Av Tore Dyrhaug – Njotarøy 2018
Er det tillatt å komme med en tilståelse? Javel og takk! Undertegnede er ingen ekte nøttlending. Til tross for mer enn 50 års botid på vår vakre øy, skjedde oppveksten i Sandefjord i vår rike hvalfangerby på det gode 1950-tallet da alt ble langsomt bedre. Femtitallet i en passe stor by med ubegrenset frihet, ny sykkel og ubegrenset adgang til store og små revestreker fra bydelskrig til grasbrann via filing på tråd, kort sagt, perfekt. En ting må ikke glemmes, selve hensikten med denne artikkelen, bruk av skillemynt som betalingsmiddel eller som viktig del av pengespill som kasting på strek.
Vi bodde som nærmeste nabo til jernbanen mellom Sandefjord og Larvik. Det gnistret om vinteren når lokføreren måtte ut og strø isglatt skinnegang for å gi damplokomotivet feste i motbakken opp mot Bugårdsbrua. Brua var og er viktig for oppveksten og som bakgrunn for disse ord. Det ble bart under brua svært tidlig på våren og dermed et ypperlig sted for å kaste på strek som vi gjorde nesten hver dag, en blandet bande gutter fra våre gater eller i sykkelavstand fra vennligsinnede bydeler.
Men det var dette med pengene. Ingen kom fra meget velstående hjem. Ingen var sønn av en skipsreder eller tannlege. Datidens topp på den lokale rangstige. Nei, penger måtte skaffes fra fars jakkelommer eller mors portemoné. Det gjeveste var 5-ører, av jern eller kobber.
Numismatisk innsikt
Ingen av oss strekkastere hadde snev av numismatisk innsikt. Jo, vi visste at Norge hadde vært i krig og hadde knust den tyske okkupasjonsmakten. Tyskerne rakk å utgi myriader av jern-mynter. Deres 5-ører i jern var faktisk gode å kaste på strek med, i og med en vekt på hele 9 gram. Kobbermyntene med H7 fra før og etter krigen, var litt lettere. Men H7-symbolet gjorde oss gutter stolte over å være med på den store seieren.
Blant myntene var det særlig én vi burde ha gitt akt på, igjen forutsatt numismatisk kunnskap. 5-øren i jern fra 1945 var sjelden. Det ble bare utmyntet rundt fire hundre tusen stykker, mot over ti millioner i 1942. Denne sjeldenheten har gitt 5-øren fra 1945 en meget høy samlerverdi på nær tusen kroner for et perfekt eksemplar. Men det ante vi ikke i røken under Bugårdsbrua.
Denne artikkelen skal i hovedsak handle om noe så smått som skillemynt. Skillemynt brukes til å runde av et beløp oppover eller nedover til nærmeste hele krone. I dag har inflasjonen gått så langt at bare kronen er igjen som skillemynt. Plastpengene har overtatt. Slik var det ikke i 1940 da Norge ble okkupert. Skillemyntene forsvant fra omsetningen og ble lagret i lommebøker eller på norgesglass.
At man gjemte småmynter av kobber, er logisk nok. Kobber er et krigsviktig metall som okkupanten trengte. Men kronemynten og 50-øringen var ikke laget av sølv, men av legeringen kobber-nikkel. Ville man ikke unndra okkupanten sølv, hadde myntene i det minste nasjonal verdi som bærere av kongens symbol.
Mangel på skillemynt
Allerede i 1940 tok okkupasjonsmyndighetene og Norges Bank grep for å lindre mangelen på skillemynt og penger med lav valør eller verdi. Først kom de nye 50-ørene i sink. De var grå og lette, og de veide bare 4 gram. Samtidig ble det innført papirsedler, pålydende 1 eller 2 kroner. Dette var ikke noe nytt. Samme type papirsedler ble innført i Norge i 1917 for å avhjelpe mangelen på 1- og 2-kroner i sølv. På folkemunne fikk sedlene fra 1940 kallenavnet uslinger og quislinger. Det gikk altså to uslinger på én quisling. Sedlene målte 10×6,4 centimeter. Også andre mynter kom i sink, som 25- og 10-ørene. 5-øren er nevnt. Den fikk følge av 2-øren og 1-øren. Til sammen ble det utmyntet store mengder jern. Man skulle tro at også jern var et krigsviktig metall, men okkupanten lot nordmenn få jernmynter, antagelig grunnet norsk jernproduksjon.
Okkupasjonstidens mynter og sedler var frie for politisk propaganda, bortsett fra at H7 merket var fjernet, sammen med ordene «Alt for Norge». Det ble ikke påført slagord som Heil og Sæl eller portrett av Quisling. Både sedler og mynter kunne benyttes av alle. Uansett politisk grunnholdning.
Å gjemme mynter var en enkel form for tidlig motstandsbevegelse. Men resultatet ble mangel på skillemynt. Tyskerne på sin side, ble ikke rammet. De hadde brakt med seg tysk skillemynt i form av sedler påtrykt valører fra 5 Reichspfennig og opp til 100 Reichsmark. Pengene skulle benyttes i de deler av Norge som var eller ble okkupert. Kursen var dårlig for nordmennene. 100 Reichsmark var lik 166 kroner. Ordningen med bruk av tyske riksmarksedler i sivil omsetning ble stanset sommeren 1940. Disse tyske papirpengene ble inndratt så snart hele landet var hærtatt. Heretter kunne tyskerne dekke sine mange utgifter ved direkte uttak i Norges Bank.
Lokale kredittmerker
Men vi er nær streken. Myntmangelen førte til at det ble utgitt tilgodelapper eller kredittmerker, pålydende 50, 25, 10 og 5 øre. Lappene var små og grå og ble gitt til kunder som ikke kunne få mynt som mellomledd for eksakt betaling. Her i Vestfold var bruken av disse tilgodelappene svært begrenset. Det eneste bevarte eksempelet er lapper fra Øybuss, midt i vårt interesseområde. Sedlene skriver seg fra 1941, året da Øybuss ble dannet, en sammenslåing av mange helt lokale busselskaper på Nøtterøy og Tjøme. Andelslaget Øybuss ble dannet for å få slutt på konkurransen mellom de mange énmannsstyrte busslinjene. Antall busser eller vogner som inngikk i samarbeidet var 23. Dette tallet ble sterkt redusert på grunn av krigen og mangelen på reservedeler, og en sterk økning i sykkelbruk. Prisen for en busstur i 1941 kan synes rimelig, 90 øre for en billett Kjøpmannskjær-Tønsberg. Men frekvensen var dårlig, det samme gjaldt komforten ombord på vognene. Barnebilletter var halv pris av voksen. Hvis det gikk noen buss. I 1945 ble det bare kjørt én tur pr dag.
Det vil kreve omfattende forskning å finne svaret på hvorfor tilgodelappene bare fantes i vårt distrikt, men inntil videre er det et etablert faktum. Med mindre noen skulle ha andre kredittmerker liggende. Kredittmerkene fra Øybuss var små, 3×2,5 centimeter. Lette å miste, men en bunke kunne brukes til å betale en bussreise fra Torød til byen eller fra byen til Kjøpmannskjær. For å ta et eksempel.
Selve bussreisen var langsom. Det skyldtes ikke minst generatordriften. En generator var en tønnelignede sak som produserte metan ved ufullstendig forbrenning av ved, og der gassen ble ført inn i motorens forgasser. Det fantes hverken bensin eller diesel til drift av busser, og eldre folk kan huske at de kunne gå ved siden av bussen i lange motbakker som fra Gunnestadbekken og opp til kirken. Det var ikke luksuriøst, men landet og verden var i krig. Og buss var tross alt bedre enn å gå, særlig i dårlig vær.
Pengemangel er nevnt. Kredittmerker ble inntil 1942 en nødløsning. Men selv i krigstid står ikke økonomien stille. Der ble funnet andre varer som kunne lette byttehandel mellom to parter. Disse «ikke-monetære» betalingsformene – som det heter på numismatisk språk – kunne omfatte alle varer og tjenester som noen hadde overskudd av og som andre trengte. Det klassiske eksempelet er tobakk og brennevin eller kjøpetillatelse for disse varene. For å si det med sangen «Money makes the world go round», kunne man på Nøtterøy og i Norge si at hjemmeavlede sigaretter og borgerakevitt fikk god fart på handelen.
Helsetilstanden våren 1945
Det var ingen sult i Norge under okkupasjonen. Tyskerne tok det de ville ha, men var samtidig forpliktet til å forsyne nordmennene med korn. Det kom fra Sverige og Danmark eller okkuperte områder i Øst-Europa. Et positivt resultat av knappe brød- og matrasjoner var det totale fraværet av fedme i befolkningen. Ingen spiste mer enn de fikk på rasjoneringsmerker. Skal man våge en farlig påstand, må det være at aldri har det norske folk vært sunnere enn våren 1945. Men en stort lengre okkupasjon ville nok endret glansbildet. Men sykling, skogsturer etter ved og bær og ikke minst fraværet av søtsaker var inntil 1945 fordelaktig for nasjonen Norge.
Men endelig, i mai 1945, var det slutt. Slutt med tyskere, kontroller, frykt for sikkerhetspolitiet, flukt til Sverige. Kort sagt: Frigjøring!
Nøtterøy hadde kommet seg uskadet gjennom fem krigsår. Ingen bombede hus, ingen direkte krigsskader overhode. Men det var andre tap; likviderte jødiske familier, falne motstandsmenn og særlig de mange omkomne sjøfolk. Disse tapene druknet nesten i den hemningsløse frihetsfesten etter 8. mai 1945.
Rent numismatisk skjedde lite, annet enn at okkupantens myntproduksjon opphørte med øyeblikkelig virkning. Men det ble knapt registrert, hverken på Nøtterøy eller under Bugårdsbrua. Det var nok mynter i sink og jern. Og skillemyntsedlene fra 1940 ble trykket som tidligere.
Men en annen forskjell ble også registrert, om enn på uortodokst vis. De gamle kronemyntene kom tilbake i svært begrenset opplag. Under Bugårdsbrua dukket disse nye kronemyntene opp sammen med hjemkomne førstereisgutter, rett fra hvalfangst. De hadde ikke helt vokst fra gamle kunster og tok seg en avstikker med sine Lucky Strikes opp til oss langt yngre og totalt livsuerfarne i røken fra damplokomotivene. De nyrike hvalfangerne demonstrerte sin finansielle overlegenhet med å kaste på strek – med kronemynter!
Minnene fra årene etter 1945 er i ferd med å fortape seg. Øybuss fikk etter hvert nye vogner og høyere priser og for all del: bedre rutetilbud. Det er lenge siden to 50-øres tilgodelapper rakk for en tur Borgheim-Tønsberg og retur.
Nyttige kilder:
Kolbjørn Skaare : «Norges mynthistorie» Bind 1&2, Universitetsforlaget 1995. Samme forfatter: «Den kongelige mynts historie», CappelenDamm 2008,
Svein H Gullbekk: « Skillemyntmangel i Norge under annen verdenskrig», Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad, nr 3, aug 2010.
A.Norland «Rutebiltrafikk på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år», Tbg 1962.
Legg inn en kommentar