«Lots-Patent meddeles under Over-Lotsens Haand»

Loser, havner og farvann på 1700-tallet
Helge Paulsen:

Loser og losing har vi hatt i århundrer. Så lenge skip har eksistert, har det vært behov for kjentmenn i vanskelige og farefulle farvann – som i våre farvann. Det har også meget lenge eksistert lover og regler for bruk av los. På 1200-tallet hadde Magnus Lagabøters landslov bestemmelser om losing. Men et offentlig organisert \losvesen fikk vi ikke før i 1720, da losordinansen (1) kom.

Av materiale som er bevart i arkivene, kan vi se hvem som på våre kanter var de første offisielle losene, med offentlig godkjennelse og med avlagt ed til myndighetene. De ble ansatt i begynnelsen av 1721. Vi finner navnene deres og opplysninger om dem i en losrulle (losliste) fra 1732.(2) Før 1720 hadde det riktignok vært enkelte kongelige loser, loser med losbrev, men som regel kunne hvilken som helst kjentmann påta seg losing.
Losordinansen av 1720 fastslo at det skulle være en loskaptein for det nordenfjelske og en for det sønnenfjelske Norge. Loskapteinene, som senere ble kalt overloser, skulle organisere losvesenet og ansette losene.

Bolærnelosene

Losrullen fra 1732 er utarbeidet av loskapteinen (overlosen) sønnenfjells. I den gir han losene fra Fredrikshald (Halden) til Åna-Sira et nummer i rekken, og det fylles ut rubrikker for dem under følgende overskrifter:

Navne og til Navne og hvor de erre Fødde;
Hvad tiid de af mig til Loots er indsat;
Hvor gammel;
Om de er gift;
Om de bruger Gaard og hvor de boer;
Om de har faret ved Søen og hvor lenge;
Om de har tient udi sidste Kriig og Hvor lenge;
Deres Capasité.

De “egentlige” Nøtterøylosene finner vi her i listen under overskriften “Bollerene. Efter Reglementet skal være 6 Lootser.” Den første av de seks “Bolærnelosene”, nr. 54, er Niels Andersen Stranden. Han er innsatt som los den 15. februar 1721, han er 47 år gammel, han er gift. Og han “Boer ved Grindholmsund ved Stranden”. Nils Anderssen bor altså i Stranda, ved Vrengen. Sigurd Unneberg har også funnet ham der og nevner ham i gårds- og slektshistorien.(3)
Har han fart til sjøs, og hvor lenge? Jo, han har: “Faret fra Barns been”, sier loslisten om ham.
Har han gjort krigstjeneste? Ja, 6 år, og han er “af Cammer Herre Gabel indsat til Lotz 1716”.
Det var krig med svenskene og Carl den tolv-te, og både krigsflåten og handelsskipene trengte sikker losing. Nils Andersen og flere andre ble av kammerherren gjort til kongelige loser, flere år før vi fikk et offentlig losvesen i 1720.
Nils Andersen hadde de rette kvalifikasjoner; han var kjent overalt innenfor Færder og på begge sider av fjorden. Dette var hans “kapasitet”: “Efter aflagt Mundtlig og skriftlig Eed, er hand bekient fra Søen og ind udi alle Havner og Stæder inden Færder ligesaa til Friderichshald og Friderichstad, Væster efter til Stavern, Laurvigen og Langesund.”
Nr. 55 er Lars Olsen Aarøe.(4) Det oppgis ikke når han ble innsatt som los. Han er 39 år gammel og gift. Han “bruger 1/2 part udi Syndre Aarøe hvor hand boer”, og han har i 17 år “faret ved søen”. I siste krig tjente han 7 1/2 år.
Han er “bekient fra Søen til alle Havner og Stæder udi Christiania Fiorden” og vel bekjent på alle ordinære ankerbunder, så og til Fredrikstad og vestefter til Tønsberg, Stavern og Larvik.
Nr. 56: Gunder Olsen Buer: Han ble innsatt som los den 15. februar 1721, var 39 år gammel og gift. Han “bruger en Pladz”. Han har fart til sjøs “fra Barns been”, og i siste krig tjente han 10 1/2 år. “Efter aflagt Eed, er hand bekient fra Færder til Friderichstad, Holmen, Larkollen, Sohn, Drøbach, Christiania til Strømmen, Holmestrand, Aasgaardstrand, Giersøe, Tønsberg og Bolleer skiærene saa og paa Grunde hvor Ancker Bund er i melle(m) oven Specificerede Stæder.” – Hvor han bodde på Buer eller hvilken plass under Buer eller Buerstad han hadde, vet ikke forfatteren.
Nr. 57: Casper Olsen: Hvor han er fra, er ikke anført. Han ble innsatt som los 25. juni 1726, er 48 år og gift og “bruger en øe Gaard”, er altså gårdbruker på en av øyene. 18 år har han fart til sjøs, og han gjorde krigstjeneste i 5 år. Etter avlagt ed “Tilstaaer han at være bekient fra Færder til Gresvig, Holmen, Larkollen, Sohn, Drøbach, Christiania ja Strømmen udenfor Drammen, Aasgaardstrand, Jersøe, Tønsberg og Bolleer skiærene saa og paa alle Ancker Pladser i mellem oven Specificerede stæder”.
Nr. 58: 011e Jessen Gaasøe. (5) Han ble innsatt som los 15. februar 1721, er 34 år gammel og gift. Han “bruger Gaasøe hvor han boer.” Han har “faret ved Søen” i 4 år. Han har “ei tienet”, altså ikke vært i krigstjeneste, men ble allerede i 1716 “til Lotz antaget” etter kammerherre Gabels ordre. Han har avlagt eden skriftlig og muntlig, og ifølge eden er han kjent med farvannene til “Friderichstad, Holmene, Larkollen, Sohn, Drøbach, Christiania, Strømmen uden for Drammen, Holmestrand, Aasgaardstrand, Jersøe og Bollerene, sambt paa aller Grunde i mellem oven Specificerede stæder”.

Svensk los fra “Viksiden”

Den sjette, nr. 59, er “011e Anderssen Wigwæring fød paa Wigsiiden”. Han ble innsatt som los 15. februar 1721, er 28 år gammel og ugift. Han “Er hos sinne Forældre som har sig nedsat paa Nøttrøe her i Landet”. Han har “ei faret med Skibe” og “ei tienet”, men han har nok
likevel gode kvalifikasjoner, for om ham sies det følgende:
Losen Ole Anderssen Vikværing, født på Viksiden, (6) her til Landet ankommen med sine foreldre og har nedsatt seg å bo “paa Nøttrøe Landet udi Jarlsberg Grevskab”. Han selv akter å innlate seg i ekteskap og likeledes nedsette seg her i Norge. Han “er af mig (overlosen) antaget til Loots formedelst anførte Omstændigheder og at han er vel bekient og flittig udi Lootsningen, sambt at hand paa Wigsiiden er og bliver bedre bekient, Item at andre langs Kusten paa Wigsiiden boende kunde ved hans gode medhandling søge at nedsette sig her i Riiget, og bruges som Lootser paa den Svendske siide om fornødiges”. Bemeldte Ole Anderssen har avlagt troskapsed, heter det videre, og han har angitt seg å være kjent fra Færder til Fredrikshald, Fredrikstad, Holmen, Gressvik, Larkollen, Soon, Drøbak, Christiania til Strømmen utenfor Drammen, Åsgårdstrand, Jersøy, Tønsberg, Bolærne, “sambt paa alle Grunder i mellem oven Specificerede stæder”.
Den unge svenskfødte losen er altså vel kvalifisert til å lose i Oslofjorden. Hvor foreldrene og han slo seg ned på Nøtterøy, er ikke så godt å si, men kanskje har han etterkommere her i dag.
Dette var de seks losene som vi kunne kalle de offisielle Nøtterøylosene i 1732; de hørte alle til Bolærnes losdistrikt. Men det var egentlig flere Nøtterøyloser: I 1732 hørte to Nøtterøyloser til utenfor Bolærnes distrikt. Det nye losreglementet hadde organisert losene i vårt nabolag i enda to slike distrikter – som på 1800-tallet ble kalt losstasjoner, en litt misvisende betegnelse. Losstasjonene var altså de distrikter losene var forpliktet til å bo innenfor. De to andre losdistriktene her var Sandesund og Thiømøe Landet og Tønsberg og Melsomvik. Det første omfattet etter reglementet 6 loser, det siste bare 2. Årøysund losdistrikt eller losstasjon kom langt senere.

Lens med spilet fokk. (Fra Eilert Sundts artikkel "Lods-skøyten" i Folkevennen 1864).
Lens med spilet fokk. (Fra Eilert Sundts artikkel “Lods-skøyten” i Folkevennen 1864).

Bolærneloser til Tjøme

Under Sandøysund og Tjøme finner vi som los nr. 61: Anders Hanssen Bierkøe fød paa Walløer.
Av loslisten framgår det at Anders Hanssen på Bjerkøy, født på Hvaløy, ble innsatt som los for Bolærne den 4. desember 1721, men så den 4. februar 1727 ble overført til los for Sandøysund. Han var 39 år, gift og “bruger en Øe Gaard”. Av Sigurd Unnebergs gårds- og slektshistorie kan vi se hvilken gård det var: Bruksnr. 22 på Bjerkøy, som han hadde i årene 1714-46. (7)
Loslisten sier videre at Anders Hanssen hadde “faret med store Skibe 4 Aar”. Med hensyn til krigstjeneste hadde han “ei tienet men været Kongl. Lotz siden 1716.” Som de fleste andre losene var han kjent og kunne lose fra sjøen og inn i hele fjorden, på østsiden i havnene fra Fredrikstad til Christiania og på vestsiden fra Christiania til Larvik og Stavern.
Under Sandøysund og Tjøme hørte også los nummer 64:
“Annon Mogenssen fød paa Bollerene”. Han var 15. februar 1721, altså blant de aller første, innsatt til los for Bolærne, og så 4. februar 1727 som los “for Sandesund som er nest ved”, står det i losrullen. Han var 43 år gammel og gift og “bruger Bollerene under Residentz Gaarden Jarelsberg”. – Det må vel skyldes en omorganisering at de to Bolærnelosene Anders Hanssen og Anund Monssen samtidig – 4.2.1727 – ble overført til Sandøysund. De fortsatte å bo på Bjerkøy og Mellom Bolæren. (8)
Anund Monssen var som de øvrige losene kjent i hele Oslofjorden, og inkludert var Tønsberg, Jersøy og “Bolleer Skiærene” – rimelig nok, siden han var født på Mellom Bolæren og bodde der hele livet. Hans fartstid er ikke oppgitt. Han har ikke gjort krigstjeneste, men var “udi Aaret 1716 efter Cammer Herre Gabels Ordre indsat til Lotz”. – Dette var under Den store nordiske krig, og kammerherren var nok viseadmiralen Christian Carl Gabel, som ville omorganisere den dansk-norske marinen; da var losvesenet viktig, og det kom da også til å ligge under admiralitetet i København.
Under losdistriktet Tønsberg og Melsomvik er det bare registrert en los i listen fra 1732, selv om reglementet sa at det der skulle være to. Denne ene var en Christopher Larssen fra Tønsberg by; han hadde “Stedse faret ved Søen” og var 44 år. Han er den eneste av alle de nevnte losene som har Årøysund på sin liste over havner og innseilinger som han kjenner:
“Ind og ud af Tønsberg, Melsumvig, Stavern, Laurvigen, Sandesund, Jersøe og Aaresund”, står det om ham i loslisten. Men naturligvis kunne både “Bolærnelosene” og mange andre lose inn i og ut av Årøysund.
Losdistriktene på vår side av fjorden, fra Drammen og sørover, var i 1732 Drammen, Strømmen (Strømm), Holmestrand og Aasgaardstrand, Bolleerene, Sandesund og Thiømøe Landet, Tønsberg og Melsumvig, Sandefiord, Laurvigen, Stavern, osv. Det var losoldermann i Drammen og i det daværende Strømmen, men ingen i distriktene sørover før i Larvik (Elias Wulf) og Stavern. Senere kom det losoldermann også i Tønsberg og i Sandøysund.

Tør ikke skjære inn under le låring, da sjøen er for høy. Losen må derfor jumpe i sjøen og hales over i en ende. (Fra Eilert Sundts artikkel "Lods-skøyten" i Folkevennen 1864).
Tør ikke skjære inn under le låring, da sjøen er for høy. Losen må derfor jumpe i sjøen og hales over i en ende. (Fra Eilert Sundts artikkel “Lods-skøyten” i Folkevennen 1864).

Strenge krav for å få lospatent

Etter losordinansen av 17209 kom det utover i århundret flere forordninger som utfylte eller endret de første bestemmelsene om losvesenet. I den store Forordning om Lotsvæsenet udi Norge av 19. mai 1763 finner vi de bestemmelser om loser og losing som gjaldt gjennom det meste av 1700- og 1800-tallet.
Losene hadde en losoldermann over seg, og over losoldermennene var overlosen. Den som ble antatt som fast los, skulle være over 35 år. Han skulle prøves av oldermannen og to av de eldste losene, og det ble stilt strenge krav: “..hvorvidt han er kyndig i et Skibs Seil, Takkelase, Styring og Manoeuvrering, Strømmes eller Fiorders Løb, Havnenes Beskaffenhed og Dybde, Grundernes og Bankernes, Klippernes eller Skiærenes Leie, samt de til Lotsningen nødvendige Mærker, om hvilken Dygtighed ham da et Skudsmaal meddeles..” Deretter kunne han fritas fra tjeneste i marinen og “ham et Lots-Patent meddeles under Over-Lotsens Haand”. (10)
Også reserveloser kunne antas, og også de måtte prøves, avlegge troskapsed og utstyres med patent som reservelos. Alle skip hadde plikt til å ta los ombord når de skulle ut eller inn av norske havner; unntatt var norske og danske fartøyer som bare seilte i norske farvann eller mellom Norge og Danmark.

Bøter, straffarbeid og dødsstraff

Losene skulle passe opp skipene og gå dem i møte så langt utenfor de ytterste skjær at skipene var utenfor fare “og af al Magt stræbe at komme det omborde”, og ombord skulle han sette seg inn i “Skibets gode og onde Egenskaber” og etterse om ankrene var klare og det var tau nok på dekket.
På 1700-tallet brukte losene åpne båter, og de skulle ha det røde merket i seilet: “Paa det Lotsernes Joller frem for andre af de Seilende kan kiendes, skal, naar de bruge Seil, den middelste Dug i Seilene altid være rød, men naar de ikke bruge Seil, bør de have en Spryd-Stage opreist med en hvid Klud paa.” (11)

Losforordningen 1763 har detaljerte bestemmelser om plikter og rettigheter for både los og skipper, om lospenger og mye annet. Hva om ingen los var tilgjengelig ? Hvis ingen av de tilsatte loser var tilstede som de skulle, “naar noget Skib giør Tegn efter Lots, da maae enhver af de ved Udøerne og Hav-Skiærene boende Bønder, som dertil findes beqvemme, lotse Skibet ind, og derfor nyde Betaling efter Taxten”, sier forordningen (paragraf 26).
Hvis et skip i siktbart vær utenfor havn har gjort tegn etter los og ikke fått noen, og skipet av den grunn har tatt skade, skal samtlige loser i nærheten betale skaden “saavidt deres Formue strækker”. Selv om det ikke skjer noen skade, skal hver los som ikke har lovlig forfall, betale en bot på 2 riksdaler eller i alvorlige tilfelle avsettes som los “eller paa nogen Tid dømmes til Arbeide i Jern”, altså til straffarbeid.
Men losen kunne straffes verre enn det. Hvis en los setter et skip på grunn, eller loser slik at det kommer til skade, skal han – om det er skjedd av ukyndighet, feil eller forsømmelse – så langt hans formue rekker, erstatte skaden, og etter omstendighetene enten “arbeide i Jern paa vis Tid, eller væære uværdig til at være Lots mere; Men er det skeet forsætligviis, bør han hænges.” (§ 33)
Det er vel ikke sannsynlig at en los med vilje ville sette et skip på grunn, uten for å redde det fra å gå til bunns, men hvis han gjorde det, ville han altså få dødsstraff. “Bør han hænges” betyr i forordningens språk “skal han henges”.
Forordningen har straffebestemmelser for en rekke mulige forhold. For å forlate et skip ved innlosing før det er fortøyd, eller ved utlosing før det er i åpent hav, skal losen: Erstatte all skade, avsettes fra lostjenesten eller “arbeide i Jern”, alt etter omstendighetene. Hvis han forandrer sjømerker eller setter opp merker som kan “forføre de Seilende”, så skal han enten arbeide i jern en viss tid, eller – hvis det er gjort med forsett – arbeide i jern på livstid eller henges. – For å komme beruset ombord skal han bøte første gang 2 riksdaler, annen gang dobbelt og tredje gang avsettes fra lostjenesten.

Losbåt i Øresund. Maleri på porselensfat fra København. Kronborg i bakgrunnen.
Losbåt i Øresund. Maleri på porselensfat fra København. Kronborg i bakgrunnen.

Ikke ta hyre, ikke røpe hemmeligheter

Selger losen sitt seil til en fisker eller en annen som ikke er los, skal han først ta ut den røde duken av seilet, eller gjøre hele seilet rødt – ellers må han bøte 4 riksdaler. Han må ikke ta høyere lospenger enn taksten sier; straffen er inndragning og bot. Han må ikke ta hyre på noe skip uten først å ha gått ut av lostjenesten og være gjeninnført i de militære rullene; straffen er arbeide i jern. Han må ikke unnlate å melde fra til oldermannen om sjømerker (Mærker og Tønder) er forandret eller fyr ikke er tent, “under Straf at arbeide i Jern” i nærmeste festning.
En spesiell paragraf (43) i forordningen er tatt inn av sjømilitære grunner: Losen må ikke åpen-bare for noen fremmed, heller ikke en innenlandsk som ikke skal opplæres i losing, “Havnenes Beskaffenhed eller Mærker”. Gjør han det, “straffes han paa Liv, Ære eller Formue efter Sagens Beskaffenhed”. Dødsstraff er altså en mulighet.
Til å begynne med var det altså, som vi så foran, seks “Nøtterøyloser”, det vil si loser under Bolærne losdistrikt – dessuten to loser som bodde i Nøtterøy sogn, men som hørte under Sandøysund og Tjømes distrikt.
Tallet økte etter hvert, først og fremst ved at det ble ansatt reserveloser. I den daglige virksomheten var det liten eller ingen forskjell på fastlos og reservelos, men reservetiden var en slags prøvetid; den varte normalt 5-10 år. Tallet på fastloser holdt seg lenge nokså konstant – det var til enhver tid 7-8 faste helt til midt på 1800-tallet. Folketellingen 1801 registrerer 7 fastloser og 7 reserveloser i sognet. 1853 var det 8 faste og 11 reserver. Siden ble det flere: I 1859 9 faste og 6 reserveloser, 1860 12 faste og 5 reserver.
I 1885, da losvesenet forlengst var organisert i “stasjoner” (som fortsatt betydde et bestemt område losene måtte bo innenfor), var det under Bolærne stasjon 1 los (Jens Sørensen, Vestre Bolæren), Årøysund stasjon 19 loser. Disse bodde i Middelborg (3 loser), Sandløkka, Årøysund og Stranda, Strengsdal, Saltbustad og Rønningen, Nordre Buerstad (2) og Øvre Buerstad, Brevik, Bakkerønningen, Torød (2), Vestre Oterbekk og Skrøslingen (2 loser). Under Valløy stasjon tjenestegjorde 2 (fra Skrøslingen og Tørfest) og under Jersøy stasjon også 2 loser som hørte hjemme i Nøtterøy kommune (begge fra Ormøybåen, den ene flyttet senere til Bjerkøy). (12)

Modell av losskøyte av hvalerbåttypen fra Fiskeriutstillingen i Bergen 1865. (Fra Gøthesen: Skagerrakkysten)
Modell av losskøyte av hvalerbåttypen fra Fiskeriutstillingen i Bergen 1865. (Fra Gøthesen: Skagerrakkysten)

Losene beskriver farvannene

Selv om losene skulle kunne kjenne innseilingene til alle viktige havner over store strekninger av kysten, var det naturligvis holmer og skjær på sine egne hjemtrakter de kjente best. Da admiralitetet i København i 1780-årene skulle ha en detaljert beskrivelse av havner og innløp og farlige grunner og skjær langs norskekysten, var det ingen andre enn losene som kunne gi en slik beskrivelse. En marineoffiser, kommandørkaptein Lorentz Henrich Fisker, fikk i oppdrag å gjøre det nødvendige, og resultatet ble et imponerende verk med følgende tittel: “Lots-Raporter over Indløb, Havne og Anker-Pladse langs den Norske Kyst fra Friderichshald til Lindersnæs i Aaret 1786 efter det Høy Kongelige Admiralitets og Commissariats Collegii Befaling indsamlede og ordnede af L.H. Fisker, Comandeur Captain og General Adjutant.” (13)
Kommandørkaptein Fisker -senere kontreadmiral og under den engelske blokaden fra 1807 sjef for den dansk-norske marine i Norge – samlet rapporter fra alle losdistriktene og utarbeidet det som er blitt kalt “Fiskers farvannsbeskrivelse”. Denne beskrivelsen har et kapittel på 12 håndskrevne sider med overskriften Tønsberg og Aarøe Sunds Oldermandskaber.
Den beskriver innseilingene til Tønsberg, til Årøysund og Vrengen, Leisteinsløpet og Huikjæla, grunner og skjær, dybder og avstander og farer ved Færder og Lille Færder, Bolærne, Fulehuk, Gåsøy, ankerplasser ved Jersøy og på Træla og flere steder, hvordan Tønsberg Tønne, Veierland og Verjøy skal passeres, og mye annet. Kapitlet er datert “Tønsberg i Sommeren 1786” og har underskriften “Oldermand og Lodse”, uten navn. Losoldermannen i Tønsberg har hentet inn opplysningene fra losene.
Beskrivelsen eller rapporten omfatter “det hele Archipel af Øer, Holmer og Skier, hvorimellem forskiellige Indseylinger findes til Tønsberg, hvorimellem Kym Øen og Nøtter Øen, saavel for deres Vigtighed og Størrelse udmærkes, og hvor imellem endeel ikke ligegyldige Havne og Anker Pladser befinde sig, der kan tiene Skibe af alle Størrelser som Tilflugts og Stoppe-Havne.”
Dette ble skrevet lenge før vi fikk Færder fyr, slik vi kjenner det i dag. Det ble reist på Tristein (Lille Færder) i 1857. Men da farvannsbeskrivelsen ble gjort i 1786, hadde det i nesten hundre år eksistert et fyr (kullfyr) på Færder (Store Færder), etablert i 1690-årene. Vi ser hvordan disse øyene var viktige orienteringspunkter i fjorden. – Rapporten skriver navnet “Færdøer”, og det er interessant, for det ligger navnets betydning nærmere enn dagens skrivemåte.

Illustrasjon fra C. Schollert: Lodsliv om Færder. Fabritius Christiania 1884.
Illustrasjon fra C. Schollert: Lodsliv om Færder. Fabritius Christiania 1884.

Færder med kullfyr og sjømerke

“Færdøer har Naturen anviist Plads saa at sige i Forgrunden af Christiania Fiorden”, derfor og på grunn av det oppreiste merke (sjømerke) er det kjennelig. Det veileder skip som er bestemt til ankerplassene ved Fredrikshald og Fredrikstad, i Christianiafjorden og i losoldermannskapene i fjorden. Og Færder er “en Anløbnings og Rætnings Punkt, saavel for Natten som Dagen, da paa samme en Kul Fyhr holdes antændt hele Aaret igjennem fra Mørkningen til Solens Opgang”.
Vi kan ikke her ta med detaljene, dybder og hvor nær en kan seile, målt i kabellengder.
“Lille Færdøer er egentlig Fiordens og Oldermandskabernes yderste Udholme eller Skiær”, de ligger en liten halvmil sør for Færder, fortsetter rapporten, og omtrent på linje med Tjømebåen (Kymøebaaen), “den yderste Fare af de man har at vogte sig for i Indløbet til Sandesund og Tønsberg Fiord”. Innseilingene til Tønsberg er “Huekiile Løbet, Leisteens Løbet, Driiler Løbet, Sandesund, Røtzesund, Østre og Vestre Tønsbergfiord”. – Drillerløpet er mellom Bustein og Drillane (sør for Leistein). Skip som egentlig skal til Tønsberg, må seile Tønsbergfjorden (Vestfjorden); de som bare vil nær byen, kan seile inn til havn og ankerplass ved Jersøy og Husvik. Det er på grunn av “Piiren” – en utgravd og innpælet renne som er tenkt å bli 8-10 fot dyp.

Illustrasjon fra C. Schollert: Lodsliv om Færder. Fabritius Christiania 1884.
Illustrasjon fra C. Schollert: Lodsliv om Færder. Fabritius Christiania 1884.

Fra Huikjæla til Jersøy og Husvik Havn

Huikjæla (Hue Kiile Løbet) er den nordligste innseiling og begynner ved de østligste utskjær i dette arkipel, heter det videre. Hui har et sjømerke:
“Hue Øen, som ligger ret Wester af disse Udskiær, og er kiendelig ved at være høy, rund, rødbrun og have et opreyst Merke, kan fra Færdøer søges og maae fortrinlig søges naar Vinden falder Østlig. Denne kan nærmes til noget over en Cabel-Længdes Afstand; og bliver ved denne Anløbning at vogte sig for een fra de anførte Udskiær udstikkende Grund i S.S.O. (:syd-sydost) 1/8 Miil, og et fra Hue Øen ligeledes i S.O. en Cabel Længde fremstaaende Rev; disse friseylte (:når disse er friseilt, altså passert) viser Gabet sig aabent; Fyldehuks Skiærene med Westen for beliggende store Holme lades om Styrbord, Hue Øerne og de til samme næsten vedhængende Øer om Bagb(ord).”
Bolærne: Mellom disse tre øyene er to ankerplasser, vanskelige å komme til, men tilgjengelige både fra sør og nord for små fartøyer. Gåsøys ankerplass, mellom Gåsøy og Hvaløy, er tjenlig for fartøyer inntil 16 fots dypgående, og den kan “fraseyles næsten med alle Winde”. Innenfor og henimot Jersøy og Husvik er overalt ankerplass, og strekningen mellom Nøtterøy (Nytter Øen) og øyene på nord- og østsiden “ansees for en temmelig god Rehd. Hvor Lodserne, hvormed man sikker vil være forsynede inden man kommer her, vil anvise tienlige Anker-Pladse…”
Jersøy og Husvik havn har vært tiltenkt et galeianlegg.14 “Er en fortreffelig Havn og kan modtage alle slags Skibe.” Orlogsskip og store fregatter kan bare finne inn- og utløp her og kan bare komme til sjøs med vinden fra W.S.W. til N.N.O. “Dersom Piiren (:Kanalen) nogensinde var bragt til sin bestemte Fuldkommenhed, ville 8 a 10 Fods Fahrtøyer kunde have udløbet herfra med alle Vinde”.
“Leisteens Løbet anløbes fra Færdøer.” Løpet beskrives nærmere, så kommer en “lige paa Indløbet til Vrængen eller Nytter Øe og Kiøm Øes mellem værende Kanal, hvor Østen for og Synden for Syndre Aarøen er en fortræffelig god Rehd”. Dens avtagende dybde mot landet og gode holdebunn samt bekvemmelighet for å kunne komme under seil med alle vestlige vinder, gjør den tjenlig for alle slags skip som søker opphold her til vinden blir føyelig.
Små fartøyer kan finne sikker ly i “Aarøe Sunds Anker Plads mellem begge Aarøeme.”
Rapporten beskriver Drillerløpet, Sandøysund og Røssesund, innseilingen til Tønsbergfjorden (Vestfjorden) med farvannet ved Tønsberg Tønne, Tallakshavn, Temeskjæret, Knattholmen, Veierland og Langøy, Saueholmen og Trælsodden.
Tønsberg Tønne “er en kiendelig Forhøyning paa det faste Land og hvorpaa fordum var et Mærke opreyst som en Tønde, er Tønsberg-Fiordens Westlige Udpynt.” Der er holmer og skjær å passe seg for, og de beskrives.

Kart over farvannene rundt Nøtterøy og Tjøme fra begynnelsen av 1700-tallet.
Kart over farvannene rundt Nøtterøy og Tjøme fra begynnelsen av 1700-tallet.

Oslebach eller Weyer Landet, Nytter og Khiøm øerne

“Øster af Aarøen og Sauholmen ligger Oslebach eller Weyer Landet, en stor Øe, som ved Fiordens Indseyling holdes om Styrbord, Norden for samme er store og dybgaaende Skibes indløb til Wrængen eller Grinholm Sundet, som adskiller Nytter og Khiøm Øerne.” (15)
“Dette krogede Sund, som desformedelst haver Navn af Wrængen, kan af alle Slags Skibe giennemseyles, haver over alt god Anker Bund fra 6 til 10 Favners Dybde, og kan derfra søges til Søes, enten ud mod de Østlige Indseylinger til Tønsberg eller til sammes Fiord med Vinderne fra 0 til W igiennem Nord.”
Også i Vestfjorden fins gode ankerplasser. Ved Trælsodden (på Stokkesiden) “og derfra tvers over til Wernøe den Nordligste Holme eller Øe i Fiorden, kan alle slags Skibe ankre og finde Sikker Leye. Fra Wernøe stikker en Grundflakke tvers over Fiorden som forvolder at ikkuns 18 Fods dybgaaende Fahrtøyer kan opseyle til Tønsberg Havn” (16)
Fra Verj øy og like til byens brygger “kan indseyles langs med West Landet, hvortil Løbet findes Mærker med Stager som ere paasatte Koster.”
Farvannsbeskrivelsen omtaler også isforholdene:
“Trællen, som er en fortræffelig Vinter Havn indenfor Giersøen og Husvig og hvortil haves Udgang fra alle de Østlige Indløb for store Skibe igiennem Giersøe Havn”. For mindre skip gjelder det samme “i Kanalerne inden eller uden om Føyens Land”.
Isen legger seg sjelden i innseilingene uten at havet utenfor kysten er tilfrosset. Det kan flere steder være farlig å legge seg til på grunn av drivis, men “man er sikker i Boflemes, Aarøesunds og flere anførte smaae Havnes Ankerpladser.” I Jersøy havn ligger isen vanligvis fra juletider til midt i eller slutten av mars, men både derfra og fra småhavnene “kan, naar det udfordres, lettelig udskiæres i aabent Vande, Kiømøe Renden eller Tønsbergfiordens Østlige Udseyling.”
I Vrengen som i Røssesund ligger isen jevnligst fra juletider til slutten av mars, i Træla og i Vestfjorden nord for Sauholmen fra begynnelsen av desember til slutten av april.
Til slutt tar rapporten fra losene for seg et problem som på 1700-tallet virkelig var et problem for skuter i vinteropplag: Mark i treverket, tremark, pæleorm. På 1800-tallet ble det brukt forskjellige blandinger av kulltjære og bek og annet som bunnstoff mot mark og groing. Enkelte skuter fikk en forhudning av tynne planker, og kopperforhudning ble nokså vanlig; siden kom jernskipene og fikk andre problemer.

Mye orm i Vrengen

– “I alle anførte Havne og Anker Pladser vide med Vished befindes Orm”, kan vi lese. Men mengden varierer med sjødybden og strømforholdene:
“Saaledes er befunden at i Wrængen ved Gammelstød hvor der er grundt Vande og ikkuns liden Strøm, er umaadelig opfyldt med Orm, da hvorimod ved Biørnehovedet, ligeledes i Wrængen hvor der er dybt Vande og stærk Strøm, ikkuns findes lidet Orm; Skibs Eyerne paa Nytter og Kiøm øe give derfore sidst anførte Sted fortrinet til Vinter Oplag for deres Skibe.”
Dette var også noe losene visste og skulle vite: Hvor i Vrengen lønte det seg å legge en skute i vinteropplag – ved Bjønnehue eller Gammelstø? (17) Foran er bare tatt med enkelte avsnitt av rapporten fra distriktets loser og oldermannen i Tønsberg i 1786. Losene kjente forholdene godt, grunner og dybder og farlige skjær og båer. De måtte kjenne seilføring og manøvrering like godt som skipperen de loset. Det ble stilt store krav til dem, ikke bare om kunnskap og dyktighet. En liten uforsiktighet eller uoppmerksomhet i en presset situasjon kunne koste dem dyrt; loven garanterte streng straff ved et feiltrinn.
Det var sjelden losen kunne lastes når ulykken var ute. Likevel kunne også losene gjøre feil. I våre farvann, de farvann som her er beskrevet, skjedde, særlig på 1800-tallet, en rekke forlis. Praktisk talt hver gang var en los ombord. Skuter gikk ned ved Tønsberg Tønne, ved Færder, ved Hui, ved Fulehuk og Bolærne, ved Hvaløy og utenfor Årøysund, og andre steder. Noen ganger gikk det menneskeliv med. Men forlisene er det ikke plass til å ta med her.

Noter:
1. Lots-Ordinance og Instruction i Søndenfieldske District udi Norge. 30. august 1720.
2. Riksarkivet. Kaossamlingen («Uplaserte saker»), pakke nr. 5: Lodsvæsen 1723, 1732, 1807. Heri: Loots Reglement og Roulle for Det Syndenfjeldske District udi Norge. Pro Anno 1732. (Inneh. bare rullen, ikke reglementet.)
3. Unneberg II (Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie) s. 713.
4. Se Unneberg II s 665.
5. Se Unneberg I s. 553, Ole Gjestsen.
6. Viksiden har vært brukt noe upresist om kyststrekningen mellom Oslofjorden og Gøtaelven og også om det svenske landskapet Båhuslen.
7. Se Unneberg I s. 544 (Bjerkøy) og 549 (Hvaløy).
8. Vi finner også Anund Monssen hos Unneberg; se bd. R s. 1216.
9. Kort resyme av ordinansen av 30.8.1720 i Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve etc. II. Deel (1699-1730), Kbnhvn. 1795. Fullstendig tekst ikke funnet i Riksarkivet, Univ.bibl. i Oslo eller i Norsk Sjøfartsmuseums bibl.
10. Forordningen 19.5.1763 § 3.
11. Sm.st § 11.
12. Tallene er fra utrykt kapittel «Losene og loslivet» i bd. 2, kulturbindet (H.P.)
13. Riksarkivet. Manuskript m. påskrift «Historisk Havne-og Anker-Plads Dictionaire over Kyst Strækningen fra Friderichshald til Lindersnæss» i Sø-Etaten, Archivsager afgivne i 1851 fra det danske Marineministerium, pk. 104.
14. Norge hadde et galeiforsvar på 1600-tallet. Galeiene var en slags kanonbåter, vesentlig til bruk i skjærgården. De hadde en viss seilføring. (Norsk Historisk Leksikon.)
15. Som vi ser, skrives navnene Nøtterøy og Tjøme på flere forskjellige måter. Nøttlendingene sa gjerne Nøttland og Tjømeland. – Vrengen: Det kan passe her å minne om at sundet heter VRENGEN, ikke «Vrengensundet», som er et misfoster. Dessverre skrives navnet stadig feil i avisene, av og til også her i Njotarøy.
16. «Wernøe» for Verjøy eller Vergøy er en uvanlig skrivemåte for dette navnet.
17. Men hvor i Vrengen er Gammelstø ? Kanskje en av leserne vet det; forf. vet det ikke.

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.