Noen nøttlandske sagn, eventyr og myter

posted in: Kulturhistorie | 0

Olav Hoff:
(publisert første gang i Njotarøy 1987)

Svarsagn

Nøtterøy Menighetsblad nr. 9, 1965 hadde disse versjonene av noen gamle sagn fra øya:

Nøtterøy-sagn

Det var flere fastboende på Øyene utenfor Nøtterøy i gamle dager.
Sagnet forteller at en søndag skulle et barn til kirke for å døpes og et brudepar skulle vies. Alle kom fra en liten Øy ute i Oslofjorden.
På veien blåste det opp til storm og båten med smått og stort kullseilte.
Det lille dåpsbarnet fant man siden ilanddrevet på en øy som fikk navnet Barneskjær. Duken som var om barnet, fant man inne på selve Nøtterøy. Stedet heter idag Duken.
Barnets lue hadde tatt veien lenger inne på øya og der hvor man fant den fikk stedet navnet Luen.
Bruden fant man ved et skjær i Nesbryggen og stedet heter den dag idag Brudeskjær.

A.E.

Sagnet om Trollsteinen

Et annet sagn forteller at på Trolltorød var det et stort troll som ingen kunne måle seg med.
Men et annet troll ville prøve. Kampen endte med at dette måtte rømme og Trolltorød-trollet kastet en stein etter det som havnet ved Fjærholmen.
Steinen ligger der fremdeles, og navnet er Trolltorsteinen.

A.E.

Dette er typiske svarsagn, også kalt etiologiske sagn, dvs. historier som forsøker å forklare noe folk undrer seg over, f.eks. opprinnelsen til et stedsnavn. Men vitenskapen har oftest noe annet å fortelle. Barneskjær kan være et sammenlig­ningsnavn, (om noe som er smått, lite), selv om stedsnavnsforskeren professor Indrebø er skep­tisk til teorien. Klart sammenlignende er navnet Duken, tatt fra tekstilområdet, som Lasken og Jare.
Vi har plassnavnet Luen på Nøtterøy, ifølge Lorens Berg en utvikling eller forvanskning av naturnavnet Lunden.
Brudeskjær kan ha forbindelse med gno. bru, genitiv og flertall bruar (i stedsnavn ofte om «jordbruer», laget over sumpig grunn av stein eller tverrliggende stokker).
Vi har hatt flere Torød-gårder på Nøtterøy, bl.a. den forsvunne middelaldergård Thordarud i Søndre Hella. Kanskje er forklaringen på sagnets Trolltorød at man hadde bruk for å skjelne mellom tre forskjellige Torød-gårder (ord som troll er kommet inn i gårdsnavn som tillegg til personnavn).
Sigurd H. Unneberg har gjengitt det gamle Nøtterøy-sagnet om tjuvene som, forfulgt av øvrighetspersoner, måtte hoppe utfor den stup­bratte, nordligste delen av Ramberg (Stallsberg). Et typisk vandresagntema, men kan hende også et svarsagn, et forsøk på å forklare navnet Tjuvholmen under Jarlsberg, der en av tjuvene klarte å svømme i land. Men Tjuvholmen er det gamle retterstedet for Tønsberg-distriktet.

Skipsnissen

I lan er en lur og godlynt skøyerfant. Om dette forteller eventyrkongen P. Chr. Asbjørnsen i «Billeder fra en Middelhavsreise med Korvetten Ørnen» (1851) og i fortsettelsen «Paa Høiden av Alexandria» (1852). (Han hadde 1849-50 vært forhyrt som materialforvalter på et tokt til Middelhavet). Når ting ombord blir borte, når en mister balansen i sjøgang eller mannskapskøyer plutselig deiser i dørken, da er det skipsnissen som har vært på ferde.
Nøtterøy-skuter har også hatt sine nisser. Svein Hermansen forteller at hans oldefar, Kristoffer Olsen, Nordre Smidsrød, skipstømmermann. hadde sett nissen på ei skute i opplag, en liten pusling i grå klær og rød topplue. Skipsforlis kunne han varsle. Da skipper Karl Jacobsen. Tangen, i 1827 forliste med briggen Emanuel, hoppet nissen i land før avreisen. «Farvel, Kal», ropte han.

På Tufteberget, der Betel nå ligger, møttes og sloss nissene....
På Tufteberget, der Betel nå ligger, møttes og sloss nissene….

Andre nissehistorier

Nissen var en slags «gardvord» med Gjest Baardsen- og Robin Hood-elementer, han verget gårdens rettigheter og hjalp mindre bemidlede, f.eks. med høy i vårknipa. På Tufteberget, der nå lokalet Betel ligger, møttes og sloss nissene fra østre og Vestre Kjøle. Skipper Hans Jørgen Gulliksen på Søndre Munkerekka hadde i grålysningen sett nissen pilte over Munkerekk­traet med en høysekk på ryggen. (Han hadde forøvrig også sett en av de tidligere bortgangne eiere, admiral Arenfeldt, komme kjørende med to svarte hester i mørke høstnetter, typisk vandresagn).

Varselfugler

Vonde eller gode makter i fugleskikkelser forekommer i mange folkesagn, gammelt folklo­ristisk tema, mye brukt i litteraturen (Schiller: Ibykus’ traner — fugleskrik i Ibsens Peer Gynt, 2. handling — Asbjørnsen: Graverens Fortælli­ger).
Noen Nøtterøyfolk husker kanskje komman­dørkaptein T.K. Olafsens foredrag i Tønsberg Sjømannsforening om overtro i sjømannskretser, der han spesielt nevnte at måker og albatross ikke måtte fanges eller skytes, hvis ulykker skulle unngås. Emnet er velkjent gjennom en ballade av Coleridge: The Rime of the Ancient Mariner. Men til og med Donald Duck har temaet inspirert til poesi:

«Jeg følte min skjebne true, for med min pil og bue, jeg skjøt en albatross».

Kongefiskeren, Halcyon, også kalt isfugl, varsler godt vær i fjorten dager.

Nøttlandsk eventyrvariant

Interessant er det at det i Nøtterøy-mytologien finnes en variant av Asbjørnsens eventyr «Han far sjøl i stua»: Ei kone fra Hella skulle julekvelden gå til Sande for å hente melk og måtte passere ei dyregrav eller elvestue midtveis mellom Hellaåsen og Ulvåsen. Hun kom ut på vippelemmen og datt ned til en ulv, som allerede var gått i fella. «Den gongen hadde jæ to lys på boret julaften,» fortalte kona siden.
Merker etter denne dyregrava i Hella kan fremdeles påvises. Det var kanskje en tanke å forsøke en rekonstruksjon etter mønster av beskrivelser i P. Chr. Asbjørnsens bok «Ulvestuer og revefeller» (1840), slik det er gjort på Isi gård i Bærum.

En dyregrav kan fremdeles påvises mellom Hellaåsen og Ulvåsen. Den kan ha sett slik ut som en rekonstruksjon viser.
En dyregrav kan fremdeles påvises mellom Hellaåsen og Ulvåsen. Den kan ha sett slik ut som en rekonstruksjon viser.

Denne eventyrvarianten får en til å minnes noen ord av etnologen Reidar Th. Christiansen i Lorens Bergs bok om Tjøme: «I tradisjonen, i det som fortaltes rundt om i bygdene, ser vi løsrevne brokker av et åndsliv som engang har utgjort et sluttet hele. — Det er derfor ikke så merkelig at disse folkeminner blir så merkverdig ensartet rundt om i bygdene».

Sosial lagdeling

Ingvar Dillan har nedtegnet denne legenden som viser at forholdet mellom kaptein og mannskap ikke alltid var det beste, og at sjøfolk kunne hevne seg på harde og strenge skippere som ofte fikk oppnavn:
Noen skippere kom ranglende fra Tønsberg utover Kjøveien (Sogneprest Wille skriver i «Budstikken» 1821 at Kjøveien strekker seg «fra Teie-Grinden og til kirken») en mørk høstkveld. En het Lars Faen, en Gypigulen, en Semssvarten. Ved den store eika på Herstad (den står der fremdeles) lå et mannskap på lur med tau. Skipperne ble «mana opp» i treet og rundjult.

Skattegraveren

Noe sannhet kan vel ligge bak mytene om skattegraving i gravhaugene i Søndre Hella. Etter Platons utsagn er mytenes innhold løgn (pseu­dos), men har samtidig sannhetskorn. En mann fra Stokke skal ha skaffet seg gods og gull ved gravrøveri. Tre torsdagsnetter på rad skulle det graves ved midnattstid, og været skulle være stormfullt.

Interessen for våre folkeminner er stigende, det holdes eventyrforskerkongresser, og eventyrene forskes og analyseres. Freudianere har til og med funnet ut uskyldshvite Tornerose er full av seksualsymboler. 

På Nøtterøy er det sikkert mange eldre som kjenner til lokale eventyr eller eventyrvarianter. De bør nedtegne dem snarest og sende dem til Nøtterøy Historielag, postboks 15, 3140 Borgheim.

Follow Olav Hoff:

f. 07.04.09 på Kongsberg. Cand. philol. med fransk hovedfag i 1940. Hovedoppgave: «L’Exotisme de Chateaubriand». En rekke lokalhistoriske artikler i Vestfoldminne. Langs Lågen og i dagspressen. Utarbeidet registre for Vestfoldminne 1924-84. Formann Notterøy bygdebokkomité. Tidligere nestformann Nøtterøy Historielag.

Legg inn en kommentar