Nøtterøyhistorikeren Helge Paulsen

Av Svein Lundby – Njotarøy 2018

Da Helge Paulsen gikk bort 2. november 2017, etterlot han seg en stor og rik lokalhistorisk arv i form av to tykke bind med nøtterøyhistorie fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg kommer en rekke artikler i Njotarøy, samt foredrag med emner fra Nøtterøys historie.

Vokste opp i Kjølegrenda

Helge Paulsen ble født i 1926 og vokste opp i Kjølegrenda i et lite hus på 36 kvadratmeter og bygd på 1600-tallet. Foreldrene, Didrik og Ragnhild fikk etter hvert 9 barn, og alle vokste opp. Tore Paulsen, Helges to år yngre bror, har skildret oppveksten og livet i Kjølegrenda i «de harde tredveåra» i Njotarøy for 1998. Selv om det var mange munner å mette, var det mange som hadde det trangere enn familien Paulsen. Pappa Didrik hadde arbeid, ansatt i kommunen og ikke arbeidsløs, som mange andre fedre var på den tid. Mamma Ragnhild var flink til å få små ressurser til å strekke til. Hun kunne sy om klær, og symaskinen hennes var i flittig bruk. Sterkt samhold var det i familien, og alle var glad i å lese. En feststund var det, forteller Tore, da storebrødrene, Helge og Reidar kom hjem med sekken full av bøker etter å ha vært på biblioteket på Nøttre (Borgheim). Mamma Ragnhild hadde samlet på ord og uttrykk fra Nøtterøy og skrevet det ned, helt fra hun var skolejente. Dette kom den skoleflinke sønnen, Helge, til gode og la nok grunnlaget for den senere historikeren Helge Paulsen. Da Ragnhild Paulsen etter å ha stelt hus og oppdratt 9 barn, i godt voksen alder tok opp samlingen av ord og uttrykk igjen, mye takket være råd og oppmuntring fra lærer Ingvar Dilland, ble det hele til boken «Nøttlandsmål», utgitt i 1981. Ordboken ble redigert og tilrettelagt på vitenskapelig grunnlag ved dosent Ingeborg Hoff som den gang var bestyrer ved Norsk Målførearkiv.

Preseteristen

Som fjortenåring i 1940 var nok Helge fristet til å dra til sjøs, men den flinke skolegutten vant, og det ble realskole og gymnas i stedet. I 1945 var han russ og fullførte eksamen artium som preseterist. Uten noen Statens lånekasse for studerende ungdom, var det utenkelig for Helge Paulsen å starte med studier på universitetet. Men så fikk han et stipend på 5 000 kroner av lokale hjemmefrontfolk, og han kunne likevel starte studier ved universitetet med forberedende prøver i filosofi, språkvitenskap og latin samtidig som han var lærervikar. Da han fikk vansker med å finansiere videre studier, mønstret han på og ble sjømann. Ute på havet var han i tre år. Han var i mange havner og mange fremmede land, noe som stimulerte den språkkyndige unge mann. Så gikk han i land og gikk på maskinistskolen i Tønsberg, og etter noen år på sjøen, gikk han i land for godt, gikk på lærerskolen og ble lærer i osloskolen. Parallelt med lærergjerningen tok han opp studiene ved Oslo Universitet, med engelsk mellomfag og historie hovedfag. Hans eksamensresultater sto alle i stil med preseteristen fra 1945.

Forsker og arkivmann

I Njotarøy for 2009 skrev Jørgen H. Marthinsen om forskeren og arkivmannen Helge Paulsen. Marthinsen var Paulsens kollega i Riksarkivet, og beskriver det omfattende og betydningsfulle arbeidet nøttlendingen gjorde som forsker og arkivar. Han var en nestor blant det vitenskapelige personalet i Riksarkivet. Hans hovedfagsavhandling hadde okkupasjonshistorie som tema, og han kom til å legge sin arbeidsinnsats i å registrere og hjemføre tyske arkivsaker fra Norge. Krigsbarn, med norske mødre og tyske fedre ble ved hjelp av Paulsens registrering sikret rettssikkerhet. For sitt arkivarbeid høstet han internasjonal heder og anerkjennelse fra Freie Universität i Berlin og Rijksinsituut voor Oorlogsdocumentatie, Amsterdam.

Kontrakt med Nøtterøy kommune

Etter initiativ fra Nøtterøy Historielag skrev så Paulsen kontrakt med Nøtterøy kommune om å skrive Nøtterøys historie fra tiden omkring 1800 og fram til våre dager. For å samle inn kildemateriale reiste han med tog til Kongsberg, og så med drosje opp til Statsarkivet utenfor byen. Turene ble mange, flere ganger om uken i mange år. Resultatet kan vi bare beundre i de to bindene han rakk å skrive, «Nøtterøy inn i 1800-årene» og «Nøtterøy inn i 1900-årene». Hans grundighet og overveldende kildemateriale er uten sidestykke. Det er fortalt at han kontrollerte sine kilder minst tre ganger. Det Helge Paulsen har skrevet på trykk, kan vi stole på. Når han for eksempel bruker sin mor som kilde, kan han vise til det muntlig, men han har også fått det bekreftet av henne skriftlig. Han er forsiktig med å korrigere hva andre må ha kommet fram til, tolkninger av navn for eksempel. Det gamle navn på Kirkeveien er Kjøveien, noen bruker det fremdeles. Paulsen refererer Olav Hoffs tolkning som tjernvegen, sammenheng med Kjernås, men gjør så rede for sin egen tolkning som tjodvegr, folkeveien eller allmannveien, som nok er den som gir best mening. Bruk av erindringer og muntlige kilder er med på å levendegjøre historien. Paulsen bruker dette i sin fremstilling. Han skriver om de mange grindene som fantes på Nøtterøy for hundre år siden. Ved grindene var det grindgutter som åpnet grindene for ferdsel og fikk en toøring eller en femøring for jobben. Men det kunne også være grindjenter, og et eksempel på det var Ragnhild, Helges mor. Hun var fast ved Kjølegrinda og åpnet den for lærer Olaf Knudsen som kom i full fart i sin karjol mens han slang en toøring til Ragnhild som husket at det lange todelte skjegget hans flagret som et langt skjerf.

Mangfoldet i Nøtterøysamfunnet

1800-tallet var en meget sterk vekst- og moderniseringsperiode i Nøtterøys historie. Dette kommer sterkt fram i Paulsens bøker. Han ser historien nedenfra, virksomhet og arbeidsinnsats ble til av flittige kvinner, menn og barn. Han kunne nok ha fremhevet enkelte personer, som Olaf Knudsen, Harbitz eller Egeberg. Deres store betydning for Nøtterøy er med, men hele veien er det mangfoldet av innsats som fører Nøtterøysamfunnet videre. 1800-tallet er seilskutetidens storhetsperiode for Nøtterøy. Helge Paulsen gjør nøye rede for dette, og han dokumenterer dette på et omfattende og grundig kildegrunnlag. I nesten hver en vik på øya ble seilskuter bygget, og familien var rederi og mannskap. Familiefaren kunne titulere seg både reder og skipper. Politisk ble øya styrt av skippere og redere. Dette patriarkalske system førte med seg en underklasse, enker og faderløse, de som var på forsorgen. Paulsen beskriver et fattigvesen som utvikler seg langsomt i bedre retning gjennom århundret. Innvandringen av svensker var betydelig, og Paulsen understreker at svenskene var nyttig arbeidskraft for øya, og de ble fort integrert og assimilert. Øysamfunnet var i det hele tatt et samfunn i balanse, og kriminaliteten var minimal. Artikkelforfatteren hadde den glede å være med i bygdebokkomitéen og kom på den måten nær Paulsens arbeid med og store kunnskap i Nøtterøys historie. Bygdebokkomitéens viktigste oppgave ble faktisk å begrense omfanget av stoff, så det ikke ble flere bøker. Et viktig medlem av bygdebokkomitéen var Grete Horn, Helge Paulsens kusine. Hun ble en sentral person som bilderedaktør. Alt kunne altså ikke komme med mellom permene i en bok, og Helge Paulsen har da utdypet enkelte kapitler med artikler i Njotarøy. Eksempler på dette er en artikkel om losen og losene, og en artikkel om «lærerinnene» som inntok Nøtterøyskolen omkring 1900.

Helge Paulsen hadde et privat lokalhistorisk arkiv. Dette er nå sikret og befinner seg i Vestfoldarkivet. Nøtterøy kommune kan være stolt av å kunne innlemme hans bøker i sin bygdehistorie.