Fulehuk – “fyret med noget av Nordlands fjernhet og mystikk”

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Kjartan Dale: (Njotarøy 1994)

Da betjeningen på Fulehuk fyrstasjon for siste gang gikk av vakt 30. august 1989, hadde fyret blinket og veiledet sjøfarende på Oslofjorden siden 1. november 1821. Nå var det kommet et nytt helautomatisk fyr på Hollenderbåen til erstatning for den gammeldagse stasjonen som var så avhengig av fyrvoktere. Noen dryge steinkast inne på det mellomste Fulehukskjæret sto det gamle fyret igjen ubefolket og overlatt til en høyst usikker framtid.

Fyret har hatt ett avbrudd i sin lange historie. Dette avbruddet markerer en av de mest dramatiske hendelser i norsk historie: Det tyske overfallet på Norge i 1940.
Da den tunge krysseren “Blücher” og de andre tyske marinefartøyene styrte inn mellom Torbjørnskjær og Færder i 23-tiden 8. april, lyste disse fyrene fremdeles. Ti sjømil lengre nord blinket også Fulehuk fyr uforstyrret med 30 sekunders mellomrom. Dette tok tyskerne som et gledelig tegn på at det ville være mulig å trenge videre innover fjorden uten motstand.
I dette momentet var det at den lille vaktbåten “Pol III”, en ombygd hvalbåt, skjøt varselskudd mot de mørklagte krigsskipene. Vaktbåten ble fort nedkjempet av den tyske torpedobåten “Albatross”, og her falt den første nordmann, kaptein Leif Welding Olsen like før midnatt.

Slokt et halvt år

Det var midt under denne dramatikken at Fulehuk fyr sluttet å blinke. Sjefen for 1. sjøforsvarsdistrikt, Horten, hadde uavhengig av admiralstaben gitt ordre om slokking kl. 23.30. Da de to første tyske krigsfartøyene passerte Fulehuk klokken 23.45, var det usiktbart vær med tåke som tetnet, og ingen fyrglimt å orientere seg etter.
Det tok et halvt år før fyret ble tent på nytt. Nå var det den tyske overkommando som bestemte. Først i oktober ble det gitt ordre om at fyret skulle komme i drift igjen, men med blendet sektor ut mot havet og med noe nedsatt lysvidde.

Eksotisk preg

I anledning av at Fulehuk fyrstasjon var 100 år i 1921, skrev den kjente pressemannen S.C. Hammer i “Sjøfartstidende”: “Fuglehuk fyr ligger øde tiltrods for sin beliggenhet i et saa trafikert farvand som Kristianiafjorden. I dets navn er det noget av Nordlandsk fjernhet og mystikk”.
Den gamle publisist har fanget opp den lett eksotiske stemning vi alle føler når vi har Fulehuk i sikte der langt ute i Nøtterøy-skjærgården. Og som på Ut-Røst, sitter storskarven med utslåtte vinger i tørkestilling på Svartskjær og Skarvesete og sørger ytterligere for Nordlandsk mystikk.

Innfløkte eiendomsforhold

Eiendomsforholdene på Fulehuk er litt innfløkte. Vi siterer fra et brev fra Kystdirektoratet: “Den tidligere Fulehuk fyrstasjon er lokalisert på en øy som utgjør en integrert del av Bolærne gnr. 132, brn. 1 i Nøtterøy kommune, som eies av staten ved Forsvarsdepartementet, mens selve fyrstasjonen eies og forvaltes av Kystverket for fyrtjenesten.”

Stedsnavnet Fulehuk

Det har vært uenighet om navnet skal forklares som hollandsk eller norsk. Mest vanlig har det vært å gå ut fra at navnet har hollandsk opprinnelse, og at det betyr det farlige, fule neset.
Sigurd Unneberg sier i sin Gårds- og slektshistorie at navnet mest er skrevet Fuglehuk, men at “første ledd intet har med fugl å gjøre”. Han begrunner ikke nærmere sitt syn.
Andre mener at navnet nettopp kommer av fugl, ut fra den tanken at de fleste stedsnavn har oppstått i vanlige hverdagsmiljø, og følgelig er laget av vanlige norske ord. Avdeling for namnegransking ved Universitetet i Oslo uttaler at navnet helst er et opprinnelig norsk navn, som tidlig ble tilpasset hollandsk skrivemåte. På et hollandsk kart fra 1658 er navnet skrevet Fuglenhoeck.
Det siste leddet i navnet, -huk, er et ord som etter forskernes mening er lånt fra middelnedertysk, og at det også har vært et vanlig ord på hollandsk. Hollandske sjøfolk brukte ordet huk på kart og i reisehåndbøker som nemning for odder og nes (helst bratte) på norskekysten. Det er derfor grunn til å tro at ordet er blitt formidlet til norsk via hollandske sjøfolk og deres kart.
Navneforsker Kristoffer Kruken ved Universitetet i Oslo skriver bl.a.: “I ettertid er det vanskeleg å seie nøyaktig kva for kartnamn som er opphaveleg norske og kva namn som er skapte av nederlendarane. Eg held fast på at namnet Fuglehuk kan vera eit opphaveleg norsk namn som tidleg vart tilpassa nederlandsk skrivemåte”. 9495_0010_cr

Planer om privat fyr

Det var smått stell med fyr langs norskekysten da det på slutten av 1700-tallet kom på tale å sette opp fyr på Fulehukskjæra, bare fire i alt. Ett av disse var fyret på Store Færder. Det første kullblusset der ble tent i 1697. Den som først tok initiativet til å få satt opp fyr på Fuglehuk, var skipper og kjøpmann Mathias Føyn i Tønsberg, en onkel til Svend Foyn.
Skipsfarten i Tønsberg-distriktet var i denne perioden inne i sterk ekspansjon, og Mathias Føyn hadde slått seg opp til å bli byens rikeste mann. Han skulle være god for minst 200 000 spesidaler.
I et brev som Mathias Føyn skrev til de “Vestindiske guineiske Toldkammer” i København i 1793, tilbyr han seg å bekoste bygging av fyr på Fulehukskjæra mot å få innkassere avgiftene. Nå manglet Toldkammeret, som hadde ansvaret for fyrvesenet, faglig kompetanse. Det er derfor det “har behaget Hs. Maj. at resolvere Overlods, kom.kapt. Løvenørn til at gaa Vort Generaltoldkammer tilhaande”.
Løvenørn skriver til Tønsberg og sier som sant er at han ikke vet hvor stedet ligger. Nå formoder han likevel at han med tid og stunder blir sendt til Norge for å se på havner, og at det da kan bli aktuelt å avlegge Fulehuk en visitt. Tre år senere kommer Overlods Løvenøm seg faktisk til Fulehuk.
Etter å ha rådført seg med skippere både fra Tønsberg- og Holmestranddistriktet kommer han til den konklusjon at det det er nødvendig å etablere et fyr på Fulehuk.
Men ikke alle er enige i at Mathias Føyn skal stå for bygging og drift av fyret. En av dem er byfogd Jacob Wulfsberg. Hans syn er at det offentlige bør stå for oppføringen, og at mulig overskudd skal gå til utbedring av Kanalen, “som nu er meget Forfalden”.

Tegning fra 1821.
Tegning fra 1821.

Stiv tomtepris

Det ble ganske snart utarbeidd tegninger til fyret, men hele saken skar seg da grunneieren, grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg forlangte hele 2000 spesidaler for Fulehukskjæra, eller en årlig leieavgift på 80 spesidaler. Det ble holdt takstforretninger, etterfulgt av en utstrakt korrespondanse mellom greven og Marinedepartementet i København, uten at det kom til noen enighet.
Ved Kongelig resolusjon av 9. september 1801 ble det bestemt at saken skulle utsettes “indtil Færder Fyr giver Erfaring om hvorvidt dets forbedrede Indretning gjør Fyr paa Fuglehuk mindre nødvendig”.
Løvenørn gir seg likevel ikke, han fortsetter å være pådriver i saken. Noe gehør for purringene sine får han ikke. De bevilgende myndigheter i København vender det døve øret til.

Saken i norske hender

Så kom 1814 og kong Frederik 6.s avståelse av Norge. Sett på bakgrunn av at Norges økonomi var i en miserabel forfatning, er det nesten forbausende at Fulehuk fyr kommer så snart på dagsordenen.
I 1818 tar representanten Resch fra Christiania opp et forslag i Stortinget “angaaende Fyrtaarnes og andre Søemærkers Forbedring og Tydeliggjørelse”. Det blir nedsatt en spesialkomite, som setter opp Fulehuk som ett av de tre fyr som skal ha høyeste prioritet.
Da Marinedepartementet skriver til København og ber om å få saksdokumentene, tilbyr Løvenørn seg like godt å være rådgiver for utbyggingen.

“Saa lidet og billigt som muligt”

Resultatet er at han får i oppdrag å lage tegninger til “et hensiktsmessig Blinkfyr som burde være saa lidet og billigt som muligt”.
Løvenørn er som vanlig ekspeditt, og etter noen mindre forandringer på tegningene, blir det lagt fram et byggeoverslag på 5653 spesidaler.
Løvenørn bestilte reflektorer og lamper i København. Speilglassrutene kom fra England, og urverket fra mekaniker Gellertsen i Drammen. En byggmester Voss fikk kontrakten på tårn og bolig.

Prefabrikert i Drammen

Steinen til tårnet og den lille boligen ble tilhogd på Neslandet ved Drammen og deretter fraktet ut til Fulehuk. Tårnet var syv alen (alen: 0,6275 m) i firkant og sto i direkte forbindelse med boligen. I kjelleren var det bl.a. en “Vandkiste af Støbejernsplader”. I uthuset av bindingsverk var det overraskende nok innredet “Svinesti, Fjøs eller Stald og Faaresti.”
Inspektør Gedde i Fyrvesenet ville ha en landingskai av stein, men her mente departementet at “et bekvemt Landingssted her er af mindre væsentlig Nødvendighed”.
Papirer som forteller noe om kjøpesum eller grunnleie, finnes ikke. Kan det være slik at den nye greven, Eidsvoll-mannen Herman Wedel har gitt gratis grunn for å hjelpe det nye Norge?

En “simpel Mand” som fyrvokter

Fyrinspektøren fikk myndighet til “at besørge et Subjekt til Fyroppasserstillingen. En simpel Mand med Familie antages at være skikket for Tjenesten, da der ikke vil kunde tilstaaes Fyroppasseren særskilt Løn til nogen Karl”.
Lønnen til fyrvokteren var bevilget. Den var på 252 spesidaler årlig.

Fyret er ferdig

21. september står det i “Det norske Rigstidende”, under rubrikken “Indrykkelse mod Betaling” følgende annonse:

“Det bekjendtgjøres herved at der paa det mellemste af Fuglehuk-Skærene i Christiania-Fjorden er oprettet et nyt Fyr, som tændes første gang den 1ste November næstkommende og brænder derefter hver Nat Aaret igjennem. Dette Fyr er et omgaaende Lampefyr med 1/2 Minuts Formørkelse mellem hvert Blink Det er anbragt paa et Taarn i en Høide af 42 Fod over Vandfladen og vil i sigtbart Veir sees i en Avstand af omtrent 3 Mile.
Fuglehuk-Skærene ere de yderste av de Ræv ved Bolllærne og sydøstlig for de samme liggende smaae Skær. De ligger Tæt ved hinanden i Retning af Nord og Syd.”
Fasting
Rye

Fyrbygningen før 1900 (Etter foto. Kystdirektoratet).
Fyrbygningen før 1900 (Etter foto. Kystdirektoratet).

Problematiske havneforhold

Hovedproblemene i alle år ute på Fulehuk har vært de vanskelige landingsforholdene. Fyrdirektør Carl Frederik Diriks har med sin tegning “Adkomsten til Fyrbygningen på Fuglehuk” levendegjort og foreviget problemene.
Fyr-Diriks, som han populært ble kalt, var en allsidig kar. Han var utdannet ved Krigsskolen, var premierløytnant i marinen, skipper i handelsflåten, hydrograf i Kartverket og til slutt fyrdirektør i årene 1855-82. Samtidig var han en flittig kunstner og skribent, med stor humoristisk sans.
Vi siterer fra boka der Fyr-Diriks tegner og forteller:

“Fyrbygningen på Fuglehuk paa et av Søen ofte overskyllet Skjær, hvortil Adgangen i stormende Veir ofte er vanskelig og resikabel, stundom umulig. For at gjøre Adkomsten til Skjæret iverksettelig, har man anbragt en solid Jernstolpe paa dette, og ligeledes en saadan paa den andre Side af Sundet, samt strukket en Trosse mellem disse Stolper. Denne Trosse danner da Veien iland – en Vei som ikke mange skulde glæde sig ved at maatte befare, thi den er Vaad og meget resikabel. Naar Fyrvogteren eller hans Karl kommer i sin Baad og finder at tiltagen Søgang gjør det umuligt at lægge tilland, styrer han hen til Trossen, gjør Baaden fast i denne, griber med begge Hender om Trossen, svinger benene op paa den, og entrer nu – stundom gjennem en og anden overskyllende Bølge – ind til Jernstolpen som han omklamrer, og hvor han afventer det beleilige øieblik for skyndsomt at smutte ind i Boligen. Det siger sig selv, at skjørtekledte Væsener ikke kunde indlade sig paa at vandre denne smalle Vei til sandsynlig Fortabelse”.

Jernstengene står der fremdeles på skjærene i god stand, men trossa mangler. Det som kan føyes til om den, er at trossa i 1876 i bladet “Folkevennen” ble gitt æren for at sju sjømenn ble reddet fra drukningsdøden da skipet deres strandet på Fulehuk, under en storm. Fyrvokteren og assistenten maktet å entre trossa og plukke opp en etter en av mannskapet.

Manuell innsats

Fulehuk fyr ble bygd så lite som mulig og så billig som mulig. I årenes løp ble det selvsagt nødvendig med utvidelser og forbedringer. Den fine beskyttelsesmuren mot øst kom opp allerede i 1822, og fyrtårnet ble påbygd 10 fot i 1848. I 1842 ble det satt opp tåkeklokke. Fyrvokteren var ute og slo 10-12 slag hvert kvarter om natta og hver halvtime om dagen når tåka satte inn. Det var et stort framskritt da det i 1879 ble montert en anordning med snor til kjøkkenet, slik at hammeren i stålklokka kunne beveges derfra.
Det tok 90 år før det ble gjort noe med den trange fyrvokterboligen. I 1910 ble det gamle steinhuset påbygd med en etasje i tre, og det ble samtidig innredet rom til fyrassistenter. I 1938 ble fyret elektrifisert med strøm fra eget aggregat. Samtidig ble det bygd radiofyr og installert radiotelefon.

Et maritimt kulturminne

Fulehuk fyrstasjon ble satt ut av funksjon i 1989. Midler til nødvendig vedlikehold fantes ikke, og Kystverket så det vel heller ikke som sin oppgave å være bevaringsinstans for kulturminner Initiativet til en “redningsaksjon” kom fra styret i Nøtterøy Historielag allerede i 1988 med et brev til Hovedutvalget for kultur. Saken ble godt fulgt opp av kommunale instanser. Det ble satt ned et utvalg som fikk som mandat å lage en innstilling om Nøtterøy kommunes rolle med hensyn til bevaring og framtidig bruk av fyrstasjonen.
Innstillingen var ferdig i 1993, og formann-skapet valgte så et interimsstyre, sammensatt av leder for Hovedutvalget for kultur, representanter for historielaget, stiftelsen Havnøy og for dykkerklubbene.
Interimsstyret la fram sin innstilling 5.mai 1994, og allerede 15. juni gjorde kommunestyret vedtak i samvar med denne.
Vedtaket gikk ut på at Nøtterøy kommune oppretter Forening For Fulehuk Fyrstasjon. “FFFF” har til formål:
” – å bevare Fulehuk Fyrstasjon i mest mulig opprinnelig stand
– å etablere, drive og viderutvikle fyrstasjonen til gavn for distriktets befolkning
– drive Fulehuk fyrstasjon i kulturhistorisk lys og for allment bruk.”
Hovedtanken er at fyrstasjonen skal “bevares ved bruk”, og at prosjektet skal bli selvfinansierende gjennom inntekter ved utleie.

Landingsmerke

I “Den norske los” er det ført opp to landkjenningsmerker på Nøtterøy. Det ene er Vetan -det andre er Fulehuk fyr. Vetan vil nok bestå inntil eventuelt også “Dovre falder”.
Verre er det med Fulehuk fyr. Fyrstasjonen trenger vern og pleie for å overleve som landkjenningsmerke og kulturminne Det ville være umåtelig leit om vi ikke skulle makte denne oppgaven i et distrikt der skipsfart og kystkultur har en så dominerende plass i vår lokalhistorie.

Kilder:

Avisregistreringsprosjektet.
Bjørkhaug og Paulsson: Norges Fyr.
Den norske los – utgitt av Norges Sjøkartverk.
Diriks: Fyrdiriks tegner og forteller.
Johnsen, Oscar Albert: Tønsberg i vår tid.
Kraft, Jens: Topographisk-Statistisk Beskrivelse.
Norge i krig – bind 1.
Paulsen, Helge: Nøtterøy – 1800-tallet.
Rode: Norges Fyrvesen.
Unneberg, Sigurd: Gårds- og slektshistorie.
Fulehuk fyrstasjon – Rapport fra interimsstyret.
Brev fra Avdeling for namnegransking, Universitetet i Oslo.

Follow Kjartan Dale:

f. 1923 i Brekke i Sogn. Tidligere rektor. Mellomfag i pedagogikk. Artikler i lokalpressen og velavisene om stedsnavn på Nøtterøy. Med på å ta initiativ til dannelsen av Nøtterøy Historielag som medlem av kulturstyret. Nøtterøy kommunes kulturstipend i 1992.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.