En vasskeda’ ve’ Lillæng-ållæ

posted in: Sosialhistorie | 0

Av Ragnhild Paulsen (Njotarøy 2006)

En fortelling på Nøtterøy-dialekt fra tiden før 1911

Ragnhild Paulsen var svært interessert i språk generelt og Nøtterøy-dialekten spesielt. Hennes verk Ordbok over Nøttlandsmålet omkring 1900 har neppe sine like. Historien som trykkes her; skrev hun til sin svigerdatter; Astri Paulsen, og den gjengis med familiens tillatelse. Tjukk l er markert med kursivert l.

Ragnhild Paulsen som konfirmant 1911. (Foto: Stn. Szacinski)

Nå, mi kjære Asteri, ske’ddu få låv å værræ me’ å vasske kleer ve’ Lillæng-ållæ.

De’ var mangensti’ då’li’ me vann åmm såmmrænne, satte husbrønnænne inte hållt te matvann, langtminndre te vattne kretturræ, hæller te vasske kle’er i, å da var ållene go’e å ta te.

En ettermæddæ jæ kåmm a’ sko’ern sier mammæ te’mmæ: «Du fårr rænne ne’tte Lilllæng, du Rangnill, å høre me tante Lavæ åmm ho ske bruke kle’esgrytæ å bãlene imårræ. Viss inte får’vi låne dem, åsse vasskær vi ve Lillængållæ. Du sjønner’é atte nå rekker’nte vanne i brønn længer’n te dænn nederste pællten, å dænn dråpænn må ‘vvi ha te matvann, åsse kåmmer’e væll snart lett rængn, å da få’vi, me Guss jællp, vann ijænn. I mællemtiæ fæ’vvi vattne kretturræ i hammnæ, å vasske kle’er ve ållæ. Du fårr værræ svinnt, da, fårr’u må te Mamm Evensen etter lut å grønnsåpe nårr’u kåmmer-ijænn.»

De’ sto’inte å flye åver traene te Lillæng, fårr’jæ var-jo barrbeint å tønnkledd. Jæ traff tannte Lavæ ute hos kaninænne, å ho sa’e atte vi kunne bare bruke grytæ å balene så møe vi ville; di var ve’ ållæ siden i går. Da jæ kåmm himmijænn, var’e å rænne åver åsen te Mamm Evensen me lutflasskæ å grønnsåp-bakksen i kørrjæ. De var 10 øre fårr ei flasske lut, å 12 øre punne’ fårr grønnsåpæ.

Lutflasskæ var a’ grønnt glass, låg å vi’, me LUT i kjukke bokstaværr i sjøllve glasse. Barn unner 12 år måtte’nte få kjøfft lut, men jæi fækk’a bestanndi’. Vi jikk bare tre da’er i vekæ på sko’ern, s’atte jæi kunne værræ me te ållæ da’en etter.

Vi var ti’li åppe, å menns mammæ mjællkæ å ga kretturræ, ga jæi hønenne å kjyllingænne tøise, vann å grass, åsse læide-vi kuæ å kviæ i hammnæ, fø’ern vi sætte åss te etæ.

«Dra-ut drakjæræ, du Rangnill, ho står på låven, så ske jæi pakke-né’ maten å bæræ-né’ sjiddnetøje». Så lesste vi på drakjæræ. I dænn blå bãlæ såmm pappæ hadde hatt-himm, sto «Nøttlannsvåbene’», dænn brone låkkekørjæ me maten i, kåppærr å kniværr, å dænn svarte kaffikjelen me’ strihannkle runnt, tyrristikkene, fyrstikker å lett tør-ve’. I vannbøttæ, lutæ å grønnsåpæ, å allt sjiddine-tøie’ i ett stort putevar å en sekk. Vi hadde fullt lass, mammæ dro å jæi skuvæ på, å så bar’é a’ste ; nerråver vårt tra, igjænnem gå’ern te Olsen å te Sø-ernsen, åpp bakken te åsen, langs liæ å bortt-te en brei steingal såmm vi måtte lemmpe parrgasse åver, mens kjæræ sto på uttsiæ ga’ern.

Kjølelia 1946. Ragnhild bodde i huset lengst til venstre, som den gang hadde bare en etasje. (Tegning: Tore Paulsen etter foto)

Grytæ sto i ei bærrjskortte såmm var akkorat såmm en skørsstein, å no’nn store steinærr jole tennestæ såmm brannjærn te sættæ grytæ på. Ållæ lå nerri en krok imællem to steingalærr, å de’ var sjygge a’ to digre orer. Vanne’ var klart såmm glass, men de var tångt å dra-åpp, fårr en måtte ne på knénæ nårre by’nte å minnke, å de var’væll 10 – 12 skrett ifra ållæ åppte bãlene. Først bærte jæi vann i grytæ me mammæ tennt’åpp, å me vanne værntte sæ, såpæ mammæ ïn klenæ å la’e-dem i ei ball såm sto på en stein så’dde var passe høide te vasske.

Rætt åppi åsen var’e vaske-ve nåkk , grannæbar å furrubar å bressk. Knasænne tør, men mammæ kallæ-de’ kjærring-gle’e a’ de’ hann var’sså udry, fårr’e fjasæ fert å hetæ gått, men brannt fortt ut, sa’tte jæi hadde jamn nussken me å skaffe brænnsel te grytæ. Mammæ sto ve’ bãlæ å gnei klenæ på vasskebrette’. I dænn første grytæ var’e hællst dukærr, sængeteppener å sånntno såmm de’ inte var’no større vassking , i di anndre, hannkler, putevar, lakener, særrkær å bokkser, nattrøier å sånntno. De’ måtte’nn jo først såpe ïn, å siden skure på brette’ te en fækkde’ reint, ny ïn-såping å så åppi lutvanne’ i grytæ me’dde. Når’e var kokkt, måtte kle’næ sjulæss i fleire vann å vriæss-åpp me hennænne. De’ sku mange vassbøtter te, fårr’e jikk-jo fire-fæmm bøtter i vær bãl. Bãlene måtte vøllvæss s’atte såpevanne inte rannt i ållæ, kann’u vettæ!

Lillenga i dag. Olla er borte, men lå i kanten av jordet, rett ned for åsen til venstre. (Foto: Svein Hermansen)

Men du å du, å sullten en blei a’ å kjåkæ sånn! «Nårr’jæ bare fårfull de’hænne grytæ, så vi’vvi ha mat», sa mammæ. «Vi sætter kaffikjelen inn’att værrmen, så kokærn øieblekkeli. Gåetter ei veævenning sålænge, du Rangnill.» «Bare jæ nå inte treffer dænn sinnæ Sø’ernskuæ me kåtene på hornæ», tængte jæi, nårr’jæ staukæ åppijnnem åsen etter meire ve’, men ho sku få a’ påken viss ho vågæ-sæ hitt-åver, de’ fårrlåffte jæ mæ på. Da-jæ kåmm-ijænn me veæbølæ, dro mammæ dænn kokænne kaffikjelen itor værrmen, stappæ gått ne’i grytæ å la’e de svartte trelåkke aver, puttæ no’nn kjukke veætrér unner grytæ, åsse henntæ’æ Nøttlannsvåbene’ å ga mæi. Sjøl tokk’æ me’ssæ kaffisvartten, å så sætte vi åss på en ås-pællt me fin utsikkt.

Vi kunne se lett’a Luen å Nessbryggæ, Søndre Nes, Bærrjann å Kjøli, vakkre åsærr å liær. Runnt åss på pælltænne våkkste-de’ natt-å-da’, bærrsløk (: vill gressløk) å vite mjællkeblåmmster, fine blanke strår, å årsgrøe. Mammæ sjærte brø’ imott brøsste-sett, fårr’u veit en måtte’nte sjærre brø’e i-fra’ssæ, men te-ssæ, etter gammæll tru. Brø’e hadde liggi in-pakkæ i et rø’rutete linhannkle, å de’ blei lakkt te duk, å på dænn sætte vi smørbakksen, ost å misesmør, fløte å sokkerbetærr, to koppær á to kniværr. Jæ’ fækk’ente kaffi hælles, men nå fækk-jæ låv, å dænn var nessten ‘vit a’ fløte. Du kann tru vi langæ i åss, fårr’e smakkte gått der i solæ, å praten jikk du’li me’ vi åt, fårr jæi gravvde jo å spørte etter all tingen, å mammæ var’sså flink te fårrtelle.

«Nei, de’ hærre jiver inte brø!» sa mammæ. «Vi fårr’a te å jørræ-no ijænn!» snart var alle di ‘vite klenæ vasskæ, kokkt å sjúrt, å lå pent åppvridd i dæn blå bãlæ.

Bildet her er fra 1938, og dessverre ikke fra Lillengolla. Men situasjonen ligner på den som beskrives i artikkelen. (Aschehougs Norges Historie, Oslo 1994)

Så var’e blåtøie’, da. «Ta a’ddre kjolen, så vasskærr jæ’nn i sammere slængen», sa mammæ, åsse jikk-jæ i særrk-ærrmæ å unnersjørtte, me’ mammæ vasskæ kjolen å hængte’nn på slåpetorn i solæ, å de’ var’nte mange smællænne så var’n tør te ta på’ssæ ijænn. Jæ bærte vassbøtter å fylt-i bãlene, henntæ brænnsel, å fyræ unner grytæ, å snart var-vi fæ’li me sisste plægge å kunne b’yne å løæ på kjæræ. Tanntes bãler blei bært-ne’ te henner. Grytæ sku stå, så dænn blei tørrkæ, å værrmen slåkkt. Veæpinnær å russk måtte pønntæss vekk, å så var’vi enndeli’ himfæ’li. Mammæ te å dra, å jæi te å skuve, åsse måtte vi hæng-app klenæ da’vvi kåmm-himm.

Så no’ snarspringænne ærrbi var’nte en vasskeda’ dænngangen svigermoræ di var onge, men vi hadde fressk lufft, solsjinn, å vakker natur runnt åss, fre’ å ro. Vi tøtte vi hadde hatt en deili’ da’ vi.

(Lilleng på Nøtterøy hører fra gammelt under Bugården, men Lilleng-olla tilhører nærmere Kjølegårdene.)

 

 

Follow Ragnhild Paulsen:

1897-1992. Født på Vestre Kjøle. Med sans for systematikk, et skarpt øre og en uvanlig god hukommelse begynte hun i 60-åra å samle ord og uttrykk fra Nøtterøy. I 1981 ble «Ordbok over Nøttlandsmålet omkring 1900» utgitt. Hun deltok aktivt i edruskapsarbeidet og var medlem i IOGT. Nøtterøy kommunes kulturpris i 1974.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.