Fløyelsgrøt i Grevestuen

Eivind Luthen:

(Artikkel skrevet i 1993) Siden Mellom Bolærne ble overtatt av det militære i 1916, har tiden ellers stått stille ute i fjordgapet. De militære har riktignok anlagt en grusvei frem til en mindre skytebane, men bruken av øya synes ellers å være minimal. Fauna og flora utvikler seg fritt mens moder natur sakte sletter sporene etter våre forfedre. Bortsett fra Grevestuen gjenstår bare et halvveis Ødelagt jakthus og en rekke tufter.

I snart tre generasjoner har øygruppen, som består av Vestre, østre og Mellom Bolærne, vært forbudt område. Det er kanskje årsaken til at det hviler en egen mystisk romantikk over øyene. Gravrøyser og steinlegninger fra bronsealderen forteller om mektige høvdinger i kyst-samfunnet. Kanskje Kongshavnsundet på østsiden av Mellom Bolærne er et minne fra et høyfornemt besøk ?
Sikkert er det at øya var møtested for fem adelsmenn i 1631. De hadde satt hverandre stevne for å sette opp et fellesbrev til kansler Kristian Friis om sikring av særrettigheter. Det fortelles at at kanonkulene drysset ned her i 1814, senere – i en annen og langt mer brutal krig – ble russiske fanger gravlagt nær Grevestuen.
Folk har alltid snakket mye om Bolærne, om høytstående, utenlandske personer, og konger og grever som jaktet her ute. I skogens egen park var hundekoblene sluppet, jakthornene hadde gjallet. Alt vokser på folkemunne.

Fra Samuelsbukten på Mellom Bolærne
Fra Samuelsbukten på Mellom Bolærne

Som i Arkadia

Men eventyr har det vært, det vitner Grevestuen om. Bygningen ble reist omkring 1840 av Peder Anker Wedel Jarlsberg (1809-1893) og er muligens den eldste ferieboligen vi kjenner i distriktet. Greven, som de kalte ham, var glad i alt friluftsliv og landlig idyll. På torskefiske var han stadig, og han returnerte sjelden tomhendt. Jakt ble det også drevet, og han satte ut både hare og fasan. Men hubroen sørget for at jaktgleden ble kortvarig. Større vilt, som rådyr og elg, finnes ennå.

Grevestuen ca. 1880

I sommerhuset levde familien mer primitivt enn hjemme på Jarlsberg, de levde av det husbonden bragte hjem fra sjøen, spiste «fløyelsgrøt» og skinke og plukket markjordbær mens en av forpakterne forsynte dem med hjemmebakt brød og frisk melk. Grevens dekksbåt «Caroline», som vanligvis lå fortøyd i Byfjorden, ble brukt på seilasen ut til øyene. Maleren Vincent Stoltenberg Lerche (f.1837) har i sin vesle bok «Fra det gamle Hjørneskab» fortalt om en tur til sommerstedet, men riktignok i dikterisk form. Greven kalles rittmesteren, Jarlsberg hovedgård omtales som Belsø kloster, Mellom Bolærne for Husø og seilbåten «Anette». Det var rittmesterens sønner og døtre som med sine studievenner fra hovedstaden skulle ta en tur ut til Bolærne. To husmannsgutter var med som mannskap.

 

Kongebesøk

Grevestuen har en grunnflate på 60 m2 og består av kjøkken og spisestue i første etasje, mens andre etasje har soveværelse, peisestue og altan. Det var m.a.o. ikke anledning til å holde stort gjestebud her.
Den halvrunde peisen ble dekorert med en krans av vakre vinblad og en ornamental bord i friske farger som inkluderte et malteserkors. Motivet er blitt forklart med at kammerjunker Herman (1841-1922), eldste sønn av Peder Anker, var malteserridder. Dette var opprinnelig en geistlig ridderorden som ble oppløst på 1700-tallet, men bragt til live i forrige århundre. I dag er det en humanitær organisasjon; i Norge teller den kun et fåtall medlemmer.

Ornamental bord inkludert malteserkors. Foto: Anne Charlotte Schjøll, tb.no
Ornamental bord inkludert malteserkors. Foto: Anne Charlotte Schjøll, tb.no

Den toetasjes tømmerhytta var utvilsomt et yndet møtested for datidens notabiliteter, Oscar II var blant dem som avla stedet en visitt. Mange la igjen sine signaturer på den åpne altanen; vi nevner i fleng: Stephan von Radetzka Miculicz, Catrine og Herman Løvenskiold, Betzy Anker -20 juni 1894, Julie og Lullu Bornemann, i alt omkring 20 navn.
På en av tømmerstokkene fantes også et dikt, skrevet på fransk og engelsk av grevinnens russiske kusine, baronesse Helen v. Tornau. Antakelig inneholdt det en poetisk utgydelse over uføret hun var havnet i på Bolærne. Damen var tross alt bare vant til asfalt og gode veier fra sin verden i St. Petersburg.
Etter at Mellom Bolærne ble overtatt av de militære, ble Grevestuen bl.a. nyttet som offisersforlegning av tyskerne under krigen, senere brukte lottene den som feriebolig. I 1965 måtte de flytte og fikk et passende sted på Håøy.

Frodig natur

Grevestuen var opprinnelig omgitt av en vakker hage med en stor tett naturpark av gamle eiketrær. Fra altanen, som vendte mot syd, så man sjøen mellom trærne. Lorens Berg besøkte Mellom Bolærne en gang i 1920-årene. I bygdeboken skrev han følgende om den frodige vegetasjonen som ennå kjennetegner øya.

«Foruten røslyngfuruskog paa knausene har vi her den berømte skog ved Grevestuen. Om den er naturlig, tør være tvilsomt. Nu ser skogen ut som en skogpark med 20-25 meter høie furutrær, som staar ordnet i række og rad. Bunnen dækkes av et teppe av forskjellig græs. Forinden øen blev militært område, var dette sted til stadighet besøkt av Tønsberg-og Nøtterøfolk, hele sommeren igjennem, saa de nuværende forhold er i høi grad kulturpaavirket.»

Lorens Berg forteller forøvrig at løvtrærne har veldige dimensjoner ved Grevestuen.

Seilere i grevens seng

Bolærne var i gamle dager et yndet reisemål for enkelte Osloseilere. I Arve Johannessens bok «Kysten vår» finnes følgende skildring:

«Bolærne var målet for mange helgeturer, og da især den morsomme lille havna ved Jenseskjær, mellom Mellom og Vestre Bolærne. De tilhørte i sin tid grevskapet, og det bodde noen få familier der. Inne på Mellom Bolærne fikk vi lov til å ligge i grevens seng, med edderdunsdyner, som ingen av oss hadde drømt om før. Det var i de dager da vi kunne regne med solgangsvind midtsommers. Vi dro fra Oslo ut på ettermiddagen, og i en pen sønnavind kom vi ut til omkring Drøbak. Så hadde vi stille omkring en times tid før vi fornam en liten luftning fra nord. Det var nattevinden som var i anmarsj. Den frisket etter hvert, og så tidlig som ved 2-tiden var vi som regel fremme. Etter noen timers søvn, frokost og et bad i det salte vannet, tok vi en tur i land. Det var den rene skjønnhetsgleden å kunne vandre i et teppe av bløt mose, mykere og med like vidunderlige farger som i et teppe, og med de store trærne rundt omkring. Bolærne var idealet, hit kom vi så ofte vi kunne. Men mest var det Tønsberg-seilere som kom hit ut.»

Grevestuen slik den står i dag.
Grevestuen slik den står i dag.

Grevestuen i dag

Som nevnt er Mellom Bolærne militært område. Men øya synes lite brukt. Dessverre har man ikke tatt særlig godt vare på Grevestuen. Den preges i dag av forfall, selv om skadene foreløbig ikke er alvorlige.
Da man restaurerte bygningen for noen år siden, ble signaturene på altanen dessverre overmalt. I dag kan man bare så vidt skimte dem.
Den andre bygningen som ligger nordvest på øya, er så skadet at den må ansees som tapt.
Ifølge Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg ble den bygget som jakthus for broren til bestefaren, legasjonsråd Carl Boguslav, på slutten av forrige århundre.

Kilder:

Arve Johannessen: «Kysten vår». Ernst G. Mortensens forlag.
Sigurd H. Unneberg: Gårds- og slektshistorie for Nøtterøy, bd. II
Lorens Berg: Nøtterø, en bygdebok.1922.
Muntlig kilde: Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg.

Noter 2016

Mellem-Bolærens venner har restaurert mye på øya. Tønsbergs blad har skrevet en artikkel om det “Se hva de har fått til!” Mange bilder av hvordan det ser ut i dag kan du finne her.

 

Follow Eivind Luthen:

f. 1951 i Tønsberg. Cand.mag. med historie mellomfag. Kulturskribent og forfatter. Utgitt "I pilegrimenes fotspor." Var med på opprettelsen av Norsk Veimuseum. Bor i Oslo.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.