Gummistøvler hadde ikke Svanhild fra Glomstein…

Av Morten Furvann (Njotarøy 2011)

Framhuset på Glomstein gård. (Foto utlånt av Svanhild Furvann)

Om hvordan det var å være bondebarn i 1930-årene

Nøtterøy har forandret seg drastisk, som de fleste andre steder i verden. Hvis vi som nå er unge, kunne reise bare om lag 50 år tilbake i tiden, ville vi knapt nok kjenne oss igjen her. De fleste tror at folk på Nøtterøy levde av det havet hadde å gi, og det er for så vidt riktig, men det er ikke hele sannheten.
Denne artikkelen er skrevet i 1983 for skoleavisen på Borgheim skole.

Mange familier levde av andre ting enn havet, for eksempel jordbruk. Dette er beretningen om en familie som gjorde nettopp dette.

Stein i potetåkeren

Familien Skar bodde på en liten gård i Glomstein på vestsiden av øya. Svanhild vokste opp her, sammen med ti søsken og to foreldre. Hun kan fortelle litt av hvert om hvordan det var å være barn i mellomkrigstiden. På gården var det nødvendig at alle som var store nok, hjalp til. Det var mye å gjøre, fordi jordbruket på den tiden var på mange måter primitivt, og mesteparten ble gjort uten maskiner.

– Hva slags oppgaver ble dere barn satt til?

Vi hjalp til med det meste. Om våren var det potetsetting som sto på programmet, og da gikk jeg ofte bak plogen for å plukke stein. Det tok på, så det hendte ikke så sjelden at vi tråkket steinene ned i jorda. De som kom bak oss igjen for å sette potetene, oppdaget det selvfølgelig hver gang vi fusket. Da fikk vi høre det!
Hun ler.

Høyonn og potetferie

Senere på året, omkring St. Hans, var det høyonn. Da var det varmt og lite trivelig å jobbe, men onna måtte unnagjøres, så det var ingen bønn. Vi var misunnelige på andre som ikke hadde gård og kunne bade så ofte de ville. Men vi tok oss da tid til å bade inna imellom, vi også.

Svanhild melket kuer fra hun var ti år omtrent. Det ble også gjort for hånd, for melkemaskin hadde de ikke hørt om en gang. Melken måtte stå klar på hovedveien klokka kvart over seks om morgenen. Om høsten skulle det, som det ligger i ordet, høstes inn. Alle hadde fri ei uke fra skolen hver høst.

Denne uka blei som regel brukt til potetopptagning, og den kalles den dag i dag av mange for «potetferie».

Svanhild feier med piasavakost foran brønnhus. (Foto utlånt av Svanhild Furvann)
Selvberging og salg

– Hva ble det dyrket i Glomstein?

Vi dyrket korn, høy, poteter og gulrøtter på de om lag 60 målene med jord som hørte til gården. Vi solgte det meste av det vi dyrket og høstet, men vi beholdt selvfølgelig nok så vi hadde til dyra og husholdningen.

– Du nevnte at dere dyrket korn, men dette måtte vel treskes? Jeg går ut fra at en skurtresker slik vi har i dag, ikke var kommet inn i jordbruket på den tiden.

Vi hadde ingen skurtresker som kjørte rundt på jordene, derimot hadde vi et treskeverk som sto fast på låven vår. Det ble drevet av en hestevandring ute på gårdsplassen. Treskingen tok hele fjorten dager, det ble gjerne gjort senhøstes og da var det kaldt. Når treskingen pågikk, holdt vi på fra nitida om morgenen til det ble mørkt ved fem-sekstida. Vi barn hadde mye tungt arbeid å utføre da, og du verden så møkkete vi ble av alt støvet fra treskeverket.

Lite fritid

Det ble lite fritid for Svanhild og de ti søsknene hennes. Bortsett fra når ett eller annet gikk i stykker, slik at arbeidet måtte innstilles, var det lørdagsettermiddagene og søndagene de hadde fri. Når de lekte, slo de for det meste ball og badet i sjøen. Gården ligger helt i vannkanten, så det ble ikke langt å gå. De fikk ikke lov å gå langt vekk fra hjemmet, det var ikke ofte de så fremmede mennesker, kan hun fortelle. Byturer hørte med til sjeldenhetene, som oftest bare et par ganger i året. Skolen og butikken var den eneste form for miljøforandring.

Arbeid foran skolen

Hva med skolen når dere hadde alt arbeidet hjemme?

Av og til kunne det nok bli så som så med skolegangen, så leksene ble som regel gjort etter en lang arbeidsdag. Da var vi naturligvis trette og slitne.

Hun forteller at de stort sett hadde samme fag på skolen da som nå. De gikk på skolen bare annen hver dag, og de hadde seks timer. Skolen startet klokka halv ni og sluttet to. Men kroppsøving hadde de ikke, kroppen var i toppform, for ingen lå på latsiden på den tiden. Det eneste var en og annen time ned ballslåing. De fleste barna i søskenflokken gikk bare folkeskolen, som barneskolen het da, Svanhild også.

Postkort fra Tømmerholt 1914. Skolen øverst til venstre.
Klær og sko

– Var det stor forskjell på fattig og rik?

Ja, forskjellen på by og land var veldig mye større da enn nå. Det var særlig hvalfangerfamiliene som overgikk oss andre i alt. Vi som var mange, måtte være nøysomme og forsiktige. Vi fikk et par sko om våren, og et par støvler om høsten. Av klær hadde vi bare så vi kunne få skiftet. Gummistøvler fantes ikke, så hvis det regnet, var vi klissvåte på bena.

Hjemme hos oss ble klærne sydd av de eldste søstrene mine. Den eneste formen for tøy vi kjøpte, var undertøy. Jeg nevnte tidligere at vi badet så snart vi hadde en sjanse, men vi hadde ingen badedrakt. Vi badet i undertøyet eller splitter nakne. Men det var jo ikke slik trafikk på strendene da, skynder hun seg å føye til.

Sparsomhet var en dyd

Sykler hadde vi ikke, bare en felles på gården slik at vi kunne lære å sykle. Ikke hadde vi noen mengde med leker heller, det kunne være en dukke da vi var små og en kjelke da vi ble eldre.

Vi spiste for det meste flesk til middag, vi hadde jo dyr på gården. Pålegg var som regel en slags prim som vi laget selv. Brus drakk vi ikke, det ville bli altfor dyrt å kjøpe til alle.

Kjøtt og flesk var ikke å få kjøpt i butikkene, nevner hun, det ble solgt på torget om lørdagene.

Senger og sengetøy måtte det naturligvis også spares på. To og to gutter og to og to jenter lå sammen i enkeltkøyene. På rommet der Svanhild lå, var det tre senger. Den eneste gangen det ikke ble spart på noe når det gjaldt klær, var til konfirmasjonen. Da ble de dresset opp fra topp til tå.

– Men når noen hadde bursdag eller til jul, da løsnet dere vel på livreima?

Nei, til jul hendte det vi fikk en gave, og da var det bestandig noe nyttig. Bursdager ble aldri nevnt med et ord, vi fikk ikke gaver eller holdt selskap.

Da jeg ble konfirmert, var bare familien tilstede, ingen gjester. Dette høres kanskje veldig smålig ut, men det ville ha påført økonomien altfor store utgifter hvis det skulle feires med pomp og prakt.

Mange husdyr

I forbindelse med det hun forteller om konfirmasjonen, nevner hun hesten Rauen, den kjørte alle barna til konfirmasjon i kirken opp gjennom årene. Rauen ble 28 eller 29 år. Svanhild kan ikke glemme den dagen Rauen skulle avlives.

Rauen hadde vært hos oss hele livet, vi var veldige glade i den. Dagen den skulle avlives, ble den leiet, og da den nærmet seg målet for turen, skjønte hesten hva det var. Det ble en forferdelig dag. Den ene av de to som skulle avlive den, greide det ikke, men jobben ble gjort allikevel.

I Glomstein hadde de en god del dyr, hester og en fem-seks melkekyr. Griser og høns, katter og bikkjer hørte også med. De hadde gjerne tre katter den gangen, de fikk ikke mat, den måtte de fange selv. På den måten kunne de holde gården noenlunde fri for rotter og mus. Dyrlegen var oftere hjemme og så til dyrene enn legen var for å se etter oss, – føyer hun til med en latter.

Svanhild Furvann f. Skar. (Foto utlånt av Svanhild Furvann)
På nippet til nød

– Til slutt, var det noen gang nød på Nøtterøy?

Av og til kunne det grense til det for enkelte. Det ble satt i gang nødsarbeid rundt omkring på øya for å hjelpe folk, slik at arbeidsledige skulle få noe å gjøre. Faren min deltok en gang oppe på Tinghaug. Der den nyeste av de to bygningene ligger nå, ble en nokså stor kolle sprengt bort en vinter. En annen gang ble det satt i gang arbeid med å snauhogge hele Øraskauen.

Tankene går gjerne tilbake til disse tidene når en hører om den økende arbeidsledigheten i dag. La oss håpe at vi ikke opplever noe slikt om igjen. Vi som var barn i Glomstein for femti år siden, var i hvert fall ikke arbeidsledige, slutter hun.

Etterord

Denne artikkelen skrevet for skoleavisen ved Borgheim ungdomsskole i 1983. Intervjuobjektet er Svanhild Furvann, f. Skar, som er forfatterens farmor. Hun ble født i 1919 og giftet seg i 1939 med Halfdan Arthur Hansen. De fikk fire barn, som Svanhild fikk hovedansvaret for, fordi mannen seilte i utenriksfart. Etter to år ute var han hjemme en tid, før han tok to nye år på de syv hav. De bygde hus på Tømmerholt. Halfdan gikk i land på 60-tallet. I 1962 tok de navnet Furvann, fordi naboen også het Halfdan A. Hansen. De flyttet i 2000 til Doktorgården der Halfdan døde i 2006.

Svanhild bor nå på Gipø bo- og behandlingssenter.

Follow Morten Furvann:

Spesiallærer/adjunkt

f. 1968 på Nøtterøy. Spesiallærer/adjunkt ved Melsom vgs. Igjen bosatt på Nøtterøy.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.