Nøtterøys eldste hus

Av Elin Graabræk (publisert i Njotarøy 2005)

Østre Smidsrød ble delt i jevnstore bruk, og det er hovedhuset på bruk to som ble flyttet til Fylkesmuseum i 1940. Her ser vi huset med uthusene på sin plass på Smidsrødhaugens nordøstre skråning. (Foto: Riksantikvarens antikvariske arkiv)

“Nøtterøyhuset” fra Østre Smidsrød

På folkemunne ble det sagt at det eldste huset på Nøtterøy var ”Nistua” eller ”Nedstua ” på Østre Smidsrød, gårdsnummer 7, bruksnummer 2. Det lå på den nordøstre skråningen av Smidsrødhaugen og ble derfor også kalt Smidsrødhuset. Nøtterøy kommune ga bort huset til det nyopprettede Vestfold Fylkesmuseum i 1940.

Her ble huset satt opp som det første huset på museet under den første museumsbestyreren, konservator, mag.art. Harald Hals II. Det ble først gjenreist på Mellom-Teglhagen i 1940. I den anledning foretok Hals en undersøkelse av huset og skrev en artikkel i Vestfoldminne 1939– 42(1). Tidligere hadde professor Anders Bugge skrevet om huset i bygdeboka fra 1922 (2). Men etter krigen ble det bestemt at museet skulle ligge på Tallak, og Nøtterøyhuset fikk sin nåværende plassering – helt vest på tunet med utsikt mot Jarlsberg-jordene. Det ble åpnet for publikum sommeren 1947.

Usikkerhet om opprinnelsen

Oppmålingstegning av Otto Scheen fra 1922. Her ser vi vedskjulet, kjøkkenet med bakerovn og kammerset som er lagt inntil stua. Det er forbundet med en trapp. I svalgangen går det trapp opp til loftsetasjen.

Anders Bugge var av den oppfatning at huset opprinnelig hadde bestått av et stort rom med peis hvor peisen var både varmekilde og matlagingssted. Som type ville huset da være svært alderdommelig. Han mente at ”Niistua” senere var blitt oppdelt i mindre rom og at en del da ble tatt av til kjøkken. Konservator Hals var derimot tvilende til denne teorien. Det var enkelte ting ved huset som etter hans mening ikke stemte. Han stusset blant annet på peisens utforming. Den hadde en stor vange ut mot den største delen av rommet, slik at man for å få utnyttet varmen, måtte trenge seg sammen i den trangeste kroken av rommet. Det virket upraktisk. Peisen kunne selvfølgelig ha blitt murt om igjen og da med en bakerovn, den gang kjøkkenet ble skilt ut som eget rom. Hull etter bjelkelaget i stueveggen viser imidlertid at stuetaket som i dag er høyere enn kjøkkentaket, en gang var like lavt som kjøkkentaket. Så er det ved et tidspunkt blitt løftet høyere. Men det har ikke vært høyt nok, siden taket i dag skråner bratt oppover mot skilleveggen mellom kjøkken og stue fra nærmeste bjelke. Det mener Hals må skyldes at de har måttet tilpasse taket til den senere anskaffete ovnen.

Foto tatt under oppføringen av Nøtterøyhuset i 1940 på Mellom-Teglhagen. Arbeidslaget er i gang.

Huset i dag

Slik huset står i dag, er det et to-etasjes tømret hus med hovedinngangen midt på en innelukket svalgang i reisverk på langsiden og med hovedtaket trukket ut slik at taket blir skjevt røstet. Loftet er et uinnredet stort værelse med vindu i den ene gavlen. I tillegg ble det i 1830 laget et tømret tilbygg, et kammers, inntil stua på den andre langveggen. Kammerset har et eget tak som begynner litt nedenfor hovedtaket. På gavlveggen ved kjøkkenet er det laget et ca. 2.5-3 m bredt, tømret vedskjul med inngang inn til kjøkkenet.

Rødmalt – igjen

Både kammerset og vedskjulet er tømrete påbygg, men kammerset må nærmest betraktes som en selvstendig bygning (et tilbygg) og ikke et påbygg. Kammerset har fire tømmervegger satt inntil stua. Det ligger en halvmeter nedenfor gamlestua og er forbundet med en lukket trapp. Vedskjulet ved kjøkkenet er tømret på tre sider og strukket langt fremover ved inngangen slik at man har fått et bislag. Det er festet til kjøkkenveggen med naturgrodde ”knær”.
Før huset ble revet, var det kledd med maskinhøvlet kledning. Men under viste det seg at huset først hadde stått uten kledning og at det hadde vært rødmalt. Derfor valgte museets fagfolk å la huset stå slik, og dermed fikk man frem det fine samspillet mellom tømmerveggen og den stående kledningen på svalgangen og den øvre delen av kammerset. Huset er rødmalt i dag.
Innvendig hadde stua sikkert stått umalt inntil kammerset ble bygget til. Da ble alt malt rødt. Kammerset ble etter hvert panelt, og stua ble malt blå. Denne fargen valgte museet å beholde. Kjøkkenet ble antagelig ikke malt før sent, men malingen er blitt fjernet av museets folk. I dag står kjøkkenet umalt.

Vedskjulet settes på plass

Hvor gammelt?

Ombygginger og nybygginger har forandret husets utseende. Det finnes få skriftlige kilder, og det er dessverre sparsomt med andre opplysninger. Derfor er det ikke lett å datere huset og de mange forandringene, det må bli antagelser. Men hvis vi skal gjøre et forsøk på en forsiktig datering, kan de forskjellige dørene kanskje være til hjelp. Dørene inn til vedskjul og kjøkken er laget på midten av 1800-tallet og kan gi en pekepinn på når skjulet kan være bygget (3). I stua er det to dører, en inn til kjøkkenet og en mellom stua og svalgangen. De er fra to forskjellige tidsepoker. Døra ut til svalgangen er av en type som ble laget omkring 1810-50. Det kan ha sammenheng med byggingen av svalgangen i 2. etasje og løftingen av hele taket. I loftsetasjen finner man gamle hull til feste for tverrbjelker, og ovenfor disse er det lagt på fire omfar med tømmer. Da har man samtidig fått vindu i gavlveggen og har kunnet bruke rommet til et ekstra sommersoverom. Det må ha skjedd før 1830 (4), da vi vet at kammerset ble bygget. Takkonstruksjonen på kammerset er nemlig av en nyere dato enn hovedtaket.
Døra mellom kjøkkenet og stua er imidlertid eldre enn de andre dørene — antagelig tidlig 1700-talls. Fra 1700-tallet er også den to-etasjes jernovnen fra Holden jernverk i stua.
Teorien om at huset har bestått av en ett-romsstue med peis er etter min mening, ikke usannsynlig. Peisen kan ha hatt en annen utforming tidligere og eventuelt blitt forandret ved oppdelingen i to rom. Denne oppdelingen kan muligens ha skjedd i første halvdel av 1700-tallet samtidig som stua har fått et høyere tak (jamfør døra mellom kjøkken og stue). Noe senere på 1700-tallet har man fått en jernovn for å bøte på den manglende varmekilden i stua, og taket er blitt hevet akkurat over ovnen.
En annen mulighet er at oppdelingen er kommet mye senere, og at ovnen (typen ble laget lenge etter førsteutgaven) er blitt anskaffet samtidig som stua ble dekorert og malt på 1800-tallet. Men her er det som sagt mange muligheter for tolkning, så vi får leve med den usikkerheten.

Stuedøra ut mot svalgangen er antagelig fra 1. halvdel av 1800-tallet, kanskje satt inn samtidig som svalgangen er hevet i to etasjer. (Foto: EG, Vestfold Fylkesmuseum)
Stuedøra som går inn til kjøkkenet er en 1700-tallstype. (Foto: EG, Vestfold Fylkesmuseum)

”Vestfoldtypen”

Hvis vi ser nærmere på hustypen, ser vi at den ikke er ukjent på Nøtterøy. Anders Bugge mener at den er fra 1700-årene. Den lave mønehøyden og den store takflaten sammen med en enkel glatt inngangsvegg uten overflødig pynt gir huset en vakker, rolig form. Det var samtidig en hustype som kunne stå imot et værhardt kystklima. Derfor har nettopp disse husene vært svært vanlige i kystbygdene i Vestfold, så vanlige at Bugge har dristet seg til å kalle dem hus av ”Vestfoldtypen”. Vi har og har hatt eksempler på hustypen og nært beslektede typer flere steder på Nøtterøy, bl.a. på Rubberød, Svensrød og Håvaldsrød. Og andre steder i fylket finner man hus med mange likhetstrekk, for eksempel på Holtan på Tjøme og på Auve på Vesterøya i Sandefjord.
Mange hus har i dag blitt ombygget og forandret og mistet mye av sine særtrekk. Noen har for eksempel mistet svalgangen på langsiden av huset. Hustypen er beslektet med hustyper over i Østfold som man har antatt er fra første halvdel av 1700-årene og som var i vanlig bruk opp mot 1800-tallet.

Naturgrodde knær holder vedskjulet fast til kjøkkenveggen. (Foto: EG Vestfold Fylkesmuseum)

Strikkevotter av menneskehår

Brukerne på gården var opp gjennom årene alltid leilendinger, enkle bønder og sjøfolk, og det var stor gjennomtrekk av forskjellige familier. Et skifte fra 1780-årene viser at de levde enkelt, da hadde de to kuer og en hest. I 1807 var besetningen øket til to hester og syv kuer.
Ellers fortalte skiftet fra 1780-årene at de eide fire-fem stoler, en himmelseng, en rokk på loftet og noen andre småting. Senere er stua blitt malt og dørene dekorert, det har kommet til et kammers og innredningen ble noe mer påkostet. ved oppsettingen på museet valgte man å innrede med himmelseng i det ene hjørnet, bord og stoler foran vinduet og et dekorert skap i det andre hjørnet. For å markere at dette var hjemmet til en sjømann satte man inn en skipskiste og noen skutebilder. Likeledes plasserte man over den fine jernovnen et par strikkevotter med to tomler. De var strikket med menneskehår og dermed vannavstøtende, og de to tomlene gjorde det enkelt å bruke dem på to sider.

Her ser vi huset fra nord med kammerset og vedskjulet som tilbygg. (Foto: Vestfold fylkesmuseum, billedsamlingen)

Femtenåring i Napoleonskrigen

I 1816 var så mange som 78% av alle yrkesaktive menn på Nøtterøy sysselsatt i sjøfart eller i nær tilknytning til denne(3). Bygda var derfor sårbar for dårlige tider til sjøs. Det ble spesielt merkbart da Danmark-Norge ble trukket med i krigen mellom stormaktene England og Frankrike på Frankrikes side etter flåteranet i København i 1807. I de syv krigsårene som fulgte, ble mange skuter oppbragt av engelskmennene og mannskapet havnet i fangenskap, prisonen.
En av brukerne på Østre Smidsrød havnet midt oppi dette, da han ble innkalt til kongens tjeneste som 15-åring og ble sendt som flåtemannskap til franske havner. Han kom ikke hjem før etter fem år, og da var han naturlig nok flink til å snakke fransk. Derfor ble han i ettertid kalt ”Peder franskmann”.

Peder Abrahamsen og hustru Maren Andersdatter. De giftet seg i 1816 og overtok Østre Smidsrød som var Marens barndomshjem, i 1827. De fikk et langt liv og mange barn sammen. Her er de fotografert i 1865, 73 og 65 år gamle. (Foto: Th. Larsen, Vestfold Fylkesmuseum, billedsamlingen)

Stor barneflokk

Peder Abrahamsen som han het, kom fra Søndre Smidsrød og giftet seg med eneste datter til Anders Andersen på Østre Smidsrød i 1816.
Peder er den av brukerne vi kjenner best til. Det var en aura av spenning omkring ”Peder franskmann”. Men han hevdet seg også på andre måter. Han gjorde sin samfunnsplikt og var medlem av herredsstyret i 1840-årene. Dessuten skjedde det en viktig utvidelse av huset i hans tid, nemlig påbyggingen av kammerset. Det var nok behovet for mer plass til hans og hustruen Marens 12 barn som tvang frem en utvidelse. De tolv barna kjenner vi ved navn: Anders, Abraham, Ingeborg, Peder, Karl, Lars, Maren, Anne, (her begynte de å gå tom for navn) 9. Nikoline (Lina), 10. Jacob Tidemann, 11. Ellevine og 12. Thorvald. Den eldste er født i 1816 og den yngste i 1844, altså 28 års forskjell. Flere av guttene dro til sjøs, et par ble skippere og noen endte senere opp som gårdbrukere. To ble tømmermenn. Nr. 9 Nikoline ble hjemme og stelte for foreldrene til de ble gamle.
Seks år etter Peders død, i 1882, fikk skipstømmermann Hans Christensen bygselbrev på bruket, og i 1888 ble bygselen overtatt av Ole Martin Johannessen (1888-1917). Han var født i Båhuslen og fikk fem barn med sin Mathilde fra Gran på Hadeland. Av de fem utvandret en til USA, en døde i Canada (Montreal) etter et fall i lasterommet på en båt, to av jentene giftet seg og bosatte seg i Oslo, og en som ble skipselektriker ble også bosatt i Oslo.
Eiendommen ble solgt i 1917 til naboen, Johan Edvard Eliassen, for kr. 20.000. Våningshuset ble skilt ut med tomt i 1923, og skjøtet av Edv. Eliassen til fru Marthe Marie Eliassen. Fru Eliassen døde i 1937, og Eliassen skjøtet bruket til Nøtterøy Kommune i 1939 for kr. 4.500. Året etter ble huset gitt som gave til Vestfold Fylkesmuseum, uthusene ble revet og tomta solgt for kr. 3000 til Ole M. Kristiansen(4).

Gården Svensrød på Nøtterøy hører sammen med Nøtterøy-huset til hustypen Anders Bugge kaller ”Vestfoldtypen”. (Foto: Vestfold Fylkesmuseum, billedsamlingen)
Stua slik den er innredet på Vestfold Fylkesmuseum. (Foto: Siegert/Lotherington)

Nøtterøyhuset i dag

Nøtterøyhuset er plassert i utkanten av Vestfold Fylkesmuseums område og har derfor kanskje vært litt ukjent for de fleste. Tilgjengeligheten har også vært redusert gjennom at publikum har måttet be guidene på Vestfold-tunet spesielt om åpne dette huset. Det mangler dessverre penger til å ha alle husene på tunet åpne og bemannet samtidig.
Nøtterøyhuset har lenge hatt behov for en renovering. Taket var dårlig, og for seks år siden ble det lagt nytt tak. Likeledes var kledningen og deler av gulvet i svalgangen råtten. Med midler fra museets fond og med støtte fra Nøtterøy kommune har man sakte, men sikkert rettet på disse manglene. Svalgangen har fått helt ny kledning, og under gulvet har man måttet grave ut jord og drenert før de nye svillene og bjelkelaget ble lagt på plass.

Nye brød i gammel ovn

Da man begynte å se nærmere på kjøkkenet, oppdaget man at det som så ut som en bakerovn fra kjøkkensiden, dessverre kun var en kulisse. På baksiden av muren var det ingenting, så her ville det være vanskelig å bake brød. Det er mulig at man ved oppsettingen av huset ikke så det som nødvendig å føre opp igjen ovnen, man regnet kanskje med at den aldri ville bli brukt. Men i dag ser vi på det som verdifullt å formidle kunnskap om eldre leveformer gjennom aktiv bruk av et hus, i dette tilfelle ovnen. Dessuten er det i våre dager stor interesse for tradisjonsmat.
Derfor fant man det naturlig når man først var i gang med utbedringsarbeid på huset, å føre opp igjen den bakerovinen som en gang hadde vært der. I skrivende stund er dette i ferd med å bli ferdigstilt, slik at man iallfall i sesongen 2006 kan få ferskt brød bakt i et 200-300 år gammelt hus.

Noter

  1. Harald Hals II: Smidsrød-huset, 1939-40, Vestfoldminne, IV. bind 1939-42, S. 20-23.
  2. Anders Bugge: Byggeskikk i Lorens Berg, Nøtterø – En bygdebok, 1922, s. 200-203.
  3. Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene, 1986, s. 4
  4. Sigurd Unneberg: Nøtterøy, II, 1971, s. 193-194 og 197– 198.
    I dag mures det opp en bakerovn som forhåpentligvis skal bli flittig brukt. (Foto: Asbjørn Øvrebø, Tønsbergs Blad)
    Nøtterøy-huset sommeren 2005 er under utbedring. Sommeren 2006 regner man med å åpne det nyrestaurerte huset og by på nybakt brød.
    ”Bakerovnen” på kjøkkenet. Man trodde i mange år at det var en bakerovn på kjøkkenet. Men da ideen dukket opp om at man skulle bake brød der, oppdaget man at ovnen ikke hadde noen dybde. Selve bakerovnen var utelatt ved oppføringen på museet (eller kanskje før).
    Jernovnen i stua er fra Holden jernverk, og motivet på bredsiden er fra 1766. Det forestiller ”Gudenes sendebud, Iris — karakterisert ved regnbuen, som bringer et budskap til Juno”. På kort siden står det ”Holden Werk ANO 1772”. (Foto: EG, Vestfold Fylkesmuseum)

 

Follow Elin Graabræk:

f. 1945 i Trondheim. Mag.art. kunsthistorie, konservator ved Vestfold Fylkesmuseum. Div. artikler og hefter om middelalderkirkene i Vestfold og antikvariske hus, og utstillingspublikasjoner om kunsthåndverk.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.