforeningens skuespill på Ormelett – «Amerikareisen» – måtte avlyses. Symptomene kan vi langt på vei sammenlikne med dagens covid-19: Slapphet, smerter i øyne, ører, hode eller rygg, lemster i hele kroppen, feber med høy temperatur, først frysninger – noen fikk også blødninger fra nese, lunge, nyrer, endetarm og livmor – men med store variasjoner. Covid-19 har symptomer som feber, tørrhoste, tretthet, magesmerter, rennende nese, og blant de mer alvorlige: pustevansker, brystsmerter eller trykk i brystet, tap av tale eller bevegelsesevne; noen får også øyekatarr, sår hals, hodepine og diaré. Noen forskere mente at spanskesyken skyldtes en uvanlig bakterie, andre at den tilhørte en klasse ytterst små kim; i vår tid vet vi at det var et virus som den gang var ukjent. Sykdommen smitter ved berøring, het det fra helserådet, man må unngå smussige hender, dårlig oppvask i restauranter, felles drikkekar, felles håndklær. Den som blir syk må straks gå hjem og isolere seg, holde senga, andre bør ikke sove i samme rom, og oppkast og oppspytt må gjøres på papirservietter som brennes. Ansiktsmaske anbefales.
Dette er omtrent som dagens covid-19: Isolasjon, ikke berøre, god hygiene, vaske hendene, holde avstand, karantene, ansiktsmaske.
Lite om Nøtterøy
Ettersom Nøtterøy og Tjøme lå under Tønsberg legedistrikt, får vi ikke vite mye om sykdommen lokalt. Nøtterøy hadde 5087 innbyggere, og helsepersonellet bestod av 1 lege, 1 tannlege, 2 jordmødre og 1 hjælpevakcinateur, og disse kunne slett ikke klare en epidemi. Det fantes ikke noe stort offentlig helsevesen i Norge, så leger arbeidet natt og dag og rakk ikke å besøke alle, og i Tønsberg-regionen ble det opprettet lasaretter og midlertidige sykehus i ulike lokaler, og man søkte etter «varmhjertede» mennesker til å pleie de syke mot vederlag. Andre steder i fylket ble det opprettet lasaretter i feriekolonier og barnehjem, til dels ved pengegaver fra private. Veldig mange fikk bare en mild utgave av sykdommen og meldte ikke fra; underrapporteringen av smittede er derfor stor.
«Spanskesykens herjinger i vår by… raser med uforminsket kraft,» skriver Vestfold Arbeiderblad i oktober. Det fins ikke tilstrekkelig sykehusplass og heller ikke betjening nok. Mange dør, og særlig folk i den mest livskraftige alder, og «hvor man står og går ser man sørgekledde mennesker.» Vi må se i øynene at mange må ligge hjemme som skulle vært på sykehus, til dels i overbefolkede leiligheter. «Hvordan skal de kunne følge helserådets anvisninger om å holde friske borte fra syke, og unngå mange mennesker sammen, når dette knapt kan overholdes når folk bor trangt og overbefolket; en sønn måtte nettopp bo og se sin mor stride den siste kamp i en liten, mørk leilighet, det fins så altfor mange slike.» Og her snakker VA om arbeiderklassen. Det er åpenbart at trangboddhet og fattigdom spilte en stor rolle ved smittespredningen.
Avisa forteller videre at sykehuset kunne ha tatt imot flere, men mangler utstyr og personell. Overlege Paus krever nå at byen må få et nytt epidemilasarett, det nåværende har bare 16 senger på 4 rom, men må håndtere inntil ti pasienter på et lite rom, og badeværelset og betjeningens rom er blitt sykeværelser, en fortvilt situasjon. Et sykehus er alt under bygging, i oktober er en avdeling klar, men det er ikke nok til å avhjelpe plassmangelen. Difteriepidemien er kanskje i tilbakegang, men spanskesyken med etterfølgende lungebetennelse – det er den de dør av, penicillin var ukjent – synes ikke å avta, den øker heller. Mange gjør mye for å hjelpe – en av byens store forretninger gir sengeklær, sanitetsforeningen gjør mye, og litt etter setter VA i gang innsamling til de nødlidende. Nesten hvert eneste hjem får besøk av sykdommen, heter det, de fleste slipper heldigvis lett fra det, men det er mange rystende historier: en mor med stor barneflokk har mistet sin forsørger, en far med mange småbarn som har mistet sin mor, og avisene fylles av dødsannonser. Og pengene strømmer inn til de etterlatte, sammen med klær og matvarer.
Sykdommen er ofte nesten umerkelig, og blir lett forvekslet med vanlig influensa og forkjølelse. I september blir prestegården i Tønsberg epidemilasarett, de har nå 40 tilfeller av difteri, og tre er døde. I november 1918 kjøper formannskapet på Nøtterøy gården Solhaug på Gunnestad som skal tjene som epidemilasarett, men vi vet ikke om den kom i bruk – den skal seinere bli privatbolig for kommuneingeniøren. Boligen ble revet i 1963, og i dag står det et kommunalt rekkehus på tomta. Distriktslegen i Tønsberg melder at 20 tilfelle av difteri ble behandlet i oktober, og strupeoperasjoner har vært påkrevd. Også den eldste Bergan skole ble lasarett fordi difteriepidemien i 1918 rammet Nøtterøy særlig hardt. I TB står det: «Det er ikke bare her i byen vi har en difteriepidemi; ogsaa rundt om i distriktet graserer sykdommen, men værst på Nøterøy. I oktober har det indtruffet 20 tilfeller og siden den tid er endnu flere kommet til». Mange frivillige kvinner stiller opp som pleiersker på lasarettene, men planene om lasarett i skolen på Teiehøyden blir frafalt.
Skoler og kinoer stenges, men arbeidslivet forblir åpent.
I forbindelse med høstferien holder skolene i Tønsberg stengt i 8 dager, mens Nøtterøy holder skolene åpne. Også skolene i Sem og Slagen lukkes. Et leserbrev mener åtte dager er for kort og at også kinematografer og møter bør opphøre. Til dette svarer stadslege Onsum at dette er en mild epidemi og mindre risikabelt å la barna fortsette; blir de syke på skolen, vet vi hvor de er og kan ta våre disposisjoner. Likevel blir lukkingen forlenget med en uke. Derimot ønsket Onsum å lukke kinoene, men det var helserådet imot, ikke så stor smittefare blant voksne, mente de. Men elevfraværet på skolene har vært stort i det siste, trolig på grunn av smitte i hjemmet. Nå øker antall syke, og kort etter beslutter skolestyret å lukke folkeskolen, mens middelskole og gymnas forblir åpne. Nå blir også kinematografene stengt, og det blir forbud mot teater, konserter, dans, møter, basarer, markeder etc. Men difteri er heldigvis på retur, i oktober var tallet 105 syke, i november meldes om 51. Over nyttår åpner kinoene igjen og folk kan se stumfilmen «Rømlingen fra Sing-Sing» med Charlie Chaplin. Men barn får ikke gå på kino.
Og man stengte ikke ned arbeidslivet som i dag, det ville gått for hardt ut over økonomien. Samtidig var det trolig det som gjorde at flest menn ble smittet, det var stor overvekt av menn i industri og annet arbeidsliv.
Med ulike mellomrom har helserådet innlegg i avisene om hvordan man bør forholde seg: «Hold hånden for munden når De hoster eller nyser. Skyl mund og hals og vask hænderne før De spiser. Lad ingen hoste, nyse eller tale ind i ansiktet på Dem». Og sykehuspersonale rådes til å dytte en bomullsdott opp i nesa og bytte den når den blir fuktig. Samtidig var det faglig uenighet om forebygging og hva sykdommen kunne føre til – distriktslegen i Horten mente kuriøst nok at den kunne føre til sinnssykdom.
Hjerteskjærende dødsfall
Nesten daglig i september står det annonser for «likkister paa lager». Men allerede 24. oktober har epidemien ført til mangel, verkstedene jobber til langt på natt, men holder ikke tritt, og når en ung pike på Nøtterøy dør, må en lokal snekker lage kiste. Men det uhyggeligste er de hjerteskjærende dødsannonsene dag etter dag om helt unge mennesker – «død av lungebetennelse» som det står i nesten alle, ofte mange hver dag. Jeg nevner noen over få dager: 10 år gammel sønn, kvinne 18 år, kvinne 19 år, kvinne 27 år, mann 25 år, jente 10 år, kvinne 18 år, kvinne 26 år, mann 36 år, kvinne 23 år, mann 21 år, kvinne 21 år, jente 15 år, gutt 4 år og to gutter på 2 år. Bare unge mennesker. Gamle folk får ikke spanskesyken, og den tyske legen Mandelbaum mener den eldre generasjon er blitt mer motstandsdyktig på grunn av tidligere influensa. I dag sier man imidlertid at dette ikke er dokumentert, man vet ikke hvorfor de unge døde: Av 125 dødsfall i Tønsberg høsten 1918 var 82 i alderen 15 – 40; bare 32 var over 40 og 4 over 70.
Det overraskende når man leser om dette i dag, er den beskjedne omtalen disse tallrike og groteske dødsfallene får. Avisene er fulle av svære beretninger fra Verdenskrigen, artiklene fyller opp sidene om de store offensivene og blodbadet dette siste krigshalvåret og deretter kapitulasjonen og freden. Men gir liten plass til at tusener i Norge dør av en uhyggelig sykdom. Jeg nevnte at det knapt står noe i historiebøkene om disse 15000 døde. Dette er et merkelig forhold, som jeg ikke har noen forklaring på. Jeg vil ta et eksempel: 18. oktober 1918 meldes det at 500 orlogsgaster er innkvartert om bord på «Kong Sverre» i Horten havn. 150 er syke og 27 er døde på Hortens overfylte militærlasarett. Disse 27 døde, nasjonens ungdom, får 11 små spaltelinjer i en notis. Seinere stiger tallet til 40 døde, med samme knappe omtale. Dette er uforståelig. Hvis førti unge menn i dag hadde dødd i en militærleir, ville det blitt en ufattelig skandale, en undersøkelseskomité ville blitt nedsatt og de foresatte fått drepende kritikk og avskjed for å ha reagert for seint med å flytte de syke – som smittet mange andre. En enorm tragedie, førti unge menn, førti unge liv!
«Mirakelkurer»
I november er kretssykekassen i Tønsberg med 3500 medlemmer oppbrukt, reservefondet er tømt, nøden er stor, og premien må forhøyes. Men familien understøttes når forsørgeren er innlagt. VA intervjuer forretningsfører og formann i dyrtidskomitéen, Herman A. Johansen, om dette, han er på vei til Folkets Hus for å dele ut dyrtidskuponger. I januar 1919 er alt oppbrukt på Nøtterøy, også reservefondet på 7000 kroner, en mengde legeregninger venter, og «krav om sykepenger for 4. kvartal 1918 er endnu ikke indkommet.» Alle distriktets kretssykekasser har store underskudd.
Men samfunnet var også opptatt av andre ting denne høsten. Det var stortingsvalg, og i annonser oppfordrer Høire de mange syke til å melde forfall til valget, ingen stemmer må gå tapt. «Al nødvendig assistance yder Høires valgkontor». Og i oktober, på samme side som alle dødsannonsene: «Nøterø. Festlig tilstelning til indtægt for hedningemissionen».
Som alltid ved fenomener man ikke helt kan forklare og helbrede – som i dag ved covid-19, dukker det opp påstander om «medisiner» og behandlinger som kan hjelpe. For øyeblikket har Trump gitt opp malariamedisin, andre hevder at C-vitamin kan forebygge mens medisin mot hepatitt og ebola også sies å hjelpe. I seriøs forskning tester man nå ut ca. 40 ulike legemidler, bla. et mot bendelorm. Dessuten ser kinesisk folkemedisin med urter og naturmidler ut til å bre seg. I Tønsberg i 1918 var Viktoria Bad tidlig ute med sin annonse: «Den spanske syke. Et godt middel mot denne er furunålsbad med massage. Viktoria Bad har utmerket furunålsbad og en meget dyktig massør. Kr 3 pr. bad.» Andre «mirakelkurer», også nevnt av leger, var kamferdråper, aspirin og ved lungebetennelse en slags sirup. En artikkel forteller at i utlandet er visstnok kvikksølvoppløsning i bruk. Man annonserte også stadig at folk bør skylle munn og hals med Oxygenol, Dyxol og Teledyxol. Også en saltvannsoppløsning ble anbefalt, pluss einerbærrøyk innendørs. Noe forbausende er hyppige annonser for det elektriske SIRUS-beltet (batteri) mot en rekke sykdommer: lever- og nyresykdommer, blodmangel, astma, gikt, nervelidelser, søvnløshet, kjønnssvekkelse og sædtap m.m.
Men aller øverst av alternativmedisiner stod brennevin, og i særdeleshet konjakk. I en medisinalberetning heter det alkohol var et middel som «i høi grad hadde publikums tillit.» Nå var ikke dette det enkleste å skaffe, for dette var i forbudstida, og brennevin var egentlig ikke å få. Men også blant fagfolk hadde konjakk støtte som forebyggende og helbredende middel; det var derfor godtatt at leger kunne utskrive det på resept og kjøpes på apotekene. Og når legekontorene var sprengt av spanskesyke folk – eller folk som mente de var syke – så var den eneste behandlingen å få en resept på konjakk; det var trolig ikke få som på denne måten fikk seg en ekstra knert. Og debatten gikk i avisene – det var leger som var både for og mot alkohol – og en farmasøyt som mente at konjakk hadde reddet så mange liv at den burde være tilgjengelig for alle. Legene arbeidet under høytrykk, en lege besøkte 180 pasienter på én dag, mens andre skrev ut nærmest tonnevis med konjakk-resepter. Mange krever at samlaget bør åpnes igjen slik at folk kan få brennevin der på resept, for mens konjakk koster 7-8 kroner på apoteket – overkommelig for de velstående – så er prisen bare halvparten på samlaget – dette er urettferdig. I Arendal utsteder helserådet attester for konjakk – ulovlig, sier en jurist – de ble nedrent av folk og måtte ansette ekstrahjelp. Og avisene bringer historien om statsråd Abrahamsen i sosialdepartementet som har gitt enkeltpersoner anvisning på brennevin hos Kristiania samlag – helt ulovlig, sier jurister.
Konjakk er varmende og stimulerende ved denne sykdommen, sier enkelte leger, mens tre overleger ved Kristiania sykehus mener at «nogen forebyggende virkning av konjak kan der ikke være tale om.» Mens en indignert leser peker på at konjakk meget godt kan ha en forebyggende virkning på den spanske syke, dette har vist seg ved andre smittestoffer – og har stått både i Morgenbladet og Aftenposten, sist ved professor Axel Holst. Og en avis bringer en historie om en som drakk ¾ liter og ble frisk, men en annen ikke fikk tak i konjakk og døde.
20.mars 1919 mener TB at brennevinsforbudet kan bli opphevet når fredskonferansen etter krigen er klar og traktatene undertegnet – det kan bli brennevin igjen i mai! Forstyrrende for debatten må det imidlertid ha vært da engelske forskere uttalte at alkohol er et bedøvelsesmiddel som nedsetter livsfunksjonene, og at jo mer de stimulerte med alkohol, jo høyere ble dødeligheten.
Et helt annet sykdomsbilde og helsetjeneste enn i dag
Til slutt har jeg lyst til å peke på at sykdomsbildet i 1918 var helt annerledes enn i dag, med helt andre sykdommer som legene samtidig måtte ta seg av. For amtet (fylket) ble det i dette året meldt om 35 tilfeller av tyfoidfeber (5 døde), 185 skarlagensfeber (7 døde), 106 rosen (7 døde), 320 kikhoste (13 døde), 125 giktfeber (1 død) og 3229 akutte diaréer med 21 dødsfall. I tillegg kom tuberkulose.
I januar 1920 skriver en lege om at fedmen øker nå som rasjoneringen er opphevet – og at folk bør mosjonere og holde seg spenstig. Det hadde tidligere stått atskillig om provianteringsrådet og rasjonering mens verdenskrigen varte (også om andre varer, f.eks. at det ikke ville bli import av kalosjer for vinteren 1918/19). Men nå er alt dette borte, folk spiser bedre og legger på seg.
Et resultat av spanskesyken var omorganiseringer og en bedre offentlig helsetjeneste som skulle gjøre landet bedre rustet ved nye pandemier. Disse forbedringene skjedde gjennom hele det etterfølgende hundreåret. Og i dag ser vi et helsevesen som ville vært ufattelig i 1918, og et landsomfattende system med helsemyndigheter som sentralt og gjennom alle våre nye medier gir regler, informerer og lager bestemmelser som var helt nye i forhold til 1918: Den gang var det ingen regler om å holde avstand i offentlig transport, i butikker, biblioteker, restauranter og på arbeidsplasser, arbeidslivet ble ikke stengt ned, folk ble ikke permittert, og milliarder ble ikke bukt på permitterte og arbeidsplasser i fare. Skoler ble såvidt stengt enn uke eller to, møter og forsamlinger ble forbudt (alt lokalt), kinoer var noe stengt, men det var ingen regler om karantene, utenlandsreiser og så videre. I dag behøver vi ikke tømme skoler, feriekolonier, prestegårder og gymsaler for å opprette nødlasaretter. Vi har sykehus og personale nok (her er ikke alle enige), og alle har krav på behandling.
Altså: Noe helt annet enn det fattige og primitive helsevesenet som ikke mestret denne overveldende oppgaven – i et samfunn så på knærne at det ikke engang klarte å skaffe likkister nok.
Legg inn en kommentar