Skomaker og ferjemann fra Nesbrygga – Marcelius og familien i Luen

Lisbeth Higley:

En augustdag i 1875 ble livet brått og brutalt snudd opp ned for 15-åringen Marcelius fra Luen i Nesbrygga. Under arbeid om bord mens skuta lå i Porsgrunn rant kokende bek utover førstereisguttens bein. Det ene måtte amputeres. Han skrev siden en sang om sine lidelser og sin skjebne — og spikket selv et trebein. Hvordan Marcelius og hans slekt klarte seg før og etter denne ulykkesdagen, kan du lese om i denne sorgmuntre beretningen.

Luen i Nesbrygga har tilhørt samme familie i 220 år. Lilly Jensen, dagens eier, er femte generasjon på eiendommen. Hun er 89 år og har med sin gode hukommelse og mye humør vært min tålmodige hovedinformant.
Menneskene som har levd i Luen, fortjener å bli trukket fram fordi de kan stå som representanter for den gruppen Nøtterøy-folk det alltid har vært flest av; nemlig vanlige sjøfolk og arbeidsfolk. De arbeidet for å overleve, slik som mange andre har gjort før dem. Det var i den nærmeste krets de satte spor etter seg. Det spesielle med familien i Luen er at de har forblitt bofaste. At det bare har vært fem eiere på alle disse årene, kommer av at mange giftet seg sent og at de som overtok eiendommen, ble meget gamle.

Matrosstua

Det begynte med ei lita matrosstue på ei bygsla tomt i 1781. Da giftet Maria Gulliksdatter fra Østre Oterbekk seg med Jacob Syvertsen fra Nedre Skjerve og flyttet til Lunden mellom på Østre Kjøle. Opp gjennom årene blir eiendom-men skiftende omtalt som Kjølelunden, Lunden, Kjøliluen, Lunden under østre Kjøle, Gamlelunden og Luen.
Jacob og Maria fikk fem barn. Som de fleste Nøtterøy-folk tidlig på 1800-tallet fant de unge i Luen sine ektefeller i nærmiljøet. De kom fra Nesbrygga, Duken og Meum. Unntaket var yngstedatteren Maren (Mari) som giftet seg med en matros fra Hedrum. Men de slo seg ned i Marens barndomshjem.

Huset i Luen. Hovedbygningen og bryggerhuset der Marcelius hadde sitt skomakerverksted. Utskjæringene rundt inngangspartiet og vinduene hadde han laget selv. Foto tilhører Lilly Jensen.
Huset i Luen. Hovedbygningen og bryggerhuset der Marcelius hadde sitt skomakerverksted. Utskjæringene rundt inngangspartiet og vinduene hadde han laget selv. Foto tilhører Lilly Jensen.

Nødsårene

I folketellinga for 1801 står Jacob oppført som sjøfarende og husmann med jord. Den siste opplysningen stemmer nok ikke, for tomta de bygsla var bare på rundt et halvt mål. Jacob farte matros, og de i Luen delte vel skjebne og små og vanskelige kår med sjømannsfamilier flest. De slet seg gjennom vintrene mens seilskutene lå i opplag, og nøden kan ikke ha vært langt unna under Napoleonskrigene med engelsk blokade og mangel både på hyrer og korn. Men alle Jacob og Marias nære slektninger var gårdbrukere. En søster av Maria, som satt som enke på Nordre Foyn, var dessuten reder, og svigerfaren til eldstesønnen Syvert var skipper og reder, så det vanket kan hende litt hjelp når det knep som verst. Familien i Luen klarte seg i alle fall uten å motta støtte fra sognet. De finnes ikke på listene over dem som måtte ty til offentlig støtte. Så heldige var ikke alle matrosfamiliene på øya.

Fra matros til styrmann

Både eldstesønnen Syvert og svigersønnen Mathias bodde i Luen med sine voksende familier. Kildene forteller at begge to avanserte fra matroser til styrmenn. I 1832 ble bygselen på tomta tinglyst på den yngste datteren, Maren. Hun var da 37 år og enke. Siden verken mannen hennes eller broren finnes i listene over døde i kirkeboka, er det mulig at de som så mange andre ble på havet.
Maren og Mathias hadde en sønn og en datter, og da den ugifte sønnen ble skylt over bord fra et skip i Nordsjøen 48 år gammel, ble det også i tredje generasjon en kvinne som overtok Luen.

Familiebilde med Maren Marie Mathiasdatter og fire av hennes barn. Bak: Hans (t.v.) og Marcelius. Julie og Sofie ved siden av moren. Den lille gutten er pleiesønnen Sigurd Johannesen. Foto tilhører Lilly Jensen.  
Familiebilde med Maren Marie Mathiasdatter og fire av hennes barn. Bak: Hans (t.v.) og Marcelius. Julie og Sofie ved siden av moren. Den lille gutten er pleiesønnen Sigurd Johannesen. Foto tilhører Lilly Jensen.

Fra Bro sogn i Båhuslen

Maren Marie Mathiasdatter gir oss nok et eksempel på et typisk trekk i Nøtterøys historie rett og slett fordi hun i 1857 giftet seg med Samuel Johannesen fra Bro sogn i Båhuslen. I kirkeboka står det at han kom for «at søge næring som dagarbeider.»
Det var stor arbeidsløshet langs vestkysten av Sverige i siste halvdel av 1800-tallet. Ofte sto valget mellom å emigrere til Amerika eller å krysse fjorden over til Norge. Mange valgte Nøtterøy. Helge Paulsen skriver at det kom en strøm av svensker; «De kom særlig fra Båhuslen der det var overskudd på ungdom med tiltakslyst. Det øya fikk var et befolkningstilskudd av strevsomme, arbeidsvillige unge mennesker som ikke var redde for å ta et tak.» Folketellinga for 1900 forteller at det da bodde 455 svensker her. De utgjorde nesten ti prosent av befolkningen.

Så vel i syke som sunne dager

Maren Jacobsdatter ventet helt til hun ble 79 år før hun formelt overførte Luen til neste generasjon. Både Maren og datteren Maren Marie underskrev kjøpekontrakten «med iholdt penn». Maren overlot eiendommen med kakkelovn, mur og faste innretninger, pluss alt annet hun eide på jorden til svigersønnen og datteren. Betalingen eller motytelsen var at Maren skulle ha gratis hus, klær og mat livet ut, så vel i syke som sunne dager. Dessuten forbeholdt hun seg en anstendig begravelse.
To år senere kjøpte Maren Marie og Samuel den lille tomta for 50 speciedaler. Pengene lånte Samuel i Nøtterø Sparebank der han også underskrev «med påholden penn». Etter 100 år på ei leietomt var familien i Luen blitt selveiere. Panteregisteret forteller at grunnen ble skyldsatt i 1885 «på forlangende av enken etter Samuel Johannesen. Etter enkens forlangende gives eiendommen navnet Gamlelund.»
Samuel og Maren Marie hadde fem barn. Augusta Marie giftet seg og flyttet il Tønsberg, mens Julie og Sofie ble boende i Luen hele livet sammen med sine to brødre, Hans som også forble ugift, og eldstesønnen Marcelius som skulle bli Lilly Jensens far. Det ble de to brødrene som senere overtok eiendommen etter moren.

Marcelius

Det uvanlige navnet fikk han sannsynligvis fordi han skulle oppkalles etter moren, Maren Marie, og derigjennom også mormoren, Maren (Mari) og mormors mor, Maria. Til daglig ble navnet hans både uttalt og skrevet Masilius.
Ett år gammel ble Marcelius koppevaksinert av jordmor Christiane Walbom som var autorisert vaksinatør på øya. Fra han var guttunge fortalte Marcelius at det verste han visste, var å dra slipestein for faren sin. Faren måtte slipe ljåene sine før han «slo engane». Han gikk hjemmefra mens det ennå var mørkt og arbeidet hele dagen for et par kroner.
Marcelius hadde en onkel, Alexander Johannesen, som også hadde flyttet fra Bro sogn til Nøtterøy. Da Marcelius var liten gutt, kom denne onkelen til Luen med et apalskudd som han hadde funnet i Bæljås på Bugården. Han hadde ikke noe sted å plante det, og derfor kom han til Luen og spurte om å få plante det der. Foreldrene til Marcelius mente imidlertid at de trengte hver bit av den lille tomta til nyttigere vekster enn epler. Men plantet ble det, og like inntil huset står «Gammær’n» nesten 140 år senere og bærer fremdeles.

På Bergan skole

Skoleprotokollen for Bergan viser at Marcelius, som begynte der i juli 1868, var en flink elev. Han fikk flest enere og toere i karakterer av den strenge lærer Christian Kaldager. Protokollen og dagboka forteller at Marcelius møtte trofast opp både til de lovbefalte og de frivillige skoledagene. Men to ganger i løpet av skoletiden hadde han lengre fravær. Da han var nesten 13 år, ble det skrevet i protokollen at han i midten av april «flyttet til Vallø», og i dagboka står det at han er «til sjøs» fra april og ut skoleåret. Etter loven kunne foreldre som holdt barna sine borte fra skolen, straffes. Unntaket var for gutter over 12 år som kunne «øve seg til sjøfart» om sommeren. Følgelig var Marcelius’ fravær lovlig og ble ansett som trening til et fremtidig yrke.
Neste skoleår var Marcelius igjen på skolen og møtte fram helt til han fra juni til juli «er reist på fiske». Kanskje deltok han på drivgarnsfiske etter makrell som foregikk ytterst i fjorden i juni-juli.
Høsten 1874 har læreren ført inn i protokollen at Marcelius «forberedes hos presten til konfirmasjon». Presten var Georg Prahl Harbitz, og i kirkeboka har han ført inn karakteren «Meget god» både i kristendomskunnskap og flid for Marcelius. Det var langt fra alle som fikk et så fint vitnesbyrd av sognepresten.

Ulykken

Etter han ble konfirmert i januar 1875 dro Marcelius ut som førstereisgutt. Det skulle bli en kort karriere. I august, da skipet lå i Porsgrunn, ble Marcelius satt til å koke bek. Brått og brutalt ble hele livet hans forandret. Det ene beinet måtte amputeres under kneet. Han skrev selv ei vise om den grufulle opplevelsen han hadde som femtenåring. Den ble trykt i Kildals offisin i Tønsberg og delt ut til familie, venner og naboer. 2000_0050_cr
Sjømannskarrieren var over nesten før den hadde begynt. Den unge gutten måtte planlegge ei framtid med sitt alvorlige handikapp. Hvilke muligheter hadde han?
I ei tid uten noen form for sosial hjelp spikket han selv et trebein som han snørte fast med lærreimer. Det var en enkel stokk som var kuttet rett over nederst. Og så begynte Marcelius i skomakerlære. Lilly sier at hun aldri hørte faren nevne ulykken med ett ord, før han som 86-åring fikk mavekreft. Fra senga der han lå og led, konstaterte han at «dette er nesten like vondt som da jeg mistet beinet mitt.»

Nissen på Gåsø

I utdrag av skatteligningen for Nøtterøy fra 1885 står den 25 år gamle skomaker Marcelius Samuelsen oppført med 400 kroner i formue og en inntekt på 300 kroner. For dette ble han ilignet kr. 3,58 i skatt. I 1893 var skatten han betalte den samme, selv om inntekten hadde sunket til 200 kroner. Broren Hans Samuelsen, som farte som maskinist, står oppført med 900 kroner i inntekt. Så den gamle moren og de fire ugifte barna i Luen hadde det bra.
Marcelius skomakererte hjemme i bryggerhuset, men han drev også å sydde beintøy rundt på øyane. Da bodde han på hvert sted til han var ferdig med jobben. Marcelius fortalte senere gjerne historien om den gang han hørte nissen på Gåsø. «En gang rett før jul var han hos ishavs-skipper, reder og kommunepolitiker Julius Hansen på Gåsø og sydde beintøy til unger og tjenere. Marcelius ville sitte utover kvelden for å bli ferdig så han kom hjem til jul. Da sa Julius Hansen; «Det trur jæ’nte du kan, for det vi’kke nissen like.» Marcelius lo og syntes det var noe tull for han var ikke overtroisk. Han ble sittande å arbe utover kvelden, men plutselig begynte det å banke så ille, fortalte han, akkurat som om noen skulle ha kasta trelestane hans i veggen. Når han slapp støvlane og reiste seg fra krakken, blei det stille, men så snart han tok i støvlane, begynte levenet igjen. Var det tjenrane som holdt leven, tro? Han titta utafor, men tjenrane var så trøtte at de hadde gått og lagt seg. Levenet fortsatte like voldsomt og til slutt måtte han gi seg. «Jeg kunne ikke arbe i slikt bråk», sa han. Neste mårra spurte Julius Hansen åssen det hadde gått og Marcelius måtte jo innrømme at han hadde måttet gi seg og gå å legge seg. «Ja, det var det jeg sa, at nissen ville ha ro,» repliserte Julius Hansen.» Kanskje Marcelius ble litt overtroisk etter denne opplevelsen?

Han rodde Kaldnesferja

Skomakerjobben var ikke alltid like innbringende. Det hendte ofte at folk henta skotøyet sitt og ble skyldige. Derfor skjøtte Marcelius på med en jobb til. Han ble ferjemann og rodde Kaldnesferja.
I «Nå tutær’em på Kaldnes» står det at Martin Carlsen, som utvandret fra Sverige i 1890-åra, var den første ferjemannen på Kaldnesferja med offentlig bevilling. Men bevilling eller ikke — Marcelius var ferjemann allerede i 1880-åra.
På ei tid da det kun fantes tre dårlige bygdeveier på øya og det bare gikk en gårdsvei eller kanskje nærmest en sti til Nesbrygga, var hurtigste vei til byen gjennom Ekenessundet. Marcelius rodde i en pram fra Nesbrygga til byen, rodde så Kaldnesferja hele dagen og rodde hjem igjen om kvelden. Hvis isen «var gåande» om vinteren, brukte han kjelke og pigget seg til og fra jobben.
Marcelius arbeidet der fremdeles da Kaldnesferja ble motorisert. Datteren forteller ; «Jeg husker at den rista og skaka da mor og jeg var med en tur». Disse versene fra en revyvise som sto trykt i Tønsbergs Blad i 1910 viser at overgangen til motor var problematisk.

Glassrute. Slik så antageligvis vinduene i det opprinnelige huset i Luen ut. Vinduet på bildet står i Hynneloftet på Vestfold fylkesmuseum. Foto: S. Hermansen.
Glassrute. Slik så antageligvis vinduene i det opprinnelige huset i Luen ut. Vinduet på bildet står i Hynneloftet på Vestfold fylkesmuseum. Foto: S. Hermansen.

Ror og propell i hver ende den har,
femten minutter til turen den tar,
skjønt til maskinen al pladsen ble tat,
er med maskinen det ei riktig fat.
Ta i og dra, farten er bra —
stolper og trappetrin, tak skal De ha.

Snart gaar en skrue, snart gaar en bolt,
snart gaar det varmt og snart gaar det koldt,
atter i prammen trafikken maa gaa,
ingen i verden kan færgen forstaa.
Ta i og dra, andenhver da’
ligger den stille, og det er’nte bra.

«Vindusrutene var som flaskebånnær»

Den lille tømmerstua huset rundt 1890 altså Maren Marie og hennes fire godt voksne ugifte barn. Huset var over 100 år gammelt og besto av ei stue, et lite kammers og kjøkken. Kjøkkenet hadde jordgulv og ei grue midt på gulvet. Vinduene hadde blysprosser og var i tykt handblåst glass. «De så ut som flaskebånnær,» fortalte Marcelius til datteren sin. Da huset ble bygd i andre halvdel av 1700-tallet hadde vi nylig fått de første glassverk i Norge, og vindusglass hadde blitt billigere og lettere tilgjengelig. Derfor kunne også småkårsfolk sette inn vindusruter. De første norskproduserte vindusrutene var av varierende kvalitet og klarhet. Men de holdt vind og vær ute og slapp lys inn.
Inntektene til Marcelius og Hans satte dem istand til å bygge et nytt og større hus. Tømmeret og murene ble brukt om igjen, «men vi kasta ut alt det gamle skrapet inni. Det lukta vondt av museumsgjenstandene.» I finstua kom det nytt møblement fra handverkere i Tønsberg, og Hans hadde med seg både pynte- og nyttegjenstander fra utlandet. Lilly forteller: «Onkel Hans kjøpte mye rart når han var på reis. Han hadde kofferten full. Det var forferdelig gildt med mugger, lysestaker, kjolestoff og gardiner, bokser med kjeks og te, rare flasker med kyraså, sigarer og serviser.» Slike fine ting brukte de i selskaper. En gang vant Hans en polyphon på Maskinistforeningens basar. På siden er en sprekk, der man kan legge på en gammeldags, stor fem-øre, så setter polyphonen i gang av seg selv. De var i produksjon fra 1890 til 1905, og lyden er fremdeles klar og fin. Musikken har skapt mye hygge og underholdning i finstua i Luen i 100 år nå. Det hører mange «plater» til den og de kan blant annet høre på alle de nordiske lands nasjonal-sanger, kongesangen, «Donauwellen», «Seterjentens søndag», «Hjem, kjære hjem» og mange andre kjente melodier.

Til Sandøsund etter makrell

Den opprinnelige veien fra Hjemseng til Luen gikk nord for eiendommen og dannet skillet mellom Kjølelunden og Neslunden. I dag går den bak Nøtterøy Kjøttforretning og heter Tørrfestveien. På skrå over denne kjerreveien fra Luen, i et hus som var flyttet inn fra Gåsø, bodde en fisker som het Nils Arthur Nicolaisen. Han hadde ei sjekte til to par årer som var god å ro. Og det var både han og Marcelius spesialister på.
En vårdag tidlig på 1900-tallet hørte de at den første makrellen hadde kommet ytterst i fjorden. Da avtalte de å ro til Sandøsund for å kjøpe fisk som de håpet å tjene litt på i Tønsberg. Klokka fire om morgenen starta de fra Nesbrygga og på Hvasser fikk de tak i noen kasser makrell som de ga 40 øre kiloen for. Litt tidlig på formiddagen la de til ved brygga i byen. Men de var for seint ute til å få avsetning på fisken sin. Andre oppkjøpere hadde frakta fisk med hest og vogn og nådd byen før dem. De bestemte seg for å ro til Horten. Da de kom dit litt utpå dagen, var det fullt av makrell til salgs, så heller ikke der fikk de solgt fisken, som nå begynte å bli bløt. Så rodde de over fjorden til Moss. Da de kom dit var makrellen helt bløt, og de måtte selge den for 40 øre kiloen. Deretter rodde de hjem til Nesbrygga og da de kom dit ved midnattstider, hadde de rodd i 20 timer og ikke tjent ett øre.
Marcelius sov noen få timer før han måtte grytidlig opp for å sette seg i prammen og ro til byen på jobb. Arbeidsdagen begynte med frakting av Kaldnesarbeidere og så rodde han ferja i ti timer før han kunne ro hjem igjen. Forhåpentligvis til en god natts søvn — i alle fall velfortjent!

Minerva

En pram hadde de altså i Luen. Men Hans Samuelsen hadde penger og han kjøpte «en slags livbåt som det satt ei hytte på.» Den fikk navnet Minerva. I slutten av 1920-åra bygde Oscar S. Johansen på Fjordgløtt båtbyggeri i Munkerekka en ny Minerva for Hans. «Det var riktig en stasbåt. Den ligna på en racerbåt og det var blankpussa messing overalt. Onkel Hans brukte mye tid på båten sin.»
Minerva lå på svai i Nesbryggsundet og familie og venner ble tatt om bord ved Eidbrygga. De dro på øyturer, til Lilleskagen, Nøtterøy rundt og på dagsturer over fjorden for å se på Hankø-seilasen.
Minerva deltok også regelmessig i regattaene som Tønsberg Motorbåtforening arrangerte. I referatene i Tønsbergs Blad kan vi lese at det var pålitelighetsløp, orienteringsløp, fartsøp og pokalløp. Hans Samuelsens navn finnes alltid høyt oppe på premielistene i klassen «tunge cruisere, hyttebåter.» Noen av sølvpremiene finnes ennå i Luen, men de store vandrepokalene måtte de levere fra seg til tyskerne under krigen. De fem åra lå Minerva i opplag og led vondt. Den ble solgt etter Hans Samuelsens død i 1945.

Utsnitt av løytnant Holsts kart over Nøtterøy fra 1902 som bl.a. viser veier og stier i Nesbrygga. Statens Kartverk, Hønefoss.
Utsnitt av løytnant Holsts kart over Nøtterøy fra 1902 som bl.a. viser veier og stier i Nesbrygga. Statens Kartverk, Hønefoss.

«Hu var den likaste av dem i Duken»

Da Marcelius var 46 år, giftet han seg med Inga Halvorsen fra Duken. Om hvorfor det ble Inga, sa han: «Hu var den likaste av dem i Duken.» Moren hans, Maren Marie, var blitt 82 år, og var vel ikke helt begeistret for denne forandringen i hjemmet. Hun var «ei sinna gammel dame», men hun ble syk og opplevde ikke at det kom et barnebarn i huset også. Inga var 41 og Marcelius 51 år da Lilly ble født i 1911. Hun forble enebarn. «Jeg var litt av en raritet, skjønner du, og ble fryktelig bortskjemt. Samme hva jeg ba om, så gjorde faren min det. Det var aldri nei i hans munn. Han sydde dokkeklær til dokka mi, og han lærte meg å strikke. Da vi skulle lære det på Bergan skole, spurte frøken hvem som hadde lært meg å strikke. Jeg svarte at det var faren min, og alle de andre i klassen så rart på meg. Det var visst bare mødre som lærte barn å strikke.
Det var ikke bare greit under oppveksten å ha en far med en trestokk til bein. Det var noe synlig i veien — han ble sett på som en krøpling. Heldigvis ble jeg aldri erta på grunn av faren min. Han hørte til i Nesbrygga og var respektert.»
Marcelius klaget aldri, og ettersom årene gikk, utførte han mange arbeidsoppgaver som vanligvis krever både to bein og god balanse. Han klatra i stiger for å male hus og høste epler, og han hoppa i land fra båt med trossa. Marcelius hadde godt humør og var flink til å fortelle historier. Fru Melgaard fortalte: «Når jeg var i dårlig humør, gikk jeg opp til Samuelsen og da hjalp det alltid.»
«Det hendte at han overnatta i byen hos søstra si i dårlig vær. Så var det en gang at mor ikke hadde venta’n hjem. Men han kom likevel roande og vekket henne midt på natta. «Kommer du nå?» spurte mor. «Ja, og jeg har noen med meg også. To som ikke hadde noe sted å verra i natt. De er utafor.» «Du får be dem inn, men å skal jeg legge dem henne da?» funderte Inga. Så kom det fram at den skøyeraktige mannen hennes hadde kjøpt to smågriser på brygga i byen. Det var dem han kom roende hjem med.»

Lilly Jensen foran huset sitt i Luen i august 2000. Til venstre bugner "Gammer'n" av epler - 140 år etter det ble plantet. Foto: S. Hermansen.
Lilly Jensen foran huset sitt i Luen i august 2000. Til venstre bugner “Gammer’n” av epler – 140 år etter det ble plantet. Foto: S. Hermansen.

«Vi gikk engane»

«Når vi skulle til byen på søndagsbesøk til familien var vi pynta i finklær. Veien gikk om Bergan, Kjøle, Sem, Nøtterøy og Kjøveien og det var langt å gå. Så vi gikk engane isteden. Det var klopp over bekkane innover. Der var det bløtt, så vi gikk i hverdagssko og skifta til søndagssko i byen.
Senere kom det båt. Den første jeg husker var ei skøyte som het Fram. Den gikk innom alle bryggene bortover, og til oss kom den fra Arås og Knarberg. Vi tok den fra Støiten der køla-brygga til Andreassen var, og så gikk den gjennom Husøsundet til byen. Passasjerene som skulle til byen hadde pynta seg; mannfolka enten med «onsøbevis» eller hatt og damene hadde hattær med frukt, blomster eller fjær. Vi ungane satt og så på pynten som vogga fram og tilbake i takt med dunkelyden i motoren, mens vi sa; «Ska’ te’ by’n, ska’ te’ by’n, ska’ te’ by’n, by’n, by’n» om og om igjen mens vi lo av de svære morellkvistane som gynga i hattane.
En gang før jeg begynte på skolen i 1918 hadde vi pønta oss og skulle ta båten til byen. Men vi kom for seint og måtte gå. Da holdt de på å bygge den nye veien (Smidsrødveien) og det var veldig mye stein og søle og bløtt over kloppane der vi gikk.
Fram slutta å gå da Marius Hansen starta bussrute isteden. Men det kom to mindre båtær; Alf Hansens Parat og feier Karlsens Nesbryggsund. Parat gikk fra Eidbrygga, gjennom Ekenessundet og under Føinlandsbrua.»

Marthaskolen

«Da jeg var seks år, ble jeg sendt på Marthaskolen for å lære å skrive og lese,» forteller Lilly. «Den lå i Bjønnesveien på Volden og ble drevet av frøken Martha Evensen i hennes hjem. Det var en benk langsmed veggen, et langbord og ei seng i hjørnet av rommet. Jeg tror hun hadde hatt slag for hun var litt skjev og armen hang ned. Jeg gikk dit med venninna mi, Ragna Kjeldsen og Randi Eid og Anders Corneliussen. Vi gikk over Bugården, gjennom gården til Årdahl på Bjønnes og når vi ble trøtte, satte vi oss i veikanten og fletta grass. Til slutt kom vi da fram selv om det ikke alltid var til tida. Vi hadde frikvarter også. Det slutta når frøken Evensen slo med en stein på portstolpen.
Skolen kosta to kroner semesteret og ble holdt om høsten og våren, for om vinteren var det for vanskelig å ta seg fram. Hu lærte oss å lese og å skrive tall og bokstaver med griffel på tavle som vi hadde med oss. Vi skulle kunne litt før vi begynte på Bergan skole.
Da jeg gikk på folkeskolen, hjalp far meg med alt. Vi hadde en hvit voksduk. Der sto regnestykkene mine med brøk og innhold i tromler, fiks ferdige. Men den dagen da det ble prøve, var jeg ille ute. Stiler skreiv han for meg også. En gang husker jeg at læreren leste min stil om «Katten vår» høyt i klassen. Da satt jeg jo litt skamfull.»

«Jeg tror han ville vært noe annet»

«Det var gildt med far. Han var en personlighet og det vanka mye folk her i Luen. Det var et samlingssted der de prata politikk og om alt annet som var av interesse.
Folk kom også for å få skrivi brev. Far kunne visst formulere det så fint for dem. Han hadde gode evner, selv om han ikke hadde fått mye boklig lærdom. «Det var et godt hue på’n», uttalte en nabo og en annen sa; «Han var en gluping.»
Men det var onkel Hans det dreide seg om her. Mor passa på at det ble litt ekstra med onkel. Hun venta alltid med maten til han kom. Han hadde serviett i en sølvring og var huslig interessert. Han ville at det skulle være pent, særlig til selskaps. Far skjemte meg bort, men onkel Hans kunne ikke noe med å kjæle. Jeg satt ikke på fanget hans, men han var snild og ga meg mange gaver. Vi var sparsommelige og hadde det jevnt bra.»
I høy alder trappet Marcelius ned på skomakereringen. Men han arbeidet litt under siste verdenskrig også. «Han var en nøyaktig skomaker og gjorde godt arbeid, men han likte ikke jobben sin. Jeg tror han ville vært noe annet. Den gang var valgmulighetene hans svært begrensa.»
Da Marcelius Samuelsen døde i 1946, var han 86 år. Så han fikk et langt liv etter han mistet benet som 15-åring. Den skjebnesvangre ulykken ble bestemmende for yrkesvalget og forandret hele livet hans. Alt gikk ikke slik han hadde drømt om. Men sammen med forfedrene i Luen er han en fin representant for alle stillfarende, strevsomme og hederlige arbeidsfolk på øya vår opp gjennom tidene.
Og med ham avslutter jeg historien om menneskene i Luen, selv om den fortsatte. Datteren Lilly, som giftet seg med Jens Jensen fra Ulvø, arvet eiendommen. De fikk fire sønner og i dag har Lilly også seks barnebarn og to oldebarn. Så sannsynligheten for at Luen vil fortsette i familien, er stor.

Kilder:
Dittmann, Erling (red): “Nå tutær’em på Kaldnes”, Tønsberg 1995
Dagbok over skolesøkning i Bergan kreds 1861-1879.
Fattig- og skolevesen på Nøterø, 1809-1836. Div. pakkesaker, Statsarkivet på Hamar
Ligningsforretning for Nøterø Tinglaug til Riksbankdalernes Inddragelse, 1816 og diverse lignings forretninger for de følgende år, Riksarkivet.
Pantebok nr. 27, 1876 og nr. 23, 1885, Statsarkivet på Hamar
Paulsen, Helge; Nøtterøy 1800-årene, Sandefjord 1986
Prestearkiv Nøtterøy.l. Fattigprotokoll 1761-1837 (Legdslister) Statsarkivet på Hamar
Skoleprotokoll for læreren i Bergan Kreds 1865-1875.

Follow Lisbeth Higley:

f.1943 på Nøtterøy. Cand. philol. 1976 med historie hovedfag. Lektor på Presterød ungdomsskole. Var med på opprettelsen av Tverved skolemuseum. Artikler i historiske tidsskrift, medredaktør av «Vestfoldskolen gjennom 250 år».

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.