«Gåten Smidsrød» og andre rydninger

posted in: Navnehistorie | 0

Terje Fr. Gulbrandsen:

I Njotarøy 1993/94 sto en artikkel om hvordan den første, faste bosetningen på Nøtterøy utviklet seg. Den bygget på nye kunnskaper om landhevningen før og i middelalderen og dessuten på den tradisjonelle stedsnavnforskningen. Den første bosetningen kom i de lavtliggende områdene midt på øya, og utfra det stedsnavn-forskningen mener å vite, er denne prosessen fullført i god tid før år 1000. Men så skyter utviklingen fart, og det er den vi skal se på i denne artikkelen. Hvor mye av Nøtterøy var bosatt ca. 1400?

Nøtterøy-bygda vokste frem rundt det bassenget som lå mellom det nåværende Tinghaug, Sem-gårdene og Gipø. I vest lå *Sandvin (Sande), i nord *Njotarvin (Nøtterø) og i sør lå *Sæheimr (Sem). Disse tre gårdene kan være de tre eldste på Nøtterøy, og ut fra dem vokste etter hvert bygda. To nye -heimgårder kom sør for Sem, Skjerve og Meum, og omtrent samtidig kan Stangeby og Hovland ha blitt etablert. Senere kom gårdene på -stad – Gunnestad, Tanstad, Elgestad, Herstad, Skallestad. Det er fristende å tenke seg at gårdene er yngre jo lenger de ligger fra det sentrale bassenget, men det er nok først og fremst jordforholdene som har bestemt hvor folk har slått seg ned og bygget opp en gård. De aller fleste av de gårdene som er nevnt ovenfor, har blitt etablert på lettdrevet jord, og det fleste -kanskje alle – eksisterte nok omkring år 1000.

Vikingtid og klimaskifte

Da skjedde to ting som drev folketallet i været i Norge. Resultatene av vikingferdene, som da hadde pågått i nesten 200 år, begynte å vise seg. Store verdier ble innført til landet sammen med mye verdifullt gods fra erobringene i Europa, og i tillegg bragte vikingene med seg treller som kunne drive jorda. I hvilken grad dette gjaldt Nøtterøy, er det ikke mulig å si noe om i dag, men i alle fall to forhold skulle tilsi at også bygda vår nøt godt av de nye tidene. Det ene er den tilknytning til sjøen som bygda helt naturlig hadde, og det andre er naboskapet til Tunsberg, som oppsto som et slags sentrum etter at Kaupang i Tjølling mistet sin betydning som handelssted. Om Tunsberg var en by i år 1000 strides lærde om, selv om legmenn feiret 1100-årsjubileum i 1971, men at området under Berget begynte å anta bylignende former, er visst ikke så mange uenig i.
Omtrent samtidig begynte klimaet i Norge å skifte karakter. Mange slags forskning har vist at det ble mildere i gjennomsnitt, og med det økte overlevelsesevnen blant folk. Befolkningsvekst og matproduksjon gikk hånd i hånd, men den første var avhengig av at nye jordvidder ble tatt i bruk. Nå kommer den store ekspansjonsperioden som særlig på Østlandet viser seg ved alle rydningsgårdene; de som fikk navn med -nid i endelsen. På Nøtterøy ender de i dag på -rød, og alle kjenner flere av dem. Utvikling på Nøtterøy

Nyrydning

De gjeveste og beste jordveiene var allerede tatt i bruk, slik at nyrydderne måtte søke utover i bygda for å finne seg overlevelsesmuligheter. Av kartet går det klart fram i hvilken retning de søkte rydningsmuligheter. Alle -nidgårdene på Nøtterøy ligger sør for «bassenget» , fra Trolltorød i nord til Landsrød og Torød i sør, fra Grøtterød i vest til Svensrød i øst. Ett unntak, Smidsrød, skal vi komme tilbake til. Bare et par av disse gårdene lå i direkte tilknytning til sjøen, mens resten ligger innover på øya. Det kan virke pussig, all den stund Nøtterøy burde friste folk til å utnytte skjærgårdens muligheter. Svaret ligger nok i det at de eldste gårdene allerede hadde sikret seg bruksrett til kysten. Eiendomsforhold helt opp til vår tid kan tyde på det. Blant annet vet vi at kongsgården på Sem hadde rettigheter til fangst og fiske i den nordlige delen fra eldgamle tider av.

Agerup, inngangspartiet mot Øst. Foto: S. Hermansen.
Agerup, inngangspartiet mot Øst. Foto: S. Hermansen.

Datering

De seksten gårdene vi kan snakke om i denne forbindelse, er alle nevnt i skriftlige kilder fra slutten av 1300-tallet, altså etter den store mannedauen. Disse er, i den rekkefølgen de står i Unnebergs bøker: Oserød, Hengerød, Kårød, Petterød, Agerup, Torød, Kjønnerød, Landsrød, Grøtterød, Lofterød, Anildrød, Gurød, Amundrød, Håvaldsrød, Svensrød, Torbjørnrød. Andre -rødgårder er yngre, som for eksempel Trolltorød (nevnt 1505) og Rubberød (1575). Enda yngre er rydningsgårdene Rønningen (1780), Snarrønningen, Sparrønningen og Engrønningen.
Når alle disse gårdene er nevnt i skriftlige kilder straks før 1400, kan vi være temmelig sikre på at de eksisterte før mannedauen, altså før 1350. Det var ingen grunn til å bedrive nyrydding etter at pesten hadde herjet landet; da var det nok med drivbar jord. Men det er umulig å si noe mer sikkert om hvor gamle disse gårdene er, annet enn at de må tilhøre den store nyrydningsperioden under og etter vikingtiden. En inngående analyse av beliggenhet, forhold til eldre gårder og jordsmonn kan muligens gi indisier på en kronologi, men det går utover denne artikkelens hensikt.

Det bevarte tapetet i Louis Seize-stil fra slutten av 1700-tallet, trolig trykket av Jaqus Revellion i Paris cirka 1785. Det tok tre eksperter tre uker å restaurere tapetet. Foto: Steinar Bjørseth.
Det bevarte tapetet i Louis Seize-stil fra slutten av 1700-tallet, trolig trykket av Jaqus Revellion i Paris cirka 1785. Det tok tre eksperter tre uker å restaurere tapetet. Foto: Steinar Bjørseth.

Navnene

Det er lett å se at mange av gårdene har fått navn etter en person, som sikkert er nyrydderen selv. Blant dem finner vi Kåre, Petter, Tore, Amund, Håvald, Svenn og Torbjørn, gangbare navn den dag i dag. Andre mannsnavn, som ikke lenger er vanlige, er Hedinn (Hengerød), Nanni (Nanzrud = Landsrød), Loptr (Lofterød). Agerup skiller seg klart ut fordi den har den danske endelsen -rup, men gården het på 1300-tallet Agharudi, altså en -rudgård. Forstavelsen kan være dannet av mannsnavnet Agi, som er kjent fra svensk, altså nok en nyrydder.
To navn henger sammen med naturforhold, Grøtterød og Kjønnerød. Det første er dannet av den gammelnorske ordet for stein, grjot, og det har nok ikke vært noen fornøyelse å dyrke opp den steinete jordveien der. Den andre het i 1390-årene Thiærnarud, altså rydningen ved tjernet. Det eneste fremdeles øst for gården, Strengsdalsvannet.
Da mangler vi forklaringen på tre navn; Oserød, Anildrød og Gurød. Skriftformene fra 1300-tallet er henholdsvis Åsurud, Arnhildarrud og Gudrunarrud, og da springer det en interessant sammenheng i øynene. Tre kvinner har gitt navn til tre rydningsgårder, og i nasjonal sammenheng er dette langt over gjennomsnittet. Det er fristende å spekulere over hva slags kvinner dette har vært; er det nyrydderne selv eller det kvinner som av en annen grunn har gitt navn til gården? Er dette de første eksemplene på at Nøtterøys kvinner har måttet ta mange tunge tak gjennom århundrene, mens mennene var på sjøen?

Funn gjort i Agerups jord: steinøks, krittpipe, kam og flintdolk.
Funn gjort i Agerups jord: steinøks, krittpipe, kam og flintdolk.

«Gåten» Smidsrød

Det er Lorens Berg som kaller Smidsrød en «…gaate i Nøtterø’ s gaardhistorie.» Det gåtefulle ligger først og fremst i det faktum at gården lå og ligger i en del av bygda som har lettdrevet og god jord. Dessuten hadde de forskjellige partene av den på 1300-tallet en utstrekning som gjorde den til øyas største gård. Dette rimer ikke med teorien om at -rudgårdene ble ryddet i utkanten av bygdene på dårlig jord og var blant de mindre gårdene. Berg mener at gårdsnavnet Smidsrød har «tat loen fra» et eller flere gårdsnavn som vi i dag ikke kjenner. Han kobler Smidsrød til gårdsnavnene Øre og ørsnes og antar at det i dette området lå en stor gård med et navn som vi bare kan spekulere over.
Jeg synes det er fristende å tenke seg at dette må ha vært Øre. Øyrr betyr en banke opplagt av sand og grus, og dagens Øre-gård ligger nettopp ved utløpet av en av de største bekkene på øya. Lenger nord langs kysten lå og ligger Ørsnes som rimeligvis har fått navnet sitt av en gård som heter øre. Smidsrød ligger mellom disse to gårdene, og kan ha vært navnet på en part som i begynnelsen var liten, men som av grunner vi ikke kjenner, kan ha vokst så stor at den ble øyas største. Løsningen ligger nok ikke i de kildene som i dag er kjent, men som med mange andre gåter kan man lett spekulere i teorier, som for eksempel den ovenfor. Sikkert er det imidlertid at Smidsrød ikke faller innenfor det mønsteret vi har etablert med -rudgårdene, som er sekundære og i alle fall i utgangspunket mindreverdige går-der i forhold til de eldste.

Nøtterøy-huset eller Smidsrødhuset, plassert på Vestfold fylkesmuseum. Gårdsnavnet representerer en liten gåte i historien om rud-gårdene.
Nøtterøy-huset eller Smidsrødhuset, plassert på Vestfold fylkesmuseum. Gårdsnavnet representerer en liten gåte i historien om rud-gårdene.

Andre navntyper

De gårdene som til nå er nevnt, med Smidsrød som unntak, ligger utriver på øya. Men de gode jordene som lå og ligger på den nordligste tredjedelen av øya, må ha tilhørt en gammel gård, de også. Selv om ikke Teie nevnes i kildene før 1298 (a Tæighum), må gården ha ligget der lenge før. Det er rimelig å tenke seg at den nordligste delen av Nøtterøy har vært dominert av den storgården som skal ha utviklet seg på den andre siden av kanalen, Tunsberg. Jan Brendalsmo (Njotarøy 1994/95) godtgjør at det lenge før år 1000 må ha ligget en dominerende gård på Tønsberghalvøya, og han viser også at indre Nøtterøy har hatt sin kirkelige tilknytning til Tønsberg. Gårdsnavnet Teie er avledet av den nevnte formen fra 1298 : a Tæighum, altså teigene som har tilhørt en storgård. I en tid da vannet bandt sammen, kan meget vel indre Nøtterøy ha ligget under en gård på fastlandet.

-øygårdene

I tillegg til de navn-typene som nå er presentert, -vin, -heim, -stad, -land, -by og -rud kommer en rekke gårder, som har en gammel historie, og som tilhører den utviklingsprosessen vi snakker om. Flere gårder på Nøtterøy ender på øy: Gipøy, Ulvøy, Bjerkøy og Kjoløy (Kjøle). De to første var øyer så sent som for 12-1300 år siden, den neste er det fremdeles. Med Kjoløy må vi derimot så langt tilbake at det kan bli vanskelig å tenke seg at den var en gård da den ble navnsatt. Men det er rimelig å tenke seg at øyer fikk navn lenge før de ble dyrket og bosatt.

Spesielle navn

Navn som Bergan, Bjønnes, Buer, Nattvall, Kjærgrav og Skjerpe forteller mye om hvordan folk bosatte seg og hva de brukte for å navnsette gårdene. Noen av navnene er ikke umiddelbart forståelige i dag, men middelalderske navneformer kan avsløre opprinnelsen. Kjærgrav ble i 1390-årene skrevet Tiorgrof, en grav til å brenne tjære i. Kanskje vi her ser et eksempel på hvordan et bygdesamfunn begynte å spesialisere viktige funksjoner? Nattvall ble i 1399 skrevet Knatuallum og Hnatfallum, og gården eller stedet har rimeligvis hett Knattvellir i på norrønt. Knatt kan selvsagt være en fjellknatt, men på gammelnorsk kan det også bety ball. I tilfelle dette er korrekt, skulle da navnet bety de slettene der folk spilte ball. Da faller kanskje nok en myte om tidlige tider; at livet var en sammenhengende kamp for å overleve og ikke ga tid til sosialt samvær utover arbeidet.
Bjønnes ble i 1317 skrevet Biærnes, gården på neset. Med den kunnskap vi nå har om landhevningen, er det lett å se at det for 12-1300 år siden stakk et nes ut mot det nåværende Føynlandsundet (se kart Njotarøy 1993/94). Det er ikke mer enn rimelig at en gård som lå der, ble kalt «gården på neset». Det som kompliserer gårdshistorien i dette området er gården Kjoløy. Hvor lenge er det siden Kjoløy var en øy ? Hvis vannet hadde stått syv meter høyere enn det gjør i dag hadde området Bjønnes – Bugården -Hjemseng vært en øy. Det vil si at det kan ha vært for mellom 1500 og 2000 år siden, og da har det vært mennesker her som har gitt den navn. Etter hvert hever landet seg, sundet forsvinner og terrenget blir formet til et nes. Pro-blemet er da om det var en gård som het Kjoløy der før gården Biarnes kom. Lorens Berg mener at det i dette området må ha ligget en stor gård, fordi Bjønnes må ha vært større enn den er i dag. Og i løpet av tre-fire hundreår har jordarealene her blitt kraftig forøket ved landhevningen.
Jeg tror at Kjoløy var navn på den øya som senere ble et nes, da landet steg og gjorde øya landfast, altså området nord for nåværende Sanda planteskole. Sørligste del av denne øya tilhører fremdeles en av Kjølegårdene. Om Kjøle er eldre som gård enn Bjønnes, kan diskuteres, men Kjoløy-navnet er åpenbart eldre enn Bjønnes.

Bygda bosatt

Den utviklingen vi har sett på, viser at Nøtterøy langt på vei var bosatt mot slutten av 1300-tallet. Hvilke virkninger den store mannedauen hadde her, vet vi ikke, men gikk det på Nøtterøy som i resten landet, har i alle fall halvparten av befolkningen falt fra. Da kan det ikke ha vært mer enn få hundre mennesker igjen her. I dag bor det nesten 19000 mennesker i kommunen, og legger vi til de som bor i Tønsberg kommune, kommer vi over 20000 mennesker på Nøtterøy. I vår tid er det ikke jorda og sjøen som skaffer overlevelsesmuligheter for folk, men i middelalderen var det dyrkbar jord som bestemte om et bygdelag kunne utvikle seg og ekspandere. Deler av øya har meget god jord, og det er ikke uten grunn at øya har en stor produksjon av både korn og grønnsaker. Det er den samme jorda som for mange hundreår siden la grunnlaget for utviklingen som beskrevet over.

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.