Georg Prahl Harbitz, sogneprest på Nøtterøy og president på Stortinget

Øystein Sårheim: «… fremskridtsmann av sjeldneste slag.»

Det var en nokså uvanlig sogneprest som i en alder av femti år flyttet inn i prestegården her på Nøtterøy, nemlig i den forstand at det var en prominent person i det offentlige liv i Norge som i 1852 gjorde nøtlending av seg. Han var stortingsrepresentant i en hel menneskealder og stortingspresident i 21 år.

Den gang var Stortinget samlet bare noen måneder hvert tredje år, og Harbitz så seg tid til å gjennomføre en rekke viktige reformer på Nøtterøy og Tjøme. Utbyggingen av skolevesenet var blant annet en hjertesak for ham, og han fremsatte som formann i skolekommisjonen forslag om å reise skolehus over hele Nøtterøy. Sogneprest Harbitz interesserte seg for flere sider ved det kommunale liv i sine menigheter på Nøtterøy og Tjøme. Han var en sterk personlighet og en kraft av de sjeldne, både som stortingsrepresentant og som sogneprest.

Oppvekst og utdannelse

Georg Prahl Harbitz ble født i Haus like nord for Bergen i 1802 som sønn av gjestgiver Nils Harbitz og Elisabeth Christine Ibsen. Etternavnet forteller at faren var av tysk avstamning. Allerede som åtte-åring mistet han sin far, og da moren satt i trange kår, måtte andre ta seg av ham, først presten i Haus og senere familien Prahl i Bergen, og dermed fikk han også navnet Prahl. Da han gikk på realskolen, var det tanken å utdanne ham til handelsmann, men vicekonrektor John Winding fikk ham til å studere. Han kom inn på latinskolen i Bergen.
Etter eksamen fra Bergen Katedralskole i 1821 ble han cand.theol. i 1825. Han fikk karakteren haud til sin embetseksamen, men laud ved de praktiske prøver. Selv med «anden-karakter» hadde han valget mellom flere kall, og han valgte Askvoll i 1826.

Familie – hustru og barn

Harbitz ble gift i 1826 med Maren Marikken Hof, datter til gårdbruker Engelbret Larsen Hof og Ingeborg Martine Torgersen fra Asker. Hun var født i 1807 og døde allerede i 1839 i Askvoll, 32 år gammel. Harbitz forble enkemann resten av sitt liv. De fikk til sammen ni barn:
Nicoline Michaelona Dorthea (1827-1918). Hun var gift med sogneprest Lorentz Fredrik Olsen og ble enke i 1858. Hun bestyrte deretter sin fars hus og anla og dyrket frem prestegårdshagen på Nøtterøy.
Anne Elisabet Marie (1828-1879). Hun døde barnløs i Tønsberg.
Engel Martine Augusta (1830-1918). Hun led av en hoftesykdom og bodde hos faren.
Johannes Winding (1831-1917) Han var sjømann, skipper og skipsreder, bodde i Tønsberg og var ordfører der i tolv år. Han var stortingsmann fra 1880 til 1893 og statsråd fra 1893 til 1895 i Emil Stangs regjering.
Gotfred Christian Fischer Bohr (1833-1916). Han var først kjøpmann i Tønsberg og senere kontorsjef i Kristiania.
Jens Rennord (1835-1836), døde som spedbarn.
Georg Prahl (1837-1911). Han hadde elleve barn, var sogneprest og personalkapellan for sin far i seks år.
Marie (1837-1852), døde som ung pike.
Anton Engelbreth Hof (1839-1852). Han omkom ved et skipsforlis.

 Nøtterøy prestegård. Fotografiet er muligens fra 1879 da Harbitz tok farvel med Nøtterøy. Harbitz sitter på trappen. Th. Larsens negativsamling. Vestfold Fylkesmuseum.
Nøtterøy prestegård. Fotografiet er muligens fra 1879 da Harbitz tok farvel med Nøtterøy. Harbitz sitter på trappen. Th. Larsens negativsamling. Vestfold Fylkesmuseum.

Prestestillinger

I tretten år var Harbitz sogneprest i Askvoll, et værhardt kystkall nord for Sognefjorden. I 1839 ble han sogneprest i Slidre i Valdres som var et stort fjellkall. I 1847 ble han utnevnt til garnisonsprest på Akershus, men han tok ikke dette embetet, fordi han ble sogneprest i det utskilte Vestre Slidre i 1848. I 1852 ble han så sogneprest i Nøtterøy og Tjøme, hvor han ble i 27 år. Fra 1868 hadde han også kapellan. Han fikk avskjed i nåde i 1878 og bestyrte kallet til 1879. Harbitz var en dyktig og høyt ansett prest, og det ble sagt at hvis han bare hadde viet seg til geistlig virksomhet, ville han utvilsomt nådd fremskutte stillinger innen kirken. Hans overordnede uttalte flere ganger at han hadde mer enn alminnelige gaver som predikant. Han var besjelet av varme for sitt kall og virket med uvanlig dyktighet, flid, orden og nidkjærhet i bestyrelsen av sine embeter. Noen fremragende taler var han ikke, og da han kom opp i årene, sviktet stemmen.
Bygningene på Nøtterøy prestegård var lite tilfredsstillende da Harbitz kom dit. Både hovedbygningen og uthusene måtte rives og nye bygges. De nye bygningene ble omtrent på størrelse med de gamle som ble revet. Hovedbygningene kostet 4000 spd., og Harbitz måtte skyte til 500 spd. av egen lomme.
Hagen ble anlagt av Harbitz’ datter Nicoline, som plantet trær og busker, og dyrket og stelte hagen i tyve år. Den fikk i Harbitz’ tid også en dam med en liten øy og en liten robåt. Harbitz brukte betydelige beløp til utbedring av jordveien på prestegården, blant annet til drenering og steingjerder.
Da Harbitz kom til Nøtterøy, var prestens skog temmelig medtatt. Store partier var hugget til ved, så han gikk over til å bruke kull til oppvarming av prestegården. Det var en betydelig forbedret prestegård Harbitz flyttet fra i 1879. I 1864 foregikk en ombygging av tretårnet i Nøtterøy kirke, og Harbitz engasjerte seg blant annet i forbindelse med søknad om lån overfor Kirkedepartementet.

Georg Prahl Harbitz. Portrett av Asta Nørregaard, 1917, antakelig etter foto fra ca. 1870. Maleriet ble i sin tid gitt som gave til Stortinget av sønnen, statsråd Johannes Winding Harbitz. Utlånt av Stortinget.

Maleriet ble i sin tid gitt som gave til Stortinget av sønnen, statsråd Johannes Winding Harbitz. Utlånt av Stortinget.

Maleriet ble i sin tid gitt som gave til Stortinget av sønnen, statsråd Johannes Winding Harbitz. Utlånt av Stortinget.

Politiker på Stortinget

Det var som politiker på Stortinget at Harbitz ble landskjent. Allerede mens han var sogneprest i Askvoll, ble han i en alder av 34 år i 1836 valgt fra Nordre Bergenhus amt, som han representerte i to perioder. For årene 1842-51 ble han valgt fra Kristians amt, før han ble valgt fra Jarlsberg og Larviks amt til 1869.
Gjennom hele sin stortingstid var han hemmet av sykelighet og sykdom, men hans virkelyst var så stor at han trosset sin sviktende helse og konsentrerte nye krefter.
På det første storting han møtte, spilte han ingen fremtredende rolle. Han sluttet seg til bondeopposisjonen og gikk en tid for å være tingets mest radikale medlem; kong Carl Johan kalte ham for «den lille Robespierre». Han vant især bøndenes tillit da han syk slepte seg til tinget og talte for landskattens opphevelse.
Det ble på denne tiden skrevet om ham at «Harbitz er Næringsveienes tro Forsvarer og Tidsaandens Ven og Befordrer, dertil ophøiet over Gunst og Naadesystemets tillokkelser. Som Taler aander hans Udtrygsmaade af en indre Sandhedskjærlighed, Kraft og Overbevisning der vækker Tillid hos Tilhørerne og gjør han den elskverdig som han agtet af Stortingets Bønder.
Da Johan Sverdrup, sakføreren fra Larvik, ble stortingsrepresentant 1851, sluttet han seg nær til Harbitz, som tok seg hjelpsomt av den nye representant, og Sverdrup lærte meget av ham. De kom også personlig til å stå hverandre nær, men i 1860-årene gled de mer og mer fra hverandre.
I Stortinget var Harbitz for det meste medlem av Lagtinget. Han var også en del år medlem av protokollkomiteen. I 1848 ble han valgt til stortingspresident, et verv han hadde til 1869. Harbitz ble kjent som en dyktig og sindig president, som ledet Stortingets forhandlinger på en verdig måte. Med sin faste karakter, sin praktiske sans, klare forstand og sin store erfaring ble han en skattet dirigent og øvet som president stor innflytelse. Harbitz talte ikke ofte, men når han gjorde det, var det et eller annet kjerneord skulle markeres. Han stemte bestandig mot grunnlovsendringer. Han hadde en sjelden evne til å samarbeide med alle og hadde alltid et åpent blikk for hva landets ære og dets tarv fordret.
Da Stortinget våren 1860 skulle behandle Norges svar til den svenske riksdagen om stattholdersaken, beskrev en tilhører forhandlingene. Det var hos det norske folk harme over hvordan svenskene opptrådte, og den ble en lang og krass debatt om denne alvorlige saken. Da man var blitt enige om adressen som skulle sendes, holdt Harbitz en tale for den lyttende forsamlingen; det var fedrelandets rett og ære som var den korte og varme talens sterke tema.
I 1866 ble den nåværende stortingsbygningen tatt i bruk, og som president åpnet Harbitz forhandlingene i den nye bygningen. Alt i 1861 ble det sagt at Harbitz hadde utspilt sin rolle som stortingsmann. Han ble gjenvalgt i 1868, men i 1870 fraba han seg gjenvalg. Habitz mottok offentlige utmerkelser: Ridder av Olavsordenen og senere storkors av samme orden og den svenske Nordstjernens storkors. Stortinget bevilget ham en ærespensjon på kr. 6.000 med «tilkjendegivelse av Hs. Ms naadigste anerkjendelse av den dyktighet og nidkjærhet hvorved han i et langt tidsrum hadde virket i embetet og under utførelse av fremtredende statsborgerlige hverv.» I Oslo er «President Harbitz’ gate» oppkalt etter ham, og på Stortinget henger et stort, praktfullt maleri av ham, malt av Asta Nørregaard.

Skolebygger

Da Harbitz kom til Nøtterøy, var innbyggertallet 3000. Skoleverket er omtalt i sogneprestens kallsbok da Harbitz tiltrådte i 1882: «Det var ikke skjult for ham da han søgte Nøtterø at Skolevesenet der i begge Sogn var i en maadelig, for ei at sige slet Tilstand, da der er aldeles uduelige Lærere, og der ventede derfor meget Arbeide, som heller ikke udeblev.»
Utbyggingen av skolevesenet var en hjertesak for ham, og han fremsatte forslag om å reise skolehus over hele øya. Befolkningen på Nøtterøy var positivt innstillet til nyttige reformer, og forslaget fikk stor tilslutning. Harbitz, som formann i skolekommisjonen, reiste selv rundt for å agitere på møtene. Skolene på Herstad, Bergan, Torød og Skjerve ble reist i 1856, mens Tømmerholt kom i 1861/62. Slik fikk Nøtterøy etter hvert bygget opp et tidsmessig skolevesen under ledelse av Harbitz. De første lærerne var Thor Hansen, Nøtterøyskolens første seminarist (Herstad), Christian Kaldager (Bergan), Olaf Knudsen (Torød), Gustav Bredoch (Skjerve) og Anders Olsen Lundh (Tømmerholt). Harbitz forærte i 1857 en globus til Herstad skole, og han ga et norgeskart til hver skole og fem eksemplarer av «Naturlære» til fattige barn. Det er ikke tvil om at sognepresten var åpen for et fremskrittsvennlig syn på skolens fagkrets.

Stuene på Nøtterøy prestegård omkring århundreskiftet. Bildet tilhører Vestfold Fylkesmuseum.
Stuene på Nøtterøy prestegård omkring århundreskiftet. Bildet tilhører Vestfold Fylkesmuseum.

Nøterø Sogns Sparebank opprettes

Stortinget tok i 1821 initiativet til å undersøke hensiktsmessigheten ved å opprette sparebanker, og allerede i 1822 ble landets første sparebank stiftet i Kristiania. Rundt om i landet var interessen for å opprette sparebanker, og i 1856 var det ca. 110 stykker i Norge.
Tiåret 1850-60 var en periode med sterk vekst på mange måter her på Nøtterøy, og initiativtakeren fremfor noen, Georg Prahl Harbitz, så betydningen av en egen bank i bygden. I et brev datert 14. desember 1856 til Nøtterøy formannskap foreslo han at det skulle opprettes en sparebank, enten for Nøtterøy og Tjøme i fellesskap eller særskilt for hvert sogn. Formannskapet sluttet seg straks til tanken og uttalte at en slik innretning skulle bli til stort gavn og gode i distriktet. I herredsstyremøtet i januar 1857 ble det besluttet at der burde opprettes en sparebank for «Nøterø Sogn» alene. Plan og nødvendige lover for den nye banken skulle utarbeides, og sognepresten ble den ledende i dette arbeidet sammen med seks andre kjente menn fra bygda.
Den 20. juni 1857 ble en stor dag på Nøtterøy. «Nøterø Sogns Sparebank» ble åpnet i kirkesanger H.J. Davidsens bolig på Nygaard, og banken var en virkelighet. Da banken var kommet godt i gang med stor oppslutning, trakk Harbitz seg i februar 1859 tilbake fra sine verv i banken på grunn av sine mange andre gjøremål. Banken har i årenes løp vokst seg stor og sterk. Ved bankens 125-årsjubileum i 1982 ble det reist en byste av Harbitz på den gamle banktomten på Borgheim, der banken hadde hatt sitt hovedkontor. Bysten var en gave fra sparebanken til Nøtterøy kommune.
Denne bysten har en spesiell historie. I forbindelse med en auksjon i Hellaveien i 1920-årene kom lensmannen over en gipsbyste av sogneprest Harbitz. Den var merket med 1868 og initialene O.G. (Olaf Olafsen Glosimot). Denne gipsbysten, som nå ligger i bankens hvelv, ble brukt ved støpingen av den bysten som ble reist i 1982.

Avdukingen av bysten av Georg Prahl Harbitz. To oldebarn, tippoldebarn og tipp-tippoldebarn.
Avdukingen av bysten av Georg Prahl Harbitz. To oldebarn, tippoldebarn og tipp-tippoldebarn.

Almuebibliotek

1860 skrev Harbitz til formannskapet og foreslo at et almuebibliotek skulle opprettes i sognet. Herredsstyret nedsatte straks en komite til å uttale seg om prestens forslag. Det økonomiske grunnlaget måtte skaffes til veie ved frivillige bidrag, og ved utgangen av 1861 var innkommet 108 spd., og ved utgangen av 1862 var et kommet inn 143 spd. Kommunens første bidrag på 20 spd. kom i 1864. Hovedsetet for biblioteket ble den faste skolen på Herstad hvor lærer Thor Hansen ble bestyrer. Biblioteket ble flittig benyttet og vedlikeholdt ved bidrag fra kommunen. Det startet med bare et par hundre bøker.

De siste årene

I de siste årene før Harbitz tok avskjed, var han plaget av mye sykdom. Men han hadde en ukuelig viljestyrke og kunne overkomme en stor mengde arbeidsoppgaver. I 1870, da stortingsmann og professor A.N. Schweigaard plutselig døde, skulle det holdes en minnegudstjeneste i Tønsberg domkirke, og Harbitz ble tross sin sykdom anmodet om å holde minnetalen, som ble godt mottatt av en fullsatt kirke.
A.O. Vinje, som da var på disse kanter, skrev nokså uærbødig i en lokalavis at han ikke hadde særlig gode følelser under talen.
Da Harbitz gikk av som sogneprest på Nøtterøy, flyttet han til sin sønn, Johannes Winding Harbitz, som bodde i Vestre Aker. Han døde i 1889 og ble gravlagt ved sin hustrus side i Askvoll.
Georg Prahl Harbitz var en sterk personlighet, en kraft av de sjeldne. Han var først og fremst en reformator og initiativtaker. Han ville aldri stikke seg frem. Han var flink til å finne frem til de rette folkene som ga ham impulsene. Selv sto han helst bak og holdt øye med trådene. Han var klok nok til å forstå betydningen av at bygdens menn selv sto for gjennomføringen. «Vestlandsgutten» ønsket selv å ha en tilbaketrukket stilling i det kommunale styre og stell. Han ville ikke inn i formannskapet eller bli ordfører.
Lorens Berg skrev: «Både Nøtterøy og Tjøme har rik grund til å føle dyp og varig glæde over i den vanskelige gjennombruddsperiode 1850-80 at ha eid i sin midte en kraft som Georg Prahl Harbitz».
Han hviler sin siste søvn i skjærgården på Vestlandet. Men han har tilhørt landet og ikke minst Vestfold-øyene Nøtterøy og Tjøme.

Kilder:
Lorens Berg: Nøterø-en bygdebok.
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.
Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsrådet.
Norsk Biografisk Leksikon: Artikkel av Halvdan Koht.
Nøtterø Sparebank: 75- og 100-årsberetninger.
Stortinget: Biografier.
Kjartan Dale: Avisregistreringen av de lokale aviser.

Follow Øystein Sårheim:

f. 1917 i Kirkenes. d. 2001 Kom til Nøtterøy i 1928. Regnskaps- og revisjonsutdannelse. Tre perioder i kommunestyret og formannskapet for Venstre. Speiderleder på Nøtterøy siden 1936. Medlem av forbundsstyret i Norsk Speidergutt Forbund i 10 år, noen år som 1. visespeidersjef. Styreformann i Nøtterø Sparebank 1968-82. Nøtterøy kommunes kulturpris i 1979.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.