I et fullsatt lokale ble årsmøtet i Nøtterøy Historielag 2024 avholdt raskt og effektivt. Historielagets leder ledet oss gjennom de sedvanlige punktene, konkluderte med at vi fortsatt har godt med penger på bok og takket av avtroppende styremedlemmer samt ønsket en ny velkommen. Sven Erik Tholander ble gjenvalgt som leder, denne gang for ett år. Mer informasjon kommer når det nye styret har hatt møte og konstituert seg med fordeling av ansvar og oppgaver.
Etter årsmøtet kåserte Einar Aaraas om den vidløftige Harry Petterson – en litt tvilsom type som vokste opp i Graabrødregaten i Tønsberg i mellomkrigstiden – en av byens verste rabagaster, skoletaper som ble plassert i særklasse og hele livet intenst hatet læreren på Slottsfjellskolen, tusenkunstner, loffer, sjømann, krigsfange, oppfinner, forretningsmann og kvinnebedårer. Det viste seg at skoletaperen var litt av et teknisk geni, som i Amerika etter krigen fikk tilnavnet «Leonardo da Vinci».
Som gutt hjalp han sin far i «Pelles Verksted» i Håkon Gamles gate, og som ung voksen etablerte han et neonreklameverksted i samme gate. Ved krigsutbruddet i 1939 fikk han ikke lenger tak i råvarer fra Tyskland. Han dro da på hvalfangst som vinsjgutt og raskt avanserte til skipselektriker. Da Norge kom med i krigen i 1940 meldte han seg til tjeneste hos nyopprettede Northraship i London. Etter å ha gjort unna det halvårige maskinistkurset på én måned fikk han hyre på Ditlev Simonsens «M/S Kattegat». Mens han ventet på hyre i Liverpool rotet han seg opp i trøbbel, slik han alltid hadde hatt for vane. Han ble forlovet med pike i Liverpool. Like etter ble det avslørt at piken og hennes foreldre var tyske spioner, med spesialitet å pumpe sjømenn for opplysninger.
«M/S Kattegat» ble senket av et tysk kaperskip i Syd-Atlanteren i mai 1942. Eplekjekk som han var avslo Petterson et tilbud om å bli repatriert og kanskje måtte arbeide for okkupasjonsmakten i Norge. Han valgte i stedet tysk krigsfangenskap, men tyskerne satte ham og skipskameratene av som slavearbeidere hos japanerne i Tokyo. Det var omtrent det verste sted man kunne komme, men med sine tekniske ferdigheter reddet han sitt og mange andre fangers liv. Han kunne lage nesten hva som helst av skrap. Den gale leirlegen – «Japans Dr. Mengele», som han ble kalt – satte pris på Pettersons medisinske utstyr: Et Pneumo-thorax apparat, tannlegeutstyr, røntgenapparat, sterilisatorer, operasjonsbord – alt laget av jernskrot og hva han ellers klarte å finne.
Slik klarte han å overleve til Japan kapitulerte, og amerikanske marinesoldater befridde leiren. I takknemlighet overfor Petterson sørget en hans medfanger, en amerikansk marineoffiser, for at han fikk komme til Amerika. Der fikk han i ekspressfart høyere teknisk utdannelse, og i 1950 opprettet han sitt eget ingeniør- og industridesignfirma i Los Angeles, etter hvert med over to hundre patenter og lisensinntekter fra mange land.
Som vellykket amerikansk forretningsmann kom han titt og ofte på besøk til hjemlandet og hjembyen. Han satte seg fore å hevne seg på læreren som han mente hadde ødelagt livet hans, men det gikk ikke helt den veien. Det endte med at de kunne møtes i relativ fordragelighet.
Legg inn en kommentar