Da hviterusserne laget fest i Nesskogen

Av Wilhelm Magnus (Njotarøy 2009)

Artikkelforfatteren Wilhelm Magnus. (Foto utlånt av Sigrid Evensen)

Lite påaktet krigshistorie fra Bergan

Hviterusserne på Bergan skole under krigen – hvorfor var de havnet der? Må ikke blandes sammen med leiren ved Nøtterøy Vaskeri. Her bodde det russiske offiserer – stort sett – som gjennom hardt tvangsarbeid reiste kanonanleggene på Vardås.

Wilhelm Magnus forteller altså en annen og temmelig ukjent historie om hviterussere som bodde på selve skolen – og ellers gikk ganske fritt omkring etter arbeidstid. Dette er en ramsalt, munterrå episode-historie, hentet fra Magnus livaktige, upubliserte “minnebok”, samlet og renskrevet av noen av hans venner. Magnus døde i 2002.

For sammenhengens skyld har vi bedt historikeren Tore Dyrhaug lage et etterord om det store krigspolitiske spillet mellom Sovjetsamveldet og Tyskland – og dødsfiendene.

En søndag ettermiddag på sensommeren, det var i hundedagene i 1944, gikk jeg gjennom Nesskogen. Det var småregn, og ute i fjorden eller over på østfoldsiden gikk et kraftig tordenvær. Jeg hadde vært på hytta og var på vei hjem. Den gang var Nesskogen myraktig og sumpig, det var ikke mulig å gå med sko i skogen, da ble man våt på beina. Derfor var det ikke ofte å treffe noen der, de eneste jeg kan huske som var der, var Marie og Max Basseches, det jødiske ekteparet, de var ofte i Nesskogen for å plukke sopp. Men det var først på krigen at de vandret i skog og mark her på Nøtterøy for å finne bær, sopp og urter, den gang jeg gikk der, var de tatt av dage av et umenneskelig system, men det visste de fleste lite om da.

Gamle kjenninger

Jeg var kommet et stykke inn i skogen og rett syd for fotballsletta. Plutselig får jeg høre skrik og skrål et stykke inne i skogen. Jeg gikk etter lyden og måtte hoppe fra tue til tue og ble våt på beina fordi jeg hadde bare noen tøysko på meg. Ute på en liten lysning i skogen fikk jeg se dem, det var de gamle kjenningene, hviterusserne som bodde på Bergan skole og som hadde helgetreff, og det gikk aldri lydløst for seg. De var ikke krigsfanger, men en slags fremmedarbeidere. De gikk fritt omkring etter arbeidstid, og de var harmløse, de gjorde aldri noe straffbart.

Under krigen bodde hvitrussere på Bergan skole. (Foto: Svein Hermansen)
En døddrukken hviterusser

Jeg husker mitt først møte med hviterusserne, det var en mørk høstkveld vi kom syklende nedover Berganbakken, og midt i krysset kjørte en av oss på en stor blikkanne, heldigvis gikk det bra med den av oss som kjørte i mot kannen, men det var ikke bare en tom kanne som lå der midt i veien. Rett ved siden lå en døddrukken hviterusser, der kunne han ikke ligge så vi tok tak i hvert vårt bein og slepte han av gårde ut av veien og la ham ifra oss utenfor døra til malerverkstedet til Søren Hansen. Men han hadde ikke vært alene om å tømme en kanne med sprit, for ved rodesteinen lå en kamerat, han rullet vi nedover veikanten så han ble liggende utpå jordet. Hviterusserne var sterkt religiøse, de slo korsets tegn bare de skulle krysse en vei, eller gå ombord i en båt eller en lekter.

Vi tok tak i hvert vårt bein og slepte han av gårde ut av veien… (Tegning: Svein Hermansen)

Korsets tegn

Men om de slo korsets tegn når de tyllet i seg mengder av alle slags fluidum hver helg, vet jeg ikke. Heller ikke om de hadde korset seg den dagen, det viste seg senere at det burde de ha gjort. Eller når de røyket den illeluktende tobakken de brukte. Jeg traff en gang to hviterussere og de snakket til meg. “Zeitung, Zeitung” sa de mens de slo ut med armene sine. Jeg forsto med en gang hva de var ute etter, gikk hjem for å hente to Tønsbergs Blad og ga dem avisene. De begynte å gni på avisene, og de var ikke fornøyd med det de fikk. Russerne tok opp fra lommen sin og viste meg hva de ville ha, og det var en bit av den tyske avisen Völkische Beobachter som hadde mye tynnere papir. Det gikk omsider opp for dem at den tyske avisen ikke var noe alminnelig lesestoff for norske lesere, så de rullet og røyket på Tønsbergs Blad.

Kortklippet, ikke snauklippet

De var alle likt kledd i mørkeblå dresser, grå skjorter uten snipp, bare med en smal linning, og med skjorteknapper av metall. Hviterusserne var bestandig kortklippet på håret. Krigsfangene var bestandig snauklippet. Hva de syntes om hverandre, krigsfangene og hviterusserne, vet jeg ikke, men det var vel ikke hjertelig.

De første jeg fikk se på myra var Aleksander, som var et råskinn og en bølle, og den saktmodige og fredsommelige Nikolai. De sto lent i mot hverandre med et solid tak i skuldrene til motparten, og så gjorde de utfall med hodene sine, de skallet hverandre i ansiktene. At de hadde fått inn noen fulltreffere, var ikke vanskelig å se. Litt lengre borte på myra lå tre andre og hoiet og skrek så det var vondt å høre. Enda litt lengre borte på myra lå en på sine knær mens han slo håndflatene sine sammen og messet med skjelvende stemme.

Jeg la en stor stein i pløsa, måtte huke meg litt ned for seljebusken var i veien, dro ut alt som var av strikk, siktet i baken til Aleksander, fulltreff så det svei. (Tegning: Svein Hermansen)
Fluesopp

Til min store overraskelse så jeg ingen tomflasker eller blikkanner, men jeg fikk se hva som var erstatningen. Rundt omkring lå det halvspiste fluesopphatter og avspiste stilker. Der jeg sto, så jeg rett inn i Aleksanders rødkantete og blodskutte øyne. Jeg var redd for at bøllen skulle oppdage meg, så jeg listet meg over til den andre siden, slik at han hadde ryggen til meg. Der sto jeg bak et seljekratt, og nå skulle Aleksander få seg en lærepenge hadde jeg bestemt. Vel kom jeg fra et Blå Kors-møte, men det forhindret ikke at jeg hadde min sprettert med meg, det er mange gjemmesteder rundt en hytte som ligger i skogkanten.

Fulltreff – i baken

Der jeg sto, så jeg rett inn i Nikolais ansikt, han var helt utkjørt, han holdt på å falle flere ganger, men ble holdt på beina av motstanderen. Aleksander gjorde seg klar til å avgjøre striden med Nikolai, da la jeg en stor stein i pløsa, måtte huke meg ned litt for seljebusken var i veien, dro ut alt som var av strikk, siktet i baken til Aleksander, fulltreff så det svei. Det rykket til i hele kroppen, han så seg ikke tilbake, men ga Nikolai skylden. Aleksander skallet Nikolai midt i ansiktet og det ble for mye for han. Nikolai datt som en klut i myra, fikk Aleksander over seg og der ble de liggende. Aleksander hadde mistet den ene skoen sin og hadde et digert hull på strømpehælen sin. Det ble stille på plassen, og jeg fant ut at det ikke var noe blivende sted å være, så jeg kom meg hjem.

Men ut på kvelden hjalp jeg min far å slå gras på veikantene. Han holdt på å bryne ljåen, da fikk han se et underlig følge som kom sakte gående på Nesliveien. “Hva farken er det for et fantefølge som kommer der?”, undret han. Jeg kikket nedover der hviterusserne gikk og så med en gang hvem det var. “Det er de russerne som holder til på skolen?”, svarte jeg. Ventet meg ikke noe etterspill etter denne episoden, og det hendte ingenting heller.

Tore Dyrhaugs kommentarer

Det vil sikkert forvirre mange å få høre at russere gikk fritt rundt på Nøtterøy under okkupasjonstiden. Det som imidlertid er godt kjent er at russiske krigsfanger fantes her – og over hele landet. Mange av disse levde under til dels meget dårlige forhold og ble brukt som tvangsarbeidskraft på tyske anlegg, som på kanonbatteriet på Vardås. Ble de alvorlig syke, ble de flyttet ut til Bolærne og overlatt til seg selv. Denne delen av krigshistorien er godt kjent.

Utspringet til den sovjetrussiske krigsfangetragedien er dobbel: For det første foraktet Hiler de slaviske folk, mennesker han betraktet som “Untermenschen”. En menneskefiendlig praksis ble gjort lettere ved at Sovjetunionen ikke hadde undertegnet Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger.

Østre Kjøle, gården Wilhelm Magnus overtok som odelsgutt i 1975 og drev til sin død i 2002. (Foto: Svein Hermansen)

Da tyskerne rykket inn i Sovjetunionen sommeren 1941, ble de ikke bare møtt av hard, militær motstand, men også hilst som befriere. Hadde tyskerne bygget på denne velviljen heller enn å føre en anti-slavisk politikk, ville muligens krigen på østfronten ha endt annerledes. Uansett, tyskerne trengte russere. Ikke minst som tolker og praktiske hjelpere, såkalte Hilfswillige. Disse ble rekruttert blant de grupper som var mest i opposisjon til Stalins styre og fulgte den tyske hær på frem- og tilbakemarsj. Det kunne være baltere, ukrainere, hviterussere eller tartarer. De fikk levelige kår, en relativ høy grad av frihet. Prisen var å arbeide for tyskerne.

Bildet av de sovjetrussiske Hilfswillige, enten de fantes på Nøtterøy, andre steder i Norge eller i det tyskokkuperte Vest-Europa, passer ikke inn i vårt bilde av 2. verdenskrig. Ordinære russiske krigsfanger ble returnert til Stalin og fikk flere års fangeleir for forbrytelsen å ha latt seg ta til fange og for å ha opplevd livet utenfor Stalins kontroll. For de Hilfswillige ventet bare en skjebne: døden.

Follow Wilhelm Magnus:

f. 1931 i Argentina, død 2002. Han var eldste sønn av det norske bestyrerparet på en stor kvegfarm der. De kom til Nøtterøy da Wilhelm var fem år. Som odelsgutt overtok han gården Østre Kjøle i 1975 og drev den til sin død.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.