«Den lille klik av automobilhadere paa Nøterø»

Kjartan Dale:
Nitti år med automobil på Nøtterøy

Gamle avisreferater fra møter i Nøtterøy herredstyre kan være spennende lesestoff men det er ikke alltid like lett å finne fram til de sakene som har størst lokalhistorisk interesse. I en tid da redaktøren stort sett var alene med alt journalistisk arbeid, var avisene sparsomt utstyrt med overskrifter.

1998_0068_cr
Faksimile av referat fra møte i Nøterø herredsstyre – «Tunsbergeren» fredag den 12. juni 1908. (Nøterø herredsstyre hadde møte onsdag 10. juni Der bevilgedes til bygning av utvendige rum ved Skjerve skole kr. 1000, Føyn kr. 220 og Torød kr. 100 paa betingelse av amtsbidrag. Etpar mindre skattebeløp paa tilsammen kr. 9.55 ertergas. Fra fattigstyret og tilsynskomiteen ved Nøterø fattighjem forelaa forslag paa bevilgning av kr. 2800 til paabygning av bryggerhusbygningen paa Oserød med 6 værelser til belægget. Paabygningen gjøres saa bred, at der under samme, bak bryggerhuset, blir plads til likhus, verksted og matbod. Bevilgningen gas enstemmig. Herredsstyret uttalte sig mot, at 17. mai lovfæstes som fridag, men anbefaler at bestemmelsen om salg av berusende drikke paa søn- og helligdager ogsaa bringes til anvendelse paa 17. mai. … Utkastet til lov om bruk av motorvogne ga ikke anledning til nogen uttalelse, men der blev fremholdt, at en motorvogn der undertiden gaar utover Nøterø, er omtrent umulig at passere med lit viltre heste, og der tilraadedes, at de, der følte sig besværet i saa henseende, fik henvende sig til amtmanden. Til rodeforstander i rode nr. 11 valgtes Hans Kristian Skjerpe. Til at ordne med veifyldtak i Skjerveaasen valgtes Jacob Henriksen Skjerve og O. Bjønnæs, Gunnestad. O. Nilsen, Tenvig, paatalte kirkestalden og privetets mislige tilstand, og henstillet til rette vedkommende om, at samme snarest maatte utbedres. Da der er mulighed for, at veisvingen i Nøterøbakken kan rettes en del, bemyndiges formandskapet til at ordne saken, hvis det kan ske uten synderlig utgift for kommunen.)

Slik er det også med herredsstyrereferatet i Tunsbergeren 12. juni 1908.
Ved gjennomlesing vekker kanskje de fleste sakene i vår lokalhistoriske nysgjerrighet, men i denne artikkelen får vi nøye oss med å ta utgangspunkt i det som står i referatet om den første automobilen på Nøtterøy (se egen ramme)

Bil på Nøtterøy i 90 år

En må gå ut fra at den første motorvogna som viste seg på Nøtterøy må ha vekket stor oppmerksomhet. Derfor er det litt overraskende at den ikke er nevnt i avisene før den dukker opp i et herredstyrereferat, men det som står i referatet forteller i hvert fall at vi i år kan feire 90-årsjubileum for biltrafikken på øya vår.

«Ingen automobiltrafik til dato foregaat»

Opplysningen i referatet stemmer ikke overens med oversikten «Automobiler i vort amt» som Tønsbergs Blad offentliggjorde i januar 1910. Oversikten, som var basert på uttalelser fra amtsingeniøren, lensmenn og herredsstyrer, var pussig nok merket «Eftertryk forbudt».
I oversikten står det at «i herredene Strømm (slått sammen med Svelvik i 1964), Nøterø, Tjøme, Ramnes Andebu og Lardal har ingen automobiltrafik til dato foregaat». Det kunne kanskje være slik, at det med automobiltrafikk var ment regulær trafikk med rutebiler, men det stemmer heller ikke, for i rapporten står det at «den kjørsel som foregaar i amtet kun er luksustrafik, og at nytten hittil har vært ytterst liten».

Amtmannen bestemmer

Før motorvognloven endelig ble vedtatt i Stortinget i 1913, var amtmannen den instans som kunne gi tillatelse til automobilkjøring. Herredsstyrene hadde bare uttalerett i slike saker. Siden amtmennene ikke hadde noen lov å forholde seg til, kunne avgjørelsene lett bli vilkårlige og avhengig av hvor «bilvennlig» amtmannen var.
Amtmannen i Jarlsberg og Larvik amt var nyutnevnte Abraham Berge (1851-1936), som nettopp i disse dagene hadde kjøpt eiendom på Ramdal og dermed gjort nøttlending av seg. Berge hadde vært finansminister i Michelsens regjering og deretter minister i Løvlands regjering som sjef for kirke- og undervisningsdepartementet. Da regjeringen Løvland gikk av i mars 1908, ble Berge amtmann i Jarlsberg og Larvik amt, samtidig som han satt på Stortinget. Han tilhørte Venstre til 1909, da han ble en av stifterne og lederne av Det frisinnede venstre.

Opphetet debatt i 1909

Det står ikke mer om automobilen i lokalavisene før i august året etter. Da blir automobilen plutselig det store debatt- og stridsemnet på Nøtterøy. En rekke avisinnlegg avspeiler store motsetninger og en temmelig følelsesladet stemning. Striden om det nye kjøretøyet må utvilsomt ha vært en av de heftigste i kommunens historie. Vi kan nok smile av det som kom fram av det vi i dag synes er trangvikske holdninger, men vi skylder vel datidens mange motstandere av auto-mobilen noe forståelse for at de reagerte med usikkerhet og stor skepsis på den nye oppfinnelsen. Et større brudd med all hevdvunnen tradisjon når det gjaldt ferdsel på veiene kan en vanskelig tenke seg.
Det nye kommunikasjonsmidlet jernbanen ble ønsket velkommen til distriktet vel 25 år tidligere. Men mens vognene på Jarlsbergbanen hold seg pent på sine skinner, kunne automobilen dukke opp hvor som helst og når som helst på de smale veiene og skremme vettet både av hester og mennesker og representere en fare for liv og lemmer.
Sigurd H. Unneberg nevner i sin gårds- og slektshistorie avispolemikken i 1909 om automobilen. «Det var særlig Stray som ikke kunne bli fortrolig med den økte trafikk på veiene», skriver han. Det er riktig at skipsfører og gårdbruker Gunvald Gunstensen Stray på Meum var den toneangivende og mest pågående nei-mann i avisdebatten, men han hadde mange med seg som delte hans syn. Det viser både formannskap- og herredsstyrevedtak, og dessuten resolusjonen fra et stort protestmøte.

Automobilvennlig ordfører

Striden startet med at agent Petter Tennefoss, Tønsberg, søkte om konsesjon for automobilrute mellom Tønsberg og Kjøpmannskjær.
Formannskapet hadde hans søknad av 15.mai til uttalelse 26. juli 1909.
Formannskapsprotokollen viser at det ble gjort slikt vedtak i saken:

Herredstyret innbydes til at avgi saadan
Uttalelse:
«Andragende anbefales ikke til indvilgelse.»
En minoritet bestående av Gundersen, G. Jensen og Johnson inbyr herredsstyret til at avgi saadan
Uttalelse:
«Andragendet anbefales indvilget»

Faksimile av formannskapsprotokollen fra 26. juli 1909.
Faksimile av formannskapsprotokollen fra 26. juli 1909.

Som en ser fra referatet, er det bare mindretallet som har fått navnene sin protokollført.
Ja-mannen ordfører Jonathan Johnson tilhører «minoriteten» og lider dermed et nederlag i en sak han har engasjert seg sterkt i.
De to formannskapsmedlemmene som fulgte ham var bankkasserer (tidligere skipsfører) O. A. Gundersen, Østre Nøtterø og skipsfører (senere hvalfangstbestyrer) Gullik Jensen, Breidablikk (det senere Breidablikk Sjømannshjem).
Flertallet, som ikke har fått navnet sitt i protokollen i denne saken var varaordfører, skipsreder Charles Røed, Frogner, skipsfører Nils Severin Bjønness, Vestre Gunnestad, gårdbruker Gullik Larsen, Vestre Nøtterø og skipsfører og reder Jacob Arnt Henriksen, Skjerve.

Sterke protester

Da søknaden til Tennefoss ble behandlet i herredstyret 10. august, fikk ordfører Jonathan Johnson et knapt flertall med seg. Konsesjonen ble anbefalt innvilget med 13 mot 10 stemmer, mens mindretallet ville ha totalforbud.
Når et så stort mindretall i herredstyret ikke ville ha automobiltrafikk på Nøtterøy i det hele tatt, måtte en regne med kraftig reaksjon også fra annet hold. Det ble innkalt til et protestmøte på Borgheim søndag 29. august etter kirketid, og 150 deltagere undertegnet følgende resolusjon som var beregnet på amtmannen som avgjørelsesmyndighet:

«Vi vil paa det bestemteste fraraade at der blir gitt tilladelse til automobilkjørsel paa Nøterø, da automobilkjørsel paa disse smale veier i høi grad vil gjøre ferdsel med hest farlig.»

Ordfører Jonathan Johnson hadde noen dager senere et langt innlegg i Tønsbergs Blad der han talte varmt for rutebiltrafikk på Nøtterøy. Han skrev blant annet:

«Det er ganske naturlig, at hesteeierne på Nøterø arbeider mot automobilkjøring, saalænge de anser denne for at medføre fare for liv og eiendom. Men det er ogsaa rimelig, at alle de, som ikke selv har hest, gjerne vil komme saa hurtig som mulig til prest, doktor, jordmor, apotek, at de ønsker ved hjelp av nutidens bedste samfærdelsmiddel at staa i saa nær forbindelse med byen som mulig, at faa sine varer sendt saa let, billig og hurtig, som det er mulig. »

I innlegget sitt la ordfører Johnson vekt på at herredstyrets råd til amtmannen gikk ut på at det bare blir gitt tillatelse til to rutebilturer daglig og at fartsgrensen var 20 km.
Hver tur fra Tønsberg til Kjøpmannskjær og tilbake ville ta halvannen time, så veien over Nøtterøy ville bare bli trafikkert av automobilen tre timer om dagen. Ved å innrette seg etter annonserte rutetider, kunne hesteeierne unngå overraskende møter med automobilen.
Johnson foreslo også annonsert prøvekjøring med automobilen, slik at hestene kunne få venne seg til det nye kjøretøyet.
Gunvald Stray kom to dager senere med et kraftig tilsvar til Johnsons innlegg i Tønsbergs Blad. Han skrev blant annet: «Herr J. tilraader at automobilselskapet skal møte op med sin automobil og indby hesteeierne at møte frem med hestene for at prøvekjøre. Inden nogen timer vilde da hesteeierne til sin forundring se at al skyhet hos hestene var borte. Aa, du hellige enfoldighet!»
Ordfører Johnson får så tilbud om å prøve-kjøre Strays to hester på den betingelse at han kjører selv og garanterer for den skade hester og redskap måtte lide. For sitt eget liv får Johnson selv ta risikoen, synes Stray.

Tennefoss får konsesjon —og mister den

Avispolemikken for og mot automobilen fortsatte utover høsten med Johnson og Stray som frontfigurer, og bølgene gikk høyt til amtmann Berge den 15. oktober ga agent Tennefoss den konsesjonen han hadde søkt om i mai, men betingelsene var strenge.
Det ble gitt tillatelse til kun to turer daglig, med avgangs- og ankomsttider etter amtmannens nærmere bestemmelse.
Videre skulle det være med en mann tillegg til sjåføren, med oppgave å hjelpe trafikkanter som automobilen møtte på sin vei.
Nå kom Tennefoss aldri i gang med sin bilrute. Han kom så langt at han fikk skaffet seg bil til formålet, men så gjorde han den tabben at han lot sjåføren kjøre til Åsgårdstrand og Valløy uten tillatelse av amtmannen Da saken så ble meldt til politiet, mistet Tennefoss både kjøretillatelse og konsesjonen på Kjøpmannskjærruten.

Faksimile av "Aktieindbydelse" - "Tønsbergs Blad 10. juni 1910
Faksimile av “Aktieindbydelse” – “Tønsbergs Blad 10. juni 1910

Innflytelsesrike aksjeinnbydere

Omtrent på samme tid dukker det opp en stor annonse i avisene, med aksjeinnbydelse fra Aktieselskapet Tønsbergs og Oplands Automobilco.
Alle innbyderne var personer med stor innflydelse i politikk og næringsliv i distriktet. En merker seg at ordfører Jonathan Johnson og byggmester, hestediligenceeier Hans Helgesen fra Nøtterøy er blant innbyderne. De øvrige er: ordfører Anders Larsen og o.r.saksfører Odd Nerdrum, Tønsberg og ordfører A. Holth, Sem.

Bestormet av Nøtterøy-folk

Det er derfor ikke overraskende at avisene kort tid etterpå kan melde at det er tegnet aksjer for mer enn minimumskapitalen på 16 000 kroner, og at det er bestilt automobil hos Leyland Co. i England. Vognen skulle ha motor på 24 hestekrefter og plass til 13 passasjerer og dessuten kunne ta en last på inntil 350 kg. Etter mye trøbbel og forsinkelse kom endelig rutebilen til Tønsberg 7. april 1911 med toget fra Kristiania og ble hentet på jernbanestasjonen i Nedre Langgate av den nytilsatte sjåføren Nils Olsen fra Kjøpmannskjær. Olsen hadde erfaring med å kjøre bil fra U.S.A.
Neste dag skriver Tønsbergs Blad om bilen:
«Det var meningen, at den i dag skulde ha gaat uten passasjerer, enslags prøvetur, men den blev bestormet av Nøterø folk som vilde være med utover, og fyldtes paa et øyeblik. Mandag vil den være paa veien forat hestene kan stifte bekjentskap med den.»
En annonse fra automobilselskapet samme dag melder
«at selskapets vogn vil mandag den 10. ds. være stationerert ved gaarden Skaugen på Nøterø kl. 4 efterm., ved gaarden Stangeby paa Nøterø kl. 5 efterm, ved gaarden Forbrugsforeningen kl. 6 efterm. Hesteeierne opfordres til at møte frem med hestene og forsøke disse vent til vognen». 

Positiv start

Automobiltrafikken ser ut til å ha kommet vel i gang, for de første meldingene som kommer i Tønsbergs Blad er svært så positive:
«Fra Nøterø meddeles oss, at det er den almindelige mening, at den rute gaaende automobil optrer saa hensynsfuldt langs veien som det er mulig, den benyttes da ogsaa i størst mulig utstrækning av bygdens folk Ogsaa de fleste kjørere med hest steller sig paa fornuftig maade naar de møder automobilen, men enkelte — til dels folk om hvem man mindst skulle tro det — begynder at peise paa hesten naar den nærmer sig automobilen. Det er selvsagt det dummeste og galeste som kan gjøres og bør ikke gjentage sig.»

Kjørestopp fra Stangeby til Kjøpmannskjær

Men så begynte fortredelighetene utover høsten. Det hadde regnet mye, og veien fra Stangeby til Kjøpmannskjær var blitt så oppbløtt og gjørmete at sjåfør Nils Olsen fortalte at bilen nå kjørte i to hjulspor som ikke var å komme ut av.
20. desember kom veispørsmålet opp i herredsstyret som krisesak.
Representanten Jacob Arnt Henriksen opplyste at rutebilen hadde tatt med opp til 26 passasjerer og en masse fraktgods på turene til Kjøpmannskjær og at veien var gjort ufarbar på grunn av den svære belastningen.
N.S. Bjønness antok at det ville koste nærmere 80 000 kroner å få reparert veien etter ødeleggelsene, og lensmann Stensvold sa at veien var så umulig at han ikke turde å sette den i stand uten spesiell bevilgning.
N. C. Agerup ble refert til å ha sagt at «det er ubillig at, kommunen skal overta utgiftene med veiens utbedring, efter selskapet har ødelagt den. Selskapet bør forpliktes til erstatning.»
Med en slik kompakt motstand, fant ikke «bilvennen» ordfører Johnson annen utvei enn å foreslå at herredstyret måtte be amtmannen om å stoppe all biltrafikk mellom Stangeby og Kjøpmannskjær, «da veien totalt ødelægges, hvis trafiken nu fortsættes. Stanses den ikke, frafaller herredstyret alt ansvar for veiens vedlikehold på denne strækning.».
Ordførerens forslag ble vedtatt med tilføyelse om at «selskapet maa tilholdes at holde luftringe paa automobilen.»

Aktieselskapet Tønsberg og Oplands Automobilsos Leyland, populært kalt "Rist meg hjem". Faksimile fra Tønsberg og omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20. aarhundrede. Forlaget Norge: Kristiania 1913.
Aktieselskapet Tønsberg og Oplands Automobilsos Leyland, populært kalt “Rist meg hjem”. Faksimile fra Tønsberg og omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20. aarhundrede. Forlaget Norge: Kristiania 1913.

Skarpt skyts fra selskapet

2. januar 1912 hadde Tønsbergs Blad en utførlig redegjørelse fra Tønsberg og Omegns Automobilcompani. over hele første side. Redegjørelsen, som ble holdt i en usedvanlig skarp tone, munnet ut med disse bemerkningene:

Sluttelig skal vi tillade os at bemerke at om det kanske skulde lykkes den lille klik av automobilhadere paa Nøterø at fortrænge os, saa opnar de derved ganske vist, at et par gamle av deres midte, som litet har fulgt med sin tid, faar sin monomane ærgrelse kjølnet og atter i tryghet for bilen kan befærde veiene med sine utæmte hester, men de gjør neppe derved sin bygd nogen tjeneste. De stænger ute det befordringsmiddel, der uten tvil i fremtiden vil spille en stor rolle i de tæt bebyggede, men ubekvemt beliggende strøk av vort land.
Ødelægges vort foretagende, blir det vist længe før nogen igjen sætter ruteautomobil i gang over Nøterø.

En tar vel ikke mye feil hvis en antar at det var selskapets disponent, overrettssakfører Odd Nerdrum (senere høyesterettsadvokat) som hadde forfattet brevet.

Nei til drosje

Uviljen mot bilen som samferdselsmiddel dabbet vel noe av i befolkningen etterhvert. Herredsstyrereferatene fra 1913 viser at av biltrafikken på Nøtterøy nå først og fremst er blitt et spørsmål om utgifter til vedlikehold og utbygging av veiene.
I august behandlet herredstyret for første gang en søknad om tillatelse til å kjøre «automobildrosche». Søknaden gjaldt strekningen Tønsberg — Forbruksforeningen — Kjøpmannskjær – Bergan.
Lensmann Stensvold anbefalte søknaden, «da disse vogne ikke skader veilegemet mer enn de almindelige trilller med sine smale fælger».
N. C. Agerup var redd for konsekvensene ved å gi tillatelse til å kjøre til Bergan: «Det blir at aapne alle veiene for automobilkjørsel, og vi har erfaring for at det kan bli kostbart.»
Ordførerer Johnson viser igjen at han er bilvennlig. Han sier at bilene er nye og tidsmessige og går lydløst. Hestene har også vennet seg til dem. «Jeg tror, det vil være heldig for bygden at aapne veiene for dem».
Men ordfører Johnson led igjen et kraftig nederlag i bilspørsmålet. Søknaden fra Alf Andresen og Anders A. Myr om tillatelse til å kjøre drosje på Nøtterøy med en maksimalhastighet på 15 km i timen ble avslått av herredstyret mot tre stemmer.

Bilselskapet må innstille

I 1914 søkte automobilkompaniet Nøtterøy kommune om tilskudd til driften fordi kjørestoppen fra Stangeby – Kjøpmannskjær i driftsåret 1913 hadde gitt selskapet et tap på kr. 1705, 73, men herredstyret avslo å innvilge søknaden. Etter hvert fikk selskapet så store økonomiske problemer at det til slutt måtte innstille tidlig på våren 1916.
Da hadde det gått den veien selskapet hadde advart mot i sitt åpne brev til kommunen i 1913.

Nils Olsen overtar

Men selskapets pessimistiske spådom om at det ville ta lang tid « før nogen igjen sætter automobilrutetrafikk i gang på Nøterø» slo ikke til. Sjåføren Nils Olsen overtok Kjøpmannskjærruten, etter at herredstyret 10. mai 1916 hadde vedtatt at alle veiene på Nøtterøy skulle være åpne for biltrafikk. Nils Olsen var alene på Nøtterøy med sin ruteautomobil til 1920, da Hans Andersen-Vang og Bjarne Nielsen startet bilrute til Torød med en ekstratur til Bergan hver dag.

Trafikken 90 år etter

Hvis oldefedrene fra 1908 skulle «sjå att på jordi», slik Ivar Aasen sier det, ville de blitt forklart at det nå er 2,4 nøttlendinger pr. registrerte personbil på øya, eller med andre ord at de 19 500 innbyggerne i kommunen til sammen eier 8000 personbiler. Videre ville de få høre at det i 1998 har passert 37 000 biler over Kanalbrua pr. døgn i gjennomsnitt – et tall så høyt at selv dagens innbyggere har problemer med å fatte det.
Ordfører Jonathan Johnsen skrev i 1909 «at den tid vil komme, da man på Nøterø nødig vil undvære automobilen.» Han har sine ord i behold.

Rutebilen i Årøsund 1926 eller 27. Familien Olsen fra Vestfoldgaten i Tønsberg er på besøk hos sin familie i Årøsund. Sjåføren, som står i bildøren, er Marinius Hansen «Snilde Hansen» far til rutebileier John Elmer. (Foto utlånt av Ragnar Wrige.)
Rutebilen i Årøsund 1926 eller 27. Familien Olsen fra Vestfoldgaten i Tønsberg er på besøk hos sin familie i Årøsund. Sjåføren, som står i bildøren, er Marinius Hansen «Snilde Hansen» far til rutebileier John Elmer. (Foto utlånt av Ragnar Wrige.)

Kilder:

Databasen Avisregistreringen.
Sigurd H. Unneberg: Gårds- og slektshistorie
Nøtterøy kommunes arkiver.
Øyvin Davidsen: Tønsbergs Blad 1870 — 1970.

Follow Kjartan Dale:

f. 1923 i Brekke i Sogn. Tidligere rektor. Mellomfag i pedagogikk. Artikler i lokalpressen og velavisene om stedsnavn på Nøtterøy. Med på å ta initiativ til dannelsen av Nøtterøy Historielag som medlem av kulturstyret. Nøtterøy kommunes kulturstipend i 1992.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.