Da jeg var ung på Nøtterøy

posted in: Personminner | 1

Andrea Stensvold: (Njotarøy 1987)

Denne levende skildringen er ført i pennen ar Andrea Stensvold da hun var 79 år gammel og bodde i Niels Werrings vei i Vestskogen. Det var hennes «minneoppgave for eldre», skrevet på oppfordring fra Landslaget fot bygde- og byhistorie og Nasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1981. Av plasshensyn har vi måttet stoppe ved krigsutbruddet i 1940. Andrea Stensvold døde i 1986.

Det kom en liten jente til verden på Børas Nøtterøy 25.11-1902. Jenta det var meg. Jeg fikk navnet Kristina Andrea, Kristina etter min svenske mormor og Andrea etter min norske farmor. Min far var los i fjerde generasjon og het Nils Albrektsen. Men mor kom fra Sundsvall-traktene i Nord-Sverige og het Annie.

Mellom Brevik og Buerstad

Børås ligger på en ås mellom Brevik og Buerstad ved Vrengensundet. Det er en vakker eiendom med åser, lier og dengang innmark som grenset til Brevikbukta, og hadde lang strandlinje. Fra mitt hjem var det en enestående utsikt over innseilingen til Oslofjorden. I mørke høstkvelder så vi lysblinkene fra Færder fyr. Mitt hjem var som de fleste i bygda. To rom, kjøkken og kammers i første etasje. To rom og to alkover og loft i annen etasje. I kjøkkenet var det bakerovn, der foregikk brødbaking, brød, hvetekake og til jul digre julekaker. Jeg husker en stor jerngryte som sto på et brannjern i en krok ved bakerovnen. Så var det jernkomfyr. Det ble fyrt med ved og kull. Ved hadde vi nok av i liene våre, vi hadde også litt skog.

Artikkelforfatteren Andrea Stensvold, noen år før hun døde i 1986.

Mange i huset

Da jeg kom til verden, er det utrolig hvor mange mennesker det var i huset. Det var mine besteforeldre, bestefar var los, men han var vel sluttet å lose da. Han døde i 1908, over åtti år gammel. Så var det mor og far, min fars bror, vår kjære onkel Ole, som også var los. Bestemors foreldreløse niese. Vi hadde tjenestepike som det het dengang.

Hvor langt tilbake husker jeg?

Jeg husker bestefar ved huggestabben og sagkrakken og at han plukket jordbær og ga meg. Det var vel fra tre-fire årsalderen. Men fra jeg var fem år, husker jeg. Sommeren 1907 var jeg med mor til Sverige for å hilse på hennes familie. Hun ville vel vise fram den vesle jenta og at hun hadde fått det bra i Norge. Jeg husker min morfar, min mormor var død. Jeg lekte med en liten gutt ved Ångermanelvens strand. Jeg lekte med en stor pike. Denne piken traff jeg igjen i 1952 på et slektstevne i Viksjø, fem mil fra Sundsvall. Det var et morsomt treff.
Sommeren 1907 var den verste regnsommeren i manns minne. I mitt hjem hadde vi alltid to kuer, gris og høns. Vi matte ha mye arbeidsfolk. Far og onkel. som var ugift var jo ute og loset så det trengtes hjelp i høyonna, kornhostingen, potetsetting og opptaging. Arbeidsfolkene hadde vi i full kost. Far drev med vedhugst på fritiden, det skulle jo mengder av ved til husholdningen, til oppvarming hele vinteren og matkoking året rundt.
Familien vokste, vi ble fem søsken, fire jenter og en gutt. Gutten ble også los. Den siste jenta kom i 1915. det året jeg sto til konfirmasjon. Men så var jo noen ute av huset. Bestemors niese hadde forlengst giftet seg. Onkel kjøpte et lite nabohus og han og bestemor flyttet dit.

For det meste losfamilier

Våre naboer var for det meste losfamilier. Det var flere av losene som hadde småbruk ved siden av losingen. Det korn nok godt med for det var mange barn i familiene. I Vrengensundet var det tre losskøyter. Vår skøyte var Brevikskøyta, så var det en i Strengsdal og en på Mågerø. Det var ikke statsloser på fast lønn da jeg var barn. Det var om å gjøre å være ute og få båt som det het. Det var noen som seilte helt ned til danskekysten for å kapre en båt. Der seilte de i storm og mørke, uten et av de moderne hjelpemidler losene har idag. De hadde ingen motor, bare seil. Så da motoren kom, ble det jo en stor forbedring. Jeg kan huske hvordan vi sprang «sør i åsen, og så etter skøyta etter storm og uvær.

Da «Odin» forliste

Vår skøyte, som het «Odin», forliste en stormnatt. Det var på østsiden av Oslofjorden. Far, onkel og losgutten drev i land på en luke. Jeg vet at det gikk flere dager før familien fikk vite at losene var reddet. Far og onkel eide skøyta. Hvasserskøyta forliste noen år senere. Jeg tror det var ved Store Færder. Jeg vet ikke om alle omkom, men noen var det.

Makrelltid

I makrelltiden om høsten dorget våre loser makrell mens de lå og krysset og ventet på båt. Losgutten, som het Anton, seilte skøyta hjem. Da kom en unge springende med beskjed om å komme til brygga og ta med bøtter, for losene hadde fått så mye makrell. Da satt vi på stranden og renset og vasket makrellen ferdig til salting. Du verden så fin fet makrell det var. Den ble saltet i en trebutt, så vi hadde mer enn nok til vinterbruk. Den ble vannet over natten, og det ble mange deilige middager. Stekt makrell, spekemakrell med god stuing og makrellsuppe med røtter og byggryn. Så godt det var. Det ble en avveksling fra kjøttmaten. Vi som hadde dyr, hadde jo mye salt kjøtt og flesk.
Losene hadde en årlig sommertur med skøyta til Færder fyr. Da var båten full av naboer, barn og ungdom. Det var en fin tur alle gledet seg til. Jeg var nok ikke mer enn syv, åtte år da jeg var med. Far tok meg med til toppen av fyret. Der så jeg skøyta lå som en leketøybåt dypt under meg.

«Konrad med tanna» skysset

Da losene kom til Tønsberg med et sent tog etter losing til Oslo, så kunne de leie skyss hos en vognmann i Tønsberg, eller gå til Elgestad ved kirken, for der kunne de få skyss. Min far gikk for det meste de 11 kilometerne fra Tønsberg jernbanestasjon og hjem. Kjørekaren i Tønsberg ble kaldt «Konrad med tanna», han hadde en tann og den var stor. En gang han hadde skyss til Tjøme, kjørte han utfor da han skulle ombord i fergen. Både han og hesten druknet.

Losskøyten går ut med brødrene Nils og Ole Albrektsen fra Børås ombord, ca. 1910. Brødrenes skøyte forliste forøvrig, men de to sammen med losgutten berget seg i land på en luke til Østfold-siden.
Losskøyten går ut med brødrene Nils og Ole Albrektsen fra Børås ombord, ca. 1910. Brødrenes skøyte forliste forøvrig, men de to sammen med losgutten berget seg i land på en luke til Østfold-siden.

Tre familier – 28 barn

Det var mange barn hos våre naboer, losfamiliene. Hos tre familier var det 28 barn tilsammen, så vi hadde mange lekekamerater. Ja. det var ingen fritidsproblemer. Om sommeren badet vi hver dag, vi hadde fine badeplasser i Brevikbukta. Så slo vi ball på Ballbakken, en stor fin slette i Brevik hvor vi også hadde sommerens skolefest. Så moro det var. På vår ballbakke er det nå asfaltert hovedvei.
Vi sprang og lekte i åsene. På den tiden var det to kjente stortyver, Tønnesen og Fjeld. Så lekte vi, to var tyvene og vi andre var politi. Vi sprang opp og ned åser og forfulgte de to tyvene.
Så var det St. Hans med bælbrenning på toppen av Lyås. Dit kom hele bygden. Vi barn dro kvist og laget et fint bål. Vi kunne se bålene på Tjømesiden og på øyene ute i fjorden. Så satt vi der i den lyse sommernatten og koset oss med brus og boller, koset oss og hadde det moro.

På Torød skole

Vi hadde en halvtimes vei til Torød skole. Da jeg begynte på skolen var det siste året for to lærere. Det var Martin Lindefjeld og Olav Knudsen. Knudsen var jo som kjent illegitim sønn av Henrik Wergeland. Han hadde sin fars blomsterglede. Han solgte planter fra sin vakre have. Etter han sluttet som lærer, kom han på skolen og leste fra «Tusen og en natt» for oss. Lindefjeld var vi litt redde for, han dro oss i flettene når han gikk forbi oss. Det var to utmerkede lærere.
I første og annen klasse hadde vi lærerinnen Alfhild Syse, vi elsket henne. Hun var et vidunderlig menneske. Da vi korn i tredje klasse var det kommet to nye lærere. Det var Tor Sandåker og Jakob Vataker. Min far kalte dem «skoleåkrene». Det var også to lærere jeg minnes med glede.
Skoletiden var en god tid. Jeg kan ikke huske at det var noen store problemer i min klasse. Noen var flinke og noen mindre flinke. De har nå kommet seg godt frem i livet alle sammen.

Vi leste mye

Det ble lest meget i mitt hjem. På skolen var det utlån av bibliotekbøker. Det var stadig utlån av bøker. Det var lærer Vataker som sto for utlån. Jeg begynte tidlig å lese. Så var det bøker vi barn ikke fikk lov å lese. Men jeg lurte med meg bøker og gjemte meg i uthuset og leste. Jeg husker en gang lærer Vataker sa da jeg leverte tilbake bøker, «har din mor latt deg lese den boken». Den het «Dronning Draga». Etter den tids målestokk var den nok meget umoralsk.
Av aviser holdt vi Tønsbergs Blad og Tunsbergeren. Tunsbergeren gikk jo ut, men så kom Vestfold Arbeiderblad. Så holdt vi et blad som het «Krig og fred». Der var det mye billedstoff fra andre steder i verden. Naboene fikk låne den, den gikk fra hus til hus. Så ble det diskusjoner om det som sto i avisene. Vi holdt også damebladet «Urd». Min mor skrev noveller til avisene. Jeg husker at hun tidlig på høsten fikk brev både fra Tønsbergs Blad og Tunsbergeren om å skrive julefortellinger, det gjorde hun. Jeg ble ertet på skolen for at min mor skrev i avisene. Mobbing heter det nå.

«Oskar» og «Kvik»

Vår forbindelse med Tønsberg var dampskipene «Oskar» og «Kvik». De gikk fra Hvasser tidlig om morgenen og var innom brygger på Tjøme, Vrengen og vestsiden av Nøtterøy. Det var restaurant-trise ombord som solgte kaffe og smørbrød. På østsiden gikk det en motorbåt fra Stranna. Den het på folkemunne «Kornkjærringa». Det hørtes ut som motoren sa det. Det var jo noen som ikke hadde råd til å reise med båten. De gikk frem og tilbake til Tønsberg. Folk var ikke redd for å bruke bena på den tiden.
Jeg må nevne Skiensbåtene som gikk gjennom Vrengen på sin faste rute Skien/Oslo. Da de korn fra Skien var de i Vrengen ved ett-tiden på dagen. Sundene brygge var fast stoppested. På tilbakeveien fra Oslo var de ved Sundene ved ett-tiden om natten. Det var fire båter, «Skien», «Bandak», «Finn» og «Varden». Vi barn reiste om sommeren med «Finn» for å besøke onkel, tante og kusiner og fetter i Skien. Min onkel, fars eldste bror, var skipper på «Finn». Da rodde far oss til Sundene om natten og så til at vi kom ombord. Da fikk vi ligge i onkels lugar. Vi var i Skien ved 7-tiden om morgenen. Som vi gledet oss til det sommerbesøket og så moro vi hadde det. Så korn familien i Skien på gjenbesøk til oss på Nøtterøy.

«Du går til helvete»

Så får jeg fortelle litt om foreninger i bygda. Det var misjonsforeninger av forskjellige slag, sanitetsforening og sjømannsforening.
Så var det predikanter som får omkring og holdt prekener i hjemmene hos de religiøse. Den mest kjente var Ole Langeland som ble over 100 år. Han skremte jo vettet av folk. Han beskrev Helvetes pinsler i detaljer. Alt var synd. Han kunne peke på en kvinne i forsamlingen og si: «Du som sitter der med en brosje på brystet går rett til helvete, og likeså du med fjøra på hatten».
En gang Langeland skulle preke i et hus i bygda, kom han med båten. Stien han gikk, gikk rett foran trappen til et lite hus hvor det bodde et elskelig gammelt ektepar, Maren og Gustav. Gustav var svensk. Da Langeland kom forbi, satt Gustav på trappen. Langeland sa da til Gustav: «Det er tungt å vandre i synden». «Ja, det er tungt, men det går alt», sa Gustav. Da lo folk og syntes Gustav ga et godt svar.

Nøtterøy sanitetsforening

ble stiftet i 1913. Det ble en forening i hver skolekrets. På møtene var vi unge og eldre sammen. Det var ingen generasjonskløft den gangen. I vår krets hadde vi møte en gang i måneden. Vi hadde det moro på møtene, og vi var flinke til å samle inn penger, som gikk til tuberkulosesaken. Vi hadde dansefester og de unge øvde inn skuespill. De var fabelaktig flinke. Instruktør hadde de jo ikke. Så på festene var det skuespill, bevertning og dans.
Det var på sjømannslokale holdt festene, det var fullt hver gang, unge og eldre svingte seg lystig i dansen. Bevertningen som jo ville kostet penger, greide vi på den måten at vi tagg om smørbrød rundt om kring hos  folk. Folk var snille og vi fikk mengder av smørbrød. Det ble mange penger til Saniteten fra vår krets.

Dans på Oserød

På Oserødlokalet var det dansefester. basarer og der kom foredragsholdere. Det var jo litt av kulturlivet i bygda. Når det skulle være foredrag, var lokalet stappende fullt. Mor og far tok meg med, jeg var jo den eldste av barna. Det var flere foredragsholdere. Men to av dem sitter ennå levende i min bevissthet. Det var forfatteren Kristofer Janson og den blinde organisten Geburg Aasland. Kristofer Janson leste og talte om norske folkeeventyr. Mine foreldre hilste på ham, han ga meg en klem, jeg ble så sjenert, det var ikke vanlig med klemming på den tiden. Janson ble en god venn av familien. og vi har en brevsamling fra ham. Geburg Aasland den blinde, glade og muntre, spilte og sang og fortalte morsomme historier.

Jubileumsutstilling

Så kom 1914 med Jubileumsutstillingen i Oslo. Mor tok med min søster og meg til Oslo på utstillingen. Vi reiste med Skiensbaten «Finn» fra Vrengen, overnattet hos en tante i Oslo. Så ble det en hel dag på utstillingen. Det var jo meget å se. Det som gjorde det største inntrykket på oss barn var en negerlandsby. Vi hadde jo aldri sett en neger. Det pussige var at da vi skulle gå ut av porten traff vi far og onkel. Far hadde loset en båt til Oslo og ville se om han kunne finne oss, han visste hvor vi var.

August 1914 — krig

Det ble urolige tider fremover. Rykter om krig. Krigen kom i august 1914. Noen av Iosene måtte ombord i marinefartøyer. Min far var også en tid på en minelegger.
Jeg var 12 år. Jeg kan ikke huske at vi led noen nød av mangel på mat eller klær. Vi hadde ingen av vår familie som var ute med handelsflåten. Det var mange sjøfolk som mistet livet på sjøen.
Så var det mange som tjente store penger på krigen. Det ble en jobbetid og avisene vrimlet av annonser om aksjeinnbydelser. Det la under krigen en vaktbåt i Movik ved Vrengensundet. Vi barn sprang ofte til «Nøkken» som den het og pratet med gastene. På Vetan, Nøtterøys høyeste ås var også vakt. Det var skomakeren på Torød som var vakt. Han satt i en liten hytte og reparerte skotøy, vi måtte gå på Vetan når noe skulle halvsåles. Det var ikke rare vakter mot stormaktene, «Nøkken» og skomakeren på Torød.

I dobbeltseng med klokka

Libet gikk sin gang. Jeg ble konfirmert i 1916. Det ble feiret med selskap. Så var jeg regnet med i de voksnes rekker. Mine venninner og jeg hadde jo bare folkeskolen, sa det ble ut og tjene, som det het. Det var vår drøm å komme ut. Den ene etter den andre fikk plass i Tønsberg. Jeg var 16 år da jeg fikk plass som stuepike hos en kjøpmannsfamilie i Tønsberg. De hadde kokke og stuepike. Jeg fikk 50 kroner måneden, og jeg syntes det var mange penger. Familien var vennlige. snille mennesker. Det var ikke alle som var det mot tjenestefolkene. Men jeg kan jo nevne at jeg måtte ligge i dobbeltseng med kokka. Ja, det skulle vært idag! — Jeg ble der i to år.

"Her var sommersol, her var blomster, her var trygghet og godt å være'', skriver Andrea Sterkvold om sitt hjem i Børås, et typisk hjem og småbruk for los- og sjømannsfamilier på Nøtterø
«Her var sommersol, her var blomster, her var trygghet og godt å være», skriver Andrea Stenvold om sitt hjem i Børås, et typisk hjem og småbruk for los- og sjømannsfamilier på Nøtterø

Sett fra Kjøleås

Jeg må fortelle om åsen vår, Kjøleås. Vårt hjem lå like under Kjøleås, det var ikke mange skritt fra trappen til stien opp til åsen som var ganske bratt. Fra Kjøleås så vi langt innover Oslofjorden og over til svenskegrensen. Vi så Koster og min far viste meg de to holmene svenskene satt opp kanoner på i 1905. Det er tre begivenheter jeg husker fra barndommen. Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris 26. april 1910. Losene visste når båten med hans båre skulle komme. Jeg husker det som idag, vi gikk på Kjøleås og så båten komme med flagget på halv stang. Så var vi på åsen og så luftskipet «Norge» inn over Oslofjorden. Det var i 1926 og en stor begivenhet. Dronning Maud døde i England i november 1938. Da var vi igjen på åsen og så det engelske krigsskipet komme med hennes båre.
Nå er stien til Kjøleås helt igjengrodd, ikke et menneske går dit mer. Nei. nå sitter menneskene i bil, og ingen gidder gå på vår kjære ås og se den vakre utsikten over fjorden.

Da elektrisiteten kom

I 1918 fikk vi elektrisitet på Nøtterøy. Det var ikke til å tro, skru på en bryter og det ble lys. Ut med parafinlampene og jernkomfyren. Så kom jo elektrisk komfyr. Det var jo rene eventyret. For en utrolig lettelse det var for husmødrene. Men hente vann i brønnen måtte vi. Det var lenge før det kom vann i et rør til kjøkkenet. Men det kom jo omsider det også.

– og sa bilruten

Ved de tider kom den første bilruten. På vår del av øya var det en alminnelig fem-seters bil. Jeg husker en gang min onkel, losen, satt foran på panseret fra Torød til Tønsberg. Så kom syklene, jeg var 16 år da jeg fikk sykkel.

«Jeg traff en gutt. . .»

Jeg traff en gutt på en dansefest. Han var fra Føynland og het Erling Olafsen. Jeg likte ham godt og vi ble gode venner. Han reiste til sjøs og gikk i land i Boston. Han ble der i to år. Jeg hørte ikke mer fra ham. Det ble jo andre forelskelser av og til. — På en dansefest julen 1918 fikk jeg se ham igjen. Han var akkurat kommet hjem etter tre år ute. Da ble det klaff med en gang. Vi danset alle dansene sammen og han fulgte meg hjem om kvelden. Vi giftet oss i 1922. Vi kjøpte tomt for 500 kroner. Han var i bygningsfaget og bygget huset selv med litt hjelp til det tyngste. Alt så bra og lovende ut. Han var en bra og dyktig ung mann. Men en dag i 1924 kom han hjem fra arbeidet med en forferdelig hodepine. Tre dager etter var han død. Det var hjernehinnebetennelse. Han ble 24 år.

Enke — 22 år

Der satt jeg, enke 22 år, med to barn, en gutt på 11/2 år og en pike på syv uker. Det var ingen trygder, barnetrygd og enketrygd fantes ikke. Det var enten å gå på fattigkassa eller sette bort barna og gå og skure og vaske for folk. Mine snille foreldre kom og hentet meg og barna samme dagen han døde —.
Jeg var aldri i det pene huset vårt mer. Det ble solgt for 12 000 kroner. da hadde jeg igjen 2000 kroner netto. Jeg ble hos mor og far. For en påkjenning det måtte være for dem. jeg hadde jo mindre søsken hjemme. Jeg må jo undres på hvordan en kommer over noe så grusomt. Mine foreldre, søsken og svigerfamilie var så snille mot meg og hjalp meg og barna på alle måter. Barna og jeg kunne være i mitt gode barndomshjem.

Nytt giftermål

Tiden gikk. gjennom min søster ble jeg kjent med en mann, han var 37 år. Han hadde vært til sjøs siden han var 15 år. Han hadde jo sjømannsskolene og var styrmann. Hans foreldre var døde, han bodde hos en søster når han var hjemme. Han het Nils Stensvold. Hans far har vært lensmann på Nøtterøy. Vi ble gode venner og giftet oss i 1928.
Vi leide et lite hus med have like ved mitt barndomshjem. Mine to barn fikk en snill og god far, og vi hadde det bra. Han reiste til sjøs, båten var i Oslo hver sjette måned. Da var det hyggelig å reise på besøk og en kunne være med båten en tur. Vi fikk en sønn i 1932, Nils Jan. Da var vi i de «harde 30 åra», med båtopplegg og arbeidsledighet. Min manns båt korn i opplag. Han gikk hjemme i to år. Da ble det nødsarbeide på Nøtterøy. Min mann og mange andre sjøfolk gikk på nødsarbeide på et veianlegg for 60 øre timen.

Første kvinne i kommunestyret

I 1934 var det kommunevalg. Min mor. Annie Albrektsen, ble valgt inn i Nøtterøy herredsstyre som Nøtterøys første kvinnelige representant. Det var ikke dårlig på den tiden. Hun satt i perioden 1935-36-37-38. Hun sto på Arbeiderpartiets liste.

De kom aldri hjem

Min mann kom på hvalfangst to sesonger. men i 1937 kom han tilbake til sitt gamle rederi, Wilhelmsen. Båten skulle gå på Amerika og Østen, så han måtte stå ombord i to år uten å komme hjem. Han kom aldri hjem. Da han skulle hjem i 1940. var det krig. Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Min manns båt gikk i konvoi. I Nord-Atlanteren ble konvoien angrepet av tyske fly. Min mann ble hårdt skadet og døde på sykehus i Glasgow 1. juledag 1943. Han var 50 år.
Min eldste sønn, Sverre, reiste ut med en Wilhelmsen-båt den siste uken i mars 1940. Han kom heller ikke hjem mer. I Boston måtte han til tannlege og trekke en tann. Det ble blodforgiftning, han døde der i juli 1941, 18 år gammel. Det var hårde bud å få. Jeg fikk brev fra sjømannspresten i Den Norske Sjømannskirken i Boston med foto av Sverres grav. Der står det «Fra kamerater på Tabos». De står begge på minnetavlen over de falne på Nøtterøy i Nøtterøy kirke.
Det kom et engelsk krigsskip til Oslo i 1945 med urnene til de som døde i England. Det var flere fra Nøtterøy med der. De er begravet på Nøtterøy kirkegård. Der er det minnepark, og der blir lagt ned krans ved en høytidelighet hver 17. mai. Min bror var også ute under krigen. Hans båt ble torpedert, men alle ble reddet så han kom hjem i god behold. Min manns to brødre kom også hjem. En nabogutt døde i japansk fangenskap. Tre av våre nabogutter døde ute. Det var så mange her fra Nøtterøy som ikke kom hjem.

Krig i Norge

Hvordan opplevde vi krigen her hjemme? Det er jo skrevet så meget om krigsårene. Men det kan jo være det en selv kan fortelle fra hverdagslivet som kan ha interesse. Den 8. april 1940 sent på kvelden, ringte redaksjonssekretæren i Vestfold Arbeiderblad, Rolf Gerhardsen til meg og sa: «Hvis du hører eller ser noe underlig i natt så ring, vi sitter i redaksjonen i hele natt». Jeg svarte: «Det er noe rart her, det lukter så olje og bensin». Det var et tysk transportskip som hadde gått på et skjær utenfor Tjøme, men det visste vi ikke da. Klokken fem om morgenen hadde far hørt i radio at det kom tyske krigsskip inn Oslofjorden.
Så var Norge i krig.

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Latest posts from

Svar på Hanne Malene Torbergsen Stensvold Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.