Søndre Hella – Nøtterøys flotte gravfelt

Jan Brendalsmo: (Njotarøy 1988)

«Hella ligger ved Tønsbergfjorden. Navnet betyr: flatt berg. En gammel tradition optegnet i Kraft, Norges Beskrivelse, forteller at det skal ha staat kirke her, og kaldsboken sier at bygdens prest i gamle dager skal ha bodd i Hella. Begge sagn høres urimelige ut og fortjener neppe nogen tiltro. Men Hella er sikkert ældgammelt som færgested, saa beboere har det nok været her selv i folkefattige tider.» Skriver Lorens Berg i «Nøtterø, en bygdebok».

Utgangspunktet for denne artikkelen var at jeg skulle se litt nærmere på gravfeltet nede ved badeplassen i Søndre Hella. Etter en befaring i terrenget ble det klart at det fantes mer å fundere over enn et gravfelt, som aldri har blitt arkeologisk undersøkt, enn si grundig nok registrert. Det hele ble for stort, og det var bare å begynne med begynnelsen. Altså:1988_00011988_0002_cr

Landskapet rundt Njåtarvin-bukta

Istedenfor det vide, åpne jordbrukslandet, ispedd større og mindre åser og koller, som vi idag ser foran oss, om vi står på Tinghaug og lar blikket gli fra nordøst over sør til vest, så kunne bonden på gården Njótarvin (Nøtterøy) fra samme høyde se utover ei lun — ca. 7-8 m djup — bukt omkranset av gårdene Sandvin (Sanne), Midheimr (Meum) og Særheimr (Sem). Forutsatt da, at han gjorde dette engang i tida rundt/noe etter år 0 (fig. 1). En tid vi idag kaller eldre jernalder. Dersom en av hans etterkommere sto på samme sted en 6-700 år seinere (fig. 2), så ville vedkommende nok synes det var blitt litt folksomt etterhvert, — greitt nok med «nybruket» på Hofland (Hovland) for noen århundre siden, men nå spratt det opp større gårder både på Hegrastadir (Herstad), Pórnystadir (Tanstad), Elgjarstadir (Elgestad), Gunnulfsstadir (Gunnestad) og Stangabyr (Stangeby). Men det må nå ha vært trivelig og trygt for slektene på de fire gamle gårdene å se ungfolket rydde seg ny jord i gammel utmark.
En annen ting, som bør ha bekymret folka på de fire gamle brukene mer enn folketettheten, var den etterhvert svært merkbare innelukkinga og igjengroinga av det tidligere så lune og fine havnebassenget. Det er tvilsomt om de større båtene kunne ta seg inn hit på dette tidspunktet, og det er muligens i denne sammenheng vi kan regne med at navnet Knarberg er oppstått. Knarrene var store båter, vi vet de ble brukt til transport av folk og fe under landnámet på Island på 800-tallet. Men dette med havner skal vi komme tilbake til. Nå skal vi se litt på hva som finnes i Søndre Hella.

Gravfeltet i Søndre Hella

Hellastranda har vært badestrand i mange tiår. Da min generasjon gikk på skolen på Borgheim, hendte det at vi på høsten ble kommandert ned til Hella for å bade i gymtimen. Det var vel de færreste som dengang tenkte over at vi gikk i et område hvor det hadde vært veifar i nærmere 2000 år, eller at det var gravhauger vi gjemte oss bak for å smugrøyke.
Likevel, formminnene ligger der, det gjelder bare å få øye på dem. Det kan være vanskelig nok selv for et trenet øye nede i hovedfeltet, men oppe på platået mellom Nordre og Søndre Hella er det nesten umulig å få rede på hva som finnes. Først og fremst skyldes det all krattskog og buskas som hindrer en i å få et overblikk i terrenget og se de små og store forhøyninger, som gjør det vanskelig å skille en gravhaug fra en «naturlig» forhøyning. I tillegg kommer det forhold at den delen av gravfeltet som ligger innover på platået ser ut til å være fra eldre jernalder (ca. 500 f.Kr. – 500 e.Kr.). Graver fra denne perioden er ofte vanskelige/-umulige å få øye på før en fjerner torvlaget og får et større overblikk over terrenget. De kan ha form som helt flate steinsettinger uten synlige markeringer over bakken (fig. 4).

(Fig. 4) Slike graver kan ligge gjemt under buskas og torv på platået mellom Nordre og Søndre Hella. 
(Fig. 4) Slike graver kan ligge gjemt under buskas og torv på platået mellom Nordre og Søndre Hella.

«Fandens spillebord»

Ialt har det, som en del av arbeidet med denne artikkelen, blitt registrert godt over 20 graver i Søndre Hella (fig. 3). 21 — muligens 25 (de usikre merket A-D) eller flere — ligger nede ved badestranda. 3 sikre ligger oppe på platået. Her oppe finnes også «Fandens spillebord», en svær blokk som ligger fritt også endel mindre blokker. Hvorvidt dette er et «naturprodukt» eller et «kulturprodukt», er vanskelig å avgjøre uten å ha undersøkt det nærmere, men slik det ligger her midt i et gravfelt er det fristende å tenke seg at det har hatt en sammenheng med gravfeltet. En kan faktisk tenke seg at menneskene i sin tid fant det gunstig å legge sitt gravområde nettopp her, hvor det på forhånd lå en helt spesiell steinformasjon. Fra Sverige kjenner vi et tilfelle hvor en identisk steinformasjon befinner seg midt i et gravfelt og hvor det er hogd inn skålgroper i den store blokka. Om noe lignende er blitt gjort her, er umulig å avgjøre, da steinblokka i «Fandens spillebord» er svært forvitra. Lenger sør på Nøtterøy skal det være nok et «Fandens spillebord», men dette ligger ikke i et gravfelt, såvidt meg bekjent.
Som nevnt er det vanskelig å avgjøre hva som skjuler seg oppe på platået, da bortsett fra tre hauger hvorav den ene er plyndret og gravkammeret ligger åpent (grav 22). Like inntil grav 24 derimot ligger noe som kan minne om hva vi kaller en skipssetning (E). Dette er en gravtype som i formen minner om et skip, der stevnene er markert med store steiner. Et flott eksemplar av arten finnes i grav feltet på Istrehågan i Tjølling.
Gravene nede under platået har forskjellig utforming. De fleste bør likevel kunne plasseres innen yngre jernalder (ca. 500 — 1000 e.Kr.), noe som bekreftes av deres beliggenhet i forhold til vannstanden: hadde de vært fra eldre jernalder, måtte de sannsynligvis blitt anlagt under vann! Noen av haugene er typiske store rundhauger — opptil 15 m i diameter og 2 m høye — med markante fotkjeder av store steiner (gravene 2, 7, 8, 20 og 21). Andre har samme diameter, men er lavere og har en eller flere steinblokker i gravens sentrum (gravene 11, 14, 16, 19 og 20). En tredje gruppe er små  og svakt hvelvede, eller nesten ikke markerte over bakken. Enkelte, som nr. 3-5 (og muligens A-D), er idag synlige kun som et rot av mellomstore steinblokker i en tilsynelatende tilfeldig lam.

Fig. 8) «Fandens spillebord».
Fig. 8) «Fandens spillebord».

Gravplyndring

Den grav som er mest synlig, og som vel “alle” vet om, er grav 21. Denne ligger omtrent midt i veien ned til stranda og har en svært synlig fotkjede. Samtidig har den en fordypning på toppen og kan dermed se ut til å være plyndret. Dette er likevel ikke sikkert, det kan godt bare dreie seg om et gravkammer av tre som er  rast sammen og som dermed har etterlatt seg en fordypning. Plyndret — og delvis ødelagt — er derimot gravene nr. 8, 15 og 22. Det skal være et sagn, eller en historie, om en kar fra Stokke-sida som i sin tid ble rik på gravplyndring i Søndre Hella. Men slike historier er det mange av, og ikke alle trenger være sanne. Oftest er det nemlig ikke så mye gull eller sølv i slike graver. Men hva finnes da i dem?

Hva gravene inneholder

Det vet vi intet sikkert om. Pussig nok har dette grav feltet unngått oppmerksomhet fra Nicolaysen og de andre arkeologene rundt århundreskiftet. Kanskje feltet lå for langt unna «folkeskikken», eller kanskje man bare ikke visste om det i Oslo. Likevel, i 1916 skrev skattefogd P. Holmesland til Universitetets Oldsakssamling i Oslo at han hadde sett en samling av 10 gravhauger på bruksnummer 8 og 10 under gårdsnummer 124, Nøtterøy vestre. Det er likevel ingen henvisninger i arkivet til at de skulle ha blitt nærmere undersøkt, og det er først med de registreringer som ble utført for økonomisk kartverk i 60-årene at feltet i Søndre Hella kom på kartet. Og da bare deler av det.
Det vi uansett kan regne for sikkert, er at gravene inneholder de sentrale personer fra en større gårdsenhet. Sentrale i den betydning at de av sin samtid ble regnet for å ha høy status i kraft av ledende oppgaver innenfor «religiøse, politiske, sosiale, økonomiske eller militære» sammenhenger. Disse begreper må settes i anførsel, da det er begreper som vi opererer med idag, men som vi ikke kan regne med eksisterte i folks hoder dengang.
Til forskjell fra de kristne kirkegårder, hvor så å si alle fikk sin grav på en felles gravplass, så var det i førkristen tid bare en del av befolkningen som fikk et ettermæle i form av det vi idag kaller gravhauger. De andre vet vi lite eller ingenting om. Men utfra de mange undersøkelser som er gjort på førkristne graver, både av skjelettene og av de gjenstander som er lagt ved i graven, så er det klart at disse personer var høystatusindivider.
Det som kan ligge i Hellagravene, er sannsynligvis både brente og ubrente individer, og de døde kan ha fått med seg få eller mange gjenstander, alt avhengig av tidens skikk og av vedkommendes status og kjønn. Men det meste bør nok ha karakter av å være «personlig utstyr»: våpen, redskap/verktøy, husgeråd og kanskje ett og annet smykke/spenne.

Hvor hørte de til?

Helt fram til kristen tid er det vanlig å regne med at folk i all hovedsak ble gravlagt der de hadde sin sosiale basis, dvs. hos slekta, på gården.
Nå er det ikke blitt gjort så nøye registreringer av Søndre Hella, men det er ikke funnet noe som kan minne om hustufter her nede. Ei heller hefter det noe skikkelig gammelt gårdsnavn ved området. Det er derfor rimelig å tenke seg gravfeltet som tilhørende en av de to gårdene som hører til blant de eldste på midtre Nøtterøy: Sandvin eller Njótarvin.
Idag ligger Søndre Hella til gårdsnummer 124, altså Nøtterøy vestre. Dette er ingen garanti for at det har vært slik bestandig, for et skifte i eiendomsrett kan ha skjedd før midten av 1600-tallet, da vi har det første skriftlige belegg for brukere i Hella. På 1700-tallet er det nevnt brukere i Søndre Hella, og sannsynligvis er steingarden på fig. 3 et minne om disse.

(Fig. 7) Steinkista i den plyndrede grav 22.
(Fig. 7) Steinkista i den plyndrede grav 22.

Njótarvin

Et annet forhold, som heller ikke nødvendigvis styrker tanken om Hellagravfeltet som tilhørende Njótarvin, er at det finnes rester av et større gravfelt på Borgheim. Disse ligger mellom eldreboligene og Nøtterøy vestre, på den lille åsryggen rett i kanten av veien. Her ligger det idag 5-6 små hauger, men feltet har vært mye større. En beretning fra 1820 forteller om en mengde små steinsatte hauger «i Nøterølunden, strax søndenfor kirken». Det skal tidligere ha funnets mange flere, og feltet skal ha strakt seg nedover og inn på Elgestad, men de fleste skal ha vært bortdyrket allerede dengang.
Vi kan derfor trygt regne med at 1100-talls kirken på Nøtterøy i sin tid ble plassert mer eller mindre midt i den gamle gravplassen til Njótarvin gård.

Sandvin

Vi vender derfor oppmerksomheten mot Sandvin. Også her er det registrert graver. 3 røyser og 1 gravhaug nord og øst for Sannegårdene, og et gravfelt med 6 flate graver i vest. Også her kan endel graver ha blitt dyrket bort i nyere tid, men det finnes ingen opplysninger om det.
Derimot er det lettere å tenke seg Hellagravfeltet som tilhørende Sandvin. Avstanden er ikke stor dit ned, og jordsmonnet nordvestover fra Sannegårdene er hele veien av en slik type som det forhistoriske jordbruket trengte: lettdyrka sand- og grusholdig jord som var selvdrenert.
Dessuten: om vi ser på de fysiske forholdene som omgir gårdene Njótarvin og Sandvin i eldre jernalder (fig. 1), så faller det rimelig å tenke seg Njótarvins innmark primært nordover på begge sider av høyderyggen mot Herstad, mens Sandvin bør ha hatt sin innmark mot nordvest og sørøst — på sørsiden av havnebassenget. Dette inntrykket forsterkes om vi tenker oss vannstanden ytterligere hevet med 6.5 m, for da deles Nøtterøy i to separate hoveddeler ved at terrenget ned mot Nordre Hella, mellom Magnhildås og Ulvås, står under vann.
Vi kan derfor tenke oss at følgende har skjedd: Njótarvin og Sandvin hadde begge opprinnelig sin orientering mot havnebassenget (fig. 1). Etterhvert som tiden gikk og landehevingen fortsatte, og etterhvert som den gamle havnen grunnet opp, så orienterte Sandvin seg mot Søndre Hella hvor det fantes en alternativ havneplass (fig. 2). Man gikk til med til det skritt å flytte sitt gravleggingsområde hit ned, i ytterkanten av innmarka, for det var her man «presenterte gården og slekta» overfor andre mennesker. Muligens kan det allerede ha vært, eller blitt, en fergingsforbindelse herfra over sundet til Stokkesida, noe som kan ha lettet nyorienteringen. At Njótarvin, som også mistet sin gamle havneplass, kanskje også etterhvert benyttet Hella som havn, kan løpet for Gamle Hellaveien tyde på. Om denne havna i Søndre Hella kan ha fungert som «innfallsport» til Nøtterøybygda, har vi lite grunnlag for å si noe om.

(Fig. 6) Utsikt over fjorden mot Verjø. Midt på bildet ses gravhaug nr. 1 (Tatt fra haug 2.)
(Fig. 6) Utsikt over fjorden mot Verjø. Midt på bildet ses gravhaug nr. 1 (Tatt fra haug 2.)

Flere Sandvingårder?

En annen mulig tolkning er at det kan ha vært flere gårder innunder gårdsområdet Sandvin, men alle innenfor samme slekta. Disse kan ha hatt felles gravplass. I trange tider kan så disse andre gårdene ha forsvunnet igjen. Det er jo nettopp dette som skjedde med 1700-tallets Søndre Hella: kun steingardene og åkerområdene syns idag inni tjukke granskauen.
Et endelig svar på spørsmålene om hva gravhaugene i Søndre Hella skjuler, hvor det tilhørende gårdsanlegget finnes/fantes, når bosetningen startet, hva slags folk det var som bodde der osv. osv. kan bare gis etter grundige registreringer og arkeologiske og topografiske undersøkelser i området. Denne artikkelen har kun forsøkt å gi noen mulige, og mer eller mindre sannsynlige, forslag til svar.

Hva skjer videre?

Grav feltet i Søndre Hella er et flott gravfelt, og det er Nøtterøys største «nålevende» gravfelt. Det er et av de større i Vestfold, og det er temmelig urørt av historien. Det ligger flott til som en mulig turistattraksjon, noe kommunen ikke har så altfor mange av.

(Fig. 5) Haug 2, med fotkjede av små blokker markert. (Tatt fra haug 1.)
(Fig. 5) Haug 2, med fotkjede av små blokker markert. (Tatt fra haug 1.)

Litteratur:

Lorens Berg: Nøtterø, en bygdebok. Kristiania 1922.
Sigurd Grieg: Vestfolds Oldtidsminner. Oslo 1943.
Oluf Rygh: Norske Gaardnavne. Kristiania 1907.
Vidar Asheim: Kulturlandskapets historie. Oslo 1978.

Follow Jan Brendalsmo:

f. 19.07.51 i Stranda, Nøtterøy. Cand. mag. fra Universitetet i Bergen 1976. Arkeolog, ansatt ved Riksantikvarens utgravningskontor for Tønsberg. http://niku.no/?module=Users;action=User.publicOpen;id=456;template=profile_no

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.