Fra Wien til Lundveien

Sigrun Riedel Lundstøl:

Musiker og lærer Victor Riedel emigrerte til Nøtterøy

Ikke mange kunne gjette at den vesle gutten som ble født 18. desember 1870 i Østerriksk Schlesien, skulle tilbringe de siste 30 årene av sitt liv på Nøtterøy i det fjerntliggende ”Norwegen”. Hans fulle navn var Victor Florian Schittenhelm Riedel. Han var den femte av forstmester Adolf Riedels seks sønner og vokste opp i de dype schlesiske skogene.

Victor viste tidlig interesse for musikk. Far Alfred ville imidlertid at gutten skulle ha et ”skikkelig” yrke; så ble det lærerskole til å begynne med. Han flyttet snart til Wien der han fikk en lærerstilling samtidig som han begynte å studere musikk. Han viste nok gode evner, for han fikk kontakt med den kjente komponisten Anton Bruckner og studerte med ham flere år.

Victor og Maria Riedel med datter Olga i Wien i 1905. Foto utlånt av forfatteren.
Victor og Maria Riedel med datter Olga i Wien i 1905. Foto utlånt av forfatteren.

Bestemor sa De til sin mann

Da Victor nærmet seg tretti år, begynte han å tenke på å gifte seg, men med hvem? Hans kjennskap til det annet kjønn var visst ikke spesielt utviklet. Men så fikk han en dag se et bilde av den unge datteren til en forstmester som bodde et annet sted i Schlesien, en uvanlig vakker pike på 20 år. Og så fortalte min bestemor som hadde en meget streng og selv på den tiden gammeldags far: ”En dag sa far til meg at i morgen kommer en av sønnene til min kollega Riedel på besøk. Han kommer til å anholde om din hånd, og da har du å svare ja!” Som den lydige datteren hun var, gikk det slik faren ønsket, og tre måneder senere var de gift. Men bestemor sa De til sin mann i lengre tid ….
Det unge paret startet samlivet i Wien; bestemor hjemme, bestefar ivrig opptatt med arbeid og studier. De fikk etterhvert barna Olga, som ble min mor, Wolfgang og Helmut. Bestefar ble etter noen år professor i musikk, men han var alltid senere nøye med å poengtere at professortittelen hang høyere i Norge enn i Østerrike. Ved siden av sitt arbeid var han utøvende musiker med bratsj som sitt hovedinstrument. Med to venner startet han en trio som holdt konserter først rundt om i Østerrike, senere i andre land. I begynnelsen av 1920-årene kom trioen også til Norge. I Tønsberg tror jeg at en av musikerne ble syk — dette er jeg ikke helt sikker på, men i alle fall ble de lenger her enn planlagt. Bestefar ble spurt blant annet av kemner Johnsen og skoleinspektør Muldal, om han kunne tenke seg å flytte til Tønsberg og ta seg av musikklivet i byen. Han ble også tilbudt en stilling ved den høyere skolen, i første omgang som lærer i sang og tegning, senere også i tysk.

Musikkværelset i Lundveien 10. Det store bildet av Beethoven over orgelet er tegnet med kullstift av Victor Riedel. Over pianoet et maleri fra en scene i operaen Othello av Verdi. Foto utlånt av forfatteren.
Musikkværelset i Lundveien 10. Det store bildet av Beethoven over orgelet er tegnet med kullstift av Victor Riedel. Over pianoet et maleri fra en scene i operaen Othello av Verdi. Foto utlånt av forfatteren.

Emigrasjon til Norge

Min mor hadde etter første verdenskrigs slutt vært såkalt Wienerbarn i Skoger i åtte måneder. Hun snakket bra norsk og var blitt svært begeistret for Norge. På den tiden var pensjonsalderen i Wien 55 år, og bestefar hadde allerede begynt å grue seg for pensjonisttilværelsen. Familien besluttet derfor at bestefar og min mor skulle flytte til Tønsberg i ett år for å se hvordan allting ville fungere.
Og slik ble det. Mor, som var i slutten av tenårene, og bestefar fikk en leilighet hos boktrykker Warhuus. Begge likte seg så godt at familien bestemte seg for å emigrere til Norge. Året etter kom da bestemor og de to guttene på 4 og 11 år og en jernbanevogn full av eiendeler til Tønsberg. Så startet et helt nytt liv. Fra millionbyen Wien, hovedstad i kjemperiket Østerrike-Ungarn som nå var gått i oppløsning, til den vesle byen Tønsberg, fra en verdenskjent kulturby til en ukjent småby langt ute i periferien. Overgangen må ha vært formidabel. Men familien taklet denne situasjonen tilsynelatende godt.
Den første tiden bodde de i Enggaten i Tønsberg før de flyttet til Gamleveien på Nøtterøy. Bestefar var nå dirigent for Tønsberg Sangforening og Tønsberg Orkesterforening. Han dirigerte også kor og orkestre i Sandefjord og Larvik samtidig som han underviste (helt til han ble 78 år) ved Tønsberg kommunale høiere almenskole. I mange år var han organist i den katolske kirken i Tønsberg og hadde privatelever hjemme. I slutten av 1930-årene flyttet de til Lundveien 10, hvor de bodde resten av livet.

Soppturer i Teieskogen

Mine besteforeldre trivdes svært godt på Nøtterøy og i Lundveien, hvor de hadde eget hus og en stor have. Deres kjærlighet og nærhet til naturen hadde nok sin bakgrunn i oppveksten i Schlesien. Begge var kjennere av mange slags sopp. Hver høst gikk de på soppturer i Teieskogen. På den tiden var det ikke så mange som plukket sopp på Nøtterøy, så de hadde ofte mye av skogen for seg selv og kjente de forskjellige soppstedene. Ned mot Vestfjordveien hadde de sitt kantarellsted, og under bøketrærne ved utsikten var det både steinsopp og det de kalte Rotkopf. I mange år hadde de hunden Cæsar som bestefar daglig luftet i Teieskogen, og jeg tror ikke mange kjente skogen bedre enn han.
Den store hagen stelte de omhyggelig. Her var all slags frukt og grønnsaker i tillegg til enkelte spesielle vekster fra Østerrike. De dyrket for eksempel valmuer, som i tillegg til store, vakre blomster også ga frø til forskjellige slags bakverk, som for eksempel den Østerrikske kaken Mohnstrudel.
I alle år førte mine besteforeldre et svært regelmessig og nøysomt liv. De hadde liten omgang, og bestemor lærte aldri norsk. Bestefar var som oftest den som handlet. Med bestemors nøyaktig skrevne huskelapp, gikk han til Josefine Nielsens forretning i Grindstuveien og hentet eller bestilte varer. Det var på den tiden det var visergutter i forretningene. Knut Mello, kjent nøtterøymann, var en tid visergutt hos Josefine Nielsen. Han forteller at da han brakte varer til Riedel, fikk han alltid en 50-øring i neven. Ellers var de også faste kunder hos skomaker Hatlestad som også holdt til i Grindstuveien, og godt stekte kneippbrød ble alltid innkjøpt hos baker Holm på Kirkeveien. En liten kuriositet i denne sammenheng: bestefar hadde i unge år truffet den kjente presten Sebastian Kneipp, han med kneippbrødet, og begge besteforeldrene mine hadde årvisst vært på Kneippkurer i Østerrike om sommeren. Hele livsstilen var preget av Kneipps ideer om måtehold, enkelt kosthold, mosjon, vannets legende virkning og ro i sinnet.
En spesiell skikkelse på Nøtterøy, i hvert fall på Teie, var en handicappet mann som gikk rundt og tagg. Han hadde for vane å hytte til barn som vel ofte plaget ham. Derfor ble han kalt ”Hyttern”. For mange, i alle fall for oss barn, var ”Hyttern” en litt skummel skikkelse. Han hadde sitt faste besøk i Lundveien 10, for der fikk han alltid en god matpakke.

Victor Riedel tegnet på Tønsberg kommunale høyere almenskole i 1941 av sin elev, den senere kjente kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Utlånt av forfatteren.
Victor Riedel tegnet på Tønsberg kommunale høyere almenskole i 1941 av sin elev, den senere kjente kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Utlånt av forfatteren.

Annen verdenskrig

I mars 1938 skjedde noe som i høy grad kom til å influere på livet til mine besteforeldre. Da ble Østerrike innlemmet i Det stortyske riket. Mine besteforeldre hadde beholdt sitt Østerrikske statsborgerskap, og snart fikk de beskjed om å komme til Tinghaug for å bytte passene sine til tyske. Jeg husker godt hvor opprivende det var for dem. Bestemor gråt og sa: “Ich bin eine Österreicherin und keine Deutsche!” og bestefar gikk rundt og så sint ut. I november 1940 ble deres yngste sønn Helmut som ennå ikke hadde fått norsk statsborgerskap, innkalt til tjeneste som tysk soldat. Han var da 22 år og nygift. Begge rømte til Sverige, men først etter en tid fikk familien beskjed om at de var kommet godt fram. I alle krigsårene var det en stor bekymring at ingen visste hvordan det var med minstegutten. Onkel Helmut og tante Gudrun ble boende i Sverige også etter krigen. De hadde fått 4 barn og følte at de nå hørte hjemme i vårt naboland.
Wolfgang som var 7 år eldre enn Helmut, hadde utdannet seg til fotograf, delvis i Norge og delvis i Wien. Han hadde like før krigsutbruddet kjøpt forretningen Nøtterø Foto på Teie torv av en frøken Olsen. Denne forretningen drev han til han døde av hjerteslag bare 49 år gammel.
Under krigen ble hele den 2 1/2 mål store hagen pløyet opp og dyrket. Samtidig anskaffet de seg en geit, kalt Petra, som skaffet geitemelk til ost. Av og til skulle Petra til en bukk. Da husker jeg bestefar gikk iført sitt vanlige yttertøy: mørk frakk, grå Edenhatt og stokk. Med en vill Petra i bånd utover Kirkeveien til en bukk på Elgestad var han nok et syn som moret mange. Men så ble det killinger som også ga ettertraktet mat i en krisetid.
Det ble alltid snakket bare tysk i huset i Lundveien. Kontakten med slekt og venner i Østerrike ble opprettholdt. De holdt en wiener
avis og fulgte godt med i alt som skjedde i hjemlandet. Man skulle kanskje tro at ekteparet i Lundveien fikk vanskeligheter under krigen ettersom de jo var tysktalende. Men heldigvis var bestefar så godt kjent at folk visste at de var på ”rett” side. Mange kjente også til at onkel Helmut hadde måttet flykte til Sverige. Flere ganger hendte det om kvelden at det ringte på i Lundveien 10; utenfor stod ingen, men på trappen lå en pakke med mat. Siden kom det fram at det var hjemmefrontfolk som ville hjelpe dem.

Victor Riedel fotografert av sin sønn Wolfgang i 1943. Foto utlånt av forfatteren.
Victor Riedel fotografert av sin sønn Wolfgang i 1943. Foto utlånt av forfatteren.

”Ærespensjon” av Nøtterøy kommune

Etter krigen fortsatte bestefar å undervise ved den høyere skolen i Tønsberg. Men i 1948 sluttet han etter cirka 25 års arbeid. Han hadde da fått en ”ærespensjon” av Nøtterøy kommune, noe begge var utrolig stolte av og glade for. Bestefar hadde en del penger stående i en bank i Wien, men disse pengene kunne ikke tas ut av landet. Pensjonen fra Nøtterøy var derfor svært kjærkommen. Noe senere ble det gjort en avtale med Einar Horntvedt, en ung student fra Fjellveien(?) som studerte i Østerrike. Han kunne ta ut pengene i Wien og senere betale tilbake i norske penger.
Bestefar var en svært aktiv mann. På sine eldre dager syntes han det var for lite å gjøre. Han gikk sine daglige, lange turer, gjorde innkjøp for bestemor og leste. Han var redd for at hjernen skulle ”stivne”; derfor satte han i gang med å løse annengradsligninger for seg selv. Han fant en gammel matematikkbok og hadde stor glede av den. Og hjernen ”stivnet” ikke!
Bestefar var blitt kjent med pastor Guttorm M. Gran på Nøtterøy. Det ble et vennskap som betydde mye for ham. Da bestefar døde i juli 1955, ble han protestantisk begravet på Nøtterøy kirkegård med pastor Gran som forrettende prest.
Min bestefar var en spesiell mann. Ikke bare så han uvanlig ut med fippskjegg og velpleide barter, men hans bakgrunn fra oppvekst i Schlesien, hans erfaring fra kulturbyen Wien, hans kjennskap til Østerriksk pedagogikk (som var langt fremme på den tiden) og hans temmelig gebrokne norsk gjorde ham annerledes og ”spennende”. I de mer enn 20 år han underviste både privat og i skolen, må han ha hatt flere tusen elever. Jeg har møtt mange som husker ham med glede. Til sin 80-årsdag fikk han en spesiallaget vase av Tønsberg Sangforening med inskripsjonen ”Du ga oss tro på sangen og holdt oss siden fangen”. Det ble sagt at ingen kunne inspirere og dirigere ”Ja, vi elsker” som gamle Riedel. Ingen dårlig attest å få for en østerriker fra det gamle Donaumonarkiet.

Follow Sigrun Riedel Lundstøl:

f. 1932 på Nøtterøy, vokste opp på Teie. Bor nå i Asker. Pensjonist. Cand. mag. i 1965. Fulbrightstipend i USA 1966/67. Undervist på ungdomstrinnet i Nittedal og Asker. Leder for Pedagogisk senter i Asker i 15 år. Skrevet lærebøker i heimkunnskap for ungdomsskolen og syv fagbøker i geografi, historie og kultur om mange forskjellige verdensdeler. Medlem av Nøtterøy Historielag.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.