Konfirmasjonsdressen

Kåre R. Strandli:

En førstereisgutt fra Nøtterøy

Dressen fikk jeg i 1948 og ellers er det i grunnen ikke noe mere å si om den. Hver julekveld kom den på og det var det! Men den var alltid med, for sikkerhets skyld. Slik var det i mange år; inntil jeg endelig ble kvitt den. Og det er dette denne historien forteller om. Det var i midten av september og D/S «Kristianiafjord» siger langsomt, på høyvann, inn mot dokkene i Le Havre. Noen av oss holder til oppe på bakken, klar med anker og fortøyninger: Småpraten går. I kveld skal vi ha en skikkelig fest. Skipperen har lovet landlov til de fleste og nå skal det feires at vi er oppe i Nord-Europa igjen.

Det hadde vært en dårlig tur, uhell og ulykker hadde fulgt oss helt fra vi lå i Hamburg for 6 måneder siden. Det var da vi fikk ordre om å gå opp igjen til Helsingør for en ekstra ladning sement. De nedre rommene var allerede fullastet og de nye 1500 tonnene ble stuet inn øverst. Resultatet var 12 graders slagside. Skipperen og styrmann var meget betenkte og ville stue det hele om, men folk fra rederiet kom ned og fikk klarert skipet. «Det tar oss aldri i verden gjennom Suezkanalen», sier skipperen. «Vi har ordnet det også», sier rederiet, «og forøvrig er skipet solgt til grekerne og skal overleveres fra Norge i oktober. Så her gjelder det å komme av gårde.» Og dermed stakk D/S «Kristianiafjord» kursen sørover med 12 graders slagside.
De gamle turbinene fra 1921 hadde problemer med disse 12 gradene. Chiefen og de andre i maskingjengen sto på dag og natt, men det var noe som var fundamentalt galt uten at det egentlig var mulig å si hva.
Jeg tror det var dette som tok knekken på Chiefen. Han knakk bokstavelig sammen og ble fraktet i land i Aden. Han var bevisst og vinket til oss der nede fra båten, men han døde der inne på hospitalet om kvelden.
Det var nå annenmesteren som overtok. Men etter at Chiefen var borte, ble det bare tull med han. Som regel ruslet han rundt på dekket, litt småfull og lallet om at snart gikk hele greiene der nede i lufta. Men han var tydeligvis virkelig nervøs, for det hele endte med at han låste seg inne på lugaren med en mengde brennevin. Etter noen dager ble det et forferdelig bråk der inne, Styrmann og donkeymann måtte slå opp døra, og der drev annenmesteren å slåss med de forskjellige dyrene han så – slanger, krokodiller, kjempeedderkopper og enda litt til. Det var ikke rart at han var redd. De bandt ham fast til køya og messegutten fikk beskjed om å gå inn der hver annen time. Og så ordnet det seg etter noen dager. Men da hadde tredjemaskinisten overtatt maskinen.
Han var en ung mann utdannet i Sjømilitære Korps – det var hans første tur i handelsflåten. Han lekset opp for skipperen at farta måtte ned fra 11 knop til 7 ellers ville kjelene gå i lufta. Skipperen brummet, men farta ble 7 knop. Og i Mombasa får «tredjen» laget nye sikkerhetsventiler som ga maksimalfart 7 knop.
På vei nordover igjen gikk det noe galt med evaporatoren, den som lager ferskvann til kjelene. Altså måtte vannet taes fra ferskvannstankene. Dessuten gikk frysa i filler. Det var i august og stekende hett oppover i Rødehavet. Allerede etter et par dager stinket det forferdelig – maten måtte dumpes. Så i dagene oppover mot Suez levde vi stort sett på vann og brød pluss marken i brødet.

Kopralusa kommer!

Ferskvann til vask var helt utelukket, kjelene trengte sitt. Og så kom kopralusa. De vandret i millionvis opp fra lasterommene, gjennom garneringa og inn på lugarer og messer. Det var bare å la dem gå. På frivakta kunne du kjenne en fem, seks tusen lus som gikk gjennom svetten i endeløse rekker. Sopte du dem av et øyeblikk, var de der rett etterpå. I enda større mengder. Det var bare å la dem marsjere, de hverken stakk eller klødde, men de kilte. Og så var det den forferdelige lukta, den søtlige, litt kvalmende lukta. Lugarkameraten min, en annen lettmatros, og jeg lette stadig vekk gjennom lugaren for å finne ut av dette. Vi var på alle tenkelige og utenkelige steder. Vi brøt oss til og med inn i garneringa, men ingen ting var å finne. Resultatet var bare enda flere millioner kopralus i lugaren. Så vi resignerte – og regnet med at stanken kom nedenfra lasterommet, og det var det. Oppe i Port Said holdt skipperen et slags skipsråd. Skulle vi gå inn til en italiensk havn og få reparert, eller skulle vi prøve å ta oss nordover og hjem. «Det går bra med de 7 knopene vi har nå.» sier tredjen og så er vi alle enige. Det går nordover. I
Middelhavet blir kopralusa borte, men lukta der inne på lugaren er like ille. Langsomt går det videre nordover med stadige anløp for å få ferskvann. Nå er vi i Le Havre med landlov. Og den skulle være skikkelig, konfirmasjonsdressen skulle på. Men først skulle endel last i land, og etter utskei kommer styrmann akterover å sier at vi skal gå klokken åtte neste morgen, på høyvannet. Ellers kommer vi ikke ut. «Dere får sørge for å være klar fra klokka seks,» sier han, «jeg holder meg ombord.» Dermed er det å gjøre seg fin, dusje i ferskvann og finne fram ei skjorte og trekke fram konfirmasjonsdressen lengst inn i «lockeren». Prikken over i’en var selvfølgelig å ta på seg blåjakka – og det var da jeg kjente noe rart og bløtt inne i den ene lomma.

Skipperen kom — til slutt

Problemet med den forferdelige lukta var løst. Nede i lomma lå restene av en diger troperotte som hadde gått i oppløsning. Den hadde blitt fanget der inne i konfirmasjonsdressen et eller annet sted nede i Rødehavet og selv om det ikke hadde vært av vond mening fra rottas side, hadde den derifra bokstavelig forpestet tilværelsen for oss inne på lugaren. Konfirmasjonsdressen ble dumpet den kvelden, men jeg kom meg nå i land med diverse lånte klesplagg. Gutta syntes jeg så riktig bra ut.
Om morgenen ble det forøvrig et ekstra spennende innslag. Vi måtte, som sagt, komme oss ut på høyvann. Da var alle vel ombord, men ikke skipperen. Styrmannen travet utålmodig fram og tilbake ved landgangen, ringte rundt til hospital og politi. Der lå forklaringen – han hadde i løpet av natten blitt satt inn for et eller annet med en regning eller noe sånt – han hadde vel blitt sinna fordi han hadde blitt lurt!
På politistasjonen hadde han prøvd å forklare franskmennene at han var kapteinen på 10.000-tonneren som skulle ut på første høyvann. De hadde selvfølgelig ikke trodd et bøss på det han sa, om de nå hadde forstått noe. Resultatet var at skipperen ble enda mere sinna, og så låste de han inn i kasjotten. Det var telefonen fra styrmannen pluss noen hundre franc som fikk han ut. Og så seg vi ut fra Le Havre, med skipperen, men uten konfirmasjonsdressen.