Pilegrimsbyen Tønsberg

posted in: Middelalder | 0

Eivind Luthen: (Njotarøy 1994)

Det var en gang…
Det er en egen fred over sagaens fortellinger. Kanskje fordi de ikke er aktuelle lenger De har flytt sammen med eventyret og fabelen, trukket tilbake fra det levende livet. Om pilegrimene som søkte til St. Mikaelskirken på Slottsfjellet, forteller historien nesten ingen ting. Vi vet de kom, i århundrer etter århundrer; i små og store flokker for å søke hjelp og trøst i helligdommen.

Til tross for at «pilegrimstiden» i Norge varte i 500 år, fra omkring 1031 frem til reformasjonen, er dette kapitlet i vår historie nesten ukjent. Dette skyldes bl.a. sparsomme arkeologiske funn og få skriftlige kilder. Etter reformasjonen ble pilegrimstradisjonen dessuten tiet ihjel av Kirken. Dette var ikke så rart, ettersom den dreide seg om det mest synliggjørende i den katolske kirke, helgendyrkelse og troen på relikvier.
Men det hender at vi støter på pilegrimen, bl.a. i kirkekunsten hvor han er fremstilt som apostelen Jakob. Han ble regnet som pilegrimenes beskytter og var utstyrt med vandrestav, en vidbremmet hatt, reiseveske og sitt helt spesielle kjennemerke: kamskjellet, slik vi ser han fremstilt i Olavskirken i Skoger, som tidligere lå under Vestfold fylke.
I de fleste sammenhenger knyttes pilegrimstrafikken til Nidaros. Men også Mikaelskirken i Tønsberg var lenge et søkt valfartsmål, om enn av mindre viktighet.

Folk og konger

Gjennom århundrene ble kirken søkt av nordmenn fra fjern og nær, vi kjenner ikke navnet på noen av dem. Like anonyme fremstår de mange tusener som dro til Nidaros. Pilegrimene var som folk flest, alminnelige hverdagsmennesker som satte få spor etter seg, og som datidens skribenter ikke fant det bryet verdt å nevne.
Kongenes reiser, derimot, ble ofte skrevet ned, bl.a. forteller sagaen at Eirik II Magnusson (1268-1299) og hans bror hertug Håkon red fra Tønsberg til Nidaros i 1282. Seks år senere dro de på nytt, denne gang fra Oslo. Magnus Eriksson og dronning Blanka som giftet seg på Tunsberghus i 1335, gjorde en tilsvarende ferd fra Sverige under Svartedauen.
Fire år tidligere, i 1346, hadde de sendt ut pilegrimer til Rocamadour, Aachen, Gottsbiiren og Santiago de Compostela i Nord-Spania. Denne typen «stand-in pilegrimer» dro altså på vegne av oppdragsgiverne, som på den måten oppnådde den samme kirkelige velsignelse som om de selv hadde reist.

Sentral by

Men la oss se litt på selve pilegrimsfenomenet. Ordet pilegrim kommer av det latinske peregrinus som betyr fremmed utenlandsk. I middelalderen fikk ordet en spesialbetydning, en person som drar til fremmede land eller steder for å oppsøke helgengravene. Den gang hadde troen på relikvier en sentral plass i fromhetslivet. Relikviene, som ofte var levninger etter en martyr eller gjenstander knyttet til det hellige, hadde mirakuløse og velsignelsesbringende krefter. Det å være nær relikvien betydde samtidig at man var nær Gud. Jo nærmere man kom denne «kraftstasjonen», desto sterkere virket den. Det var således relikviekulten som la grunnlaget for pilegrimsvandringene.
Allerede omkring 1070 forteller Adam av Bremen at Nidaros var et viktig pilegrimsmål, men han skriver at de fleste dro sjøveien, fra Danmark til Viken og deretter vestover rundt kysten til Nidaros. Høyst sannsynlig må Viken forstås som Tønsberg, andre byer ved Oslofjorden fantes ikke på den tiden. Når Adam av Bremen nevner at pilegrimene valgte sjøveien, må det bety at ferden trolig foregikk på kjøpmannsskip.

Ulv av Lauvnes

I «Historien om danenes ferd til Jerusalem», fra omkring 1190 og muligens skrevet av en augustinermunk i Tønsberg, fortelles det at danske korsfarere avla byen et besøk. Det var omtrent på den tiden Nøtterøy kirke ble bygget. De var til sammen fem skip med 200 mann ledet av Ulv av Lauvnes. Kanskje de kom for å rekruttere norske våpenbrødre til kampen i Det hellige land? I skriftet gis det inntrykk av at Tønsberg var en travel by som ble mye søkt: «…noen av dem seilte like opp til byen og fortøyde ved bryggene, mens de andre lå for anker et stykke lenger ute.» På den måten holdt de seg unna den brysomme trengselen av skip inne på havnen. Videre heter det: «det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser.» Vi leser også at korsfarerne forteller om en vakker kirke viet St. Mikael. Krigens menn følte nok spesielt for denne kirken; St. Mikael var soldatenes og riddernes skytshelgen.
Da korsfarene stevnet ut fra havnen for å fortsette sin ferd, stimlet byfolket sammen på bryggene, hilste farvel og ønsket dem «lykke på reisen og englefølge», som det heter i den latinske teksten.
Det kjennes for øvrig ingen omtale av pilegrimsseilasene mellom Viken og Nidaros. Den eneste lokale referansen vi kjenner til i forbindelsen pilegrimer og seilas, om enn indirekte, er et motiv av den Hellige Ursula på et 1500-talls alterskap fra Slagen gamle kirke. Motivet viser helgenen og hennes mange medsøstre underveis til Køln i en Hansa-kogge.

Nøkkelen fra Peterskirken

Utover i middelalderen økte antallet pilegrimsmål. Det skyldtes bl.a. det faktum at nye helgener fant sin plass i kirkens lister, men også fordi viktige relikvier ble fordelt til et større antall kirker. Relikviene ble oppbevart i kostbare skrin eller gjemmer. Mannsstore helgenskrin, slik man hadde i Nidarosdomen og i St. Hallvardskatedralen i Oslo, har neppe eksistert i noen av Tønsbergs kirker, men små skrin derimot, har man hatt i sitt eie. I Laurentiuskirken er det bl.a. funnet rester av en beslagplate, antakelig et lokk til et relikvieskrin av emaljert kobber. Mellom rutene sees ennå striper av en sterk forgylling. Arbeidet synes å ha vært irsk eller engelsk. Til funnene hører også en vakkert utført nøkkel funnet i nærheten av Peterskirken. Den fem cm store nøkkelen har en dekor, fire lilje- eller korsformer inn mot midten av håndtaket. Arkeologene mener nøkkelen har vært nyttet i sakral sammenheng, kanskje har den tilhørt et mindre relikvieskrin?
Blant verdifulle relikvier knyttet til Tønsberg kan nevnes en splint av det hellige kors. Det tilhørte kong Håkon V. Magnusson (1299-1319) og omtales i forbindelse med hans dødsleie på Slottsfjellet 8. mai 1319. Antakelig har den vært innfattet i et kostbart gjemme av gull, sølv og edelsteiner.
En virkelig kristkorsrelikvie, forøvrig den eneste i sitt slag som er bevart intakt her til lands, er funnet i Tønsberg. Den er et lite brystkors av forgylt sølv med ametyster. Korset er av den bysantinske typen med to sett like armer og utstyrt med en ring for et kjede. Den hellige korssplinten er innebygd, men synlig gjennom en smal slisse i korset. Korset, som ble funnet i Storgaten, har Tønsberg bispedømme tatt som forbilde for sitt embetssegl.

Forskjellige motiver

Det var mange årsaker til at folk la ut på pilegrimsreiser. Den gang gikk de til presten istedenfor til psykologen med sine livskriser. En klok sjelesørger foreslo da at det kanskje var klokt å komme seg bort fra hverdagens slit en stund. Noen dro også for å bli friske fra sykdom; ved å berøre relikviene ble man kanskje helbredet, andre kom til helligdommen for å be om tilgivelse for alvorlige synder. Mange kom for å takke for at man var blitt bønnhørt. De fattige var der for almissenes skyld, mens turistene kom av nysgjerrighet, den gang som nå.
Som man ser, lå det mange forskjellige motiver bak valfarten. I Tønsberg ser vi at man til og med knytter pilegrimsreiser til en domsavsigelse i en sivil tvist. I 1397 sto to parter overfor hverandre i en eiendomssak i Tønsberg, Simon på Sker og ekteparet Tore og Sigrid. Begge gjorde krav på den verdifulle Jonsgård i byen. Lagmannen og hans bisittere fant ikke den fremlagte dokumentasjonen entydig, men avsa en for oss eiendommelig kjennelse: Gården ble tildømt ekteparet, mot at mannen Tore «skal ganga eno pelegrimsreso til Vår frue kirke i Aachen, og en annen til St. Olav i Nidaros innen år og dag.» Det viste seg å være en eldre forpliktelse som hviler på gården. Dersom Tore avgikk ved døden, eller fikk lovlig forfall, skulle hustru Sigrid dra eller sende en stedfortreder. Hvis ikke disse pilegrimsferdene ble foretatt, skulle Simon (deres motpart) eie så mye i Jonsgård som de to valfartene ville ha kostet etter en skjønnsnemnds vurdering.

Viktig pilegrimsmål

Av de 14 kongelige kapeller som fantes i begynnelsen av Håkon Vs regjering på 1300-tallet, regnes St. Mikaelskirken som den tredje viktigste etter Mariakirken i Oslo og Apostelkirken i Bergen. Kong Håkon satte Mikaelskirken meget høyt og ga den store gaver, slik at den ble en av de rikeste i landet.
Mikaelskulten hadde sitt største tyngdepunkt i Vikenområdet. I kunsten fremstilles Mikael i ferd med å drepe dragen (Satan) med et sverd. Erkeengelens oppgave er bl.a. å veie sjelene ved den ytterste dom. Han er derfor utstyrt med attributtene sverd og skålvekt. Mikael var samtidig kirkens sjelefører som viste veien til paradis, og han var derfor populær blant pilegrimene. I Vestfold finner vi hans helligdommer i Undrumsdal, Fon i Ramnes, Hedrum og i Tjølling, sistnevnte var også viet Maria. Tjølling kirke ble reist av korstogsfareren Sigurd Jorsalfar.
Ved pavens privilegium (1308) kunne de som valfartet til Tønsberg få avlat for kirkestraffer: «Alle oppriktig botferdige som besøkte kirken på dens festdag fikk avlat for 100 dager dersom de kom en gang for alle og oppholdt seg der minst åtte dager. Dersom de kom hvert år, fikk de avlat for resten av livet.»
Dronning Margrete ga i 1405 en større sum til pilegrimsferder, og blant de mange hellige stedene rundt om i Europa nevnt i hennes brev, omtales «St Mikkels Berg» i Tønsberg. «En mann skulle dra i pilegrimsferd dit på hennes vegne», heter det i det danske diplomet. Som regent med stort ansvar for styre og stell hadde hun ikke anledning til å legge ut på lange ferder.

Draumkvedet

Mikaelskirken i Tønsberg er forlengst i ruiner, det er knapt noe som henspeiler på den hulestemningen, eller rettere sagt krypten, som trolig fantes i underkirken. For sammenligningens skyld; la oss ta en titt på kirkeruinene på Kapitelberget i Skien. Vi er ikke sikre på at det faktisk lå en Mikaelskirke her oppe, men mye tyder på det. Krypten er i alle fall bevart. Den mest særpregede Mikaelshelligdommen i Norge er likevel «kirkja i Mikjalsbergi» ved Norsjø i Skien. Den er en vel 20 meter dyp hule, er ca. tre meter høy og sju meter bred og ligger 30 meter over vannflaten. Spor i huleveggene tyder på at den har vært inndelt i et forrom, skip og kor.
I Telemark fylke, som delvis også hørte til Vestfold, finner vi mange spor av Mikaelskulten i det storslåtte «Draumkvedet», som mange mener har sine røtter i middelalderen. Draumkvedet handler om Olav Åsteson som julaften faller i en dyp søvn som han ikke våkner av før trettendagen «då folket åt kyrkjun gjekk». Olav møter frem der mange folk er samlet til trettendagsmesse fordi hans budskap er viktig. Han har vært ute på en vanskelig og farefull ferd, en reise som har alle elementene av en pilegrimsferd i seg, og som inkluderer møte med både helvete og himmel.
Han beretter om alle farer han har møtt, men også om de gode gjerninger som vil lette ferden. Det eksisterer mange versjoner av Draumkvedet, det følgende utsnittet ble nedtegnet av Jørgen Moe i 1847 på Eidsborg:

Der kjæm ei fær her sonante
der rei nå så vist
fyre rei St. såle Michel
ette kom Jesum Christ

Sæl er den i denne heimen
fattike gjeve sko
han tar ikje barføt gangje
i kvasse tynnarmo.

Kom e meg åt pilegrimskjirke
de va me ingjen mand kjendt
bære mi goe sjukmoer
med røe gulband kring hænde.

Mikkelsfesten

St. Mikael hadde 29. september som sin festdag, Mikkelsmess ble den kalt og var en viktig merkedag. Etter reformasjonen ble Mikkelsmess gjort til høsttakkefest og var hellig helt til 1770 da den ble lagt til en søndag.
Det finnes ingen øyenvitneskildring som kan fortelle oss hva som foregikk når pilegrimene strømmet til Mikaelskirken på den store festdagen. Vi får heller bruke fantasien og prøve å skildre det slik det kan ha foregått, en gang på 1200-tallet.
…Når de store kirkefestene nærmet seg og tilreisende strømmet til fra fjern og nær, fikk livet i byen en helt annen rytme. På kirkebakken foran helligdommen nærmet pilegrimene seg den høye steinkirken med ærefrykt og forventninger.
…I det mørke kirkerommet brenner vokslys som skinner på skjeggete, fromme ansikter, på barn og kvinner. Prester i kostbare messeklær svinger sine røkelseskar foran altrene og menneskene. Lukten av røkelse trenger inn i hver krok. Vakker messesang høres fra koret i overkirken. En taus, sukkende flokk ber i stillhet. Noen kneler på gulvet og gjør korsets tegn. En gammel, krumbøyd bonde i fillete klær fra Årøysund nærmer seg Mikaelsstatuen. Han har nettopp mistet sine to sønner i kampen mot Håkon Håkonsson. Han bøyer seg ned og kysser statuen nederst ved sokkelen mens tårene siler nedover de furete kinnene. De store, grove hendene hans med negler svarte og sprukne av arbeid, stryker forsiktig over sokkelen på Mariafiguren med en kjærtegnende bevegelse. Så folder han hendene i bønn og gjør korsets tegn.

Prosesjonen

Noe man gledet seg mest til, var den religiøse prosesjonen. Og det første pilegrimene hører, er kirkeklokkene, ikke bare fra Mikaelskirken, men fra alle byens gudshus og klostre. Den vakre, forgylte statuen av erkeengelen blir løftet ned fra sin plass bak høyalteret og båret på en slags båre av sterke klerkeskuldre ned gjennom koret. Først i toget slår fire kongelige soldater taktfast på en tromme, åtte mann skrider langsomt fremad med statuen løftet. Foran statuen går en korsbror med et høyt alterkors og bak følger diakoner, klerker og munker med kostbare relikvieskrin, røkelseskar, prosesjonsstaver, helgenbilder og kirkefaner. Helt til slutt kommer prosten som lover avlat til alle som ofrer til helligdommen. Opptoget beveger seg langsomt ut av kirken, gjennom borgområdet og deretter ned berget gjennom byens trange streter, forbi kongsgården, kirkene, klostrene og torget med det store korset, for så å vende tilbake til utgangspunktet.
Timer senere, når kirkens høytidsstund er til ende, slipper folket seg løs. Det er temmelig livlig både i kroene og vertshusene. Det glade drikkelag ender ofte med slagsmål, og vekterne har sin fulle hyre med å opprettholde ro og orden. Ølkoner og bakstekjerringer går rundt med kagger og kurver og selger sine varer, tiggere rusler omkring fra den ene gruppen til den andre og ber om hjelp i Guds navn. De muntre innslag blir besørget av spillemenn og tusenkunstnere. Det er i det hele tatt et fargerikt syn. Byfolket klager nok over både fyll og bråk, men er tolerante. Mang en ekstrafortjeneste vanket i de dager. Mat, drikke, hestefor, stallplass, båtnaust, soveplasser, alt selges og leies bort til gode priser.
Da det hele var over og pilegrimene dro hjem, hva hadde de igjen for sin ferd – de som ikke var blitt helbredet for sykdommer? De hadde minnene, og for mange var det nok til å gjøre livet lysere. Og kanskje hadde pilegrimene opplevd den sælebot at selve syndebyrden kjentes mindre tung.

Skisse av Mikaelskirken (t.v.), Bredestuen og Teglkastellet på Tunsberghus festning. Tegning av professor Johan Meyer.
Skisse av Mikaelskirken (t.v.), Bredestuen og Teglkastellet på Tunsberghus festning. Tegning av professor Johan Meyer.

En hellig by

I høymiddelalderen var Tønsberg et åndelig sentrum og derfor regnet som et hellig sted. Der fantes elleve kirkelige institusjoner i byen, seks kirker, to klostre og muligens tre hospitaler. De fleste har eksistert samtidig, men ikke alle til enhver tid. Saxo Grammaticus nevener i sin «Gesta Danorum» at kong Valdemar lot være å brenne Tønsberg under sitt tokt i Viken i 1165 på grunn av alle kirkene.
Befolkningstallet var beskjedent; omkring år 1300 bodde det ca. 1500 mennesker i Tønsberg. Byene var små i middelalderen, sammenlignet med Nordens øvrige kjøpsteder var Tønsberg likevel en ganske stor by.
Bebyggelsen var preget av laftede enetasjers bygninger som våningshus, fjøs, stabbur, størhus, varelagre og verksteder. Brede veier fantes ikke, gatenettet besto vesentlig av smale veiter, trange smau, inne i kvartalene. I havnen lå handelsskipene ofte tett langs bryggene. Og over det hele raget alle byens kirker og klosteranlegg, og langt mer iøynefallende enn vi kan forestille oss i dag. Heller ikke nå må vi glemme den imponerende festningen på Slottsfjellet, Tunsberghus, og den ruvende Mikaelskirken. Dersom man kom inn fjorden, og det gjorde vel de fleste langveisfarende, kunne man i den nordlige delen se Lavranskirken med hospitalet. Like ved, der vi i dag finner Tollbodgaten og Møllegaten, sto Peterskirken. Nordøst for torvet, nærmere bestemt ved Gråbrødregaten og Torggaten, lå et fransiskanerkloster som inkluderte en kirke. Midt i byen, ved torvet, lå Mariakirken. I øst under Haugar, vi vet ikke riktig hvor, lå Thomaskirken. Helt syd i byen, der fylkets nye bibliotek er plassert, lå Olavsklosteret. Utenfor byen, nærmere bestemt på Gunnarsbø, lå Stefanhospitalet, kan hende var dette tilknyttet et kapell. I Tønsbergs historie nevnes det at hospitalet var opprettet med tanke på pilegrimene. Til sist må vi nevne Teie kapell som riktignok lå på Nøtterøysiden.
På 1300-tallet er Tønsberg åsted for store begivenheter. I 1335 dukket kong Magnus Eriksson plutselig opp i byen. Med sin kongsgård, sitt slottsanlegg på fjellet, sine kirker og klostre og sin store geistlighet egnet Tønsberg seg utmerket til kongebryllup. Byen var mer europeisk og mer representativ enn noen annen by på Østlandet.

Sættargjerden og pilegrimene

En rekke konger knyttet til Tunsberghus gjorde mye for å hjelpe pilegrimene. Kong Magnus Lagabøter (1263-80) sørget bl.a. for å legge reiseforholdene bedre til rette i form av veilover. I følge disse skulle veien holde en viss standard. Kirken var også interessert i ferdselen, liksom dagens turister la pilegrimene igjen store pengesummer.
Pilegrimene var til tider et diskusjonstema mellom de geistlige og statsmakten. Det hendte at veifarende ble overfalt, ranet og drept.
Etter den lange maktstriden mellom kirke og konge, sørget man i 1277 for å lage en avtale, den såkalte «Sættargjerden«, som regulerte de respektive partenes myndighetsområde. Avtalen ble til i Tønsberg. Dokumentet finnes i København, mens en kopi av det henger i Tønsberg bibliotek. Blant de lovfestede punktene finner vi ett som interesserer oss, nemlig: «Alle pilegrimer skal være trygget, og de som forulemper dem, skal dømmes til kirkelig straff av kirkens dommere». I bestemmelsen heter det også at pilegrimene skulle gå fri for straff dersom de skadet noen som forulempet dem, enten det var kongens menn eller andre.

Originaldokumentet Sættargjerden fra 1277

Ribbalder og landløpere

Men ikke alle «stavmenn» var det de ga seg ut for å være – det kunne skjule seg seg både spioner og kjeltringpakk bak et fromt utseende. Kongemakten ønsket å komme uvesenet til livs. Under et Tønsbergbesøk i 1303 utstedte kong Håkon V. Magnusson følgende retterbot: På grunn av omflakkende ribbalder (voldsmenn) og andre landløpere (omstreifere) som sier de er på pilegrimsferd, men farer med løgner og herjer bygdene med all slags voldsomheter – har vi med råd og samtykke av de beste menn i landet bestemt at han skal ha vitnebrev fra konge eller hertug, biskop eller kapitel, jarl eller sysselmann, lagmann eller bymenn i den byen han kommer fra, eller andre skilrike menn, som bevis på at han er en ærlig mann. Dersom han ikke kan fremlegge det, skal vår sysselmann tvinge ham til å reise hjem og skaffe seg et slikt brev og vitnesbyrd som her sies. Og hvis han drar videre uten sysselmannens tillatelse, skal han gripes og sendes tilbake. Passet skal ikke gjelde for mer enn et år, det skal undersøkes meget nøye, såvel i skrift som i seglet for å konstatere om det er forfalsket – spesielt der hvor navnet og datoen står. Og hvis det oppdages forfalskning, skal de som bærer brevet bli straffet etter fortjeneste.

Korsfarerne

Noen la i vei til de hellige mål som korsfarere væpnet med sverd og spyd. Kampen for å befri Det hellige land fra muslimene var motivert av de samme årsaker som pilegrimsferden, man gjorde det for sin sjelefrelses skyld. Få av nordmennenes utferder hadde likevel preg av å være rene korstog, de ble gjerne koblet sammen med andre ferder, kjøpferder, pilegrimsgang og diplomatiske oppdrag.
Gjennom væringene hadde de byzantinske keiserne god forbindelse med de skandinaviske land. De kraftige nordboerne var trofaste hjelpere for maktlystne keiserkandidater i de hyppige tronstridighetene. I 1195 sendte keiser Alexius ut vikværingen Reidar Sendemann som sin vervehøvding til Norge for å skaffe 1200 mann til væringgarden. Han fikk omsider samlet en flokk, men istedenfor å dra til Miklagard med flokken, endte han som opprørsleder for baglerne i striden mot kong Sverre. Det avgjørende oppgjøret fant sted i forbindelse med beleiringen av Tunsberghus i 1201-02.
Kampen endte med forlik, men freden gavnet ikke krigens menn, krigen var blitt et levebrød for mange – ikke bare blant baglere, men også blant birkebeinere. I begge flokkene, sier sagaen «knurret de menn som var pengeløse, men likevel hadde pengebøter.»
Det ble avtalt at man neste vår skulle herje på Suderøyene for å vinne seg gods. Reidar og hans gamle fiende, birkebeinerhøvdingen Peter, ville ikke nøye seg med slikt «småmannsverk» som strandhugg i kristenland. De emigrerte med hele sitt hus og for til Jorsal med to skip og mange folk i 1210. Her øvde de storverk slik som alle nordmenn i alle sagaer. Reidar vendte tilbake til keisergarden i Mildagard og tjente i den til sin død.
Da kongsdatteren Jomfru Kristina dro fra Tønsberg i 1256 for å inngå ekteskap i Spania, hadde hun mer enn 100 gjeve menn i sitt selskap. Hun giftet seg med Don Filip – som morgengave ba hun sin utkårede bygge en Olavskirke i byen. Med Norges skytshelgen på plass i byen følte hun seg litt mindre ensom i det fremmede landet. Etter bryllupet dro en del av hennes følge videre til Jerusalem, det var Ivar Engelsson og Torlaug Bose og noen flere. Ivar døde på veien.
I Kristinas følge fantes også en Andres Nikolasson. I 1272 satte han ut fra Selja med følge på en ferd til Det hellige land. Det dreide som et siste korstoget fra Norge.

Funn i Fredrikstad
Funn i Fredrikstad

Pilegrimsminner

Olavskirken i Tønsberg hører til de fysiske minnene fra pilegrimstiden. Den har sin form fra tempelherrenes kirker i Frankrike og England. De bygde sine rundkirker etter forbilde av ordenens kirke i Jerusalem, som igjen var en etterligning av Den hellige gravs kirke. Rundkirken kan også sees som en parallell til Oktogonen – Hellig Olavs gravkirke i Nidaros. Vi kjenner to fremstående Jorsalfarere som hadde tilknytning til Tønsberg i annen halvvdel av 1100-tallet: jarlen Eirik kongsbror og Erling Skakke. Gjennom sin sønn kunne han medkongemaktens myndighet og midler støtte et så stort tiltak som byggingen av Olavskirken. Den var enestående i sitt slag her til lands, den var også den største i Norden. Olavskirken må ha vært en rik institusjon og hadde trolig en gjev samling relikvier, særlig av helgenen den var viet til.
Pilegrimsmerker i tinn og bly hører til de mest karakteristiske minnene etter de som hadde besøkt de hellige mål. Merkene var små » souvenirer» som ble sydd fast på plagget. Slike pilegrimsmerker er blitt funnet i gravene og på forskjellige steder i de eldste Vestfoldkirkene. I Tønsberg er det blitt funnet to utenlandske pilegrimsmerker, bl.a. et fra Vadstena. Ved siden av Nidaros var dette Nordens store valfartsmål. Det andre pilegrimsmerket, som er nokså fragmentarisk, stammer trolig fra Santiago de Compostela. Det hadde form som et kamskjell med hull i. Men merket kan også knyttes til Mont Saint Michel i Nord-Frankrike som var Nord-Europas fornemste Mikaelshelligdom. Mye tyder derfor på at en Tønsbergmann har besøkt ett av de nevnte stedene og fått med seg merket i graven. Kamskjellet hører forøvrig til de vanlige dekorasjonselementer i kirkekunsten, slik vi for eksempel ser på benkene i Borre kirke.
Det er også funnet spor av pilegrimsmerker i Hof kirke i form av avstøpninger på kirkeklokkene. Pilegrimsmerkene fungerte ikke bare som reiseminner, de ble også betraktet som amuletter og kunne derfor beskytte mot onde makter. Støpt inn i kirkeklokkene vernet de mot lynnedslag. Men ikke alle pilegrimer nøyde seg med å bringe hjem merker som reiseminne, i Andebu var det en bonde som kalte gården Galizia (i dag Gallis) etter å ha vært på en pilegrimsreise. Galicien er navnet på kyststrekningen nær Santiago de Compostela.
Fra gården Tjøstolv Holme på Tjøme kjennes et bumerke som nærmest kan tolkes som to reisestaver i kryss. Det artige er at et tilsvarende bumerke ble funnet på Nidarosdomens vestfasade sammen med mange andre av middelalderens «grafitti». Det kan bety at noen valfartet fra Tjøme til Nidaros og risset sitt merke på veggen.

Segl funnet i Tønsberg. Kan ha tilhørt kong Sverre.
Segl funnet i Tønsberg. Kan ha tilhørt kong Sverre.

Fra Finisterre til Verdens Ende

I Nord-Galicien, ytterst mot det veldige Biscaya, finner vi en pynt kalt Finisterre (latin Finis Terræ) eller på norsk Verdens Ende. Tilsvarende navn har vi, som kjent, på sydenden av Tjøme. Hvor gammel navnet er, er heller usikkert – det får være et åpent spørsmål – navnet gir, om ikke annet, tanken en veldig flukt.
Med en fortid som viking og senere status som rikshelgen var det bare naturlig at Hellig Olav også var Nordens fremste sjøhelgen. Når stormen herjet på sitt verste og truet med å sende både mann og mus i dypet, var det sikkert mange sjøfolk som lovet Olavskirken der hjemme rike gaver dersom helgenen frelste dem fra undergangen.

Nøtterøy kirke
Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke

Naturlig nok var middelalderkirken i sjøfartskommunen Tjøme vigslet til Hellig Olav, mens Nøtterøy kirke var viet til Maria. I middelhavslandene er hun kjent som sjøfarernes beskytterinne. Hun er Stella Maris – havets stjerne. Maria var også populær i Norge, og mange sjøfartskirker var viet henne, som f.eks. hanseatenes hovedkirke i Bergen.
Som den norske kirkes fremste stridsmann sørget Hellig Olav for å bistå ikke bare sjøfarende, han vernet også landegrensene. Olav var den man stolte på til å forsvare Finland mot fienden i øst. Grensebyen Wyborg ble dominert av en stor Olavsborg. I hovedstaden Tallinn, Estland, fungerte Olavskirken, byens imponerende domkirke, på samme måte. I Tønsberg lå Olavsklosteret strategisk til ved innfarten helt i syd, mens Olavskirken ved Sem kongsgård, lå i nord, riktignok utenfor bygrensen.
Som tidligere nevnt, fikk vi en rekke lokale pilegrimsmål utover i høymiddelalderen, flere lå nær Tønsberg. Ett av dem var Værne kloster i Rygge. Klosteranlegget var det eneste Johanitterordenen hadde i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å dra omsorg for syke og nødstedte pilegrimer i Det hellige land. Men virksomheten fikk etter hvert en krigersk side; i løpet av 1100-tallet bygde den opp militære eliteavdelinger som var med forsvare korsfarerstatene sammen med tempelherrene. De trengte en basis for å skaffe seg ressurser og kom til å grunnlegge hus i hele Vest-Europa. Historien forteller bl.a. at en bonde fra Telemark i 1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til Nidaros. Av klosteret finnes det knapt noen ruiner igjen.

Hellige menn i Tønsberg

Ifølge Snorre besøkte Olav Haraldsson Tønsberg hele seks ganger. Det var på nære nippet han ikke ble myrdet under ett av sine opphold. Vi vet ikke sikkert hvor episoden inntraff, antakelig fant den sted i Sem kirke. Attentatmannen het Rørek, en av småkongene Olav hadde overvunnet på Hedmark, men som slapp fra det med at man lot ham blinde. Til gjengjeld valgte Olav å ha Rørek med seg på sin ferd rundt i Norge, uvisst av hvilken grunn -kanskje fordi han hadde fattet en viss sympati for sin slagne fiende.
En annen av kongens argeste motstandere, Tore Hund, var også innom Tønsberg. Etter slaget på Stiklestad var han den første som forsto at Olav var blitt hellig. Tore Hund angret åpenbart på det han hadde gjort og dro til Jorsal som pilegrim. Etter sigende omkom han på hjemveien.
I 1319 døde Håkon V på Slottsfjellet. Ved hans båre skjedde flere mirakler, fortelles det. «Sankt Olav kongens frende» kalte folkevisen ham Håkon var blant de regentene som så sin kongegjerning under religiøs synsvinkel, og han tenkte på mangt og meget: Kongen tok pilegrimene som dro nordover til Nidaros under sitt vern, og han påbød at overnattingssteder skulle reises langs hovedveiene til hjelp for farende folk. Senere ble Håkon erklært, om ikke akkurat sanctus, så i hvert fall beatus, som var en grad lavere.
Det er grunn til å tro at mange Tønsberg-borgere valfartet til Mariakirken i Oslo for å be ved graven til sin kjære konge som de mintes med ærbødighet. St. Thorkell knyttes også til Tønsberg, men han er av nokså uklar opprinnelse. I almanakker og fortegnelser over helgendager finnes det en Thorkillus. Hans dag skal være 12. november.
Professor L. Daae skriver: «Hvem denne helgen egentlig var eller om det var en nordmann, vet vi ikke. Den eneste, paa hvem jeg har kunnet gjette, er Biskop Thorkell af Oslo, en Mand, om hvem der ikke vides stort mere, end at han døde i Begyndelsen af 1294. Han er sandsynligvis død i Tønsberg, hvor han begravedes i et lidet Capel i den i 1810 nedbrudte St. Laurentii kirke, nederst i Kirken, ved den store Dør, paa venstre Haand, naar man gaar ud av Kirken. Ennå i forrige århundre fantes hans grav i kapellet og sagnet forteller, at samme herre skulle ha lagt mange forbannelser på den, som våget å åpne hans grav eller legge noen andre i den. Sagnet taler i det minste ikke imot at vi her turde ha vår hellige Thorkell», avslutter Daae.

Hellig-Olav skrinlegges av to bisper og fire prester og blir stenket med vievann. (Fra Luthen: I pilegrimenes fotspor).
Hellig-Olav skrinlegges av to bisper og fire prester og blir stenket med vievann. (Fra Luthen: I pilegrimenes fotspor).

Kildekulten

Pilegrimsvandringene var ofte knyttet til de hellige kilder. Her kunne de besøkende be om helbredelse og siden takke Gud og de hellige med gaver og bønn. Kanskje kunne man av forholdene få varsel om noe som ville hende.

«Vor Frue Kilde»

I Tønsberg fantes det flere kilder, som f.eks. Baglerbrønnen og St. Peters Kilde. Muligens ble de sett på som hellige. Kildene var i bruk langt inn i det forrige århundret. I dag gjenstår bare Kjelleolla, tidligere ble den kalt «Vor Frue Kilde», den var med andre ord viet til Maria.
Kjelleolla blir ennå søkt av tønsbergensere og tilreisende. Det er et dagligdags syn å se at folk tapper vannet på store plastdunker.
Folketroen gjorde Olav til opphavsmann for en rekke kilder og brønner, og mange ble mål for valfart. Ikke langt fra Horten var det i middelalderen en god havn ved Løvøya, hit valfartet mange for å søke helbredelse ved Hellig Olavs kilde som det fortsatt er spor etter utenfor kirken. Sagaen forteller at baglerkongen Filippus i 1217 døde ved «Lauføyane» og at bisp Nikolas lå ved øya juledagen 1223. De hadde kanskje søkt inn dit for å drikke av Olavsbrønnen for sin helbreds skyld.
Etter en forfallsperiode lå kirken lenge i ruiner. I 1882 ble ruinene fredet og restaureringsarbeidet begynte i 1928. Først i 1950 ble Løvøya gjenåpnet til kirkelig bruk.
Både kirkene i Skoger og Vivestad kirke hadde helligkilder. I en innberetning fra 1700-tallets første halvdel skrev soknepresten i Vivestad: «at det tidligere ble vist et hedensk Afguderi i Tanke at kurere alle Sykdomme med meget Ugudelighet ved denne Kilden, og at Kilden har blevet besøget paa St. Hans Aften endog af langt fra Reisendefolk». Det eksisterte sikkert andre hellige kilder i fylket, de fleste er uttørket eller forsvunnet på grunn av drenering. De som finnes har dessverre mistet sin mirakuløse kraft, den forsvant med opplysningstiden og troen på at kildevannet kunne helbrede visse sykdommer

Det såkalte mirakelkorset ved Borre kirke trakk til seg pilegrimer. I dag henger korset i Historisk museum i Oslo. Korset i kirken er en kopi. FOTO: TAGE HENNINGSEN.
Det såkalte mirakelkorset ved Borre kirke trakk til seg pilegrimer. I dag henger korset i Historisk museum i Oslo. Korset i kirken er en kopi. FOTO: TAGE HENNINGSEN.

Steinkloss og Skrøslingen

Utekors eller veikors var vanlig langs veien. Navn som Krossen, Krosshus, Høgkorset og Korsegård tyder på at dette var tilfelle. Langs kysten var det også satt opp kors, de var ofte gjort av stein og mange er derfor bevart den dag i dag, de fleste på Vestlandet. Korsene fungerte som seilingsmerker og som samlingspunkter i kristendommens første tid.
På en av øyene utenfor Trondheim ble det ifølge Håkon Håkonssons saga reist et kors i kong Sverres tid. De pilegrimene som kom inn fjorden benyttet stedet til å holde andakt.
I sjøleden inn til Tønsberg finner vi også korsnavn, blant annet Steinkloss (Steinkross) og Skrøslingen (Krosslingr). Men korsene er for lengst forsvunnet, antagelig fordi de var utført i tre. Likeens fantes det utekors på sentrale steder i byene. I Stockholm Codex fra begynnelsen av 1300-tallet omtales et kors på torget i Tønsberg. Muligens har dette vært av samme typen som erkebiskop Jørunds kors i Trondheim som man har funnet den ene stolpen av. Innskriften på korset forteller at det var reist til Guds ære til sjelehjelp for de som dro gjennom byen. Antakelig var det pilegrimene man tenkte på.
Det mirakuløse triumfkorset i Borre var lenge mål for pilegrimsvandringer. Korset sto muligens i Borre kirke som var viet St. Olav og St. Nikolaus. Hos pilegrimene sto St. Nikolai høyt i kurs, blant annet fordi han var deres reisehelgen. Borrekorset er nevnt første gang i et dokument fra ca. 1350. Torbjørn Steinarson ga en sum (to øresbol) til vokslys til «Krossen». Lyset skulle tennes på årsdagen for hans død. Det tidligere nevnte danske dokumentet fra 1405 nevner også: «thet hælghe kors i Borre». En mann skulle sendes dit for å be for dronningens sjel. Korset står i dag utstilt på Historisk Museum i Oslo, mens en kopi henger i Borre kirke.

Den destruktive reformasjonen

Pilegrimstrafikken til Tønsberg opphørte på 1500-tallet. I 1503 ble byen plyndret av svenske soldater som brente borgen, trolig også Mikaelskirken. I 1536 slo en ny katastrofe ned, en bybrann sørget for å legge mesteparten av bebyggelsen i aske, deriblant Olavsklosteret.
Snart etter ble reformasjonen innført i Norge. Den nye læren slo ned som en åndelig og politisk bombe i landet. De nye prelatene vakte ofte forbitrelse. I folkets øyne virket det som om reformasjonen var et nedbrytningsarbeid; kirkelover ble opphevet, overflødige kirker revet, mens klostrene ble nedlagt, helgenbilder havnet på bålet, kirkegods ble beslaglagt og ødelagt.
Til og med Olavsskrinet, Norges nasjonalklenodium gjennom 500 år, ble plyndret, først av danskene, deretter av svenskene. Ikke uten grunn ble dette i samtiden betraktet som en stor nidingsdåd. Tønsbergenseren og jesuitten Lauritz Nilssøn (1538-1622) oppholdt seg i Sverige i årene 1576-80 og forteller i sitt katolske propagandaskrift hvilken straff som rammet en av dem som skjendet skrinet: «han fikk sin lønn der han for sit forrederi blev for Stockholm lagt paa stegel (steile)…»
Etter hvert kom det også forbud mot pilegrimsreiser. Ja, herredagen i Larvik 1613 forbød virksomheten under trussel om dødsstraff.
Men Norge hadde lenge vært en levende del av det katolske kulturområde, det gamle fromhetslivet, sed og skikk forble lenge rotfast i det konservative bondesamfunnet. Valfarten til flere hellige steder fortsatte, ja langt inn i etterreformatorisk tid, om enn lokalt og i mindre målestokk. Ennå på 1800-tallet valfartet folk til Thomaskirken på Filefjell og til det mirakuløse korset i Røldal kirke, mens vestfoldingene søkte til Olavskilden på Løvøya.
Valfarten til Mikkelsberg (Slottsfjellet) tilhører historien, men ennå får helligdommen besøk, ikke av pilegrimer, men av turister, mange har kommet langveisfra. Mikaelskirken er riktignok redusert til en ruin, men steinene er levende og utsikten en messe verdt; Den Allmektige var sjenerøs mot våre forfedre da han skjenket dem tempeltomt.

Follow Eivind Luthen:

f. 1951 i Tønsberg. Cand.mag. med historie mellomfag. Kulturskribent og forfatter. Utgitt "I pilegrimenes fotspor." Var med på opprettelsen av Norsk Veimuseum. Bor i Oslo.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.