Ferdaminni fra Tønsberg til Vrengen

posted in: Personalhistorie | 0

Kjartan Dale:

Aasmund Olavsson Vinjes kontrafei finner vi på de gamle 50-kronesedler. Tegningen er forøvrig speilvendt.
Aasmund Olavsson Vinjes kontrafei finner vi på de gamle 50-kronesedler. Tegningen er forøvrig speilvendt.

Tønsberg og Nøtterøy ble Aasmund Olavsson Vinjes siste av de talløse gjennomfartsstedene for hans vandringsliv. Han var her på reportasjetur for bladet sitt «Dølen» i januar/februar 1870. 5. april døde kona hans, Rosa, i barselseng. I juni ble Vinje lagt inn på Rikshospitalet. Han gjorde ferdig siste nummer av «Dølen”, og så ville han til fjells. Dødssyk og avkreftet kom han kvelden den 29. juli til vennen sin, pastor A. Chr. Bang på Gran. Neste morgen fant de Vinje død i senga. Distriktslegen obduserte ham og fant at dødsårsaken var kreft. Vinje ble 52 år gammel.

Det kan være at du plutselig en dag fester blikket på Aasmund Olavsson Vinje der han figurerer på 50-lappen sammen med Sigurd Fåvnesbane. Da går trolig tankene dine til to storslagne dikt som hører til våre nasjonale klenodier: «Våren» og «No ser eg atter slike fjell og dalar”, med tonefølge av Edvard Grieg.
Vinje er nok den lyrikeren som har rørt mest ved våre følelser i høytid og sorg. Gjennom sin tolking av det vi tør kalle norsk identitet har han fått plass som en av våre fremste nasjonale klassikere i norsk litteraturhistorie.
Men Vinje ble langt fra noen nasjonal idealfigur: Til det var han for kontroversiell og provoserende. Dessuten var han «døl» i språk og fremtreden, og brøt på denne måten med grunnkravene til dannet borgerlighet.

Vinje og næringslivet i distriktet.

Den farende svenn Aasmund O. Vinje — her i Paris i 1863.
Den farende svenn Aasmund O. Vinje — her i Paris i 1863.

For mange av oss er det litt uventet at lyrikeren og naturvennen var så sterkt opptatt av økonomi og næringsliv. Målet for Vinjes tur til Tønsberg-distriktet var først og fremst å få gjort en reportasje om selfangerflåten i Vrengen og om Svend Foyn og hans pionervirksomhet. Blant alt som er skrevet om denne merkelige begavelsen, blir det også sagt at han var den fødte journalist som aldri sto i beit for stoff. Han hadde jo ellers en perfekt bakgrunn for journalistikken. Kunnskapsmessig hadde Vinje et umåtelig vingespenn. Hans lesehunger var ustoppelig, og han hadde skaffet seg ulik erfaring gjennom reiser og arbeidsliv. Da Vinje var i Tønsberg, hadde han ellers tre kåserier på programmet 29. januar står denne annonsen i «Tunsbergeren» :

A. O. Vinje holder Søndagsaften den 30te Januar Kl. 8 i «Harmoniens» store Sal Foredrag over: «Vaart nationale Stræv». Adgangstegn a 4 Skilling løses i Hr. Dessens Butik indtil Lørdagsaften Kl. 9, samt ved Indgangen som aabnes Kl. 71/2.

Velvillig «Tunsbergeren»

Med tanke på at at Tønsberg var en by med sterkt borgerlig preg, er «Tunsbergeren»s særs velvillige presentasjon av Vinjes «målstræv» ganske overraskende. Artikkelen slutter slik: «Saa erkjendes det Dag for Dag klarere, at «Maalstrævet» har aabnet og vil fremdels aabne saa mange Tilløb af National Forfriskelse for vort Bogsprog, at det formentlig paa naturlig Vei skal vise sig gjenfødt i Mund og Bog, – vise sig i Sandhed som det norske Folks Modersmaal.»

«Hr. Vinje talte så tydeligt og distinkt at neppe noget Ord gikk tabt for Tilhørerne», skrev adjunkt Emil Olsen, en etterhvert meget kjent og avholdt Tønsbergmann, etter Vinjes foredrag.
«Hr. Vinje talte så tydeligt og distinkt at neppe noget Ord gikk tabt for Tilhørerne», skrev adjunkt Emil Olsen, en etterhvert meget kjent og avholdt Tønsbergmann, etter Vinjes foredrag.

Artikkelen er ikke signert, men det kan ikke være andre enn den uoffisielle redaktøren av «Tunsbergeren», skolesbestyrer og klokker Engebret Hougen, som uttrykker seg slik i nærmest visjonære ordelag.
Husmannsgutten Engebret Hougen hadde selv dikteriske evner. Best kjent er hans stemningsfulle «Avskje mæ Høvringen (Sjå Sole på Anaripigg)» fra diktsamlingen han skrev på bygdemålet sitt fra Sel i Gudbrandsdalen. Ved et par anledninger hadde de to redaktørene på en måte byttet dikt. Vi finner dikt av Hougen i «Dølen» og dikt av Vinje i «Tunsbergeren». Det var nok slik at deres kjærlighet til det folkelige og til gammel bondekultur hadde ført de to dikterne sammen.
Mer uventet er det at den andre medarbeideren i «Tunsbergeren», den unge og urbane adjunkt Emil Olsen ved Borgerskolen er en sann beundrer av Vinje. Det er hans referat fra Vinjes første foredrag som får «en Sandefjording pro Tempore paa Visit i Tønsberg» til å komme med følgende utbrudd i «Gjengangeren» i Horten: «Anmeldelsen er en av de sødeste og saftigste Kompositioner paa Smigreriets Gebet, som jeg har truffet paa.»
Vinjes andre foredrag om «Mythologie» samlet rundt hundre tilhørere. Han hadde nok dempet røsten sin noe etter akustikken ved denne anledningen, Vinje, for det står i referatet at «Hr. Vinje talte dennegang så tydeligt og distinkt, at næppe noget Ord gikk tabt for Tilhørerne».

Vinje passet naturligvis på å tale når han også var på sine reportasjeturer. Så også i Tønsberg i 1870.
Vinje passet naturligvis på å tale når han også var på sine reportasjeturer. Så også i Tønsberg i 1870.

Emil Olsen har ellers tydeligvis ikke latt seg skremme av sandefjordingens beske kritikk, Han avslutter det nye referatet med å si at «vi maa med vort Skjøn regne foredraget blandt de i sit Slags interessanteste og bedst udarbeidede, vi har overværet.»
Det tredje Foredraget om «Kaste», som Vinje holdt søndag 6. februar, ble enda en suksess. «Tunsbergeren» melder om fullt hus og «rigelig applaus.» Ellers ser det ut til at Vinje slett ikke er uten sans for markedsføring av bladet sitt, for foredragene blir fulgt godt opp av annonser for «Dølen» i Tønsberg-bladet.
Gamle overlærer Emil Olsen har sommeren 1926 en artikkelserie i «Tønsbergs Blad» som han kaller «Vinjeminder». Her skriver han blant annet om en episode som forteller litt om hvor omstridd Vinjes person var. En av byens prester advarer Olsen og sier at «en Mefistofeles» (den onde ånd i Faust) er kommet til staden.

Vinjes vert, ishavsskipper Jacob Melsom

Jacob Melsom var Vinjes vert under forfatterens opphold i Tønsberg.
Jacob Melsom var Vinjes vert under forfatterens opphold i Tønsberg.

Bladet «Dølen» ga ikke rare overskuddet, så det sto dårlig til med Vinjes økonomi. Våren 1868 hadde statsråd Meldahl gitt ham sparken på dagen fra den underordnede stillingen han hadde i justisdepartementet. Det skjedde fordi statsråden ikke likte det Vinje hadde skrevet om regjeringen. Hvis det ikke var fordi venner hadde sørget for gratis opphold for ham, hadde det nok ikke blitt noen reportasjetur til Tønsberg.
Den som gjestfritt åpnet hjemmet sitt for denne «Mefisto», var ishavsskipper og skipsreder Jacob Melsom, en romslig, dynamisk og begavet mann, som etter det han selv uttrykte, hadde «en umodstaaelig Lyst til at skrive». Det var nok først og fremst Jacob Melsoms intellektuelle nysgjerrighet og journalistiske interesse som gjorde at han tok så godt imot den omstridte originalen og introduserte ham i sin omgangskrets.
Mye tyder på at kontakten mellom Melsom og Vinje ble formidlet gjennom de to bladmennene i «Tunsbergeren», og deres valg av vertskap for «Dølen» var nok ikke tilfeldig.
Engebret og Maren Hougen hadde ikke den sosiale status som normalt skulle til for å bli akseptert i de høyere kretser i byen. Noen unntak fantes det likevel: Klokkerfamilien var velsette gjester i det melsomske hjem, og dermed kunne Hougen legge inn et godt ord for «Dølen», som Vinje ofte ble kalt.
Unge kandidat Emil Olsens medvirkning til velferdstiltak for Vinje hadde kanskje også et aldri så lite romantisk tilsnitt: Hans varme følelser for Antonie Mariana Melsom, som senere ble fru overlærer Olsen, virket nok i Vinjes favør.
Emil Olsen husker i sine «Vinjeminder» disse dagene 57 år tilbake i tiden: «Her, hvor Vinje bodde som gjest hos Jacob Melsom, blev der vist ham megen venlighet. Jeg var sammen med ham i flere selskaper, og han la ikke dølgsmål i passiar og skaaltaler på sine originale synsmåter, der øiensynlig virket noksaa overraskende paa de gode konservative borgere».

Minnegudstjenesten over A. M. Schweigaard

Lørdag 5. februar, midt under Vinjes opphold i Tønsberg, kommer «Tunsbergeren» ut med hele første side rammet inn av en svart sørgerand: Stortingsmann, professor Anton Martin Schweigaard er plutselig gått bort.
Minneordene i avisa begynner slik: «Telegrafen har baaret Dødsbudskabet Landet rundt, og overalt er det modtaget med den dybeste Bevægelse i Bevisstheden om, at her har vort lille Land tabt en af sine faa Store – en af dem, som ethvert Land skulle have været stolt af at eie».
I de fleste byer og tettsteder ble det holdt minnegudstjenester på Schweigaards begravelsesdag.
Tjøme, Nøtterøy, Sem og Stokke gikk sammen med Tønsberg om en storstilt minnehøytidelighet i Tønsberg kirke.
Stortingspresident Georg Prahl Harbitz var selvsagt den nærmeste til å holde minnetalen over Schweigaard. I «Tunsbergeren» står det slik: «Sognepræst til Nøterø, Storthingspræsi-dent Harbitz, der paa Grund af mislig Helbredsforfatning havde maattet undslaa sig for at efterkomme den Indbydelse, der var udgaaet til ham fra Christiania Kommunestyre om at fremmøde derinde ved Begravelsen, havde den Godhed, sin Svaghed uaktet, at efterkomme om at stille sig som Tolk for denne store Forsamling.»

Sogneprest på Nøtterøy og stortingspresident Georg Prahl Harbitz holdt minnetale over Schweigaard, som Vinje påhørte: «Eg vil fri meg fraa Liktaler der nokon skal sitja paa Pinebenken for mi skuld», skrev Vinje etterpå.
Sogneprest på Nøtterøy og stortingspresident Georg Prahl Harbitz holdt minnetale over Schweigaard, som Vinje påhørte: «Eg vil fri meg fraa Liktaler der nokon skal sitja paa Pinebenken for mi skuld», skrev Vinje etterpå.

Fellesdikt av Vinje og Hougen En uke senere står Vinjes reportasje fra minnegudstjenesten i Tønsberg i «Dølen». Mens Vinje er i Vestfold, er det Rosa som har ansvaret for at bladet kommer ut. Vinje skriver blant annet: «Det vardt baade fyre og etter liktalen afsunget ein Song som var gjordt av meg og Kirkesanger E. Hougen i samlag. Han vardt naturlegvis fyrst beden om aa gjera det – og han er ein større Poet i Forhold til Tunsberg en desse storpoetane i Forhold til Christiania, der dei bu. Men han hadde Hendane fulle af Arbeid og bad meg om hjelp.»
Vinje gjorde straks et utkast som Hougen godkjente. «So javnad han in imillom eit par Vers og omskreiv eit Par af mine Uttryk, og dermed kom Songen fram.» De to første versene lyder slik:

En Vemodens dag er oprunden.
Vi samles, og hellig er Stunden.
Vi vie vor jordiske Virken
i Livet som Døden med Kirken.

Det skifter fra Glæder til Sorger:
Her ser vi saa ædel en Borger
paa Færden at nedlægge Staven
og bæres af Landet til Graven.

Vinje beklager seg i «Dølen» over at han ble nødt til å skrive på bokmålet, og han håper at han vil bli tilgitt for dette, «helst daa Songens litterære Værd ikke er stort.» Den består av alminnelige og utslitte talemåter – «poetiske Herbarier» -som alle slike sanger, er forfatterens egen dom.

Uærbødig om Georg Prahl Harbitz

Vinje skriver videre: «Gamle Harbitz talad, og alle som kjenna Mannen vita, at han har sin Styrke, saaleides at taka paa seg Kragen og tala halvt som Præst og halvt som Politicus. Liktala opfylde sin Hensigt: Aalmugen opbygde seg. Folk sagde den var utmerkt, og Tunsberg-Bladet sa det same – og det er eit godt Blad.»
Vinje hadde selv ikke like gode følelser under talen: Han vrei seg og led fælt. Hadde det ikke det vært fordi han var i kirken, ville han ha skreket «som Mars da han yard saarad af Diomedes.» «Men,» sier Vinje, «det er berre over meg sjølv eg jamrar. Eg vil fri meg fraa Liktaler der nokon skal sitja paa Pinebenken for mi Skuld». Som professorene Keyser og Hansteen vil Vinje i sin siste vilje (testamente) frabe seg liktaler.

Aasmund Olavsson Vinje hadde også en stilling som skriver i Justisdepartementet, hvorfra han ble avskjediget for å ha skrevet mot regjeringen. Vinje var utdannet som jurist.
Aasmund Olavsson Vinje hadde også en stilling som skriver i Justisdepartementet, hvorfra han ble avskjediget for å ha skrevet mot regjeringen. Vinje var utdannet som jurist.

Vinje i Vrengen

Vinje innleder artikkelen sin om «Ishavsfloten» i Vrengen med å undre seg over at selfangstnæringen har fått et slikt omfang innenfor et så avgrenset geografisk område som Tønsberg og omegn. «Underleg nok, at denne Drift med at fara paa Ishavet og skjota Sæl, skal vera komen so serskilt til Tunsberg som ikke ligg so utimot Vestkysten,» sier han. Vinje forsøker å trekke trådene tilbake til årene før 1850 for å forklare utviklingen av næringen her i distriktet. Han nevner «et Par gamle Sjømenn der utenfor byen, som hadde voret med Engelskmenn og Hollendarar paa den Fangst, som desse Nationer hava drevet paa med. Alle desse fortalde om all den Sælen der nord.»
Her gjør Vinje seg skyldig i en noe lettvint og unøyaktig forklaring på utviklingen. Han sikter nok til Stokke-skipperne Peder og Anders Mikkelsens selfangst i Nordishavet, men sammenhengen ellers var en annen enn den han fremstiller. Brødrene drev sel- og hvalrossfangst fra Hammerfest, og Svend Foyn var så tidlig som i 1844 med en av dem på fangst i Nordishavet for å lære.

Spesiell stemning

Vinje fanger opp den spesielle stemningen og travelheten som råder i Tønsberg under utrustingen av fangstflåten. Han skildrer mannskapene som reker gjennom gatene, og han forteller om styret og ståket med utkjøring av kjøttønner og brødsekker og annen proviant og utstyr i mengdevis.
Rundt om i husene pusser karene riflene, som det skulle være foran et slag. «Eg kjøyrde der ut til Floten med somme af desse Hærførarar, og det yard flaggad og kanonrad». Kanonaden sto vel Svend Foyn (Føyn skriver Vinje) for, der han prøveskjøt hvalkanonene fra de to små dampbåtene sine, som sammen med 16 selfangstskuter lå innefrosset i Vrengen.

Sevika var utgangspunkt for Svend Foyns fangstskuter, som Vinje besøkte her. 
Sevika var utgangspunkt for Svend Foyns fangstskuter, som Vinje besøkte her.

«Glupe karar, desse Ishavsfararar»

Vinje står på en av åsene ved Sevika og ser ned på selfangerflåten. «Der ifraa den fine Bakken saag eg ned til Floten, liksom fraa Haugane ved Portsmouth. Der var våpen- og provianthus omkring, og der gjekk «Matrosar med hatten paa Snurr og Spennereim kring Livet», og på brygga sto det riflebunter og harpuner. I alt er det samlet bortimot 800 mann i Vrengen, mener han.
Vinje var begeistret for menneskene han traff. «Det var gildt aa sjaa desse Sjøfolk,» sier han om dem. «Det er glupe Karar desse Ishavsfarar. Eg burde ha vore med paa ei Ferd for at læra Sjømannsuttrykk og det særeigne Tankeslag, som Sjølivet fører med seg.»
Det lå to utenlandske selfangere i Vrengen, en skotsk og en tysk, men mannskapene er norske. Vinje bemerker at det finnnes kapital i utlandet, men det er ikke nok. «Kapitalen er sterk, men mannamakta er den sterkaste af alle», og ingen kan konkurrere med norsk pågangsmot og dyktighet når det gjelder selfangst.

Vinje besøkte Svend Foyn (bildet) i Sevika. De to mennene — ulike av interesse og natur, kom meget godt utav det med hverandre.
Vinje besøkte Svend Foyn (bildet) i Sevika. De to mennene — ulike av interesse og natur, kom meget godt utav det med hverandre.

Møtet med Svend Foyn

«Vi kom fælt godt overeins, Føyn og eg,» forteller Vinje, som synes at mannen på mange måter er et geni. «Det som han set seg i Hovudet, det driv han fram, og han har råd til det. Men alle dei eg talad med, dei syntes det var Synd at han skulle kasta all sin Hugstyrke og Rikdom paa denne Kvalfanging som aldri kunna svara seg. Ja, so meinte Folk, men Føyn trudde paa den, og kven veit om ikke hans Tru verdt betre en andres?»
Nå er Svend Foyn i gang med å laste et stort skip med stokker, planker og bord til et «Guanohus» som skal bygges i Vadsø. Men folk rister på hodet og sier: «Den Føyn, den Føyn, det er en stribukk, kan du tru! Han kunne ikke en gang ha aksjer i «Bjørn Farmand», for båten gikk på søndag.» Vinje synes ellers at Svend Foyn og han selv har fellestrekk: De er «Ideens Menn», og «Svend Føyn skaut og prøvde sine «Sprengsatser» slik som eg, men eg brukar Ord.»

En Foyn-skute i Kjøpmannskjær. Merk utkikkstønna i stormasta.
En Foyn-skute i Kjøpmannskjær. Merk utkikkstønna i stormasta.

Ishavsskipperen og forskeren Jacob Melsom

Vinje treffer også verten sin, Jacob Melsom i Vrengen. Melsom fører dette året D/S «Bienenkorb» av Bremerhaven. Etter selfangsten skal skipet nordover igjen på hvalfangst. Mannskapet er for størstedelen rekruttert fra Tønsberg-området. Melsom er sterkt opptatt av arktisk forsking, og skal blant annet foreta meteorologiske observasjoner på turene.
Melsom frykter for at det vil gå med selen i Nordishavet som det har gått med grønlandshvalen, den vil bli utryddet. «Derfor tenker han paa om det vil tykkas at ganga til Sudpolen i si Tid og skjota der». «So er vaar Gjerning: vi drepa ned ikring os for sjølve at liva», skriver Vinje i «Dølen».
Vinje besøker Vrengen en uke ut i februar, så det er ennå igjen bortimot fjorten dager til ishavsflåten kan dra nordover. Det meste avhenger av isforholdene. Vinje nevner at det kan bli tale om å skjære seg ut to mil mot åpent vann, og denne vurderingen viser seg å være riktig.
Vi holder oss til «Tunsbergeren» fra lørdag 26. februar: «Tirsdag Formiddag den 22de begyndte Sælhundefangerne «Norske Bonde», «Polarstjernen» og «Fremad» at vække sig østigjennem Vrængen og den følgende Dag fulgte flere af disse Fartøier efter. Igaar Middag var Raak ferdig vækket til aabent Vand, ved Leiestenens Sydspidse, og laa samtlige de ved Kjøbmandsskjær og Sevigen tidligere henlagte Nordhavsfarere, 15 i tallet, igaar Eftermiddag efter hinanden i Raaken mellem Maagerø og Reieren. En Deel Tilskuere, saavel Gaaende som Kjørende, har i disse Dage Isvækningen har foregaaet, færdes langs Raaken, og naar dertil kommer omkring 300 Mand stærke Arbeidsstok, der under sine Chefers Kommando arbeidede paa Isvækningen med en Raskhed og Livlighed, der er Sømandens egen, saa frembød det Hele et Billede paa et Liv og en Virksomhed, som man sjelden har anledning til at iaktage.»

Engebret Hougen, lærer og dikter fra Sel, slo seg ned i Tønsberg og var sterkt medvirkende til Vinjes besøk her og på Nøtterøy. De to laget også dikt sammen og utvekslet dikt i «Tunsbergeren» og «Dølen».
Engebret Hougen, lærer og dikter fra Sel, slo seg ned i Tønsberg og var sterkt medvirkende til Vinjes besøk her og på Nøtterøy. De to laget også dikt sammen og utvekslet dikt i «Tunsbergeren» og «Dølen».

Vinjes «infame Insinutation»

«I Tunsberg er eg no ferdug med Ishavsfloten og kjem til Politiken, og det er ikkje langt ifraa at denne er like merkjeleg som Floten,» heter det i artikkel i «Dølen» 13. mars.
Denne artikkelen skulle få en overraskende epilog: 16. mars har Engebret Hougen et uvanlig beskt og harmdirrende angrep på Vinje i «Tunsergeren» for det han kaller en «infam Insinuation mod Navngiven Mand.» Han sikter her til det Vinje skrev om stortingsmann, byfogd i Tønsberg, J.A. Bødker: «Han krokad og kryssad so millom dei motstridande Valmannsvindar, at han sjølv kom fram. Ja, so sa dei. Og til svar paa dette sagde eg: «Naar so er, kan han somen gjerne sitja heime, for han var i Tinget berre ein javn mann, so som Folk flest er. Men ein Embætsmann maa vera framifraa, skal det vera politisk Tanke i at velja honom. Er han det, faar vi bryta paa det politiske Princip, men at velja ein daglegdags Mann, som attaat søker lenger fram, er uforsvarlegt».
Hougen hevder at Vinje «synes at have faaet et Slags Privilegium paa at føre baade Personer og Ting paa Tale, som efter almindelige Begreber henhører under den Private Forborgenhed, hvad enten det nu er den sproglige Indklædning eller Dølens eiendommelige Lune, eller hvad annet det monne være som hjemler ham dette. Nok er det, i Regelen tages kun ringe Forargelse av Dølens Omtale, selv om denne undertiden synes noget nærgaaende, og det Grundlag af «faktiske Oplysninger”, hvorover han bygger, ofte er temmelig tvivlsomt.»
Vinjes svar på Hougens angrep kommer i «Tunsbergeren» 23. mars. «Dette vesle eg har skrivit om Tunsberg, hadde eg rett ventat ein annan Takk for». Vinje unnskylder redaktøren med at det ikke alltid er «godt aa vera Blad i ein liten By.» Så legger han til at hadde den «ærade Utgjevar» hørt alt som ble fortalt ham fra så mange sider, så ville han ha sagt at han i sin artikkel «skjulte det med Kjærlighetens Kaape».
Vinje trodde virkelig at redaksjonen ville ha vært ham takknemlig for at en mann som står fritt, rørte ved humlebolet. «Det er no elles min Maate, Stuten i Horrom taka», slår Vinje fast.
For Vinje er det viktig å få fram det prinsippielle i at han har uttalt seg om «offentlege Menn» og saker som vedkommer det offentlige. Men han kan selvfølgelig være feil underettet, sier han til slutt. Vinje ber redaksjonen underrette leserne om svaret og forklaringen han har gitt, for han vil gjerne stå seg godt med Tønsberg, «der eg tok mot saa myket godt».
Da Vinje døde, sto det en lengre artikkel med vakre minneord om Aasmund Olavsson Vinje i «Tønsbergs Blad» nummer 2, som kom ut 6. august 1870. I «Tunsbergeren» står det bare en liten notis om at Vinje er død, og en uke senere et minnedikt av Jonas Lie.

Kilder:

Nøtterøy Historielag, Dataprosjektet Avisregistrering – Nøtterøy videregående skole, Nøtterøy kulturkontor.
«Dølen» – Reidar Djupedals utgåve.
Engebret Hougen – Knut Hougen.
«Villmann, Vismann og Veiviser» – Essaysamling red. av Lars Roar Langslet og Jon Rydne.
Tønsbergs Blads historie I – Øivin Davidsen.
Tønsberg i vår tid I – Oscar A. Johnsen.

Follow Kjartan Dale:

f. 1923 i Brekke i Sogn. Tidligere rektor. Mellomfag i pedagogikk. Artikler i lokalpressen og velavisene om stedsnavn på Nøtterøy. Med på å ta initiativ til dannelsen av Nøtterøy Historielag som medlem av kulturstyret. Nøtterøy kommunes kulturstipend i 1992.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.