Av Kari Joukoff – Njotarøy 2020
Hadde det ikke vært for korona-pandemien, skulle Magnus Carlsen i disse dager forsvart verdensmestertittelen sin i sjakk. I tillegg til ære og berømmelse, ville det handlet om pengepremier i mangemillionersklassen. Likevel – den som har vunnet den aller største premien noen gang ved sjakkbrettet, er faren min, Leo Joukoff – han vant livet.
Hjemme hos oss har det alltid vært sjakkbord og sjakkbrett. Pappa, Leo, insisterte på at sjakkbrikker skulle være av tre, ikke fancy materialer som bronse, stein eller bein. Jeg spurte aldri hvorfor, men kanskje det har noe med hans historie å gjøre.
Første verdenskrig og revolusjon i Russland
Den såkalte oktoberrevolusjonen i Russland i oktober 1917 var egentlig et statskupp, ledet av Vladimir Lenin og Lev Trotskij med støtte fra Tyskland. Den provisoriske, liberale regjeringen ble styrtet, og Lenins mål var marxistisk verdensrevolusjon. Dette kuppet splittet for alvor det russiske folk. Det var mange politiske grupperinger, men grovt sett ble de betraktet som røde, Leninvennlige bolsjeviker, eller hvite, som var moderate eller tsarvennlige.
3. mars 1918 ble Brest-Litovsk-avtalen undertegnet, og Russland måtte gi fra seg Finland, Polen, Ukraina, Hviterussland og de baltiske statene til Tyskland. Dette uroet mange russere, men også de allierte under første verdenskrig, som 6. mars 1918 sendte skipet HMS «Glory» til Murmansk med 150 soldater. Sovjetene (råd av folkevalgte representanter for arbeidere, soldater, bønder)i nord trengte de alliertes beskyttelse mot en overlegen finsk hær, støttet av Tyskland, som truet Moskva-Murmansk-jernbanen, havner og matforsyningen til befolkningen. På denne tiden gikk Leo på Grev Schuvalovs gymnas i Moskva. Eksamener ble avviklet i all hast, og alle guttene i klassen hans ville melde seg til kamp mot de røde. Allerede 19. februar hadde Leo gått inn i en anti-bolsjevikisk undergrunnsorganisasjon i Moskva.
Borgerkrig
Organisasjonen var delt inn i grupper på 10 personer, som bare kjente sin egen gruppe. Fra tidlig på morgenen til sent på kvelden hadde de gått med rapporter, smuglet våpen og sprengstoff og spionert, inntil «De Røde» forsto at det var usynlige fiender blant dem. Flere i undergrunnsgruppene var avslørt og nådeløst drept. En dag da Leo skulle bringe et budskap til en av lederne sine, fant han en låst dør. Mens han sto på fortauet foran døra, kom en person og skubbet til ham. «Unnskyld, min venn», hvisket han og forsvant. Leo forsto, stakk hånda i frakkelommen og fant en sammenkrøllet papirlapp. «Vokt Dem, huset er under oppsikt. Gå til nr. 3-25 Arbat». Det viste seg at sjefen deres var blitt arrestert, og at noen dokumenter var falt i bolsjevikenes hender. Og navneregistrene???
I april 1918 ble den bolsjevikiske regjeringen flyttet til Moskva, som også var blitt hovedstad – og svært utrygg for motstandere av det nye regimet. Det ble bestemt å oppløse organisasjonen, og unggutten Leo ble rådet til å verve seg i Den Røde Hær for å redde seg unna. Sent hjemme, på internatet på gymnasiet, ble han liggende å tenke hele natten. Han bestemte seg for å dra til nordområdene og kjempe med Den Engelske Hær, hvor general Miller var i ferd med å samle troppene. For å greie det, ville han prøve å lure seg inn i «vernet av jernbanen» ved å foregi at han var rød.
Inn i løvens hule
Neste morgen samlet Leo de eiendelene han kunne selge og gikk til torget. Nå var det blitt alminnelig å se folk fra borgerskapet selge sine eiendeler på torget – og like vanlig at proletarene kjøpte dem for spottpris. Slik gikk det også med Leo.
Han kom hjem med 200 rubler, tok fram dåpsattesten og forandret to bokstaver i navnet sitt for deretter å begi seg til «Kommisjonen for beskyttelse av Samferdsel og Transportmidler, samt grenser». Da Leo så de væpnede «kameratene» som sto overalt ved inngangen til den kolossale bygningen, følte han at han var på vei inn i løvens hule. Her var det travel virksomhet i alle rom. Plutselig dukket en kjent skikkelse opp. Den unge jødiske jenta gjenkjente ham, og Leo ventet skrekkslagen på at hun skulle avsløre hans virkelige navn. Året før, da hun var syk, hadde hun bedt ham om en tjeneste. Det hadde han gjort, og hun lovet ham evig takknemlighet. Hun lot som hun ikke husket navnet hans og lot ham fortelle hvorfor han var der. «Har du noen som kan gå god for deg?», spurte hun. «Nei», svarte Leo. «Jeg er kommunist, jeg skal gjøre det», sa hun.
På hvilken side sto han i borgerkrigen?
Deretter slapp han inn til intervju hos den fryktede kommissær Rykov. Her ble han konfrontert med spørsmål om hvorfor han ikke hadde meldt seg før, og om han hadde kjempet i «oktoberkampen». Rykov var tydelig mistenksom. Leo kjente godt til kampene ved «Unionen», en kinobygning hvor de røde hadde hatt stor framgang. Leo hadde kjempet på motsatt side og sett et par av gymnaskameratene sine bli slått ihjel der. Han hadde også vært vitne til de rødes plyndring av nærmeste kjøttforretning og tyveri fra alle forretningene rundt «Unionen» og kunne fortelle troverdig om detaljer fra denne trefningen, selvfølgelig med seg selv i rollen som rød. Kommisæren lo fornøyd. Etter intervjuet torde ikke Leo gå tilbake til internatet på gymnaset. Han dro til sin onkels hus, der resten av familien bodde. Neste dag måtte han inn til Moskva sentrum igjen for å bli innrullert i Den Røde Hær. Han fikk utdelt rifle og uniform og overnattet i Ohranaens (hemmelig politi) kaserne, før han kunne sette seg på toget mot Murmansk. Jernbanen fra Moskva til Murmansk var ferdig i 1917 og hadde stor strategisk betydning. Det var den Leo skulle være med å beskytte.
Farvel med det kjente og kjære
Den 1. mai 1918 var en solfylt dag i Moskva, og det glitret i gylne kirkekupler. Overalt vaiet røde flagg, Internasjonalen og militærmusikk lød i gatene, mens toget mot Murmansk satte seg i bevegelse. Leo var ikke lenger gymnasiast og medlem i «De hemmelige Sammensvergelsers Partier», men «kamerat» og tjenestemann i Ohranaen. Reisen ble et mareritt. 40 soldater ble stuet sammen i godsvogner, beregnet på 10 hester og 20 svin. Etter tre dager hadde de ikke mat, alle var sultne og de hadde to uker igjen av reisen. Det ble opprørsstemning, og kommissæren måtte ha vakt foran sin vogn. Da de nærmet seg byen Vologda, bestemte kommissæren seg for å «styrke sine underordnedes revolusjonære mager». Han beordret soldatene til å gjøre seg klar for rekvisisjon. Det var ventet et tog med lokale bønder, som skulle selge sine varer på markedet i Vologda. Da det ankom, var de røde på plass, stengte alle utganger, gikk fra vogn til vogn og plyndret fortvilede bondekoner for smør, egg og kjøtt. Ohrana-vaktene ble beordret til å ta seg stadig flere friheter til å kontrollere og rekvirere mat, gjenstander og penger fra de reisende. Leo saboterte denne ordren så sant han fikk anledning. Soldatene manglet hele tiden mat på denne togreisen, og mange ble underernærte og syke. Leo var forferdet.
Under mistanke
Tilværelsen i Ohranaen ble mer og mer uutholdelig for Leo. Han var opptatt av å nå fronten til de allierte. Engelske kryssere hadde kommet til havna i Murmansk. Troppene deres var i ferd med å gå i land. På reden lå også britiske minesveipere. Idet toget gled inn på stasjonen i Murmansk, oppdaget de kanoner rettet mot det. Engelskmennene hadde okkupert byen, og her hadde de røde ingen sjanse, hvis ikke de ville ta imot et tilbud om samarbeid. Det gikk rykter om at en nasjonal, hvit hær skulle dannes. Men Ohrana-kommissærens ordre var klar. Desertører eller overløpere ville bli skutt. Leo var nær målet for den grusomme reisen, men hvordan skulle han greie å komme seg over til de allierte og senere inn i Den Hvite Hær? Kommissæren og hans menn hadde allerede fattet mistanke til Leo og satt ham under observasjon. Sammen med fire andre unge menn ble han plassert i en egen vogn med tre vakter. Da de sakte begynte å rulle sydover, syntes slaget tapt for Leo – han fryktet for dødsstraff.
Et skikkelig «sjakktrekk»
«Er det noen her som vil ta et parti sjakk?» ropte en av vokterne. Ingen svarte. Han ropte en gang til. Leo meldte seg. Litt nedlatende nikket vokteren fram en aksept. Han tenkte sikkert at den unge gutten ble en lett match. Men Leo hadde spilt sjakk fra han var fem år gammel og hadde god trening fra Grev Schuvalovs gymnas, hvor han var en av de beste. Allerede etter første trekk forsto Leo at denne offiseren ikke var noen stor sjakkspiller. Leo la en plan og strategien var klar. Han ville prøve å få opp spenningen. All oppmerksomhet var rettet mot sjakkbrettet. Offiseren ble dratt inn i dyp konsentrasjon, og de andre i vogna fulgte spent med. Leo lot Ohrana-vokteren ta en løper og et tårn fra ham. Vokteren var tydelig fornøyd med seg selv, og la ikke skjul på det. Så dro Leo til. En løper, fire bønder og begge hestene ble tatt fra vokteren, som tydelig følte seg ubekvem og brukte lang tid på å tenke gjennom neste trekk. Det ville gå ut over hans ære om denne guttungen skulle vinne over ham i påsyn av de andre i vogna. «Kan jeg få gå på toalettet?», spurte Leo rolig på et tidspunkt da det neste trekket var vokterens. «Ja, ja!» Vokteren viftet ham vekk med en irritert mine. Leo skyndte seg mot toalettet, grep en rifle og kastet seg ut av nærmeste dør. De hadde nylig gjort en stans, og toget hadde ikke nådd full hastighet, så fallet gikk greit. Han rullet ned i en grøft og beveget seg i motsatt retning av toget. Ganske snart hørte han at det ble skutt etter ham, men toget stoppet ikke. Bare sjakkpartiet stoppet brått.
Møte med allierte og spanskesyken
Leo kom seg til byen Kandalaksja i Murmansk oblast (fylke). Der fant han fram til kasernene hvor de engelske landgangstroppene var losjert. Hit kom han i uniformen til Den Røde Arme og skulle forklare seg. Han kunne svært lite engelsk, men heldigvis dukket det opp en offiser som han kunne kommunisere med på fransk. Han lyttet til Leos historie, og Leo ble opptatt i den russisk-britiske militæravdelingen på 60 mann. Her oppholdt han seg i seks måneder og kom til hektene igjen med nok mat og søvn. Men i juli 1918 kom amerikanske forsterkninger, «Polar Bear Expedition», og brakte med seg spanskesyken. Det ble antydet at mer enn 4.000 personer om bord var blitt syke. Smitten bredte seg raskt. Både offiserer og soldater fra alle nasjonaliteter ble rammet og mange døde. Leo var heldig og ble frisk.
Nederlag og flukt
20. november 1918 gikk Leo over i den Hvite Nordrussiske Arme. Da hadde han fylt 18 år. Som vi vet, greide ikke de hvite å få til noen samordnet motstand, og 19. februar 1920 invaderte de røde Arkhangelsk. Leo var sendt dit for å gå på kurs. General Miller forsto at de måtte evakuere, men nølte helt til det ble akutt og kaotisk. Da begynte et nytt kapittel i Leos liv, flukten fra fedrelandet. Igjen skulle han stå ansikt til ansikt med døden og unnslippe. I Arkhangelsk lå skipet «Kanada», som Leo håpet å flykte med, men dette skipet hadde allerede lagt fra kai da han kom løpende dit. I kaoset kom han seg med et annet skip og deretter over i isbryteren «Kusma Minin». Det viste seg at de røde tok «Kanada», massakrerte alle flyktningene om bord og startet jakten på «Kusma Minin». Det ble en kamp på liv og død, før isbryteren fant en trygg havn i Norge. Nærmere 1.000 russiske flyktninger, militære og sivile, kvinner og barn kunne gå i land i Trondhjem 6. mars 1920.
Etterskrift: Teksten er basert på hva pappa fortalte, men i hovedsak på utdrag av manuskript til ei bok han planla. Dette – og dagboka hans fra flukten, som tegningene er hentet fra, er etter hans død oversatt fra russisk. Her står det ting han aldri snakket om, og som bidrar til å forstå «denne merkelige mannen», som presten beskrev Leo Joukoff som, da han ble begravet på Nøtterøy kirkegård. «Sjakk matt» etter 83 begivenhetsrike leveår.
Note: Ohrana betyr vern og var opprinnelig tsarens hemmelige politi, som skulle beskytte regimet mot opprør og terror. Ble offisielt avskaffet i 1917, men i pappas beskrivelse blir Ohrana fortsatt brukt, men nå som vern/hemmelig politi/militære for de røde. Det er litt merkelig, for bolsjevikene opprettet sitt eget hemmelige politi, Cheka, som senere utviklet seg til sovjetstatens KGB.
Legg inn en kommentar