Med beksømstøvler og tre render under skiene

Av Trond Tjomstøl (Njotarøy 2011)

Glimt fra hoppbakkenes tid på Nøtterøy

1900tallet var hoppbakkenes hundreår på Nøtterøy. Da den organiserte idretten ble etablert, var det skihopping som var hovedaktiviteten i vintermånedene, mens fotballen dominerte om sommeren. Skihopping og fotball var rene gutteaktiviteter på tidlig 1900tall.

Stillaset i Kikutbakken mars 1938. (Foto utlånt av forfatteren)

Mange “guttebakker” ble anlagt der terrenget innbød til det, og det ble hoppet og arrangert uhøytidelige renn av de mange gutteklubbene som eksisterte. Noen av disse klubbene var grunnlaget for dagens idrettsforeninger. Denne artikkelen omhandler i hovedsak de største hoppbakkene, hvor det ble drevet organisert skihopping.

Kikut – husmannsplass og hoppbakke

Det er nærliggende å tenke seg at Kikutbakken fikk sitt navn med bakgrunn i utsikten fra toppen av tilløpet, over nordre Nøtterøy og byen. Men så er ikke tilfellet. Navnet Kikut var i bruk gjennom hele 1800-tallet, men da som navn på en husmannsplass under Teie hovedgård. I følge kirkebøkene var plassen bebodd helt opp i 1890-årene. I dag kan steinmurene til det lille huset sees inntil den lave åsen rett opp for rekkehusene i Banebakken. Men på 1900-tallet var Kikut nærmest synonymt med Teie IFs hoppbakke. Kikutbakkens historie begynner imidlertid med en annen klubb. I 1897 fikk skiklubben “Reidar”, stiftet 5 år tidligere, en kontrakt med Fredrik Sundby på Teie hovedgård på en skibakke i “Teie skog”. Kontrakten var for 5 år, mot 55 kroner som et engangsbeløp og deretter 20 kroner i årlig leie. Skibakken fikk navnet Kikut.

Amtsskirend i 1903 – det første hopprenn

Kikutbakken i Teieskogen er den bakken hvor den første organiserte skihoppingen fant sted.

Lenge før Teie IF ble stiftet i 1924 var det hopprenn i Kikut. I Tønsbergs Blad var det annonse for “amtsskirendet i Teieskoven” 18. januar 1903. Det ble konkurrert både i hopp og langrenn, men det var bare inngangspenger til hopprennet; 25 øre. Betegnelsen “amtsskirend” tyder på en organisering; ikke bare et lokalt skirenn. Som en av de tre første skikretser i Norge ble Vestfold skikrets stiftet i 1901. En kuriositet er at dette skjedde 700 år etter Vestfold-historiens mest kjente skiløperferd – da Reidar Sendemann sendte sin beste skiløper ned Slottsfjellet og til Sem og derfra til Hamar for å varsle baglere der om birkebeinernes beleiring. På skikretsens stiftelsesmøte var naturlig nok ingen Nøtterøy-foreninger representert, det gikk noen år før den første skiklubb ble stiftet. Men Tønsberg var representert ved Tønsbergs Turnforening og Idretsforeningen Fremad. Kretsens første formann var shippingmannen Johs. Krøger, og den er nok på den bakgrunn at noen av de første organiserte skirenn fant sted i Kikutbakken og Teieskogen. Det første skikretsen foretok seg var å fastsette og arrangere de første “amtsskirend”, og det ble uttrykkelig fremhevet at disse skulle arrangeres i byene og ikke på landsbygda. Man var opptatt av økonomi og publikumstilstrømning, også den gang. I Tønsberg hadde det forøvrig vært hopprenn allerede 10 år tidligere, da skiklubben “Reidar” hadde hopprenn i Stenmalen med hopp på 12 meter. Denne skiklubben gikk inn i Tønsbergs Turnforening i 1899, og med nevnte Krøger som formann både i skia kretsen og Tønsbergs Turnforening, må det antas at det første organiserte hopprenn på Nøtterøy ble arrangert av folk fra byen.

Johannes Krøger. (Foto utlånt av forfatteren)
Med skibindings-Huitfeldt som dommer

En begivenhet var amtsrennet i Kikut i 1907. Skikretsen hadde skrevet til Fritz Huitfeldt for å få ham som dommer til rennet. Huitfeldts navn er først og fremst forbundet med skibindingen, men han var også en av arkitektene bak den første Holmenkollbakken med renn fra 1892. Rennet i Kikutbakken ble en stor begivenhet. Med 47 deltagere var de fylkets hittil største renn, og det kom ca 1000 tilskuere. En vandrepokal, oppsatt av gullsmed Thv. Marthinsen, ble vunnet til odel og eie av Ole Kristiansen fra Horten. Etter dette går det noen år før videre organisert skihopping på Nøtterøy er omtalt. I årene som fulgte ble Vestfold skihopping dominert av Horten og Holmestrand. Det ble stor aktivitet, snøfattige Vestfold var landets største skikrets etter Kristiania og Trondhjem. Ved stiftelsen av skikretsen i 1901 var det 6-7 hoppbakker til bruk i renn i Vestfold. Kikutbakken i Teieskogen var en av disse. 20 år senere var det 20 hoppbakker med organisert aktivitet. Som vi skal se var også Nøtterøy med på denne veksten.

Kikutbakken og Teie idrettsforening

I mellomkrigstiden oppsto det mange uformelle idrettsklubber, etablert av gutter. Det var gutteklubber med fotball om sommeren, og om vinteren hoppet de på ski i guttebakker. Klubbene og også bakkene kom gjerne og forsvant. Men én gutteklubb som utviklet seg til en stor idrettsforening var Teie IF. Den ble stiftet i 1924 av 5 gutter i 7-10 års alderen.

Kikutbakken lå der allerede og ble naturlig hoppbakke for den nye idrettsforeningen. Bakken hadde årlige renn fra 1920, men med Teie IF ble bakken utbedret. I 1927 hadde bakken fått stillas. Likevel var det problemer med nedslag og slette. Det var vanskelig å unngå kollisjon med grantrærne ved sletta, men noen år senere fikk man tillatelse av grunneier, Tønsbergs treplantningsselskap, til å hogge noen trær. Det ble for øvrig foretatt mange utbedringer av Kikutbakken i 30- årene. Med bakkerekord på 16 meter i 1931 var det langt igjen til 30 meter i Rambergbakken, som var Tønsberg-kameratenes bakke.

Med hjelp av byggmester Thorvald Samuelsen Skudem, far til klubbens formann Sverre Skudem, ble nytt stillas reist lenger oppe i lia. Men bakkerekorden besto, til tross for stor aktivitet med 3 hopprenn i mars måned. Et nytt løft for bakken kom i 1937. Det første renn Teie IF hadde som medlem av skikretsen ble arrangert. Med Sverre Skudem som bakkesjef ble rennet flott avviklet, og tre hoppere nådde 20 meter; Harald Steen Olsen, Oddvar Omre og Sverre Knutsen. Sistnevnte skulle senere bli den som holdt hopptradisjonene i Kikutbakken ved like til langt opp mot vår tid. 1937-vinteren var svært aktiv i Kikutbakken, med flere “pointsrenn”, hvor både Tønsberg-kameratene og Teie IF arrangerte.

Mandag 22. februar 1937, dagen da Tønsbergs Blads hovedoppslag var “En arveprins på Skaugum”, hadde avisen også fyldig omtale av pokalkonkurransen i Kikutbakken mellom Tønsbergs og Nøtterøys folkeskoler. Nøtterøy-skole vant et napp i “Vitapan-pokalen” og rennets beste hopper, Oddvar Omre, fikk fotograf Asgeir Larsens gavepremie. Premien var et fotografiapparat. Det deltok 200 gutter i dette rennet.

Kikutbakken. (Foto: Forfatteren)

Senere på året ble bakken ytterligere utbedret, og formannskapet på Nøtterøy godkjente bakken som fast Teie-bakke. Den var nå en av de bedre bakkene i skikretsen, og i januar 1938 var det 190 hoppere i aksjon i kretsrenn.

Helgen etterpå var det nytt kretsrenn med innlagt lagkonkurranse for Nøtterøy-skolene. Bakkerekorden ble flyttet til 23 meter av Harald Steen Olsen fra Teie, mens Herstad skole vant lagkonkurransen. I 1939 ble bakkerekorden økt til 24,5 meter av Oddvar Omre fra Teie IF og Haavard Hole, Store Bergan.

I 1930-årene gjorde idrettsforeningen Tønsberg-kameratene krav på Kikutbakken som sin skibakke. Dette kan ha sin bakgrunn av at Tønsbergs Treplantningsselskap – selskapet for Tønsberg bys vel – var grunneier på skibakkens område. Men Kikutbakken forble Teie IFs bakke.

Med maskingeværtårn som stillas?

Kikutbakken var i likhet med andre bakker i en elendig forfatning etter krigen. Stillaset var ødelagt, og unnarennet gjengrodd. Samtidig hadde kravet til riktig profil for hoppbakker blitt strengere. Kostnadsoverslaget for en restaurering var på 9 000 kr, og for å få dette beløpet ned ble det søkt kommunen om å få maskingeværtårnet på Bryggerijordet til stillas. Det ble søkt Tønsberg og Nøtterøy kommune om midler, og arbeidet ble stilt i bero i påvente av behandling av søknadene.

Ny bakke i 1946 ble det likevel, men stillaset var av impregnert tre. Sommeren 1946 ble det sprengt ut ca 400 kbm stein i unnarennet og 40 kbm jord ble gravd ut. Videre ble unnarennet belagt med torv, slik at et minimum av snø skulle være nødvendig. Bakken var klar for en ny tid. 1947-vinteren ble imidlertid snøfattig, men i mars 1948 var det vellykket kretsrenn med 140 deltagere. Med ny bakke flyttet bakkerekorden seg til 28,5 meter.

Etter noen dårlige snøvintre var på ny bakken i dårlig forfatning. Interessen smeltet bort med snøen, og i 1953 kunne man konstatere at deler av bakken av ødelagt av hærverk, mens busker og kratt hadde gjort sitt inntog i unnarennet. Men de skiinteresserte i Teie IF utbedret skadene og så fram mot ny aktivitet i bakken. Det ble det, med distriktsrenn med over 100 deltagere i 1955. Likevel var Kikutbakken i dårlig stand. Et kostnadsoverslag viste at det var nødvendig med ca 17 000 kr for å få bakken i stand, og det ble sendt søknad om tippemidler.

Resten av 1950-årene var en dårlig tid for Kikutbakken, mens langrennssporten hadde en blomstrende tid i Teie IF. I 1959 kunne Teie IF rapportere at stillaset var revet, men at resten av bakken kunne benyttes.

Kikutbakken 1946. (Foto utlånt av forfatteren)
Ny giv i 60-årene, men ny nedtur

Allerede etter to år kunne Kikutbakken på ny innby til skihopping. I Teie IFs beretninger fremgår det at bakken ble ferdig så langt pengene rakk, og pengene rakk den gangen også til flomlys. Dette gjorde kveldshopping mulig. At Teie IF var opptatt av å tilrettelegge for skisport, ser man også ved åpning av Nøtterøys første lysløype i Teieskogen i 1963.

Ved Teie IFs 40-årsjubileumfest i 1964 var det likevel en oppgave som ble fremhevet i en av talene: “Kikutbakken må det gjøres noe med”.

Atter en gang kom stillaset i Kikutbakken opp, og denne gang med materialer som skulle holde, nemlig varmforsinket stål fra Jarlsø fabrikker. Med Sverre Knutsen i spissen ble Kikutbakken satt i stand. I desember 1966 lå bakken klar til bruk, med stillas bestående av 349 deler som ble boltet sammen og med en totalvekt på 5000 kg. Trekonstruksjonen i tilløp og rekkverk besto av trykkimpregnert tre. På ny ble det arrangert kretsrenn, skolerenn og klubbrenn. Med 1970-årene kom de snøfattige vintrene oftere, og det ble vanskelig å få til aktivitet i den flotte Kikutbakken. Stammen av hoppere ble tynnere, og bakken begynte snart å forfalle. To virkelige entusiaster var far og sønn Sverre og Tom Knutsen. Far som god hopper og den nye Kikutbakkens far. Sønnen Tom drev det langt – til premier i junior -NM.

Hoppinteressen utover i 70-årene dalte i alle skiklubber, og med et lite miljø måtte det samarbeides på tvers av klubbgrensene. Etter hvert døde interessen for skihopping – også på Teie. Det solide stillaset står fremdeles, men skihoppingen er avløst av et bredere idrettstilbud enn hva man hadde tidlig på 1900-tallet. Kikutbakken var likevel bakken som gjenoppsto gang på gang, og er den av Nøtterøys hoppbakker med lengst historie og størst kontinuitet. Nedturene ble raskt snudd til oppturer, takket være entusiasme og dugnadsånd

Fagerlibakken på Borgheim – med drahjelp fra Telemark

I 1911 ble gården Vestre Nøtterø, beliggende rett vest for Borgheim, kjøpt av Steinulf Knutson Svalastoga fra Flatdal i Telemark. Steinulf og Svanaug Svalastoga kom til Nøtterøy med en stor barneflokk. I årene 1903-1911 hadde de gård i Hillestad. I bygdebok for Botne er det omtalt et hopprenn i 1906 i Brekkekollen, som lå i nærheten av Svalastogas gård. Mye tyder på at Svalastoga var involvert i dette rennet, da han hans to eldste sønner da var i 16-17 års alder.

Steinulf Knutson Svalastoga fra Flatdal i Telemark. (Foto utlånt av forfatteren)

Skihopping på Borgheim før 1. verdenskrig ble drevet i Lunnekollen, omtrent der brannstasjonen ligger i dag. Med Svalastoga ble det større hoppbakke og ditto aktivitet. I 1914 ble det ansatt en gårdsgutt; Erik Bakken, hos Svalastoga. Han hadde deltatt i Holmenkollen og så straks potensialet for lengre svev i Magnhildås rett vestenfor gården. Det ble satt i gang arbeid med å rydde hoppbakke. Trær ble hugget, stein ble sprengt og et primitivt stillas ble satt opp. Den første bakken ble ansett som noe farlig, så sommeren 1915 ble det foretatt forbedringer med skikkelig hopp og stillas. Men bakken var ikke trygg for alle gutter som ville hoppe. Svalastoga hadde kalt bakken Fagerlibakken, men for enkelte gutter ble den fremdeles kalt Falibakken.

Etablering av Nøterø skiklub

I 1917 ble det med utgangspunkt i hoppbakken tatt et nytt skritt i retning av organisert idrett. Nøterø Skiklub ble stiftet i stua hjemme hos Svalastoga den 19. mars. Det må antas at sesongen for skihopping da var over, og man så fremover mot kommende vintre. Men selv sent i mars fikk man til et premieskirenn, hvor hoppere fra Tønsbergs Turnforening og Stokke skiklub var invitert. Nevnte gårdsgutt Erik Bakken fikk premien for lengste hopp, mens Harald Stensvold vant premien som hans far lensmannen, hadde satt opp for beste Nøtterøyhopper.

Sesongen 1920 var det to renn i bakken, det første dominert av skiklubbens egne hoppere, med Svalastoga-brødre høyt på resultatlisten. Senere på vinteren var det distrikts renn med 500 tilskuere og nevnte lensmann Stensvold som en av dommerne. Resultatlisten ble her dominert av utenbygds hoppere.

Skiklubben ble for øvrig senere omdøpt til “sportsklub” og er via flere sammenslutninger i dag kjent som Nøtterøy idrettsforening. Klubben hadde ski og fotball på programmet, og en viktig oppgave rundt 1920 var å skaffe kapital til ytterligere forbedringer av bakken.

Det ble avholdt markeder og basarer. I 1921 innbrakte et marked på Oserød og en basar på Borgheim hhv. kr 1132,23 og kr 887,25 – betydelig summer med den tids kjøpekraft. Nøterø sportsklub inngikk leiekontakt med Svalastoga vedr. hoppbakken, og i 1921 ble en omfattende ombygging foretatt. Fartsstillas med 12 m høyde og 35 m lengde ble bygget. Etterfølgende vinter ble sportsklubben tildelt fylkesskirennet, hvor det deltok 115 hoppere. Tilskuerantallet på 1500 var også imponerende. Med Fagerlibakken og egen klubb lå forholdene godt til rette for aktivitet og renn utover i 20- og 30-årene.

Fagerlibakken – også en bakke med flere liv

Beliggende i sydøsthellingen av Magnhildås ble Fagerlibakken ofte offer for snømangel. Særlig skjedde dette i årene rundt 1930, men et oppsving kom i slutten av 30-årene. Det ble foretatt sprengning i overrennet og nytt fartstilløp ble bygd. Også her var man opptatt av et stillas som skulle vare, og det ble søkt el-verket om jernmaster. Men resultatet var negativt.

I den forbedrede bakken ble rekorden satt i 1939 på 36,5 meter av Hans Larsen.

Eivind Henriksen med tre render i skia i 1948. (Foto utlånt av forfatteren)

I krigsårene lå den organiserte aktiviteten nede, men det var fremdeles et yrende liv i bakken med hoppere og tilskuere, særlig på søndagene. Etter krigen var det påkrevet med nye forbedringer, og i 1948 ble bakkerekorden økt til 37,5 meter av Eivind Henriksen. Men denne bakkerekorden fikk stå lenge, da bakken forfalt i begynnelsen av 1950-årene.

Renessanse i 60-årene

Det skulle gå ca 12 år før noen hoppinteresserte ildsjeler i Nøtterøy IF tok fatt på en gjenoppbygging av Fagerlibakken. På ny gikk man til Svalastoga på Vestre Nøtterø, denne gang til Erling, sønn av den første bakkens grunnlegger. Høsten 1963 ble det foretatt et omfattende dugnadsarbeide med Rolf Henriksen, bakkerekordholderens bror, i spissen.

Henriksen var formann i NIFs skigruppe på dette tidspunkt og lagde selv tegningene til fartsoppbygget. Kapital ble reist ved at ti mann garanterte for et banklån på 5 000 kroner

Denne gangen ble stillaset reist med utrangerte høyspentmaster, gitt som gave av Nøtterøy e-verk, og tømmeret var gratis fra Prestegårdsskogen. Materialene ble for øvrig skåret på gårdssaga på Nøtterø gård, hjemme hos nok en hoppinteressert Henriksen-bror. Det var for øvrig siste gang gårdssaga på Nøtterø gård var i bruk.

Hopprenn med eksklusiv startliste

Hopprennet i Fagerlibakken i 1966 var det siste store hopprennet på Nøtterøy. Med deltagerliste som inneholdt flere tidligere topphoppere, er det dette rennet som huskes den dag i dag. I forkant hadde NIF fått en tidligere skihopper ved navn Sigurd Taraldsen som medlem. Dette var mannen som skaffet gode langrennsløpere til Rosahaugparken i årene 1967-69.

Taraldsen, som hadde internasjonale meritter, både som hopper og leder for norske hoppere utenlands, hadde en betydelig kontaktflate innen hoppmiljøet. Til rennet i Fagerlibakken kom olympiamester fra Oslo i 1952; Arnfinn Bergmann, samt tre ganger vinner av Holmenkollrennet, Arne Hoel. I tillegg var det en tropp fra Kongsberg IF, klubben som i slutten av tredveårene satte sitt preg på rennene i Vetanbakken.

Hopprennet ble arrangert som et åpningsrenn av bakken, selv om den var ferdig noen år tidligere. Mange av de 1000 tilskuerne var nok kommet for å se den nye stjernen Lars Grini hoppe. Han hadde slått gjennom året før med 2. plass i Holmenkollen og skulle året etter være den første til å hoppe 150 meter. Men på grunn av kravebensbrudd tidligere i sesongen tok ikke Grini sjansen på å hoppe. Han var likevel til stede og fikk med seg publikums jubel etter å blitt presentert av speaker Frank Beck foran hoppet.

Den formelle åpningen av bakken ble foretatt ved at Nøtterøys sporty ordfører Torgeir Andersen “klippet” båndet på sin vei ned unnarennet. Selve rennet ble ikke dominert av de gamle stjerner, riktignok vant Arne Hoel oldboys-klassen foran en av Vestfolds store hoppere i etterkrigstiden, Leif Kruse fra Botne. Best ble Vestfolds store hopper på denne tiden, Oddvar Saga fra Horten. Uten Lars Grini til start ble rennet dominert av fyldige junior- og veteranklasser, med inviterte deltagere fra Lyn og Kongsberg samt hoppere fra mange Vestfoldklubber. Bakkerekorden ble flyttet litt, med holdt seg fremdeles under 40 meter.

Så var også stillaset i denne utgaven av Fagerlibakken 12 m høyt, det samme som i 1921.

Som en avslutning på rennet, og til publikums begeistring, ble det holdt en oppvisning av Kongsberghoppere i skiakrobatikk med spretthopp nederst i unnarennet.

Det ble slått salto på ski, og ikke alle hopp endte stående. Mange år senere kunne slik skiaktivitet kjennes igjen i “freestyle” og etter hvert også med snøbrett.

Snøen og en idrett forsvant

Med vellykket åpning av Fagerlibakken, oppbygget for 3. gang, lå forholdene godt til rette for skihopping i bakken med historie tilbake til 1915. Etter få år kom flomlys på plass i bakken, men det gjorde også de snøfattige vintrene da vi gikk over i 1970-årene. Kom det snø, forsvant den også fort, utsatt for sola som Fagerlibakken var. Hopperne ble etter hvert færre, og i Nøtterøy IF vokste interessen for langrenn med Skjærgårdssprinter og lysløype fra Borgheim. Så – 10 år etter åpningsrennet var det slutt, og bakken ble revet i 1977. Unnarennet er grodd igjen, men begir man seg opp på Magnhildås, vil man se betongfundamentene for stillaset og det utsprengte søkket ned mot der hoppet var.

Dugnad i Fagerlibakken 1963. (Foto utlånt av forfatteren)
Vetanbakken og gode Kongsberghoppere

Fram til 1930 var det organisert idrett på Teie, Borgheim og i Nesbryggen. Lenger utover på øya var det også ønske om idrettslig aktivitet, og senhøstes 1935 ble idrettslaget Vetan stiftet på Oserødlokalet. Idrettslaget hadde en allsidig aktivitet med turn og gymnastikk, friidrett og skogsløp. Fotballen var ikke så dominerende sommerstid, men vinteren var tid for skihopping. Året etter stiftelsen av idrettslaget ble Vetanbakken bygget, og det første hopprennet fant sted 24. januar 1937. Vetanbakken lå rett ved jordene på Buerteigen. Den hadde trestillas og oppbygd dommertribune. I det første rennet i 1937 ble bakkerekorden satt til 32 m av Gullik Sønstegaard fra Husøy-Foynland IF. Sommeren 1938 ble det inngått leieavtale med grunneier Wallin på Buerteigen vedr. sletta i Vetanbakken, og planering og drenering ble foretatt. 1939 var det stort renn i Vetanbakken, for øvrig foreviget på Nøtterøyfilmen fra samme år. Kongsberg IF stilte med gode hoppere. Dette var verdens beste skiklubb i 1930-årene . Ikke uventet var det en Kongsberghopper som fikk med seg den nye bakkerekorden, ved at Arnfinn Sandengen strakk seg til 39,5 m. Det fortelles at de få rennene som ble arrangert i Vetanbakken var store begivenheter. “Hele Buergata var full av folk som skulle bort og se på”, og inngangsbilletten i 1939 kostet 50 øre for voksne og 25 øre for barn.

Etter rennene var det premieutdeling på Oserød-lokalet, så dagen ble lang.

Idrettslaget Vetan og Vetanbakken fikk dessverre et kort liv. Siste renn var 7. april 1940. Rennet var til inntekt for Finlandshjelpen, og 180 kroner ble sendt. Idrettslaget ble oppløst i 1941, sannsynligvis som en følge av idrettsstreiken under krigen. Da idrettslaget ble konstituert på nytt i slutten av mai 1945, vedtok man kort tid etter å gå inn i sammenslutningen mellom Nøtterøy idrettslag og Nesbryggen idrettsforening; fra 1939 Nøtterøy idrettsforening. Dermed ble Nøtterøy IF sittende med to hoppbakker, og Vetanbakken maktet man ikke å vedlikeholde. Rundt 1950 ble bakken nedlagt og stillaset ble revet og solgt som brensel. Idrettslaget Vetan opplevde et rekrutteringsproblem etter krigen, ved at de fleste ungdommer tok hyre og reiste til sjøs. På den bakgrunn var nok også entusiasmen rundt hoppbakken dalende.

Rambergbakken – øyas storbakke

På indre Nøtterøy var Rambergbakken en betydelig hoppbakke, riktignok var det ikke en av bygdas egne idrettsforeninger som eide denne. Det var Tønsberg-kameratenes bakke. Med bakkerekord på 38,5 m i 1948 var den så avgjort betydelig i Nøtterøy-målestokk.

Tønsbergs Blad refererer fra “hopprend i Rambergskogen” i 1920, men bakken ble åpnet i 1921.

Åpningrennet var en begivenhet som Tønsbergs Blad skildret over fire spalter påfølgende dag.

Etter at Tønsberg-kameratene hadde inngått leiekontakt med grunneier Wedel Jarlsberg, var bakken klar for åpning 20. februar 1921. Skikretsens formann Julius Owren holdt åpningstalen for de “par tusend tilskuere”. Han vektla betydningen av denne bakken for hoppinteressen i et folkerikt område som Tønsberg-distriktet. Etter at fedrelandssangen var sunget, var det så klart for første hopper – bakkens konstruktør og byggmester Anton Tørklep. Hoppet var på 26 m var dagens lengste, men endte med fall. 25-årige Tørklep fikk likevel publikums hyllest for sitt arbeide med Rambergbakken. Mulighetene for de lengre hopp kom først i 1946, da de ble foretatt betydelige utbedringer. At de forskjellige klubbene kunne samarbeide og låne bakker av hverandre, vises ved at Nøtterøy IFs jubileumsrenn i 1947 foregikk i den nye Rambergbakken. Det var sannsynligvis lite snø i alle øyas hoppbakker, da snø ble fraktet fra Fossnes for å gi de 115 hopperne brukbare forhold. Rambergbakken fikk i likhet med Vetanbakken et kort liv. Siste hopping var vinteren 1950/51 og i 1958 var bakken gjengrodd. I dag er området bebygd, og det er ingen spor igjen etter Rambergbakken.

Vetanbakken 1937. (Foto utlånt av forfatteren)
Torødbakken – bakken i nærmiljøet

På Torød var ikke hoppinteressen borte for alltid, selv om Vetanbakken forsvant med krigen.

Etter utallige dugnadstimer fra Torød Old Boys, med Reilly Solhaug i spissen, kunne idrettslaget ta i bruk ny hoppbakke vinteren 1961/62. Etter åpningsrennet i mars 1962 var de 125 hopperne fulle av lovord om bakken. Allerede i 1961 var ambisjonen å få til et anlegg for allsidig aktivitet, med lekeplass, skøytebane og baner for ballspill. Modellen var Persløkka på Kongsberg, hvor den byens skihoppere la grunnlaget for suksess gjennom allsidig idrett og lek. Dette var lenge før ordet nærmiljøanlegg var kommet inn i språket. I dag vet vi at Torød har et av landets flotteste nærmiljøanlegg. Hoppbakken fra begynnelsen av 60-årene er borte, men i den samme lia kan det i dag drives allsidig skisport og -lek etter vår tids krav.

Svartehavsbakken på Foynland

Husøy og Foynland idrettsforening ble stiftet i 1934. Det var hopprenn på Foynland i 1936, hvor Nils Lofstad hadde lengste hopp med 18,5 m. Svartehavsbakken, som var klubbens bakke, ble bygd i 1948. Bakkerekorden første sesong var på 21 meter, satt av idrettslagets egen Arne Sviund. I 1950 ble det arrangert distriktsrenn for gutter. Bakken hadde sin storhetstid i 50-årene og begynnelsen av 60-årene. En marssøndag i 1960 var det både hopp- og langrenn på Foynland, og det ble konkurrert i kombinert. I denne grenen vant arrangørklubbens Roar Lauritsen Husøypokalen til odel og eie.

Det største skiarrangement på Foynland fant nok sted i 1963, da også med hopp- og langrenn.

I hopprennet deltok 108 hoppere, og det var også pokalkamp mellom Nøtterøy IF, Teie IF og Husøy og Foynland IF. Fotballen hadde sin Øyacup om sommeren, dette var vintervarianten.

“Ere klart ? – Er i farta!” Gutteklubber og guttebakker

Mange er de gutteklubber og guttebakker som oppsto og forsvant på Nøtterøy. Gutteklubbene var om sommeren uformelle fotballklubber, men om vinteren ble det hoppet på ski i lokale småbakker. Som vi har sett, utviklet en av disse gutteklubbene seg til det som i dag er Teie idrettsforening. Mange av de små bakkene hadde ikke noe navn og er gått i glemmeboken. Likevel skal noen av bakkene som hadde navn omtales her. En av disse var nevnte Lunnekollen i lia syd for Tinghaug.

1930-årene var perioden for disse bakkene. Ett eksempel er klubben “Viking” i Støyten.

Det ble det hoppet i Kleivebakken inntil Øraveien. Det var også hopping i Åslybakken og Grønlibakken, her med hopp på inntil 17 meter. En annen klubb var “Fram” på Tømmerholt med hopping i Sjøåsen på Grøtterød. Kjøpmannskjær IF hadde sin gullalder rett før krigsutbruddet med hopprenn i bakke som lå nord for Hestvold på Skauen. Her ble det hoppet hele 22 meter. Gutteklubben “Sparta” på Borgheim hadde Verjarheim som samlingssted og hopping i “Lille Magnhildås”. Nevnes må også Natvallbakken, med hopplengder på mer enn 20 meter. Nesbryggen IF, som senere ble Nøtterøy IF, drev tillegg til sommerlig fotball skihopping i “Bæljås”

En bakke for gutter i alle aldre, etter navnet å dømme, var Old-Boys bakken, der stien går fra Hellaveien og ned mot Hellastranda. Denne bakken var i bruk til langt innpå 70- tallet. Den ble benyttet i diverse skolemesterskap og var et godt alternativ for dem som følte at Fagerlibakken i for stor grad fortjente navet Falibakken. Nevnes må også at Tønsbergs Blad hadde referat fra “hopprend paa Haaøen” i 1916. Antageligvis var dette et renn for militære mannskaper.

Hopprenn i Kleivebakken ved Øraveien under krigen. Lang eksponeringstid gjør at hopperen bare er en uklar skygge på bildet. (Foto: Halfdan Hansen Furvann)
Dramatiske bakkenavn i litteraturen

Det var også hoppbakker med dramatiske navn. I boken “Liv og skjebner på vår ø” skildrer Rolf Solberg guttedagenes skihopping i “Drepern”, som lå i brattlia inntil Speiderveien.

En hoppbakke med vel så dramatisk navn var “Døden”, beliggende på nordsiden av Herstadåsen og med slette ut i Røsselgata. Bakken er i dag nærmest sprengt vekk, men er udødeliggjort gjennom Øyvind Thorsens barndomsskildringer fra Herstad

1900-tallet – hoppsportens tid

Organisert skihopping på Nøtterøy hadde sin tid fra begynnelsen av 1900-årene og ebbet ut på 1970-tallet. Nøtterøys skihopphistorie går i bølgedaler, sikkert forklart med vekslende klimatiske forhold. En opptur kom med foreningsdannelser i årene før og etter 1920. Videre var siste halvdel av 1930-årene en aktiv periode, sikkert med god drahjelp av Hovedlandsrennet (NM) i Bjellandbakken i 1937. Etter fem krigsår kom det ny periode med reorganisering av aktivitet og gjenoppbygging av bakker, men etter dette kom nedturene hyppigere.

Bakker kom og gikk, noen ble gjenoppbygget flere ganger. Med korte avstander var det likevel mulig å dyrke skihopping i en eller annen bakke. Historien viser at det var snøfattige perioder også før 1970. Det som da skjedde var at idrettstilbudet ble bredere, det var muligheter for langt mer idrettsaktivitet enn fotball om sommeren og skihopping om vinteren. Kravet til riktige hoppanlegg ble etter hvert strengere for en klubb som ville søke om spillemidler, og idrettsforeningene i kommunen prioriterte naturlig nok anlegg som gav tilbud til større grupper av barn og unge og som kunne brukes i vårt milde klima.

Skibakkenes og hoppingens endelikt faller også sammen i tid med veksten i innendørs idrett vinterstid. Noen hoppbakker står igjen som ruiner – andre har få synlige spor i terrenget.

Hoppski med tre render har nok gått ut av bruk på Nøtterøy, men mange steder – også der de gamle bakkene lå – er det skilek og skiglede blant barn og unge når snøen ligger på sommerøya.

Follow Trond Tjomstøl:

f. 1955 på Nøtterøy. Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole 1982, nå økonom i Vestfold fylkeskommune.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.