Nøtterøy på glassplater

Av Rune Sørlie (Njotarøy 2010)

Fotografdynastiet Larsen etterlot seg en kulturskatt

Historien om Th. Larsen begynte i Christiania i 1833, da ble det født en liten gutt som ble døpt Theodor. Men hans oppvekst kom ikke til å bli i hovedstaden. Hans far var nemlig tømmermester av yrke, skipstømmermester for å være helt nøyaktig. På orlogsverftet Fredriksvern Verft, som på denne tiden var landets hovedbase for marinen med skipsverft og bygging av hele den norske marineflåte, fantes det godt med arbeid for en skipstømmermester. Faren søkte arbeid og ble ansatt her, derfor ble Fredriksvern (Stavern)stedet hvor lille Theodor fikk sin oppvekst og barndom.

Grunnleggeren av fotodynastiet — Theodor Larsen. (Alle bildene i artikkelen er fra firmaets arkiv og har så vidt vi vet, ikke vært publisert tidligere.)

Theodor ble kjent med et miljø bestående av stort sett militære og deres familier, da arbeiderboligene for håndverkere, og da især mestere, lå dels sammen med befalsforlegningene i store barakker like utenfor verftets voller.

Fredriksvern

Fredriksvern var på den tiden et pulserende senter på grunn av de militæres aktiviteter på stedet, og således var det et yrende liv både med handel, postforbindelse med Danmark, skipsanløp og drikkestuer. Den lille byen hadde likevel, for datiden, en høy levestandard. Det eneste opprøret blant befolkningen man har hørt om, var da kommandanten på verftet ikke klarte å fremskaffe den daglige rasjonen med rom. Den skulle bringe helse og styrke, samt holde sykdommer og epidemier på avstand.
Midt oppe i dette frodige livet vokste Theodor opp, med skolegang på verftets egen skolestue og med en fritid i spennende omgivelser.

Da han ble 20 år, hadde han tatt lære som barberer. Men det var mange barberere i Fredriksvern, fordi de militære og deres ansatte måtte holde stil og verdighet rundt mustasjen og haken. Derfor var det god grobunn for barbereryrket nettopp i Fredriksvern. Men etter hvert ble det for mange som praktiserte med kniven.

Nye «jaktmarker»

Theodor Larsen måtte se seg om etter nye «jaktmarker» og fant til slutt ut at Tønsberg måtte være stedet hvor folk fremdeles trengte flere barberere. Han flyttet derfor til Tønsberg i 1853, forøvrig det samme året som Fredriksvern by ble totalt lagt i aske under en voldsom bybrann.

Selve barberingen gav ikke nok inntekter til livsoppholdet for Larsen. Derfor begynte han med litt vinhandel, samt at han praktiserte som tanntrekker.

I sin lille barbersalong drev han også litt med legepraksis, som han ikke hadde noe formell bakgrunn for, men han hadde visstnok taket på årelating.

Han hadde fått anskaffet seg apparat for nettopp dette gjøremålet. Hvordan hans kunder og pasienter oppfattet hans legekunster, sier historien intet om.

En dag kom Theodor i kontakt med en polakk som kjente til den nye oppdagelsen — fotografi. Unge Larsen lot seg fascinere av denne nymotens «heksekunst», og ville lære mer.
Det første fotografiet var da blitt tatt av franskmannen Joseph Nicéphore Niépce så tidlig som 1827 — for så gradvis å utvikle seg famlende mot 1850-årene.

Men det er franskmannen Louis J. M. Daguerre (1787-1851), som regnes som den som først fremstilte et fotografi, slik vi tenker det. Franskmannen offentligjorde den første brukbare metode til å fremstille et bilde ved hjelp av optikk og kjemi.

Theodor Larsen fant imidlertid dette så interessant at han tok alle sine sparepenger og kjøpte billett til København. Her fikk han nærmere innsyn i dette med fotografi.

Hella 1908. Merk fergen til venstre i bildet.
Hvor er barbereren?

Da han kom tilbake, fortsatte han som barberer med lokale i gården til buntmaker Ellefsen på hjørnet av Torvgaten og Øvre Langgate i Tønsberg. Denne forretningen etablerte han i 1856. Men folk i byen var frustrert over denne upålitelige «skjeggraker». Larsen var nemlig sjelden tilstede i salongen, og ofte ble kundene møtt av en lapp på døren hvor det sto:
Barbereren er opptatt med at «afta Daguerrotypier» på gårdsplassen.

De skjeggete menn i byen ble så oppgitte over denne elendige barbereren, at de en dag rykket inn en annonse i Tønsbergs Blad, hvor det sto:
«Det var Ønskelig om Herr Barberer Larsen vilde træffe en for hans Kunder beqvemmelig Accord med sine Been, saaledes at disse vilde føre ham, enten med eller mod hans Villie, til hans Hjem til de Tider han skriftligen tilsiger sine Kunder at være hjemme, thi ellers vil Flere at disse fremdeles komme til at løbe April.»

Dette hjalp ikke det minste, tvert i mot, for Larsen var og ble oppslukt av fotografiets magiske verden. Etter hvert sluttet han med sin barberforretning og ofret seg helt til det som kom til å bli hans livsverk.

Ny gård

Allerede den 16. september 1856 etablerte han seg som fotograf. Først på gårdsplassen hjemme i gården til buntmaker Ellefsen, dernest i egen gård i Store Kammegade, som senere ble hetende Fayes gate. Gården hadde matrikkelnummer 212 (Fayes gate 2), og den huset i senere år forretningen til Vestfold Farvehandel.

I denne gården drev Larsen sin virksomhet helt frem til 1877 — da han kjøpte tomt av skipper Kock på hjørnet av Lille Kammegade (Kammegaten) og Store Kammegade (Fayes gate) for kr. 3106,84.
Denne tomten var på den tiden å betrakte som «langt ute på landet» og langt utenfor sentrum. Folk mente Larsen var blitt splitter pine gal som gjorde noe slikt. Det er rart å tenke på når vi ser plassen i dag med Farmannstorvet rett utenfor vinduene. Men Larsen tok ikke notis av hva folk sa og bygget sin egen store forretningsgård. Gården inneholdt datidens moderne atelier i loftetasjen med store glassvinduer opp mot himmelen, slik at han fikk de lysforhold som skulle til for at eksponeringstiden ikke skulle bli for lang. Denne bygningen sto ferdig i 1879.

Knarberg 1922. (Foto Th. Larsen)
Daguerreotypier

I Larsens første år var ikke fremstillingen av fotografi slik vi kjenner det i dag. Fotografene brukte ikke negativ film og positivt papirbilde.

Det var den såkalte Daguerres metode som var enerådende, og bildene ble da også kalt for daguerreotypier. Utgangspunktet var en forsølvet kobberplate, som regel i størrelsen 8 X 10 cm, hvor det latente bildet kunne fremkalles ved hjelp av kvikksølvdamp, jod eller klor. Fikseringen skjedde ved hjelp av vanlig koksalt. Dette ble da et unikt bilde, og kopiering var da helt umulig.

En ulempe med dette bildet var at det alltid var speilvendt, men dette ble omsider løst ved at man monterte et speil i kameraet. De tidlige metodene med å fremkalle bilder var som en skjønner, meget helsefarlige. Kreft og andre sykdommer forekom hyppig hos fotografer etter hvert.

Nye metoder

Utover i 1860-årene ble den såkalte våtplateteknikken tatt i bruk. Fotografen måtte da selv preparere en glassplate umiddelbart før den skulle brukes. Til gjengjeld fikk han da et negativ, som det var mulig å lage positiver ut av (glassplatenegativ). Larsen gikk helt over til denne metoden så tidlig som i 1864. Slottsfjellsmuseet innehar i dag et nærmest komplett arkiv fra dette året og fremover, med mer enn 250 000 arkivnummer.

Når man ser de knivskarpe fotografiene som Larsen har tatt allerede i 1860-årene av byen og omegn, så bør man vite at Larsen hadde praktisk talt med hele laboratoriet ut når disse bildene ble tatt. For å ta et bilde av en skoleklasse eller en familiegruppe utendørs, satte fotografene opp et stort telt. Her ble laboratoriet montert, og arbeidet kunne ofte ta hele dagen, fra morgen til kveld. Det var nemlig en svært møysommelig prosess som skulle til. Og alt måtte gjøres der og da.

Larsen hadde nok ikke lagt sine gamle kunster som barberer og vinhandler helt på hyllen de første årene han drev som fotograf. For i følge hans anføringer i bestillingsboken fra 1864 har han nedtegnet eksempelvis følgende:
Den 6. oktober 1864 – Skuespiller G. Hansen – fotografering, 2 flasker ripsvin og 3 barberinger.

Også en skuespiller ved navn Kirk Jensen har latt seg fotografere, samt kjøpt 3 flasker rabarbravin og tre barberinger. Betaling: 12 fribilletter.

Biler ved Tønsberg Bryggeri i 1932. Bilene er levert av Bergans Auto.
Allmennheten foreviges

Det er en meget interessant reise tilbake i tiden når man ser gjennom de tusenvis av glassplater som Larsen har etterlatt seg. Her finnes blant annet bilder av slekter, besteborgere, bønder, bygdefolk, handelsmenn, sjømenn, mødre og ellers kjente og kjære i alle aldre.

Larsen har etterlatt seg notater på hvert enkelt glassnegativ, noe som er gull verd i dag, siden det ellers ikke finnes arkivalier etter bedriften.

Fjærholmen 1908.

Bonden

Folk flest oppfattet fotograferingen som den rene trolldom rundt 1850. Og mange syntes dette virket svært farlig.

Det er derfor bevart noen historier fra Larsens første tid i atelieret. En av disse historiene forteller om bonden som kom til Larsen for å la seg fotografere, hvorpå Larsen tok bonden med seg ut i bakgården og rigget seg til:
– Er det farlig? spurte bonden med skjelvende stemme.
– Nei, langt i fra, slett ikke, svarte Larsen beroligende og vennlig.
– Gjør det vondt da?
– Ikke det minste, svarer Larsen, men det farer en djevel i ham, og han sier til bonden idet han tar vekk objektivdekselet:
– Pass på nå, for når jeg tar vekk denne, så smeller det!

Bonden strøk av gårde og viste seg aldri mer hos Larsen. Det er også høyst uklart om bonden noen gang lot seg fotografere.
Larsen var en foretaksom mann, som ikke bare nøyde seg med sin forretning i Tønsberg. I juni 1887 etablerte han seg også i Horten, men denne filialen ble avviklet kort tid etter hans død.

For Theodor Larsen ble ingen gammel mann. Han døde allerede 1. februar 1889 bare 56 år gammel, og i hans dødsannonse sto det å lese, at han døde etter et langt og smertefullt sykeleie.

Emilie og Emma Larsen

Men forretningen ble ikke avviklet. Allerede den 13. februar samme år (1889) har enken, Emilie Larsen, en annonse i Tønsberg Blad, hvor hun meddeler at «Theodor Larsens Fotografforretning fortsættes uforandret og under samme navn».

Emilie Larsen var på dette tidspunkt 47 år gammel og hadde flere mindreårige barn å forsørge. Hun måtte derfor skaffe seg inntekter, og redningen ble på mange måter datteren Emma. Hun var 27 år gammel og født på selveste nyttårsaften i 1861. Hun hadde arbeidet i farens atelier siden hun var 13 år gammel og hadde gjennom flere utenlandsopphold skaffet seg grundig innsikt i fotofaget. Hun var derfor til stor hjelp både for moren og senere også sin bror Ansgar. Egentlig var det tegning og maling Emma likte best, og hun studerte også en tid innenfor denne kunstformen. Denne bakgrunnen kom også godt med når hun skulle arbeide i forretningen, og firmaet tok seg ofte av oppgaver med reproduksjoner av gamle malerier.

Emma Larsen var ansatt i forretningen frem til 1934. Da ble hun hedret med en fortjenestemedalje. Hun fortsatte imidlertid som hjelp i travle tider og døde i 1945.

Ansgar Th. Larsen

Den 4. april 1899 finner vi en annonse i Tønsbergs Blad som kunngjør at enkefru Emilie Larsen har opptatt sin sønn, Ansgar Th. Larsen, som kompanjong i forretningen fra 1. april 1899.
Ansgar Th. Larsen var født i 1875, og gjennomgikk en grundig og faglig utdannelse ved Kaiserl. und Königl. Graphische Lehr- und Versuchanstalt i Wien.

Han var derfor vel kvalifisert for å kunne tre inn som fotograf i familiens forretning. Samtidig som han kom inn i firmaet i 1899, opprettet han en filial i Drammen. Denne drev han frem til 1915, da den ble overtatt av hans yngre bror, Arthur David Hjelm Larsen. Arthur var utdannet i Paris og drev forretningen i Drammen frem til sin død i 1930.

Samuelskilen Mellom-Bolærn ca. 1900.
Nye generasjoner

Ansgar Th. Larsen døde plutselig og uventet i 1932. Da overtok hans kone Jenny (1875-1959) og deres sønn, Asgeir Theodor Ditlef Larsen firmaet.
Asgeir var født i Tønsberg den 12. november 1903. Han hadde drøm om å bli ingeniør og oppholdt seg en stund i Tyskland med dette for øye. Presset om å overta familiens firma ble etter hvert så stort at han måtte legge om livets kurs.
Han ble tatt opp som elev ved Graphische Lehr- und Versuchanstalt i Wien i 1927. Senere reiste han over til England, en liten by med navn Letchworth, hvor han en stund bodde og arbeidet hos sin onkel, Olaf Asperheim Larsen, som var leder for en fabrikk som fremstilte fotografisk papir.

Alt papiret som ble brukt i forretningen hjemme i Tønsberg, kom derfra. Asperheim Larsen kom tilbake til Norge like før krigen, og han startet da en fabrikk for produksjon av røntgenpapir på Vallø. For Asgeir gikk imidlertid turen videre fra onkelen og inn til London. Her hadde han et opphold hos en fotograf i Earls Court, før han etter hvert vendte hjem til Tønsberg igjen.

Asgeir tok svennebrev i 1932 og håndverksbrev året etter. Han var derfor vel forberedt da han måtte overta virksomheten etter farens død i 1932.

Slutten

Da Sem Sparebank realiserte sine byggeplaner, måtte fotograf Larsens gamle gård vike, og med den en gammel tradisjon. Sparebanken kjøpte nemlig gården til Larsen i 1959, og rev den kort tid etter. Bankens nybygg ble reist på tomten og sto ferdig i 1963. Den gamle gården som ble i sin tid bygget «på landet» var borte og erstattet med et nybygg av dimensjoner midt i byen.

Larsen flyttet forretningen til innleide lokaler over kafé Automaten i Møllegaten. Derfra flyttet den kort tid etter til meieriets gård på hjørnet av St. Olavs gate og Sandegaten. Dette ble endestasjonen, og i 1965 var det definitivt slutt.

Dermed var landets eldste fotografiske virksomhet gått over til historien.

Men Larsens virksomhet lever fortsatt videre på Slottsfjellsmuséet som har hele arkivet samlet under trygge forhold.

Asgeir Th. Larsen døde den 18. desember 1989 — 86 år gammel.

Soldater i soldathjemmet på Håøya i 1939.
Hva finnes i arkivet?

Da forfatteren av denne artikkelen ble ansatt ved Vestfold Fylkesmuseum i 1983, hadde jeg bare hørt om fotograf Larsen. Etter hvert kom jeg i befatning med det store arkivet, og nå, snart 30 år senere, har jeg lært arkivet å kjenne ut og inn. Det er vel knapt en glassplate jeg ikke har kontrollert for videre fremtidig arkivering. Derfor skal jeg kort fortelle litt om arkivet og dets innhold.

Fotografene

Man ser fort forskjellen mellom de tre fotografene, Theodor, Ansgar og Asgeir Larsen. De har hver på sin måte etterlatt sitt spesielle preg på bildenes «nerve».

Theodor Larsen var naturlig nok i en pionertid, og derfor fremstår mange av hans bilder, særlig atelierbildene, som smidd over en lest. Men bevares, også her finnes unntak, og da han først prøvet andre vinkler og oppsett, er dette spennende.

Det er først når Ansgar kommer til driften at kreativiteten tar fart, både utendørs og innendørs. Her finnes såpass mange artige påfunn og fotografiske krumspring, at han må vel kalles den av disse tre som har den dypeste fotografiske «nerven».

Asgeir lot nok til å utøve fotografifaget med måte. For under hans tid er vi tilbake til det mer tradisjonelle, både ut- og innendørs. Asgeir beholdt også glassplater helt frem til sine siste fotograferinger på 1960-tallet. Derfor har arkivet i dag en vekt som et «lokomotiv». Da arkivet ble overført til museet i 1966, ble vekten anslått til 25 000 kilo.

Arkivet

Arkivets generelle innhold kan vel sies å være basert på atelierfotografering, men det finnes tusenvis av motiver fra byen, omegn, industri, folkeliv, forretninger, og grupper osv.
Larsens fotoforretning har også hatt mange oppdrag for det offentlige, som blant annet brannvesen, politi, sykehus og forsikringsselskaper. Her er branntomter, forbrytere, åsteder, sykdommer, kroppskader og ulykker.

Arkivet inneholder også en rekke portretter av kjente og ukjente personer. Her finnes langt på vei hele lokalbefolkningen, både i byen og omegnen, avbildet både som barn og voksne.

Postkort fra 1908. Fjærholmen med huset til Karl og Matea er blitt samlingssted for Tønsberg seilforening. Til venstre Steinhytta som den råsterke svensken Ingebret bodde i. Utlånt av Karin Fyksen.
Industri og KMV

Fotograffirmaet Larsen har siden slutten på 1800-tallet vært benyttet til fotografering innen byens industri. Særlig har virksomheten ved Kaldnes mek. Verksted vært stor. Her er nær sagt alle skipsbyggeriene blitt behørig dokumentert, både i detalj og som ferdigstilte skip. Også arbeidsmiljøer og bygninger er flittig dokumentert for ettertiden.

Men det var ikke bare denne bedriften som har sine produkter, bygninger og personell foreviget i arkivene. Også en rekke av Nøtterøys små og store bedrifter finnes i form av spennende motiver, for ikke å snakke om alle de produkter som er produsert ved disse, især da reklamekampanjer etc.

Skole

Et slikt arkiv inneholder selvfølgelig også en mengde skolegrupper. Larsen har fotografert dem i tur og orden, også flere av Nøtterøys skoler. Det finnes også bilder tatt fra undervisnings-situasjoner, og de viser derfor miljøer fra klasserom. Arkivet inneholder også en lang rekke portretter av lærere.

Arkivet omfatter en betydelig mengde konfirmantgrupper, men her er også mye dokumentasjon av kirker, kapeller og gravsteder og særlig kirkeinteriører.

Postkort

Fotograf Larsen har også etterlatt seg en betydelig produksjon av postkort. Her finnes flere tusen motiver som har blitt til postkort gjennom tidene. Mange er laget som offisielle kort med hans navn trykket på. Arkivet inneholder også en rekke mer anonyme produksjoner. Vi ser dette blant annet ut fra bestillingsnotisene, eksempelvis: 100 stk. postkort.

Disse ble i den siste tiden produsert i samarbeid med fotograf Peder L. Stangebye, noen også i samarbeide med en herr Mathisen. Særlig i den siste tiden som Asgeir holdt til i Meierigården ble det gjort et forsøk på å gi negativene en renessanse i form av postkort, men det ble med forsøket. De færreste av kortene kom noen gang i handelen.

Tenvikbussen 1925
Drakthistorie og leker

Arkivet inneholder som sagt over 250 000 arkivnummer. Det reelle tallet er langt høyere, siden det på hvert nummer finnes mange eksponeringer.
Det aller meste av arkivet er vel bevart, men deler av det eldste er naturlig preget av tidens tann i form av krakeleringer på emulsjonen. Likevel utgjør de eldste negativene en betydelig historisk skatt, ikke bare personene de viser, men desto mer hva personene har på seg.

Her finnes en oase av drakthistorie. Selv om de aller fleste er iført sin fineste stas, finnes det likevel et mangfold av hverdagslige klær og hatter. I tillegg har mange med seg gjenstander inn i atelieret i form av leker, stoler, ski, parasoller, verktøy og blomster. Særlig barnefotografiene er ofte innholdsrike, for det gjaldt å få barnet til å sitte stille gjennom den lange fotograferingen.

Nøtterøy

Arkivet inneholder mange motiver fra Nøtterøy. Men også svært mange portretter av kommunens innbyggere gjennom tiden fra 1864 og frem til cirka 1950.

Larsen-dynastiet hadde som sagt mange oppgaver for næringslivet, men ble ofte også tilkalt til gårder for forevigelse av både folk, bygninger og dyr. Det var nemlig viktig å få med kua eller hesten på bildet, det gav et budskap om hvor velstående de var på gården.

Etter hvert vil Slottsfjellsmuseet formidle store deler av arkivet på Internett. Dette arbeidet er allerede kommet godt i gang.

Follow Rune Sørlie:

Fotoarkivar på Slottsfjellsmuseet

f. 1957 i Stavern. Fotoarkivar siden 1983 ved Vestfold Fylkesmuseum - nå Slottsfjellsmuseet. Utgitt en rekke bøker og produsert flere filmer. Er også journalist i næravisa Øyene.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.