Av Norvald Fuglestrand
Sogneprest Aanderaa og den mangfoldige familien på prestegården
Prester har kommet og prester har gått siden Georg Prahl Harbitz bygget Nøtterøy prestegård for 150 år siden. Men ingen prestefamilie har vel fylt de mange rom og gjort så mye av seg som Johannes Aanderaa, hans kone og tolv barn, som bodde i prestegården i ti år etter krigens slutt. (1946 — 1956). Spør de eldre årganger av nøttlendinger: Jo da, Aanderaa-familien hadde de gjerne et forhold til på en eller annen måte.
Da Aanderaa kom til Nøtterøy, var han 60 år og hadde en bred livserfaring. Hans far var fisker og hadde et lite småbruk på Goddo, en av de mange øyer ut mot havet i det som engang het Finnås prestegjeld. I denne øygruppen ligger de historiske kirkestedene Moster, Bømlo og Bremnes, i våre dager kjent som en del av et omfattende veisamband syd for Stord. På Goddo renner mange bekker små som gjør en større å før den munner ut i Ånovannet. Navnet Aanderaa har sitt opphav fra dette stedet.
Barneår i trange kår
Johannes, som var født 21. juni 1886, var yngstemann i en søskenflokk på fire. Hans mor, Gjøa, døde i barselfeber, noe som ikke var uvanlig i den tid. Heldigvis fikk barna god hjelp av en familie i nærheten, og faren, Johannes Jørgensen, giftet seg året etter med Malene. Småbruket besto av noen mindre jordteiger mellom bergknauser og var temmelig tungdrevet. På gården hadde de to kuer, en kalv, femten sauer og en del høns. De dyrket noe høy, korn og poteter. Som andre måtte også Johannes jobbe sent og tidlig med å gjete sauer, skaffe føde og brensel til livets opphold. Markens grøde måtte bæres inn på ryggen og gjødselen fra fjøset måtte bæres ut.
Kostholdet var heller sparsomt, og det var ingen selvfølge å spise seg mett ved hvert måltid. Her som ellers i dette øysamfunnet var det gudsfrykt og nøysomhet. Husandakter med lesning av Johan Arndt-postiller var vanlig i hjemmene. For barna kunne de være i lengste laget, men kveldsbønnene betydde likevel mye for Johannes’ religiøse livsholdning. Fra sin farmor, Johanna Monsdatter Landa fra Fitjar og sin far, hadde barna tydeligvis arvet både intelligens og tenksomhet. De leste aviser og bøker til langt på natt. Som sine brødre ville også Johannes få seg en høyere utdannelse, men det krevde en stor arbeidsinnsats.
Kan en som halter bli prest?
Noe som hemmet Johannes i alle år var en medfødt legemsfeil. Han hadde løs hofte på høyre side, og dertil var venstre ankel bøyet ned på innsiden av foten. Dette medvirket til at han fikk problemer med fottøyet og haltet all sin dag. Som syvåring ble gutten spurt om hva han skulle bli som voksen. Ganske bestemt svarte han at han skulle bli prest, samle folk i skolehuset og preke for dem. Hans åtte år eldre bror, Magnus, som vokste opp hos en onkel og ble en kjent høyesterettsadvokat, fortalte senere at hans far også hadde ønsket at broren skulle bli prest og hadde spurt: “Går det an for en gutt som er halt å bli prest?”
Johannes oppfylte sin fars ønske, men måtte selv skaffe det meste av midler til det ved hardt arbeid og lån. Han var med på fiskeskøyter fra Doggerbank og helt opp til Island, blant tøffe mannskaper som langt fra alltid var mors beste barn. I slåsskamper fikk Johannes juling, men ikke verre enn at han satte seg i respekt. I motsetning til andre var han avholdsmann og sparte de kronene han tjente til skolegang. Derfor kunne han ta middelskole i Haugesund og gymnas i Bergen, før han gikk videre til Universitetet i Oslo for å studere teologi.
Tårer i Sulitjelma
Aanderaa fikk sine første tjenester i Nordland, som kallskapellan i Fauske i 1915 og fra 1921 residerende kapellan i Ofoten. Her bodde han først i gruvesamfunnet Sulitjelma og senere i Narvik. På den tid var det store motsetninger mellom ledelse og arbeidere. I 1918 var det tilløp til revolusjon da en arbeider fra Saltdal hadde nektet å møte opp til militærøvelse og skulle arresteres. Da gikk det ut en parole til arbeiderne som førte til at 1000 mann hindret lensmannen i hans oppdrag. Spenningen var da så stor at arbeiderne i et møte vedtok at hvis presten i sin preken på søndag ville omtale opprøret, så ville de styrte frem og kaste ham ned av prekestolen!
Sinnene var i kok. Aanderaa arbeidet med og omarbeidet sin preken til langt på natt. Søndagen kom, og det var mange folk både i og utenfor kirken. Da han så kom på prekestolen, hadde han bestemt seg for ikke å berøre opprøret. Men så skjer det. Før prekenen ba Aanderaa en bønn. Da ble han så beveget at det brast for han. Ned gjennom hele kirken kom lommetørklærne frem, og det ble snufset her og der. Og det merkelige var – har Aanderaa fortalt – at da ble han med ett frigjort og kunne tale med kraft. Først til de ledende og funksjonærene ved verket, som med hele sin opptreden skapte en ilter og ytterliggående stemning hos arbeiderne, og så til arbeiderne, som lot den radikale ungdommen dominere. De eldre hadde ansvaret likevel og burde ta hånd i hanke med ikke å holde seg tause i bakgrunnen.
”Fred til bot for bittert savn” ble sunget som aldri før. Dagen etter ble det på et arbeidermøte i gruvesamfunnet besluttet ikke å foreta seg noe mer. De eldre hadde kommet fram og sagt at de ikke ville ha mer bråk. En annen gang hadde Martin Tranmæl talt på et stort utendørs massemøte og sagt noe om at det var hatet til kapitalismen og overklassen som skulle bære arbeidernes sak frem. Dette tok presten fatti i sin preken i en fullsatt kirke og spurte: ”Hvor ville det føre hen hvis hatet ble satt i høysetet og ble drivkraften hos oss?”
En genistrek i Narvik
Etter at Ofotbanen var ferdigbygget i 1902, hadde Narvik på tjue år utviklet seg til å bli en havneby med over 8000 innbyggere. Det var behov for å bygge en kirke, men tomtespørsmål og finansiering kunne ikke politikerne bli enige om. Da var det at noen kvinner henvendte seg til presten for å få hjelp til å danne en kvinneforening som skulle arbeide for kirkesaken. Aanderaa tente på ideen og gjorde dermed den genistrek å organisere 200 iherdige kvinner som samlet inn så mye penger at myndighetene var nødt til å manne seg opp og sette kirkebygg på dagsordenen. Det resulterte i at Narvik kirke ble bygget og deretter innviet av biskop Støren i 1925. Den senere biskop Berggrav mente den var en av de vakreste i landet.
Tiden i Nordland ble uforglemmelig for Johannes Aanderaa, som følte at han var til nytte både som administrator og sjelesørger. Det var lett å få kontakt. Også i Narvik fikk presten merke at det var arbeidskonflikter. I noen tilfeller holdt han med arbeiderne, men slett ikke alltid. Det hendte han kom mellom barken og veden og ble mislikt av begge parter. Derfor måtte han gå viselig fram. Så fikk han da også mange tillitsverv og startet blant annet, sammen med en arbeiderpartimann, en middelskole i Sulitjelma. Både der og i Narvik startet han kristelige ungdomsforeninger. Fremkommeligheten om vinteren med båt, hest og på ski var til tider meget anstrengende. I en sommerferie dro Aanderaa på tur til Finmark, og i Kirkenes traff han le Maire, som senere ble sogneprest på Nøtterøy.
”Då eg fridde”
Johannes la ikke skjul på at han i sitt ugifte liv møtte mange jenter som han var interessert i. Men det var først i 1923, da han var på et kristelig student- og gymnasiastmøte i Lødingen, han møtte sin store kjærlighet. Den unge telegrafistinne, Margrete Refsdal, deltok der og leste flere dikt. Om dette har Johannes senere skrevet: ”Hun leste så festlig at jeg la merke til henne. Hun sto der så frisk og freidig i en blå kjole og leste så godt at jeg ikke kunne la være å tenke: ”Hun ville visst passe for meg”. Det gikk et par dager uten kontakt, men på en onsdag dro alle møtedeltagerne med båt fra Lødingen til Narvik for å ta toget videre til riksgrensen. På turen innover med båten hadde vi det festlig, og Margrete leste ”Herremannsbruden”, ”Då eg fridde”, ”Mine fire menn” og sitt eget dikt ”Litteraturtøyset”, og det var god stemning.”
På toget sørget Johannes for å komme i samme kupé, og da det var vanskelig om plass, la Margrete seg opp på en bagasjehylle til stor munterhet. Privat samtale ble det ikke, men de skiltes med et fasthåndtrykk, og han fikk hennes adresse i Oslo. 22 mars 1924 ble det bryllup i Gamle Aker kirke. Margretes far førte sin datter, rank som en dronning, oppover kirkegulvet, mens organisten spilte Wagners bryllupsmarsj, Johannes ventet ved alteret, og Eugen Hanssen viet det stilige paret. I 1925 fikk ekteparet sitt første barn og før de forlot Narvik i 1929, hadde de tre, Marie, Sissel og Johannes.
Sogneprest i Nord-Trøndelag
29. april 1929 kom familien til bondebygda Beitstad, nord for Trondheim og Steinkjer. Prestegjeldet besto av en hovedkirke og to annekssogn, Namdalseid og Malm, der det var store gårder, mye skog og noe gruvedrift. Det tok litt tid å bli kjent med trønderne, men du verden for en gjestfrihet. Noe av det første han fikk erfare var en bondebegravelse. Det kan vel være at begravelser og minnesamvær på Nøtterøy kan være langvarige, men de tåler neppe en sammenligning med det Aanderaa fikk oppleve i Beitstad. Slik beskriver han det:
”Først møttes bygdefolket til frokost ved 10-11-tiden til kaffebord og et veldekket frokostbord med en varmrett, fårikål, og brød og smør og allslags pålegg. Alle er elskverdige, men reserverte som gjerne trøndere er. Etter frokosten holdt jeg en tale ved båren. Det var ikke lett, så fremmed jeg var for menneskene. Så bar det til kirkegården på Ås hvor kirken sto, og deretter heim igjen til en mektig middag. Oftest var det kaffe først. Det kunne av og til trekke ut før vi ble bedt til bords. En gang gikk vi til bords kl. 11 om kvelden. Middagen besto av sodd, en buljongsuppe med 10-12 små velsmakende kjøttboller oppi, så kom fiskepudding med smør og poteter, deretter oksestek med poteter, og til slutt fløtefromasj med bløtkake til. Til de tre første rettene ble det også spist skjenning, et fint, sprøtt flatbrød, laget av siktet rugmel og smurt med pisket egg med sukker i. Etter den gode middagen fordelte man seg opp i stuene og på loftene.” Et regnestykke viser at sognepresten hadde brukt 60 hele dager i året til gravferder. Konfirmantundervisning tok sin tid, og han var formann i skolestyret, og måtte gjøre alt skrivearbeidet selv.
Ni av tolv barn født i Beitstad
Margrete fødte ni barn i Beitstad, først tre gutter; Ivar Refsdal Aanderaa, Stein Magnus, Stål Olav. Så kom to jenter, Gjøa Helene og Jorunn. Deretter Karl Jørgen, Anne Katrine og Nils Kristian. Sistemann, Dag ble født i januar 1943. Da var de 15 til bords, hushjelpen inkludert.
Familien fikk etter hvert en stor omgangskrets, og det var mange som spiste og overnattet i den store prestegården. Hver gang en ny borger var født i prestegården, kom det barselbesøk og mye god mat fra bygda. En liten pike i nabolaget, som ønsket seg en søster eller bror, spurte en gang: ”Hvorfor kommer alle babyene bare til prestegården?”
Vi tar en annen snutt også. Lille Johs. hadde vært hos naboen og sett gris og kalv i binger. En søndag var han med sin mor i kirken men klarte ikke å tie stille. ”Hvordan kom klokkeren i klokkerstolen?” spurte han først. Moren var selvfølgelig brydd og fikk han til å tie en stund. Men plutselig fikk han se sin far i alteret og utbrøt: ”Du mor, han far har en binge for seg selv, han!”
I 1938 fikk Aanderaa permisjon for å ta en omfattende studietur i Europa. Han fikk se og høre mye interessant både i England, Frankrike, Sveits, Italia og Tyskland. Da fikk han et godt innblikk i hva den tyske kirken hadde å slite med. Å tale nazistyret imot resulterte i arrestasjoner. Det fikk den tidligere ubåtkaptein og senere biskop Martin Niemøller føle på kroppen. Aanderaa fikk via gode kontakter gjort et besøk hos Niemøllers foreldre. Det var sterkt.
”For stor innflytelse i prestegjeldet.”
Da den tyske invasjonen kom til Norge og Beitstad i 1940, var Aanderaa forskrekket over at så mange også i hans menighet ble NS-medlemmer. Det varte da ikke lenge før konfliktene kom på rekke og rad. Presten lot seg ikke dirigere av nazistenes trusler, noe som førte til flere anmeldelser. En lagfører samlet anklagene i en uttalelse som lød: ”Sogneprest Aanderaa har så stor innflytelse i prestegjeldet at hele vårt arbeid står i stampe. Han må iallfall fjernes fra bygden”. I første omgang slapp han med en bot på kr. 400.
Kirkekampen førte til at alle prester i landet nedla sine embeter i påsken 1942, men de fortsatte å forrette gudstjenester og tale Guds ord. Men nazistene var alltid på vakt hvis noen våget å tale okkupasjonsmakten imot. Etter arrestasjon og forhør ble Aanderaa anbrakt i kretsfengslet i Trondheim. Det ble 16 dager sammen med tyver, ransmenn og mordere, som han har beskrevet som en interessant og lærerik tid. Men så den 6. august 1943 kom lensmannen og meddelte at han hadde fått forbud mot å tale og være tilstede på møter. Dagen etter ble han utvist fra Nordland og begge trøndelagsfylkene.
Da var det ikke annet å gjøre enn å pakke kofferten og reise sørover via Olden og Bergen til sitt gamle prestegjeld, Finnås. Der hadde nazistene nettopp foretatt arrestasjon av presten som var sendt til Tyskland fordi han hadde bidratt til å hjelpe flyktninger over til Storbritannia. Imidlertid ordnet det seg slik at Aanderaa fikk bestyre det ledige prestekall. Det varte til i januar 1945 da han igjen ble arrestert og torturert av en gestapist. Etter noen dagers fengsel på Stord og en måned i kretsfengsel i Bergen ble han sendt til konsentrasjonsleiren Espeland. På Hitlers fødselsdag, 20. april, ble han sluppet fri på visse betingelser og fikk reise tilbake til Bremnes. Først den 18. mai kom han tilbake til familien i Beitstad.
Til Nøtterøy med tolv barn, hushjelp og elleve høner
Da sogneprest Mads le Maire sluttet i 1940 og ny sogneprest skulle tilsettes våren 1941, var Johannes Aanderaa blant søkerne. Av Nøtterøy menighetsråd var han innstilt som nummer en, men med sitt forhold til NS var det utelukket. Derfor ble Richard Kreutz utnevnt. Etter krigens slutt vikarierte pastor Stabell, og 29. mars 1946 ble Aanderaa utnevnt til sogneprest.
Det var litt av en flyttesjau å frakte en husstand på femten fra Beitstad til Nøtterøy. En jernbanevogn ble leid for å frakte innboet, og de tre eldste barna reiste med jernbanen til Tønsberg for å få brakt møblene på plass i prestegården og å gjøre i stand før de andre kom etter med en leid buss. For å fylle opp plassene var 8 — 10 trøndere med. Det ble overnatting på Vinstra, og den spraglete bussen gjorde sin entré på Nøtterøy prestegård den 2. juli. På bussens tak hadde de en kasse med elleve høner, som verpet flere egg på turen.
Programerklæringen
Nøtterøy kirke var fullsatt da prost Eeg-Svendsen innsatte sogneprest Aanderaa søndag 7. juli 1946. Prosten leste biskop Berggravs kollas og talte ut fra Hebreerne 10, 21 om å tre frem med sanndru hjerter i troens fulle visshet, holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Menighetens formann, Fridtjof Berntsen, ønsket velkommen på menighetens vegne før Aanderaa gikk på prekestolen. Etter noen ord om sin tidligere prestetjeneste fortsatte han med sin programerklæring: ”Jeg har intet å komme med av meg selv, men vil komme alene i Kristi kraft, og ser det som hovedsaken i min prestetjeneste alltid å peke hen på Kristus.” Med henblikk på dagens tekst om Jesu kall til Matteus mante han hver enkelt til å bryte opp og lik tolleren straks følge den store mester!
Når nye prester ansettes, er det alltid spennende hva de står for i teologiske spørsmål og deres evne til å kommunisere med mennesker. Johannes Aanderaa hadde fra barnsben blitt påvirket både av legmannsbevegelser og intellektuelle kulturmiljøer, fattigfolk og velstående. Den trange bedehusforkynnelse hadde han liten sans for, og selv om han beundret den læstadianske vekkelsesforkynnelsen i Nordland, som førte til anger og bot, var han kritisk til bevegelsen. Både Margrete og Johannes oppsøkte kunst og teater på sine reiser. Ekteparet deltok også på noen av Oxford-bevegelsens møter, som de fant fornyende og berikende, uten derved å dele alle deres synspunkter. I den verste kirkestriden før 1925 forsvarte han den frisinnede og omstridte professor Johannes Ording, men skriver i sine memoarer at opp gjennom årene hadde både han og andre forandret syn på Ordings liberale teologi.
Nye steg på gamle stier
Noe av det første Aanderaa tok fatt på var å gjenopplive Nøtterøy Menighetsblad, som hans forgjenger Mads le Maire hadde startet og gitt opp i årene 1932-33. I det første nummeret 20. desember 1947 bekrefter Aanderaa sin intensjon fra sin tiltredelsespreken og skriver: ”Vi står nå også ved inngangen til det tidsavsnitt som vi er begynt å kalle atomalderen. Og hvilke omkalfatringer, og vi kan gjerne si hvilke rystelser, den vil bringe med seg, vet vi ikke. Men vi må frykte for at den vil føre til at menneskelivet mekaniseres enda mer slik at de fleste av oss står i fare for å miste vår sjel og bli mer eller mindre effektive maskinmennesker.”
I denne sammenheng siterer han fra en tale vår folkekjære kong Haakon 7. holdt under krigen: ”Det er bare gammeldags kristendom som kan redde verden i denne tid. Vi må vende tilbake til de gamle kristne verdier, som hele vår kultur bygger på.” Av nye steg skal også nevnes at den nye sognepresten var særlig opptatt av ungdomsarbeidet, som hadde dabbet av etter krigen. Til tross for sin alder lot han seg velge til formann i Nøtterøy kristelige ungdomsforening og tok initiativ for å modernisere dens lokale (i dag Nøtterøy Fysikalske) ved at taket ble senket og nye bord og stoler satt inn.
Aanderaa mente også at felles innsats av de forskjellige lag som drev kristent ungdomsarbeid, kunne bli ny giv. Derfor sammenkalte han alle foreninger, fra speidergrupper til ulike misjonsforeninger, og fikk dannet en aksjonsgruppe. Det resulterte i noen felles ungdomsuker og arrangementer på øyene sankthansaften. I kirken ble det holdt fordrag med aktuelle temaer som ”Kristendom til sjøs”, ”Kristendom ved disk og pult” og ”Kristendom i arbejdsklær” og ”Ungdom og ekteskap”. Aanderaa var også med på å samle en krets av leger, jurister, lektorer og lærere til kulturaftener. I hans tid ble konfirmantkapper innført, men det var delte meninger om hans pedagogiske evner til å gjøre undervisningen interessant for konfirmantene.
To blyskrin med viktige dokumenter
Aanderaa var opptatt av og pådriver for at Nøtterøy kirkegård skulle forskjønnes og holdes vedlike. I samarbeid med kommunen ble det gjort mye for å hedre de falnes minne etter krigen. Den praktfulle minneparken, urnelunden og navnetavlen i våpenhuset er resultat av dette. En restaurering av kirken ble påbegynt først på 1950-tallet. Under reparasjons- og restaureringsarbeidet i kirken ble det funnet et blyskrin som var muret inn i kirkens grunnstein i det sydøstre hjørne. I det lå et godt bevart dokument fra 1883, da kirken ble utvidet og bygget dobbelt så stor som før. Om dette kan en lese i sogneprestens kallsbok og i jubileumsskriftet utgitt ved kirkens 800-års markering i 1985. Så skjer det da den 22. juni 1953 at sogneprest Aanderaa la et blyskrin med et nytt dokument inn i muren sammen med det gamle. På et pergament ble det skrevet om det nye byggearbeidet med tegning og årets gangbare mynter. Navneliste over hvem som var konge, statsminister, biskop, menighetsråds- og herredsstyremedlemmer m.m. var også tatt inn. Men den innvendige fornyelsen av kirken ble ikke ferdig før ti år senere.
Ung forpakter gjorde prestegården til mønsterbruk
Vedlikehold av kirken er som kjent kommunens ansvar, mens prestegårder og forpakterboliger er statens. Da Aanderaa kom til Nøtterøy, var gårdsdriften et problem og det skulle ansettes ny forpakter. Blant 45 søkere var den 23 år gamle gårdsgutt og nybakt agronom, Kjell Lorang Andersen. I første omgang kom han ikke i betraktning, men etter noe lobby virksomhet i lokalmiljøet ble han innstilt som nr 2. Og da den først ansatte trakk seg, fikk Kjell forpaktningskontrakt fra 1948. Det viste seg snart at prestegården ble et mønsterbruk og da Nøtterøy Landbrukslag feiret sitt 100 års jubileum i 1984, var Kjell formann, og hans kone, Grethe, formann i Nøtterøy Bondekvinnelag.
Aanderaa beundret forpakteren for han iherdige innsats og var stadig i departementet for å få penger til fornyelse og vedlikehold. Det lyktes i svært liten grad. Det gjaldt også presteboligen. En gang reiste både sognepresten og forpakteren inn til departementet for å få midler til forbedringer av bygningene og ble nærmest jaget på dør! I 1956 gikk prestelønnene inn i statens lønnsregulativ, og naturalytelsen ble avløst av en viss avgift som forpakterne måtte betale til staten.
Muntre historier fra Nøtterøy og Trøndelag
For storfamilien var det litt av en overgang å flytte til det ”fine” Nøtterøy. Språk, hus, påkledning og lynne var så annerledes enn i Trøndelag. Prestefrua, Margrete, var da også litt annerledes enn prestefruer flest, og det gikk mange historier, særlig om hennes håndarbeider. Ofte tok hun bussen til byen, og da satt hun og strikket. En gang hadde hun med seg to barn, og da hun skulle betale for tre sa hun: ”To rette og en vrang.” En annen gang hun satt på bussen var det to medpassasjerer som pratet høyt og hadde det morsomt på sogneprestens bekostning. Da Margrete skulle gå av bussen, henvendte hun seg til ”sladrekjerringene” og sa: ”Dere glemte å si at han er låghalt!”
Gjøa, en av døtrene, bemerket at særlig på indre Nøtterøy var det så fine hus og pene folk at hun var litt engstelig, Hun håpet at det var noen fattig fiskere her som hun kunne være sammen med. Guttene kunne vel være litt sjenerte, men det rettet seg. For å få noen lommepenger tok de seg noen spadetak her og der og var med i gårdsarbeid. Tvillingene yndet å fortelle trønderhistorier, slik som denne. ”To gutter møttes etter ferien, snakket om skolen og hvilken klasse de gikk i da den ene sa: “Æ e i a æ.” Hvor til den andre svarte: “Æ e i a æ å!” Og for å forklare noe om trøndernes omstendelighet kom denne: Det hadde seg slik at en aldri kunne gå rett på sak hvis en hadde et ærend i nabolaget. Det måtte prates om vær og vind og kuer og kalver og mer til før de kom til saken. Og så kom det: ”Det var om æ kun få lån an stæga?” ”Ja, det kan du jo, skal du til å male?” ” Nei, du skjønn, det brinn der heime!”
Vestfoldbunad på 50 årsdagen
Fru Margrete Aanderaa var en navngjeten prestefrue som snart fikk inngang i mange av de hundre ulike foreninger på Nøtterøy. Var hun i kvinneforeninger og en av damene manglet håndarbeid, så tok hun opp et garnnøste og slengte bort med ord som dette: “Her har jeg ei strømpe med hull på hælen.” Og hvor hun var, leste hun fortellinger eller dikt. Noen hadde hun laget selv. I sju år var Margrete fast medarbeider i Tønsbergs Blad. Hver lørdag skrev hun et stykke på barnesiden. Fortellingen om Truls, Lise og Lasse gikk i flere år. At hun var populær, viste seg på hennes 50-årsdag. Da var det mange fra bygd og by som strødde om seg med ord og blomster. Vi sakser litt fra Tønsbergs Blads reportasje dagen etter, 7.5.1949:
”50 år er ingen alder; men det skal godt gjøres å runde noe rundere år. Når det dertil er prestefruen til Nøtterøy som gjør det, hun som mannen kjent og avholdt av alle på øya, og livsfrisk og ungdommelig til tross for — eller på grunn av — en barneflokk som ikke alene er sognets største, men også den største i noen prestefamilie i landet, kan det heller ikke gå upåaktet hen. En delegasjon av prestefruer … overrakte en gave i sølv. Fru Kristine Ellefsen medbrakte en vakker adresse på vers på vegne av alle kvinneforeningene og lag på Nøtterø, og fru Andrea Tjomstøl overrakte som gave fra kvinneforeninger i sognet en nydelig Vestfold-bunad. … En del av de sønner syv og døtre fem er nu spredt om ikke for alle vinde, så for noen av dem: to studerer ved universitetet, en er i England og en i Tysklands-brigaden. Av hjemmestyrkene går tre i gymnaset, en i realskolen, tre på folkeskolen og sistemann begynner på skolen til sommeren. På dagen i går var de hjemme nesten alle sammen, og stautere barneflokk skal man lete etter i syv prestegjeld. For øvrig uten å finne det. ”
Hushjelpen — et unikum
Hvordan fikk hun ideer og tid til å skrive? ”Jeg har nok av barnestoff å ta av i huset – og å skrive? Å, det gjør jeg på buss og tog og hvorsomhelst. Og så har jeg en hushjelp som er et unikum. Hun er fra Trøndelag og har vært hos oss i 16 år og arbeider tidlig og sent og er like blid, skriv om Anna hvis det skal skrives noe i det hele tatt!” sier fru Margrete Aanderaa. Og det er sikket nok at Anna Lie fortjener et ord. Hun må være like sjelden som den familien hun har valgt seg er stor!” skriver TBs utsendte.
De eneggede tvillingene Stein og Stål mener i ettertid at de har hushjelpen Anna Lie å takke for at de i det hele tatt vokste opp. Hun tok seg spesielt av dem da de var to år gamle, veldig små og syke i en meget kritisk fase. Hun tok dem inn på sitt eget rom og behandlet dem som de skulle være hennes egne barn. Anna var en from kristen og holdt For Fattig og Rik. Men hun likte ikke at tvillingene det siste året på gymnaset skulle gå på et danseskolekurs for å lære å føre kroppen sin pent, har Johannes Aanderaa fortalt. Men da han var lens for penger nettopp da, lånte hun dem penger til kurset. Hun ville ikke at de skulle stå tilbake for andre. Anna sluttet i 1951 og tok arbeid på aldersheimen i heimbygda Namdalseid. Da Stein hadde giftet seg med Inger og i 1962 ble konstituert sogneprest i Kjerringøy, ble Anna hushjelp hos dem, og hun bodde hos dem helt til hun døde i 1985.
Ivar Refsdal
Aanderaa-barna la ikke skjul på sin stolthet over at den kjente kartograf Ivar Refsdal var deres morfar. Det hadde de all grunn til. Alle av eldre årganger som hadde geografi på skolen, husker det navnet. Til og med et kart over Nøtterøy som er tatt inn i Lorens Bergs bygdebok fra 1922, er signert Ivar Refsdal. Når alle de tolv barna kunne ta høyere utdannelse, skyldtes det til en viss grad at de av sin morfar fikk en arv, som Aanderaa hadde plassert i banken, og som ble utbetalt etter hvert som barna ble studenter.
Hvor ble det av Aanderaa-barna?
Barn nr. 1 Marie, f. 1925, bibliotekar og sekretær for maleren Hans Hartung og Anna Eva Bergman.
Nr. 2 Sissel, f. 1926. Bibliotekar på Deichmann i Oslo. Var gift med skuespiller Bjarne Andersen. Hun døde i 2004.
Nr. 3 Johannes, f. 1927. Oppkalt etter sin far og farfar, skrev seg for Johs., hadde flere betrodde verv og stillinger og var forlagssjef før han i 1972 ble ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han døde i 1991.
Nr. 4 Ivar Refsdal f. 1929. Oppkalt etter sin morfar. Bare 14 år bygde han under krigen sin første radio. Han reparerte også radioer for andre, selv om det var strengt forbudt å ha radio og lytte på London. Det gikk utrolig bra, men da Ivar også i skolesammenheng kom på kant med nazistene, fant hans far ut at det var best å ta han med seg da han ble utvist fra Beitstad. Ivar ble senere oppfinner og startet et firma i Bergen med 47 ansatte. Han døde i 1996.
Nr. 5 Stein Magnus, f. 1931 var konstituert sogneprest i Kjerringøy og sogneprest i Engerdal, residerende kappelan i Sofienberg. Dessuten hadde han perioder som universitetsstipendiat i teologi ved Universitetet i Oslo og som vitenskapelig assistent i filosofi i Trondheim.
Nr. 6 Stål Olav, f. 1931 ble som ventet matematiker. Magistergrad fra Universitetet i Oslo i 1959 og ansatt der samme år. Flere permisjoner for å studere eller arbeide i USA. Doktorgrad fra Harvard University 1966. Professor ved Universitetet i Oslo 1978.
Nr. 7 Gjøa f. 1933. Ble bibliotekar i Oslo og Tromsø. Hun døde i 1985.
Nr. 8 Jorunn f. 1934. Jobbet på Universitetetsforlaget og ble forfatter.
Nr. 9 Karl Jørgen f. 1936. Han var den eneste som ikke tok artium. I oppveksten fant han på litt av hvert og fikk skylda for det meste, som for eksempel da guttegjengen en råkald vinterdag helte vann utover stuegulvet. En av naboguttene, Andreas Larsen Nyhus, har ennå ikke glemt da de gikk på skøyter i prestegårdsstua. Karl Jørgen gikk imidlertid på folkehøyskole og tok Gøteborg-teknikeren for å bli ingeniør og bilmekaniker. En tid var han ansatt i NAFs veipatrulje. I det siste har han vært lærer i praktiske ferdigheter for vanskeligstilte barn.
Nr. 10 Anne Katrine, f. 1939, ble lærer i Oslo.
Nr. 11 Nils Kristian, f. 1941 er den eneste som har slått seg ned i Vestfold. Han er adjunkt og har et lite småbruk i Ramnes. Nils giftet seg med Berit, og de har fire barn. Ett av deres barn, Stina Aanderaa Neergård, er for tiden misjonær i Mali i Vest-Afrika.
Nr. 12 Dag f. 1943 er høyskolelektor i Bø. I 1976 kjøpte han en gammel, falleferdig gård i Flatdal, som heter Uppigard Natadal. Stedet, som nå drives som turiststed, er i seg selv kulturhistorisk og godt tilrettelagt for både store selskaper og mindre overnattingsgjester. Dag er aktiv i kirke- og kulturliv, og det kan nevnes at det var han som holdt festtalen under Nøtterøy landbrukslags 100 års jubileum i 1984.
Pensjonisttiden
Etter avskjedsgudstjenesten i Nøtterøy kirke 17. juni 1956 flyttet Margrete og Johannes til Nesodden og senere til Oslo. I 1958 satte de seg ned, bladde i gamle dagbøker og skrev: ”År som har gått”, som er tilbakeblikk på barndom, ungdom og modne arbeidsår i nord og syd i Norge nedskrevet for deres barn. Et utmerket kildemateriale og eksempel til etterfølgelse. Johannes tok noen vikartjenester og Margrete fortsatte å skrive til aviser. Gjennom livet hadde Johannes både gleder og sorger. Av minner som han gjerne skulle vært foruten var den plagsomme haltingen, krigsopplevelser, søvnproblemer, en dødsulykke som han var innblandet i og et stadig tilbakevendende magesår. Johannes ble 87 år og døde i 1974. Margrete døde i 1975.
Slektens gang
Med ett unntak, en mann på 96, er det stor sannsynlighet for at det nå er bare en slekt som bærer navet Aanderaa. Gjøa og Johannes, som var Aanderaas foreldre, giftet seg i 1877 og har fått i alt 153 etterkommere som bærer navnet Aanderaa eller Anderå. Margrete og Johannes alene har 71 etterkommere (barn, barnebarn og oldebarn) hvorav 66 lever. Av de 66 er det 33 som bærer navnet Aanderaa. Billedlig talt kan det dermed sies: Mange bekker små — gjør en meget stor (Aander)aa!
Legg inn en kommentar