Veierland under Napoleonskrigene

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Av Jogeir Nicolai Stokland – Njotarøy 2018

Illustrasjon av en sjømann i prisonen

 

Sent på kvelden den 3. april 1808 ble Veierlandskuta De Tvende Brødre innhentet og tatt til fange av en svensk kaper utenfor nordspissen av Danmark. Skuta var lastet med 1 280 tønner korn på vei til Drammens befolkning. Den svenske kaperen hadde et mannskap på 35 mann og to kanoner. –Ente kunne vi seile ifra og hæller ente kunne vi slåss imot, for vi var’nte fleire enn sju støkker om bol (1), fortalte styrmann Paul Knutsen fra Nøtterøy i et rettsmøte på gården Gulli i Sem tre måneder senere. Han beskrev samtidig en fraktefart som ble mye tyngre enn de hadde tenkt på forhånd og om skjebnen til skipper Herman Kristensen fra Veierland.

Bakgrunnen for denne dramatiske hendelsen var Napoleonskrigene som raste i Europa. Selv om Veierland lå langt fra slagmarkene i Europa, ble likevel flere veierlendinger direkte berørt – til dels med skjebnesvangre utfall.

Oslebakke med det gamle gjestgiveriet og tollstedet. Foto: Lise Sandereid.

Fra 1800 til 1815 rådet det nærmest en sammenhengende krigstilstand mellom Storbritannia og Frankrike under Napoleon. Britene hadde en vedvarende bekymring for at Frankrike skulle bli i stand til å krysse Den Engelske kanal og innlede kamper på deres territorium. Det var derfor avgjørende å ha herredømme på sjøen langs Europas kyst. Slaget ved Trafalgar i 1805, der en fransk-spansk marineflåte ble knust, var et ledd i denne suverenitetspolitikken. Året etter innførte Napoleon en fastlandsblokade for å hindre handel med Storbritannia.

Napoleon hadde nå erobret det meste av det europeiske fastlandet og var i ferd med å tvinge Danmark-Norge inn i blokaden. Britene fryktet at den dansk-norske marineflåten, som var en av de betydeligste i Europa, skulle komme Napoleon i hende. De stilte det ultimatum at Danmark enten skulle alliere seg med britene eller overlevere flåten i pant til dem inntil krigshandlingene var over.

Kravet ble ikke innfridd, og britene gikk i september 1807 til angrep på den dansk-norske flåten som måtte kapitulere etter fire dagers kamp. De tok så beslag i hele flåten som ifølge britiske lister besto av 64 fartøyer med over 2 000 kanoner. Dette er i ettertid kalt flåteranet i København. Danmark-Norge gikk deretter i allianse med Napoleon og fikk straks en krigserklæring i retur fra britene. Danmark-Norge ble videre tvunget til å erklære krig mot Sverige, noe som i sin tur avstedkom en allianse mellom briter og svensker som etablerte en effektiv blokade av sjøfarten mellom Norge og Danmark.

Britene opprettholdt blokaden mer eller mindre sammenhengende fram til 1814. I denne tiden ble mange norske fartøyer oppbragt (tatt i arrest), og flere tusen norske sjøfolk ble ført til britisk jord eller fangeskip som for det meste var utrangerte marinefartøyer. Dette fangenskapet ble kalt å havne i «prisonen» etter det engelske ordet prison for fengsel.

Skipsbeddingen ved Oslebakke. Utallige slike verver finnes rundt kysten av Nøtterøy. Foto: Tor Bjørvik.

Skuter fra Oslebakke

I boka Hus og folk på Veierland (2) fortelles det om enka Anna Katrine Pedersdatter på gården Havnen i Oslebakke. Hun videreførte gårdsdriften og et gjestgiveri for sjømenn etter at mannen døde i 1779. På slutten av 1700-tallet var det gylne tider for skipsfarten, og tidlig i 1797 gjorde Anna Katrine avtale med en skipsbyggmester fra Arendals-trakten om bygging av skuta Eneste Søster i Oslebakksundet. Skuta var av betydelig størrelse, minst 71 kommerselester som tilsier en lastekapasitet på over 3 000 tønner. Den var ferdig i mai 1798 og ble solgt for 4 100 riksdaler til en skipper i Tønsberg. Sammen med skipsbyggmesteren kom også en byggmestersvenn og tre skipstømmermenn, deriblant Anders Andersen fra gården Ugland i Fjære sogn ved Grimstad. Han var tydeligvis en av de driftigste arbeiderne, for da byggebrevet skulle utstedes avla Anders og broren Hans ed på at de hadde vært med og bygget skipet for enka Anne Katrine med
eiendommens egne materialer (3).

Anders Andersen var 23 år da han kom til Oslebakke, og i løpet av byggetiden fikk han tydeligvis god kontakt med den yngste dattera på gården – Maren – som da var 20 år gammel. De to giftet seg i 1800 og dette ble et godt parti for Anders Andersen. Også svigermor Anna Katrine så med blide øyne på giftemålet for dette året delte hun gården i tre og lot Anders og Maren få den delen der gjestgiveriet og skipsverven befant seg. Anders fortsatte å bygge skuter både i Oslebakke og ellers i distriktet, og noen år senere var han blitt skipsbyggmester.

Fra 1806 til 1807 ble skuta Emanuel Weyer bygd i Oslebakke for skipper Anders Knutsen fra Roppestad på Nøtterøy. Anders Andersen var medeier i skuta, og han kunne nå kalle seg reder. Formodentlig var det han som ledet byggingen, selv om dette ikke framgår av byggebrevet. Emanuel Weyer ble sjøsatt på forsommeren i 1807 og hadde en lastekapasitet på 49½ kommerselester. Allerede på jomfruturen sommeren 1807 ble skuta oppbragt og tatt til fange, formodentlig av engelskmenn, kan vi lese ut av tollboka i Tønsberg. Dette var før britene hadde erklært krig mot Danmark-Norge, men de hadde begynt å ta norske skuter og sjømenn i forvaring allerede sommeren 1807. Og da krigstilstanden var et faktum ble disse krigsfanger. Anders Andersen mistet verdier i skuta som var tapt, men han beholdt tross alt friheten siden han ikke var sjømann. Sjømenn i prisonen kunne bli sittende i mange år – noen helt fram til krigens slutt i 1814.

En annen skute kalt Grev H. Wedel Jarlsberg ble bygd i Oslebakke i 1810 og var på 70 kommerselester. Denne ble solgt til eiere i Drammen og ble brukt i kornfrakten på Danmark. Bakgrunnen for navnet var at Grev Herman Wedel Jarlsberg, som da var amtmann i Buskerud, ledet en nasjonal provideringskommisjon som organiserte transport av korn og andre forsyninger til Norge (4). Skutebyggingen i Oslebakksundet fortsatte under ledelse av Anders Andersen, og i en artikkel om skutene fra Veierland er det omtalt ytterligere fire fartøyer som gikk av stabelen de neste årene (5). Blant dem sluppen «Speculation», se illustrasjon. Flere av disse ble også satt inn i kornfrakten.

Sluppen «Speculation». Bygget i Oslebakke i 1811, og eiet av to menn fra Sandefjord. Foto: Norsk Maritimt Museum.

Herman Kristensen og skuta De Tvende Brødre fra Tangen

Innledningsvis i denne artikkelen ble det fortalt fra den dramatiske historien til De Tvende Brødre. Skuta tilhørte Herman Kristensen fra Tangen og var bygd på gårdens eiendom. Tidlig i desember 1807 gikk skuta til Danmark på offentlig oppdrag for å ta inn en last «Korn og Fedevarer» til Drammen. Det som videre skjedde er detaljert dokumentert i to notarialforretninger (rettsmøter) som ble holdt hos sorenskriver Jens Christian Berg på gården Gulli i Sem det etterfølgende året og tidlig i 1809.

Etter en overfart på 6 døgn kunne De Tvende Brødre ankre opp i Randersfjorden på Danmarks østkyst den 9. desember. Det tok tid å organisere lastingen og få varene om bord, men den 5. januar var skuta klar til å seile hjemover. Da var imidlertid vannstanden så lav at den tungt lastede skuta ikke kom forbi et grunt parti på vei ut fjorden. Vinteren var kald og like etter la isen seg slik at skuta ble stengt inne. Da isen gikk opp sent i mars måtte mannskapet få hjelp fra en annen skute til å laste over en del av varene så de gikk klar av grunna, og den 1. april kunne de endelig seile hjemover.

Det uforutsett lange oppholdet ga nok mange kalde overnattinger om bord i skuta. Hvorvidt dette bidro til å svekke helsa til skipperen sier notarialforretningene ingenting om, men dagen etter avseiling døde skipper Herman Kristensen, 37 år gammel, og den knapt 20 år gamle styrmann Paul Knutsen fra Skjerpe på Nøtterøy måtte overta kommandoen. Sent neste dag den 3. april blir de innhentet av den bevæpnede svenske kaperen utenfor Skagen og tvunget inn til Marstrand ved Gøteborg. Skuta og lasten ble prisedømt og konfiskert av svenskene, og så vel styrmannen som de seks matrosene ble satt i arrest.

Styrmann Knutsen ble sittende i arrest til den 9. juli 1808 da han ble frigitt sammen med seks norske skippere, deriblant Lars Moe fra Tjøme, og fraktet til den norske skjærgårdsflåten ved Hvalerøyene.

Hjemme på Tangen sitter Dorte Rasmusdatter, kona til den døde skipperen, med tre små barn og hadde fått beskjed om mannens skjebne fra andre sjøfolk som kom gjennom blokaden. Når så styrmannen på skuta kommer tilbake flere måneder senere, reiser hun umiddelbart inn til sorenskriveren og forlanger sjøprotest. Her legger hun fram fraktekontrakt, en forsikringspolise utstedt av Grev Herman Wedel Jarlsberg, skipsjournalen og framstiller den unge styrmannen som vitne (6). Styrmannen forklarer hva som har skjedd og avslutter i følge den danskfødte sorenskriverens nedtegnelse med at «han veed intet som kan regnes enten den afdøde Skipper (eller ham selv) til last at Rejsen ikke blev fuldført». Derpå bekrefter styrmannen med «sin Corporlige Eed efter Lovens Maade sin afgivne forklaring riktig og sandferdig at være». En corporlig ed betyr at den ble kroppslig utført, det vil si med hånden på bibelen. Deretter lar sorenskriveren enka nedlegge protest «i kraftigste Maade mod alt Tab … og forbeholder (seg) og Boets Ret i alle mulige Maader til Den belovede Assurance».

En ny notarialforretning angående «Herman Chr. Tanges Skibs Hjemrejse» (7) ble holdt av sorenskriveren hjemme på Gulli gård den 22. februar 1809. Her ble to nye vitner framstilt for å fortelle, under formaning til sannhet, hvordan hjemreisen hadde forløpt. Det ene vitnet var 35 år gamle Nils Nilsen fra Skjerpe på Nøtterøy som var styrmann på Veierlandskuta Diana som reiste samtidig med De Tvende Brødre på den aktuelle kornfarten. Det andre var 36 år gamle Lars Olsen fra Østjordet på Tjøme som seilte med skuta St. Johannes av Laurvig som var tatt i arrest i Marstrand samtidig med De Tvende Brødre. Begge vitnene bekreftet den framstillingen som styrmann Paul Knutsen hadde avgitt. For øvrig kom det fram at de seks matrosene fra De Tvende Brødre fremdeles satt i arrest nesten et år etter at skuta ble oppbragt.

Hvorvidt enka etter Herman Kristensen til slutt fikk utbetalt assuransepremien vites ikke. Hun flyttet fra Veierland noen år senere etter å ha giftet seg med Aksel Kristoffersen fra Fadum i Sem. Lorens Berg skriver for øvrig lite flatterende om den avdøde Herman Kristensen i Stokke bygdebok at «hans bo var i uorden, og det blev ingenting til overs» (8). Til dette kan det jo sies at når man blir røvet for en stor skute som det sikkert var investert en del i, er det kanskje ikke så rart at det blir lite til overs.

Tangengården. Foto: Lise Sandereid.

Skuta Diana fra Tangen

Det gikk bedre med en annen Veierlandskute som seilte samtidig med De Tvende Brødre. Det var Diana, en brigg på 37 kommerselester som tilhørte Hans Jensen på Tangen. Han var sønn av skipper Jens Haraldsen fra Sevika i Vrengensundet og hadde giftet seg i 1798 med Anne Kristensdatter, søster til Herman Kristensen. Jens kom således fra én skipperfamilie til en annen, ettersom svigerfaren på Tangen også var skipper.

Diana hadde seilt fra København til Nantes i Frankrike sommeren 1807. Sent på høsten gikk skutene Diana og De Tvende Brødre sammen til Danmark for å hente korn til Norge. De ble liggende like lenge i Randersfjorden før de seilte hjem igjen tidlig i april året etter. Diana kom helskinnet gjennom blokaden, men Herman Kristensens skjebne gikk nok inn på Hans Jensen og kona Anne Kristensdatter som hadde mistet broren. Senere på året solgte han skuta, og i Tønsberg tollboks fortegnelse over hjemmehørende fartøyer står det under Diana: «Solgt til Laurvig 1808» (9). Laurvig var datidens skrivemåte for Larvik. Sommeren 1810 fikk Hans Jensen og Anne Kristensdatter en datter som de døpte Hermandine etter den avdøde Herman Kristensen. I 1814 flyttet Hans og Anne bort fra Tangen. Dette var omtrent samtidig som Dorte, nå gift med Aksel Kristoffersen, også flyttet bort fra Tangen med barna etter Herman Kristensen.

Ola Isaksen og Ragne Andersdatter, Krika

I Stokke bygdebok står det kort under Krikagården at «Ola Isakssøn, som kjøpte en jordpart i Krika, blev væk i krigstjeneste 1809». Ola var sønn av Isak Nilsen fra Gjelstad i Stokke og Gunhild Olsdatter som flyttet til nordre Krika i 1798. Ola var gårdbruker på Gjelstad, og i 1801 giftet han seg med Ragne Andersdatter fra Sandar. I 1805 fikk de en datter og samme år kjøpte Ola Isaksen den søndre delen av Krikagården hvor familien bosatte seg som naboer til Olas foreldre. Noen år senere ble Ola sendt i militærtjeneste for Danmark-Norge der han døde tidlig i 1809.

Dette etterlot enka Ragne Andersdatter i en vanskelig situasjon og kort etter forlovet hun seg med Kristen Jonssen fra Brekke i Stokke. Denne forlovelsen var nok litt overilt, for den 2. oktober i 1809 møtte de begge opp på Stokke prestegård hvor de i prestens og to vitners nærvær erkærte «at de vare blevne eenige i at begiere den mellem dem 14de Julii indgangne Forlovelse ophævet og af Prædikkestolen aflyst, da de indsaae at Egteskab mellem dem vilde blive til Skade paa begge Sider» (10). Forlovelsen ble dermed opphevet.

Ragne Andersdatter og hennes datter ble boende på Krika og hun giftet seg på nytt i 1810 med soldat Peder Larssen fra Anholt i Stokke. Tre år senere døde også han under Napoleonskrigene. Året etter, i 1814, giftet hun seg for tredje gang med Abraham Hansen fra Stensholt i Stokke. Heller ikke dette ekteskapet skulle vare lenge, for den tredje ektemannen druknet i februar 1818 da han gikk gjennom isen. Etter at Ragne Andersdatter hadde blitt enke for tredje gang, lot hun sin part av Krika-gården bli solgt til Thor Mikkelsen i 1821 (11), og fikk opphold på gården for resten av sin levetid.

Det er ikke kjent hvor ektemennene til Ragne Andersdatter gjorde tjeneste under Napoleonskrigene, men en nærliggende mulighet er i det lokale kystforsvaret. Den gang var det betydelig mobilisering fra Fredriksvern ved Stavern til Tønsberg, og i Tjøme bygdebok finnes en detaljert beskrivelse av kamphandlinger, skuter som ble tatt til fange og fangeutvekslinger med Sverige (12). Videre var det kummerlige kår blant soldatene som hadde dårlige klær, lite mat og tidvis var plaget av sykdom, til dels med dødelig utgang.

Johan Bryde, Tangen

Den siste hovedpersonen i denne gjennomgangen fra Napoleonstiden er Johan Bryde som kjøpte en halvpart av Tangengården i 1818. Han giftet seg med Anne Katrine Sørensdatter fra Melsom i 1813 og de hadde fire barn da de flyttet til Veierland.

Johan Bryde var født i København i 1785 og var ifølge dansk folketelling skipsdreng i 1801. I dokumentet Brydeslægten, Danmark og Norge (13) sier den danske slektsgranskeren Ketty Lykke Jensen at Johan Bryde var med i slaget på Københavns red i 1801. Noen år senere skulle Johan Bryde igjen komme i kamp med engelskmennene. Dette framgår av arkivopplysninger om Johan Bryde i et navneregister over danske prisonfanger (14). Her står det at han var sjøoffiser og seilte med skipet Admiral Juul som tapte et slag mot skuta HMS Shappo utenfor østkysten av England den 2. mars 1808 (15). Johan Bryde satt minst ett år i prisonen i Chatham som ligger nær innseilingen til London. I det danske registeret finnes det to registreringer for Bryde. Den ene sier han ble innført til forvaring den 20. april 1818 (som må være feilskrift for 1808) og unnslapp ved å flykte. Den andre sier at han ble innført til forvaring den 21. april 1808 og ble frigitt den 6. juli 1809.

I boka Hus og folk på Veierland er det omtalt en historie om at Bryde rømte fra prisonen i England med hjelp av en veierlending og en kvinne som het Beatrise. Denne historien er gjenfortalt gjennom mange generasjoner av etterkommere, men stemmer godt med at han satt i prisonen i Chatham 1808-1809. Det er ikke funnet navn på noen fra Veierland, hverken i danske eller norske lister over prisonfanger fra denne tiden. Men disse listene er mangelfulle. Uansett kom Bryde til Stokke relativt kort tid etter fangenskapet i England, og det må rimeligvis være bekjentskaper fra sjøen som bragte ham fra København til Veierland. Ketty Lykke Jensen angir at Johan Bryde var huslærer på Melsom gård, antagelig fra 1810. Dette passer godt med at han giftet ser med en av døtrene herfra i 1813. Bryde fortsatte som sjømann og var skipper på flere skuter i Sandefjord.

I 1818 kjøpte Bryde som nevnt halvparten av Tangengården. Dette var den samme parten som enka etter Herman Kristensen hadde eid noen år tidligere. Gården opplevde igjen en bortgang blant eierne da Johan Brydes kone døde i 1822. Året etter giftet han seg på nytt med Inger Maria Andreasdatter og fikk ytterligere 6 barn på Tangen. Her ble han boende til sin død i 1862 og opplevde nok en god midtlivsfase og alderdom på Veierland, omgitt av en tallrik familie og svigerfamilier på alle nabogårder.

Krigens virkninger

Britenes angrep på København og ranet av den danske krigsflåten i 1807 var direkte årsak til at Danmark-Norge ble trukket inn i krigen på Napoleons side. Britenes blokade av Kattegat 1807-1814, tidvis godt hjulpet av svenskene, resulterte i tunge nødsår for hele den norske befolkningen som var avhengig av kornimport fra Danmark. I løpet av krigsårene ble omtrent 1500 dansk-norske skuter oppbragt og mer enn 7 000 sjømenn satt i prisonen (16). Dette var hovedsakelig sjøfolk som seilte på skuter i handelsfart og omtrent 5 000 av dem var nordmenn. Fangelister fra den engelske prisonen (17) viser at sjøfolk fra hele norskekysten ble direkte berørt av krigen og historiene fra Veierland gir et lite innblikk i det som skjedde på denne tiden. Alliansen med den tapende krigspart ble ødeleggende for den danske staten som hadde fått ruinert sin økonomi og måtte avstå Norge til seierherrene. Norge fikk imidlertid tilbake sin selvstendighet med egen grunnlov i 1814. Videre utover på 1800-tallet opplevde Norge en kulturell og økonomisk vekst. Den norske sjøfarten fikk en blomstringstid hvor Veierland igjen skulle bli preget av begivenhetenes gang, men nå med mye bedre resultat enn under Napoleonskrigene.

HMS Shappo i kamp med den danske briggen Admiral Juul den 2. mars 1808, oljemaleri, 1800-tallet.

Kilder

1). Omformulert fra Statsarkivet Kongsberg. Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 27, 1807-1811, fol 79, 16.7.1808 (kilde 6); orginalteksten lyder: «Det var dem umuligt enten at segle fra den eller at gjøre modstand, da de kun vare syv mand om bord». En realistisk dialektgjengivelse er rekonstruert ved hjelp av Ragnhild Paulsens bok Vestfoldmål – Nøttlandsmålet omkring år 1900, og kontrollert av Ragnhild Brøther f. Christensen fra Vestgården på Veierland (89 år den 28.2 2014) som har godt kjennskap til den gamle talemåten på Veierland og Nøtterøy.

2). Svein Aurmark (redaktør), Bjørn Eilertsen, Helle Blakstad Enersen, Terje Eskerud Enersen, og Kari Paulsen 2011. Hus og folk på Veierland. Portrett av et øysamfunn. Utgitt av Veierland Vel.

3). Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 25, 1757-1802, 26.7.1799, fol. 208a. Statsarkivet på Kongsberg.

4). Carl Emil Vogt 2013. Herman Wedel Jarlsberg. Nasjonal strateg og svigersønn på Bogstad. Norsk Folkemuseum, avd. Bogstad. ISBN 978-82-92865-06-4

5). Helge Paulsen. «Skutene fra Veierland» Njotarøy 2004, s. 66-75.

6). Statsarkivet Kongsberg. Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 27, 1807-1811, fol 79, 16.7.1808. «Sjøprotest», notarialforretning i anl. det oppbragte barkeskib «2de Brødre»

7). Statsarkivet Kongsberg. Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 27, 1807-1811, fol 145b-146. 22.2.1809. «Notarialforretning ang. afg. Herman Chr. Tanges Skibs Hjemrejse».

8). Lorens Berg, 1928. Stokke – en bygdebok.

9). RA. Tbg. Inng. Tollbok 1808, Fort. Over hjemmehørende fartøyer, nr. 92 Brig Diana.

10). Stokke Kirkebok 4. 1804-1815, side 15.

11). Søndre Jarsberg Sorenskriveri, Pantebok I-10, folie 467b No 37. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx _id=11123&uid=ny&idx_side=-470

12). Johannes Schiøtz 1920. Fra kanonbåtkrigen 1807-1814. Tjømø – en bygdebok, 2. opplag, s 249-258.

13). Ketty Lykke Jensen 2004 Brydeslægten, Danmark og Norge. Privat dokument, 168 sider.

14). DIS-Navneregistre – Prisonfanger, http://navneregistre.dis danmark.dk/prison/pri_vis_data.php?id=666

15). The Gentleman’s magazine, (March 1808) Volume 98, Part 1, p.249. http://en.wikipedia.org/wiki/Action_of_2_ March_1808

16). Berit Eide Johnsen 1993. Han sad i prisonen. Sjøfolk i engelsk fangenskap 1807-1814. Universitetsforlaget.

17). Digitalarkivet. http://digitalarkivet.no/cgiwin/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=fa22001807&metanr=2720

Follow Jogeir Stokland:

forsker i NIBIO

f. 1959. Oppvokst på Veierland og Tjøme, men bor nå på Ski i Akershus og arbeider som forsker i biologi ved Norsk institutt for bioøkonomi på Ås. Han har sammenhengende slektsrøtter på Veierland tilbake til 1600-tallet. De siste fem årene har han fordypet seg i Veierlands lokalhistorie og har rekonstruert både gårdshistorie og sjøfartshistorie på denne øya fra vikingtid fram til i dag.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.