“De nøgne aaser paa vor ø”

posted in: Agrarhistorie | 0

Av Tor Anton Andersen (Njotarøy 2011)

Skogsaken på Nøtterøy

Langvarige kriger i Europa på 16- og 1700tallet førte til stor etterspørsel etter tømmer og trelast. Kystnære områder i Norge hadde gode tider for eksport av trelast, men dette førte til at store skogområder ble uthogd. Smådimensjoner og skrapskog stod igjen.

Nøtterøy var en av øyene i Vestfold-skjærgården som ble tidlig uthogd. Her var tømmeret lett tilgjengelig med korte avstander til utskipningshavn. På den tiden var det få nøttlendinger som hadde egne seilskuter, og det var derfor hollendere og engelskmenn som kjøpte både rundlast og skurlast i form av bjelker.

Dimensjonshogsten førte til avskoging av øya vår med trebare åser som resultat. Mot midten av 1800-tallet var øyas befolkning ikke lenger selvforsynt med ved. Det var høye priser på brenneved, og det ble innført steinkull fra Europa til brensel.

Fra siste halvdel av 1800-tallet og inn i det nye århundret var etterspørselen etter trelast så stor at det var gode priser også på tømmer av små dimensjoner. På denne tiden var det flere gårdeiere som hadde egne seilskuter, og de gjorde god fortjeneste på å eksportere smått virke fra egen skog. Dette førte selvfølgelig til enda større utarming av skogen, og ungskog av dimensjoner ble også hogd.

De nøgne aaser i 1901 er adskillig grønnere sommeren 2008 i Strengsdal. (Fargebildet: Jérôme Bolteau.)
Skog viktigere enn sykler

Axel Heiberg var en kjent forretningsmann i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Han var glødende opptatt av skogen. Han eide en større skogeiendom på Strand i Numedal, og her drev han med diverse forsøk både med såing og planting. Han hadde derfor ved selvsyn sett verdien av god skogbehandling. Heiberg holdt på den tiden en rekke foredrag om skogsaken, blant annet i universitetets aula for regjering og storting og i Norsk Kvinnesaksforening.

I foredraget sa han blant annet: Der innvendes, at vi er et fattig folk, ja et folk fattig på kultur; thi dette at lade skogen ligge vanskjøttet er ikke annet end mangel på kultur. Ved De, mine damer og herrer, at der til dette land er innført Velocipeder for kr. 5 millioner! Giv meg rentene av denne kapital i nogle aar og vi skal være langt paa vei. Vi har ikke tid til aa plante og saa, men tid til aa gaa paa Velociped har man i overflod! Denne velociped breder seg nu over landsbygderne som en sykdom. Kom derfor ikke og snak om at vi ikke har raad !!”

Det brus av begeistring for skogsaken som konsul Axel Heiberg fikk i stand over hele landet, var nok medvirkende til at tanken om et eget skogselskap i Vestfold slo rot.

Skogselskap i hele kyst-norge

Det var tydelig at skogsaken mot slutten av 1800-tallet fikk vind i seilene”. Tønsbergs Blad skriver i et opprop i mars 1898 (like før dannelsen av Nøtterø Skogkulturselskap) følgende:

Lad oss gjøre vort for aa bevare hva vi har. Lad oss søge at faa dekket alle de nøgne aaser paa vor ø med veldige gran- og furuskove. Skoven har betydning baade for skibsfart og industri, og ved trenger vi alle.

Jarlsberg og Larvik Amts Skogkulturselskap ble stiftet høsten 1898. navnet ble året etter endret til Vestfold Skogselskap. Initiativtaker var amtsfullmektig Ivar Haugland, og forslaget om å stifte et eget skogselskap i fylket kom fra styret i Landhusholdningsselskapet. Året etter ble Nøtterø Skogkulturselskap stiftet med 24 medlemmer. Senere, samme år, skiftet selskapet navn til Nøtterø Skogselskap.

Styret hadde fem medlemmer med den allsidige og fortsatt aktive lærer Thor Hansen ved Herstad skole som formann. De øvrige styremedlemmer var fremtredende menn på øya: skipsreder Charles Røed på Frogner, proprieter Fredrik Sundby som hadde kjøpt gården Teie i 1894 av Samuel Foyn, fabrikkeier Ole Nilsen, Tenvik (Tenvik trankokerier) og gårdbruker Ole Kr. Mathiassen på Ulvø.

Skolebarn planter skog. (Foto utlånt av forfatteren)
Stor entusiasme

Å vekke interessen for skogplanting ble tidlig en hovedoppgave for det nye styret. Samtidig var det nødvendig å skaffe penger til innkjøp av planter og frø. Selskapet høstet tidlig stor sympati, og flere bidro med pengegaver, blant annet Nøtterø Sparebank.

Året etter at selskapet ble stiftet, besluttet skolestyret at det skulle innføres plantedager for skolebarna. I samarbeid med fylkesselskapet ble det holdt dagskurs i skogplanting på gården Teie ved Tønsberg. Alle skolestyrer i fylket ble meddelt at det var anledning til å sende to lærere eller andre interesserte, og at hver av dem fikk kr. 5 av fylkesselskapet til dekning av reiseutgifter. Kurset samlet 70-80 deltakere, deriblant også nogle damer”. Det var mange av skolestyrenes medlemmer som deltok, og disse virket senere som instruktører ved plantedager på skoler i egen kommune.

Varierende kvalitet

Planter var det vanskelig å skaffe, og i samarbeid med skogselskapet i fylket ble det importert planter både fra Sverige og Danmark. På grunn av lang transport var de ofte i dårlig forfatning når de kom fram, så avgangen ble stor. Våren 1900 kunne Tønsbergs Blad meddele at folkeskolene på Nøtterøy hadde plantet 10 000 granplanter og sådd ut noen kilo gran- og furufrø. Det meste ble plantet i Semsåsen og i Tanstadåsen. På grunn av tørke og dårlig kvalitet på plantene var det få planter som overlevde sommeren.

Skolebarna planter skog

Skolebarnplantingen fikk etter hvert et meget stort omfang, og i 1902 var 4 000 skolebarn rundt om i fylket med på å plante skog. For å sikre kvaliteten på plantearbeidet hadde hvert skolestyre fått utdelt 30 plantespader som en lokal smed i Tønsberg hadde laget etter en utlånt modell fra landbruksskolen.

Fylkesskogselskapet hadde ansatt egen fylkesskogmester som blant annet foretok inspeksjoner av det plantearbeid som skolebarna gjorde. Kvaliteten på plantearbeidet var dessverre dårlig mange steder. Dårlig planteredskap og for mange planter til hver elev var nok noen av årsakene til dette.

Den organiserte skoleplantingen fortsatte i mange år og varte til langt ut i 50-årene kun avbrutt av krigsårene. Årsberetningene til Vestfold Skogselskap kan fortelle at i alle disse år satte skolebarna på Nøtterøy ut ca. 400 000 gran- og furuplanter! Det er nok få av disse trærne som lever i dag, men innsatsen skolebarna den gang gjorde, har vært med på å forme det skogbilde vi har på Nøtterøy i dag.

Egen planteskole

På grunn av problemene med plantesituasjonen bestemte skogselskapet seg for å opprette en liten skogplanteskole på ca. 2 dekar. Fredrik Sundby på Teie sa seg villig til å avsette et passende areal. Da det ble kjent at fylkesskogselskapet hadde planer om å starte planteskole i Tønsberg, bortfalt planene om en egen planteskole på Nøtterøy.

Det ble anlagt planteskole på Solvang i Tønsberg, og de første plantene herfra ble levert ut våren 1902. Plantene den gang ble delt ut gratis til skolestyrene rundt omkring i kommunene og til interesserte skogeiere. Planteskolen var på ca. 13 dekar, og den var i drift helt fram til 1953.

Da etablerte skogselskapet egen skogplanteskole ved Torp i Stokke kommune.

Gode priser på props

Ved århundreskiftet var det gode priser på props (korte, små trelastdimensjoner til bruk i gruvene). Hvis bøndene drev fram propsen selv og solgte den lassevis, behøvde skaden ikke bli stor. Verre var det når hele skogen ble solgt på rot og ned til et lavmål som 6 fot og 3 tommer. Da ble ødeleggelsen nærmest total.

Tønsbergs Blad fra mai 1900 har følgende kommentar: Skogbestanden på Nøtterø minker haardt. Pengearme og penge begjærlige Eiere selger sine Skogstykker til Opkjøbere. Disse sparer ikke alltid Ungtrærne, men hugger undertiden væk for på en lettvindt Maade at få fat i de store.

Skolebarn og lærer i aktivitet med skogplanting. (Foto utlånt av forfatteren)
Reguleringer

Den sterke hogsten i mange skoger bekymret skogselskapet både lokalt og på fylkesplan. I 1905 sendte fylkesskogselskapet et utkast til skogvedtekter til kommunestyrene med henstilling om å innføre disse. I følge vedtektene skulle det ikke være tillatt å hogge veksterlige trær under 9 tommer målt ved stubbeavskjær på minste kant. Det skulle heller ikke være tillatt med hogstflater større enn 3 da. og det måtte settes igjen frøtrer med mindre feltet ble tilplantet.

Forslaget møtte lite sympati, men Nøtterøy kommune var faktisk en av de første kommuner som innførte skogvedtekter.

Langvarig høstningsskogbruk på Nøtterøy førte til at øyas skogarealer var fullstendig avskoget på begynnelsen av 1900-tallet. Ved og bygningstømmer måtte kjøpes fra andre bygder.

Nøtterøy og Tjøme leder an

Tjømø Skogplantingsselskap og Nøtterø Skogselskap var tidlig ute med å organisere sin plantevirksomhet. Det var jo i kystområdene avskogingen startet, så slik sett var det naturlig. Det var bare på Nøtterøy og Tjøme det ble dannet skogselskap. I de andre kommunene i fylket var det landboforeningene som stod for organiseringen av kulturarbeidet i skogen.

I følge jubileumsskriftet til Det norske Skogselskaps første 50 år utgitt i 1949 utførte de to selskap et meget interessant arbeid, og de var særlig virksomme på Tjømø. Skipsreder O. J. Olsen er trukket fram som en foregangsmann på skog kulturens område sammen med lærer F.W. Sundene. De arrangerte plantedager hver vår, og for å vekke interessen hos barna fikk de lærerne til å anlegge så- og plantesenger ved alle skoler.

Olsen ble også tidlig oppmerksom på at det ikke nyttet å plante der det var sterk beiting og at feltene måtte gjerdes inn på slike steder.

Konflikt beite og plantefelt

På Nøtterøy slet de med denne problematikken, og i selskapets beretning for 1900 skrives det om skogplantingene på Semsåsen, og det anføres at den havnes sterkt av hester og kjør og man lod den derfor inhægne med traagjerde som falt nokså dyrt, ja så dyrt at man blev belært deraf. I praksis ble det derfor ikke mer inngjerding av feltene. Det førte nok til stor avgang der det var dyr på beite.

Tilgjengelige kilder forteller lite om aktiviteten i skogselskapet utover i de første tiår på 1900-tallet. Jubileumsskriftet til Det Norske Skogselskap har imidlertid et sammendrag av utførte skogkulturarbeider i Vestfold fra de første 50 år av skogsakens historie. Her er beskrevet en betydelig planteaktivitet helt fram til krigens dager i 1940. I denne perioden har mange av fylkets skolebarn plantet i alt ca. 5,5 mill. gran- og furuplanter!

Tidligere herredsagronom John M. Hovland skriver i sin bok “Såtid – grotid – høstetid ” at Nøtterø Skogselskap ble oppløst i 1915 og at midlene ble overført til Nøtterø Landboforening. Det har ikke lykkes meg i å finne kilder som sier noe om grunnen til dette. Jubileumsskrivet til Det Norske Skogselskap forteller en annen historie; i 1948 har antall lokale skog- og planteselskap i fylket økt til 31 lag med til sammen ca. 1700 medlemmer.

Det forteller oss at skogsaken virkelig ble tatt på alvor og at høstingsbruket var forlatt.

“Skogvernloven”

De kommunale skogvedtektene ble i liten grad overholdt, og dimensjonshogsten var dominerende langt fram til krigens dager.

I 1932 ble lov om skogvern innført. Loven avløste gjeldende skogvedtekter. Alle herreder måtte nå velge skogråd på fem meda lemmer og ansette skogoppsynsmenn. All hogst for salg måtte meldes skogrådet før blinking. Av alt solgt virke måtte det avsettes 1% av bruttoverdi i kulturavgift. Avgiften skulle benyttes til kulturavgift i egen skog. (Denne ordningen er fortsatt gjeldende med valgfri avgift fra 4 til 40 %).

Det er i ettertid ikke vanskelig å forstå at dimensjonshogsten var gjeldende før denne lov ble innført. I årsberetningen fra Vestfold Skogselskap for 1917 står det å lese følgende: Det har vært stor etterspørsel etter grov eik og furu til skipsbyggingen. Det betales kr. 945 for et eiketre og kr.1 000 for furu! Omregnet til dagens kroneverdi, etter endring i konsumprisindeks, er tusenlappen den gang verdt kr. 14 500! Furutømmer av god kvalitet betales i dag med en pris pr kubikkmeter på kr. 5-800.

Nesbrygga 1910. Her er det ikke mye av den skogen vi ser i dag. (Postkort)
Nøtterøy skogeierlag

Landboforeningen, senere landbrukslaget, engasjerte seg lite i skogfaglige spørsmål. Fylkesskogselskapet, ved fylkesskogmester Skustad, holdt imidlertid interessen for skogsaken oppe. Han var stadig på farten og holdt blant annet foredrag om skogsaken og instruerte ved plantedager.

Prisene på tømmer falt sterkt utover i tjue årene med dårlige avsetningsforhold. Dette førte til at skogeierne begynte å organisere seg. Lokale skogeierlag ble dannet, og disse ble samlet i større salgsforeninger som igjen ble knyttet til en felles forening for hele landet.

Nøtterøy skogeierlag ble stiftet i 1937. På stiftelsesmøtet var det kun 12 skogeiere som tegnet seg som medlem, men etter hvert ble de fleste større skogeiere medlem. Hans Fosaas, Kjernås ble valgt til første formann. Tømmeromsetning var lagets primære oppgave. Under krigen ble det fort andre fokusområder. Laget organiserte hogstpålegg de tre siste krigsårene blant skogeierne, og laget omsatte en betydelig mengde ved tilsvarende nesten tre tusen kubikkmeter tømmer, antagelig vesentlig lauvvirke.

Skogen var en god ressurs å ha da krigen brøt ut. Det ble fort stor etterspørsel etter ved til brensel, og mange fikk arbeid i skogen med å hogge ved.

I årsberetningen for Vestfold Skogselskap i 1945 står det å lese at det ble hogd og klyvd opp ca. 100 000 favner ved årlig i krigsårene i Vestfold!

Etter krigen ble de tradisjonelle skogdagene mer vanlige. Her ble riktig skogbehandling demonstrert og diskutert. Skog og skogbruk var viktig, og disse fagdagene var alltid godt besøkt. Den store vedhogsten under krigen hadde satt sine spor, og arealer med skrapskogmark måtte ryddes og tilplantes. Skogeierne tok mer og mer ansvar for riktig skogkultur i egen skog, og planteaktiviteten var stor. Beiting og skader på ungskogfeltene var fortsatt et stort problem. Utover i femtiårene steg igjen tømmerprisene betydelig, og det var stor aktivitet i skogen.

Skogsaken er fortsatt levende

Det storstilte arbeidet som ble gjort for å skogkle landet har satt sine varige spor.

Registreringer fra Landskogtakseringen viser at det aldri har vært mer skog og tømmer i Norge.

Skogeiendommene på Nøtterøy er små, mange under 100 da. store. Dagens driftsteknikk gjør at tømmeravvirkningen på slike arealer svinger mye. Det hogges kanskje hvert 10.-20. år.

Endret levestandard og økonomisk gode tider har gjort at tre og fiber har blitt mindre verdsatt.

Skogens verdi som viktig friluftsarena har større fokus, og vern av skog ser ut til å være viktigere enn bruk av skog.

På Nøtterøy er skogen viktig i flere sammenhenger. Mange nyter sitt daglige friluftsliv her, og i tillegg bidrar skogen i klimaregnskapet ved at den forbruker og lagrer betydelige mengder med karbon. Det blir derfor viktig at skogsaken holdes levende for kommende generasjoner.

Skog og tre er en av våre viktigste fornybare naturressurser, og historien viser at økonomien i salg av tømmer svinger med skiftende tider.

Follow Tor Anton Andersen:

f. 1953. Oppvokst i Snarrønningen ved Tømmerholt. Driver Nøtterøy Juletregård. Utdannet skogtekniker og har arbeidet som funksjoner i Vestfold-skogbruket siden 1981, de siste årene som daglig leder i skogselskapet i Vestfold.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.