Nøtterøy (alias Nøterø) for hundre år siden

posted in: Forside, Sosialhistorie | 0

Av Einar Aaraas – Njotarøy 2019

Det er hundre år siden Nøterø – mot store lokale protester – ble tvunget til å hete Nøtterøy. Og 1919, det første etterkrigsåret, var inngangen til moderne tider på mange andre måter også.

Det ble i 1919 etablert flyfabrikk på Ørsnes, og den kraftige økende biltrafikken skapte så store problemer her på øya at herredstyret ba om å få redusert fartsgrensen fra 35 til 25 km/t på hovedveiene. Antall personbiler var kommet opp i hele 267 i Vestfold.

Da man gikk inn i året 1919, var det bare drøyt halvannen måned siden 1. verdenskrig var avsluttet. Venstreavisen Tunsbergeren – distriktets «formiddagsdagblad», som de kalte seg – innledet det nye år med disse ord: «Så begynner vi på igjen – begynner på et nytt år. Et år, som iallfall har den fordel, at det efter all menneskelig beregning ikke skal være et krigsår. Mer deri ligger jo ikke at vi skal ha fred. Der er andre kriger enn verdenskrigen. Vi har klassekamper og lønnskamper, og der er grunn til å frykte at det vil bli verre i 1919 enn i noe år i forveien.»

Fabrikkhallen sett fra sjøen, bilde tatt av fotograf Larsen tidlig i 20-årene. Den primitive jernbanen kunne frakte fly opp og ned mellom fabrikken og sjøen.

«Annerledeslandet»

Ja, dette ble et år hvor Europa var preget av voldsomme politiske kamper og direkte nød. Men Norge – som hadde vært nøytralt, og unngått krigen – var den gang som nå «annerledeslandet». Det var mangel på mye også her, og mesteparten av rasjoneringsordningene og prisreguleringene fra krigstiden var fremdeles gjeldende.

Det var også dyrtid, som gjorde det vanskelig for mange lønnsmottagere og pensjonister, og en gryende arbeidsløshet – i 1919 omtrent på nivå med den vi har idag – eller kanskje litt lavere. Det er vanskelig å sammenligne statistikkene. Årene etterpå ble arbeidsløsheten et mye større samfunnsproblem, men da tok til gjengjeld dyrtiden slutt.

Kålrot istedenfor potet

Alt i alt; vanskelige tider. Men folk flest sultet ikke direkte, ihvertfall ikke her på Nøtterøy, hvor den kommunale provianteringsnevnd hver fredag ettermiddag kunne by på kålrot til 15 øre kiloet. Det var dårlig med poteter, selv etter import fra England, og folk ble oppfordret til å bruke sine knappe potetrasjoner som settepoteter, og spise kålrot i stedet.

Staten kjøpte inn brødkorn, og på Nøtterøy ble kiloprisen 45 øre for havre og 60 øre for hvete. Islandsk fårekjøtt og amerikansk flesk var å få, men bare mot rasjoneringskort. Staten bestemte at antall kjøttløse dager i uken skulle økes fra to til tre. Ikke kjøtt å få i butikkene tirsdager, torsdager eller lørdager.

Forbudsavstemningen

En spøkefull innsender i Vestfold Arbeiderblad hevdet at grunnen til at det var så smått med flesk var at forbudet – altså brennevinsforbudet – hadde gjort folk av så mange svin.

Ellers var forbudssaken slett ingen spøk. Det var heftig strid om krigstidens midlertidige forbud mot brennevin og sterkvin skulle bli permanent. Aktivistene på begge sider skjøv prester foran seg, så det kom ikke entydig frem hva som var Guds mening om saken.

Folkemeningen var imidlertid rimelig klar, viste det seg. Folkeavstemningen i oktober 1919 gav soleklart flertall for forbud, nesten en halv million velgere stemte for, 300.000 imot. Oslo og kystfylkene bidro mest til flertallet. I Vestfold var det hårfint, en overvekt på bare to hundre stemmer for forbud. Men på Nøtterøy var motstanden stor: 398 stemmer for forbud, 1.060 imot.

Legemiddel på resept

Men brennevin var fremdeles tillatt som legemiddel – mot resept. På svartebørsen kunne sukkersyke selge sin urin for 5 kroner pr. 50 gram, og kjøperen kunne så fremlegge urinprøven hos legen og gjøre seg berettiget til medisin, 1 flaske cognac pr. konsultasjon. En lege i Oslo skrev ut 160 resepter pr. dag.

Også blant dyrlegene oppsto akutt behov for bestilling av reseptblokker i store opplag. Praktisk talt alle levende vesener på fire ben i bygd og by ble rammet av omseggripende sykdommer, hester og kuer, griser og katter og hunder. Ja, selv en kanarifugl på Notodden, ved navn Oscar Olsen jr., oppkalt etter sin eier og pleier, fikk en helsebringende spritkur mot vedvarende halsbrand.

«Færder samlag»

Mange bekker små gjør en stor å, heter det. På tross av det formelle forbudet ble det produsert og importert fire millioner liter drikkebrennevin i 1919 – tre ganger så mye som i krigsårene, men bare halvparten av det som ble fortært før krigen, da folk kunne gå på «samlaget», som det het, og kjøpe det de ville uten resept.

Det fantes visst også andre muligheter. Norges barber- og frisørforbund besluttet på sitt landsmøte i januar 1919 å henstille til «rette vedkommende» at alt hårvann skulle bli tilsatt brekkmiddel.

Og så var det smuglingen, da – som spesielt på Nøtterøy og Tjøme gav enkelte mennesker store inntekter fra 1920 av. Toppårene var 1921 og 1922, da denne lokale næringsvei var så omfattende at den ifølge vår lokale historiker Tore Dyrhaug fikk navnet «Færder samlag».

Skipsfartens to gullår

Norge kom bra fra krigen, også økonomisk. I 1919 økte bruttonasjonalproduktet med hele 16 prosent pr. innbygger, det nest høyeste på hele 1900-tallet, bare slått av 1946, hvor økningen var på 20 prosent.

Da krigen var slutt, eksploderte behovet for varetransport – og de to første etterkrigsårene ble gyldne for en skipsfarts- og hvalfangstkommune som Nøtterøy. Thorvald Bergs S/T Meline oppnådde på en av sine første turer en pris på 315 shilling pr. tonn for frakt av bensin fra USA til Nyborg i Danmark – en verdensrekord for frakt over Atlanteren – som gjorde at Berg tjente inn hele skipets byggekostnad på denne ene turen, beretter Egil Christophersen i sin Nøtterøy-historie.

Hvalfangsten gav også store inntekter, selv om den virkelig store boomen her kom først med de flytende kokeriene uti 1920-årene.

Bergs første skip «Meline», bygget i 1918 ble inntjent allerede på første turen.

«Lykkelige Nøterø»

Ordfører Jespersen skrev i avisen om Nøtterøys økonomi: «Man hører ofte nevnt «det rike Nøtterø», et navn herredet visstnok må sies å bære med rette. Kommunens budsjett var i 1909 utlignet med 67.800 kroner, i år circa 2 millioner – en stigning på 10 år til omtrent det 30-dobbelte beløp. Skatteprosenten har hele tiden vært lav, i år 4 prosent. Årsaken er at landets største rederi har kontor i herredet. Men Nøtterø har søkt å benytte sin besøkelsestid: Nesten ingen gjeld, investert i eiendom, og satt av i forskjellige fonds for å møte kommende utgifter – i håp om å holde skatteprosenten lav også under mulig nedgangsperiode.»

«Lykkelige Nøterø», var overskriften på en artikkel i Aftenposten – som henviste nettopp til budsjettet på to millioner og skattøren på 4 prosent.

Kommentar fra Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten: «Nøterø er for en stor del bebodd av redere og jobbere som har flygtet fra Tønsberg for at undgaa den samfundsplikt at betale en rimelig skatt. Nøterø er for Tønsberg hvad Fanø er for Bergen: et asyl for spekulanter og skattesnytere(!) Ved at klumpe sig sammen i en landkommune hvor de ved alle tænkelige midler holder kommunebudgettet saa lavt som mulig, oppnaar disse samfundets støtter at undra samfundet det skattebidrag som de efter al rimelighet burde betale.»

Ville ta hele Teie

Ikke helt urimelig å anta at det i vår nabokommune Tønsberg var forståelse for Social-Demokratens måte å se det på, for i Tønsberg formannskaps januarmøte var det almen oppslutning om et forslag fra ordføreren om å forsøke å annektere nettopp den del av Nøtterø hvor skatteflyktningene hadde etablert seg.

Med Stortingets godkjennelse hadde Tønsberg overtatt Kaldnes-området i 1877, men ordføreren mente at dette hadde gitt en bygrense som var lite rasjonell og lite heldig for begge parter. Han trodde, sa han, at Nøtterø ville synes det var greit om Tønsberg utvidet bygrensen, slik at Nøtterø slapp å få forsteder av arbeiderkolonier innen sine grenser.

Plass til stor by

Venstre-avisen Tunsbergeren fulgte opp med en kraftig lederartikkel dagen etter, med mer enn full støtte til formannskapet: – Byutvidelse – det må i tilfelle gjøres storstilet. Man kan tenke seg en linje lagt på høydedraget fra Ramdal sydøstover til Rosanes, hvorved byen får en masse tomter bl.a. i skogsområdene. Man kan også tenke seg en større utvidelse, ved å trekke grensen fra Munkerekken eller bukten søndenfor, og rett østover til Hjertnes. Da ville det bli god plass til en stor by. Men enhver grense vil volde vanskeligheter, og det bør derfor ingen grense være. De to kommuner bør slås sammen. Men først må den nye bro ved Lindahlplan komme fort, en elektrisk sporvei fra Tønsberg jernbanestasjon over den nye bro og langsefter Nøterø til Kjøpmannskjær, kanskje også en ringbane. Den eneste løsning som er god nok i det lange løp. Men et problem at Nøterø er uten gjeld og 3 prosent skattøre, mens Tønsberg har gjeld og nokså høyt skattøre. – Til gjengjeld, påpekte avisen, har Tønsberg store verdier i kommunale eiendommer, bl.a. Vittingfoss, og et vel utviklet skolevesen.

Ingen grei sak

Henvisningen til skolevesenet var ikke et agn Nøtterøy bet på, selv om vi på det tidspunktet – i begynnelsen av 1919 – bare hadde en privat middelskole, uten eksamensrett. Den kommunale middelskole kom i gang om høsten det året.

Nei, en byutvidelse var slett ikke en grei sak for Nøtterø, slik Tønsbergordføreren så frekt påsto at han trodde. Nøtterøy-ordfører Jespersen bekjentgjorde at han så med svært ublide øyne på Tønsbergs initiativ, og fastslo at Nøtterøy ikke godvillig ville gå med på en utvidelse av Tønsberg bys grenser.

Om det kom noen flere runder i denne saken har jeg ikke klart å finne i de gulnede avisene. Og i alle fall skjedde det ikke noe i praksis. Det er fremdeles grensen fra 1877 som i hovedsak gjelder, bortsett fra at Tønsberg fikk kloa i Bryggerijordet i 1960-årene.

«Nøterø Haveby»

Da Tønsberg innbød til en åpen nordisk byplan- og reguleringskonkurranse kom også et godt stykke av Nøtterøy med i planen, og i vinnerutkastet i 1919 var Teie blitt en haveby etter engelsk mønster. Mannen bak det var Kristofer Andreas Lange, den ledende havebyarkitekt i Oslo. Nøtterøy bygget videre på dette i sitt reguleringsarbeid, og to år etter var planen for «Nøterø Haveby» klar. Hovedmannen i dette arbeid var kommuneingeniør Arthur Røed, som like før jul 1919 fikk 1.200 kroner for å reise til England og studere havebysaker. Et vilkår var at han skulle forbli på Nøtterøy en tid fremover og fullføre reguleringen av Teie.

Herredstyret stelte i det hele tatt godt med kommuneingeniøren sin. Han fikk til og med motorsykkel med sidevogn, noe som kostet kommunen hele 3.300 kroner.

Spanskesyken

Spanskesyken, som i Vestfold var på sitt verste senhøstes 1918, fortsatte inn i 1919. Kirkeboken for Nøtterøy kan fortelle om en håndfull unge menn, først og fremst sjømenn, som døde av spanskesyke eller den etterfølgende lungebetennelse dette året. Flere av dem døde i Amerika, og ble begravet der.

I tillegg fikk man i 1919 en difteriepidemi, som etter sigende rammet Nøtterøy hardere enn nabokommunene. Deler av Bergan skole ble tatt i bruk som provisorisk lasarett, isolat, et par høstmåneder.

Spanskesyken herjet også i 1919.

Språkstrid

Norge fikk en ny rettskrivning, gjeldende fra skoleårets start 1919, men den falt ikke i god jord hos flertallet på Nøtterøy. Med 17 mot 10 stemmer ba skolestyret om at rettskrivningsreformen burde utsettes, og at man i alle fall her på øya skulle bruke samtlige valgfrie former. Nøterø Riksmålsforening ba om at hele saken om ny rettskrivning skulle tas opp på nytt til fornyet behandling på en for riksmålet betryggende måte. – Skoleverket er altfor ærbødige overfor regjeringens påbud, mente Tønsbergs Blad.

Og regjeringen, det var Venstreregjeringen. Gunnar Knudsen satt fremdeles med makten, selv han hadde gått på en skikkelig smell i stortingsvalget året før og mistet sitt rene flertall i Stortinget. Med ett prosentpoengs fremgang i velgermassen hadde Høyre mer enn fordoblet sitt mandattall, og blitt like store som Venstre. Slik kunne det gå den gang det var flertallsvalg med enmannskretser. Det var forøvrig siste stortingsvalg på den måten.

Kommunens navn

Nøttlendingene likte heller ikke at Venstre-regjeringen hadde bestemt at kommunen skulle hete Nøtterøy, og ikke Nøterø – som hadde vært navnet så lenge kommunen hadde eksistert. Den ble etablert under navnet «Nøterø formannskapsdistrikt» i 1837. Og om navnesaken var det full samstemmighet i herredstyret.

Det ble sendt inn protest – som kirke og undervisningsministeren, målmannen Jørgen Løvland, avviste. Etter fornyet protest, med samme utfall, sendte Nøtterøy navnesaken i 1919 over til fylkestinget – hvor flertallet nektet å røre ved saken.

– Ulidelig tyranni! erklærte Høyremannen Nils Christian Agerup i herredstyret, mens hans partifelle, ordfører Jespersen, resignerte. – Skal Nøterø herredstyre stampe mot brodden lenger, eller skal vi finne oss i vår skjebne, sa han. Og det ble de jo nødt til.

Nye tider

Nøtterøy var inne i en endringsprosess for 100 år siden, både næringsmessig, kommunikasjonsmessig og befolkningsmessig.

Flere gamle veier var opprustet etter århundreskiftet, og nye var kommet til – blant annet Munkerekkveien og veien sydover til Bergan. Veiene Lofterød -Tømmerholt og veien fra det som i dag
heter Borgheim og ned til Hella var på trappene. Likeså vei fra Bergan til Torød. En som så muligheter her, var Hans Andersen-Vang. Han søkte om å få sette i gang rutebiltrafikk på den nye veien mellom Tønsberg og Bergan, og senere ut til Torød. Han fikk ja, mot å betale en passende avgift til herredskassen. Og det var en enstemmig beslutning, selv om venstremannen A.M. Helle, lærer på Bergan, var noe i tvil. Han var ikke sikker på om rutebil var det heldigste for folk på den kanten av bygda, hvis det gikk ut over rutebåtene. Nei, mente ordfører Jespersen – båt og buss vil supplere hverandre.

Rosahaug gård

Mellom Tønsberg og Nesbryggen var det ingen anløpssteder for rutebåtene, og det var strandlinjen og muligheten for havn som gjorde utslaget da kommunen tidlig i 1919 fikk sjansen til å overta Rosahaug gård. Kaptein Morten Pedersen hadde da inngått avtale om å selge gården for 80.000 kroner til byggmester Johannessen fra Tønsberg, men herredstyret vedtok enstemmig å nekte konsesjon og selv gå inn med sin forkjøpsrett. Det var litt debatt om kommunen på varig basis skulle sitte med mer enn områdene ned mot sjøen, men det endte med at kaptein Pedersen fikk kjøpe tilbake bygningene og noen tomter for 50.000 kroner. En del av denne eiendommen kalles nå Villa Rosanes, og ble hundre år senere omsatt for 19 millioner kroner.

Det ble forøvrig aldri noen rutebåtbrygge på Rosanes, selv om kommuneingeniør Røed hadde tegningene klare i 1921. Til gjengjeld fikk man på dette kommunale området etterhvert Nøtterøys største småbåthavn.

Flyfabrikken

Rett i nabolaget ble et ganske stort industriprosjekt realisert i 1919, A/S Norsk  Aeroplanfabrik på Ørsnes – eller Gjersønes, som området aller nærmest bygrensen het da. Dette var Norges første sivile flyfabrikk. Og siste, skulle det vise seg.

En meget optimistisk gründer fra Oslo, ingeniør Christian August Selmer Hellesen – barnebarn av statsminister Selmer – fikk med seg en gruppe like overoptimistiske investorer, kjøpte tomteområdet for nesten 200.000 kroner (!), og bygget en kjempestor fabrikkhall, hvor det var meningen å produsere 30-40 fly i året.

Hellesen var øyensynlig en god PR-mann, bedre enn han var forretningsmann – og påvirket flere aviser til å lage entusiastiske reportasjer.

Sitat fra Aftenposten: «Et aeroplan vil ikke koste mer end en anstændig automobil, saa nogen uoverkommelig historie er det langtfra. Og hvad betyder ikke et saadant befordringsmiddel? Vestbanen bruger 5 timer paa strækningen Tønsberg-Kristiania. Pr. aeroplan kommer man frem paa ca. 30 minutter. Det er bare et litet eksempel.»

Aftenpostens tegner Øivind Sørensen laget i 1918 denne fartsfylte skissen av Hellesens prosjekterte, men aldri produserte, flyvebaat nr. 12. Tegningens originaltittel er «Luftomnibussen».

«Luftomnibussen»

Avisen Tunsbergeren kan fortelle at direktøren planla et luftrutenett langs Kristianiafjorden med Tønsberg som det naturlige sentrum. «Luftomnibussen», som den ble kalt, skulle krysse fjorden, som rute nr. 3: «… fra Tønsberg kl. 6 eftermiddag over Moss til Kristiania kl. 6.45 og derfra tilbake til Moss, Tønsberg, Sandefjord og Larvik til Tønsberg kl. 8.34.»

Det man vet om produksjonen første året, var at det ble montert en Curtiss flybåt på vårparten, på deler fra Amerika. Men fra sommeren 1919 var de circa 40 ansatte som arbeidet i det store lokalet mest beskjeftiget med å produsere møbler. En ikke helt unaturlig kobling, for det var nettopp møbelsnekkere som i stor grad bygget datidens fly – av trespiler og lerret.

Et par fly, bygget på tysk lisens, ble utleid til Hæren. Det ene havarerte nord for Kalvetangen. Hellesens hell var slutt. To år senere klarte konkursboet å levere seks fly, som i Hellesens tid var bestilt av forsvaret. Og det var det. Den store fabrikkhallen i tre ble bilforretning, inntil den brant ned en desembernatt i 1932. Da den ble bygget i 1919 var det med dispensasjon fra bygningsloven – en dispensasjon som i første omgang ble avslått, nettopp på grunn av brannfaren.

Revolusjonære tider

Det var revolusjonære tider ute i Europa, og også i Norge var det mange som drømte om, eller fryktet, revolusjon. Stortinget skulle bli erstattet av arbeiderråd, og vårt kongerike skulle omdannes til en rådsrepublikk. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 tapte «den gamle retning», som mente at et sosialistisk samfunn måtte bygge på folkeflertallet, og på 1919-landsmøtet gikk de revolusjonære enda et skritt lenger, og vedtok å melde partiet inn i Den kommunistiske internasjonale. Arbeiderpartiet klarte så vidt å holde seg noenlunde samlet i et par år til, men det var sterke spenninger i partiet etter at de revolusjonære fikk flertallet med seg.

De «fremskridtsvenlige»

Dette gav seg til en viss grad utslag også lokalt. På Nøtterøy ble Odd Thüberg fra Kjøpmannskjær formann i kommunepartiet, mens Trygve Brattelis far Terje var blant dem som holdt seg til det mer moderate. Antagelig lutet han den gang mest mot partiet Venstre. Det var først åtte år senere han gikk inn i Arbeiderpartiet, ifølge Bratteli-biografen Roy Jacobsen sterkt tilskyndet av sin 17-årige sønn.

Et pussig utslag av det litt rotete politiske landskap var at det foran kommunevalget på Nøtterøy 1919 kom en relativt tverrpolitisk liste – «Fremskridtsvenlige vælgeres liste» – hvor høyst ulike krefter var representert. Der sto Terje Hansen Bratteli på samme liste som den senere Høyre-ordfører Peter Syse, og A.M. Helle, den ledende venstremann på øya. Det var sistnevnte som tok initiativet til listen, som vel i hovedsak må kunne karakteriseres som lett kamuflert Venstreliste.

Høyre forsøkte også å favne bredt, og kalte sin liste for «De borgerlige partiers valgliste». Nils Christian Agerup frontet listen. Arbeiderpartiet stilte liste uten kamuflasje, med Thüberg på topp.

Agerup overtok

Høyre vant – som alltid. Agerup kom inn som leder for en gruppe på 20 i herredstyret. Han ble også ny ordfører, med skipsreder Øhre som viseordfører. Agerup kom resten av mellomkrigstiden til å bli den sterke mann i Nøtterøypolitikken, også etter at han var blitt lensmann og hadde gått av som ordfører.

De «fremskridtsvænlige» fikk inn 5, og Arbeiderpartiet 3. «Et utmerket resultat», mente smålåtne Vestfold Arbeiderblad.

«Færgemand i 43 aar»

Så en historie som sier litt om samfunnet både i 1919 og i tiårene før det. Tønsberg Blad drev for en gangs skyld oppsøkende journalistikk, og oppsøkte skomaker Olsen i Hella:
– Ved Nøterø kirke tar veien av vestover, gaar gjennem Hellaskogen og nedover kneiken til færgestedet Hella. Her bor skomaker Olsen, som i hele 43 aar har været færgemand mellem Nøterø og Stokke. I høst blev han syg, og for kort tid siden sluttet han med færgingen. En av vore medarbeidere har bedt den gamle hædersmand fortelle litt om det lange færgeliv.
– I 1875 blev jeg færgemand her og har drevet skomageriet hele tiden.
– Var der stor trafik i de første aarene?
– Ja, det skulde jeg tro, for dengang var der hverken jernbane eller motorrute som nu, og saa reiste Stokkefolk til byen over Hella.
– Er ikke strømmen lei?
– Den kan være riktig slem mange gange. Saa strid, at vi maa lægge færgen op imot den for at komme over. Men noget som er værre, er isen.
– Hvordan er betalingen for slikt slit?
– Før i tiden fik jeg 2 skilling (7 øre) for at ro over. Nu er det jo blit meget bedre, saa jeg i siste aar kan si, jeg er tjent 7 kroner dagen i de maaneder det gaar an at færge, men det forslaar ikke i slike dyre tider. Og nu har jeg ikke meget at leve av.
– Men De faar jo pension?
– Jeg haaber det, for ellers blir det galt. Fylket skulde da gi en aarlig bevilgning av 300 kroner. Nøterø vil gi 150, mot at Stokke gir det samme. Men nu har Stokke svaret, at de vil bevilge 100 kroner, mot at Nøterø gir 200. Hvordan det gaar med hele denne pensionen, vet nok ikke jeg. Men det vet jeg, at faar jeg 600 kroner om aaret, skulde det hjælpe riktig godt.»

Nektet pensjon

Det viste seg at pensjonssaken slett ikke gikk på skinner for den stakkars fergemann. Fylkestinget nektet å gi ham noe som helst – med den begrunnelse at fergeforbindelsen utelukkende gjaldt bygdeveier. «Urimelig», mente Nøtterøypolitikerne, som slo til og bevilget 300 kroner. Skomaker Olsen fikk i tillegg ettergitt skatten for terminen 1917-18 – så det ordnet seg på et vis.

Follow Einar Aaraas:

(født 25. februar 1943 i Oslo) er en tidligere norsk pressemann. Han ble født i Oslo, men etter farens tidlige død flyttet han med moren til Telemark, senere til Nøtterøy.[1] Der har han også bosatt seg som pensjonist. I sin ungdom var han formann i Nøtterøy Unge Høyre, og i 1980-årene bydelspolitiker for Høyre i Oslo, men meldte seg senere ut av partiet.[1] Dette gjorde han som en reaksjon mot Oslo Høyres behandling av hans venner Albert Nordengen og Jan P. Syse. Etter hjemkomsten til Vestfold har Aaraas igjen gått inn i Høyre. Etter realeksamen var han journalist i Tønsbergs Blad 1963–1967 (lærling 1963–1965), stortingsjournalist i Aftenposten 1967–1970, journalist ved Adresseavisens Oslo-redaksjon 1970–1992 (redaktør 1978–1992), norsk redaktør i "Nordisk Kontakt" (Nordisk råd) 1986–1996, samt politisk redaktør i Drammens Tidende 1992–2005.[2] Han fikk Høyres Pressebyrås Pris 1982. Aaraas var sekretær i Stortingets Presselosje 1969-1970, formann i Den Konservative Presses Forening 1994–1998, og sekretær/redaktør i samarbeidsorganet for Presseveteran-klubbene i Norge 2005-2006. Han var nestleder i Den sentrale beredskapsnemnd for Regjeringens pressetjeneste i krig og oppnevnt av Statsministeren som sjef for Regjeringens krigs-pressesenter 1990 - 2000. Første halvår 1999 gjennomgikk han hovedkurset ved Forsvarets høgskole. 2001-2002 var han president i Drammen Syd Rotary Klubb. Etter stortingsvalget 2005 fikk Einar Aaraas sine tilmålte "Fifteen Minutes of Fame": Han hadde veddet på at Senterpartiet i Buskerud ikke ville bli representert på Stortinget, tapte veddemålet, og måtte i all offentlighet fortære stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigens velbrukte fjøslue.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.