Om Rasmus, rotter og ekle prester

Abraham Abrahamsen/Lisbeth Higley:

Abraham Abrahamsen ble født på Brattås i 1894. Som nykonfirmert 14-åring dro han, som så mange andre Nøtterøy-gutter, til sjøs. Faren var båtsmann og broren, Magnus, messegutt om bord i det kombinerte seil- og dampskipet «Falco». Minnene om turen skrev han ned som 93 år gammel pensjonist. Abrahamsen døde i 1987. Her kommer den tredje artikkelen om førstereisturen hans. I Njotarøy for 1989 fortalte vi i «Hvis det gives saltkjøtt» om den nye og uvante kosten han opplevde, og i «Førstereis i beste habitt» i 1991 fortalte han om frivaktene og mannskapet om bord. Denne gangen lar vi ham fortelle mest om storm, slit og rotteplager. Artikkelen er tilrettelagt for Njotarøy av Lisbeth Higley. En del ortografiske og grammatikalske avvik er beholdt for å yte Abrahamsens muntlige stil rettferdighet.

«Jeg kom ombord i Falco og traff min far som var båtsmann. «Nå hva synes du om båten?» spurte han. «Jeg synes ikke det ligner en båt i det hele tatt,» sa jeg. Falco hadde en masse trelast på dekket, flere meter høyt. Den lå på siden så jeg var redd den skulle kantre, men det gjorde den heldigvis ikke. «Du får komme ned i ruffen og se hvordan du skal bo,» sa far. Det var helt forut under bakken, og jeg hadde ikke i mine villeste drømmer kunnet tro at det kunne være så ille. Det var tre køyer i lengden og to i høyden. Køyene så ut som simple potetbinger. Det hele kunne ikke tatt mere enn en times tid å snekre sammen.
I ruffen var det et farlig rot. Det gamle mannskapet skulle jo reise og det nye overta, så jeg tenkte det var best å komme meg vekk til dem fikk ut pjuset sitt. Jeg våget meg forsiktig akterover på jakt etter min bror, Magnus, som var to år eldre enn meg og messegutt ombord.»

«Falco»

«Falco» var 22 år gammel, så den var ingen unggutt akkurat. Den var forferdelig gammeldags og hadde vært halvveis seilskute da den ble bygget i 1885. De stolte ikke helt på dampen enda og det var det god grunn til, tenker jeg. Den hadde to urimelig store, høye master akkurat som en seilskute, en ganske stor skorstein, og midt på var kommandobroen.
Den var en brønnbåt. Først var det bakken helt forut og så var det en liten brønn med enerluken. Bakken var omtrent 7 fot høy og ganske lang, for det skulle jo være plass til begge ruffene og tre lugarer, maleskap, lamperom og kakhus under.
Det hendte rett som det var at båten satte hele bakken under vann og da fikk vi hele ruffen fylt og køyene ble våte og all slags elendighet. Det var jo omtrent umulig å få tørket køyklærne igjen. Den eneste plassen på hele skuta å henge dem var kjeletoppen. Men der var det så fullt av sot at det ikke var så greit å henge køyklær der. Å ligge i våte køyklær er ikke så godt akkurat. Vi ble ikke bortskjemte hva komforten gjaldt akkurat. Men når det var fint vær og godt og varmt, så likte jeg meg meget bedre i sjøen enn på land.
Og det var en god ting ved gamle Falco. Den hadde god tid bestandig, og det nyttet ikke å presse den, for det var ikke noe mere å få ut av den. Jeg tror nesten man kunne ro ifølge med den. Det så ut som om alt som fløt på vannet gikk fortere enn vi. Den var moden for pensjon. Men for rederiet var det mest lønnsomme at den gikk dukken, så dem kunne få assuransen utbetalt. Om to år skulle den ha 24 års klasse, og den ville den helt sikkert ikke overleve. Det var jo ikke så strengt den gangen, men det var jo en grense da også heldigvis.»

Mannskapet holdt til under bakken, slik det kan ha vært på «Falco».
Mannskapet holdt til under bakken, slik det kan ha vært på «Falco».

Korn og rotter

De første månedene om bord gikk Falco på Nordsjøen og Østersjøen med kull, kritt og korn. Sent på høsten, før isen la seg i Østersjøen, ble det en ny tur etter korn.
«I Libaug hadde vi fått ny forsyning av korn og rotter. Dem hadde vi nok av fra før. Dem var over alt oppe i køyene, så det var rent uhyggelig. En natt jeg satt og halvsov i byssa, kom det to stykker fra kølaboksen og dem var svære som halvvoksne kattunger. Det kom nok til å bli livlig når vi fikk losset kornet i Rotterdam.
Man kunne treffe de ubudne gjestene stadig vekk, særlig om kvelden. Det var noen svære beist som pilte av gårde over dekk og det var rett som det var at man så noen av dem som ruslet i land over gangveien i Rotterdam. Lasterommet ble fumigert med svovel, men det hjalp ikke så meget når rottene alt hadde spredd seg rundt hele skuta.»

Sjømannskirken i Rotterdam som Abrahamsen bidro til reisingen av. Den ble tegnet av Arnstein Arneberg og ble innviet i 1914.

Skramle sammen penger

«En dag kom assistenten fra sjømannskirken om bord og bommet penger til ny kirke. Jeg tror han fikk like mange penger forut hos oss som akter hos offiserene. Vi ble invitert til å komme i kirken på søndag på fest. Det var ikke noen ordentlig kirke, bare en romslig sal. Da andakten var slutt, foreslo presten at vi mannskapet skulle gå ombord og få vors mat til kvelds, og offiserene skulle stoppe og få kaffe og kaker i kirken. Vi hadde jo alle sammen vært med på å skramle sammen penger til kirken, men våres penger var visst ikke gode nok, så vi fikk ikke noe å spise. Det virket meget simpelt syntes vi, og vi ble enige om å pelle vors vekk. Det kunne vært hyggelig å vært i kirken, for det var ikke ofte vi fikk kaker om bord, og jeg var veldig glad i kaker. Styrmann sa at han skulle skrive til sjømannskontoret i Norge og fortelle om hendelsen. Så da kan det hende at presten flikk seg en skrape. På noen steder var det gamle, høytidelige, dårlige og ekle prester, og da hadde vi ikke noe i kirken å gjøre. Men alle sjømannsprester var ikke like ille. Det fantes flinke yngre prester som var helt det motsatte, som gikk inn for jobben med fulle mugger og som gikk virkelig inn for å hjelpe sjøfolk. De fikk istand forskjellig underholdning og turer og var med å hjelpe sjøfolk til å komme rundt så de fikk se sånt som var virkelig verdt å se. De jobbet særlig for mannskapet forut, for det var jo blant dem man fant ungguttene og det var jo særlig dem som trengte å bli tatt vare på. Disse prestene oppførte seg sånn at man fikk lyst til å komme i kirken.»

Den legendariske sjømannspresten Johan Nilsen i Buenos Aires. Han var elsket av alle sjøfolk. ( Foto: Henriksen, Ingard)

Sjømannsprest Nilsen og søstra hans

«Jeg har hørt om en prest som var i Buenos Aires, som før var den verste byen i hele verden når det gjaldt bordeller og alle mulige slags utskeielser. Det første han gjorde da han kom dit, var å få rigget til en slags idrettshall rett i nærheten av kirken. Der kunne sjøfolk turne og drive idrett, og så var det forskjellige slags spill der og kafeteria og somme ganger amatørteater. Sjømannsprest Nilsen og søstra hans begynte å samarbeide med myndighetene i byen og sammen fikk dem ryddet vekk mange av dem verste sjappene, særlig sånne steder som drev og robbet folk stadig vekk, og det begynte å bli bedre etter hvert. Nilsen og søstra hans har vel gjort mere for sjøfolk enn noen annen her i landet er jeg sikker på, og dem slet seg vel helt fordervet til slutt. Dem ble elsket av alle sjøfolk, tror jeg. Jeg har iallefall aldri hørt noen som har sagt noe annet. Og jeg er sikker på at dem vil bli husket av en mengde sjøfolk til og med i dag, men dem er gamle nå.
Vi var spent på hvorhen vi skulle etterpå, og gikk og tenkte på Middelhavet eller Afrika-kysten så vi slapp å fryse oss fordervet i vinter. Det verste som kunne hende vors skjedde; vi skulle til Skottland og laste bygningsmaterialer til en svær fabrikk i Canada. Det var svære stålbjelker, sement, sand og en del jernplater. Det var tunge greier alt sammen, så vi ville sekke fort hvis vi sprang lekk. Dem som hadde greie på det, var sikre på at de elendige pumpene ikke ville greie å holde vors lens hvis det oppsto en lekkasje. Det var jo slett ingen bragd å gå over Nord-Atlanteren vinterstider. Saken var at Falco ikke var skikket.»

Julekake med rosiner

«Rottene var vi ikke kvitt. Vi så dem rett som det var, særlig om natten. De var noen svære, stygge beist og det lyste grønt i øynene på dem. I det hersens matskapet vårt var det grusomt. Hadde vi bare hatt et skikkelig skap i ruffen som vi kunne ha maten våres i. Det måtte helst vært av jern så rottene ikke kunne gnage seg gjennom. Vi hadde bare et simpelt treskap med noen hyller og flere rottehuller i kantene. Så rottene kom inn uten for meget besvær.
I proviantrommet var det også ille, og kokken måtte sikte melet flere ganger med en meget fin sil før han kunne bruke det. En gang han hadde glemt det, så brødet ut som julekake med masse rosiner i. Det var rotteskitt som gjorde tjeneste som rosiner. Langstøvlene våres hadde dem nesten spist opp. Guri sa (Tømmermann ble kalt Guri eller Fliseguri) at dem brukte støvlene til pålegg på brødskivene. Rottene begynte å bli så frekke at det nesten var farlig å være sammen med dem. Anders fikk seg et bitt på kinnet så blodet rant en gang han lå og sov i køya. Dem var jo ikke noe særlig hyggelige køykamerater.
Vi skulle hatt rottefeller. Det hendte at vi fikk slag på dem hvis det var en hel flokk og vi hadde noe å kaste. Da kunne du ofte ramme flere i slengen. Vi veddet på hvem som kunne greie å få has på flest og det ble satt opp en premie. Stuerten skaffet premiene og han forlangte fem rotter for et glass med jordbærsyltetøy på en halv kilo. Men prisen gikk opp etter som det ble skjære sporten å fange rotter. Det var nok av dem og rekorden til Anners og Nordal var 14 på en kveld. Julius og jeg hadde bare 11. Båsen og Guri ville ikke være med på rottejakten. Dem var gamle seilskutefolk og dem var overtroiske begge to. Hvis rottene forlot skuta, så gikk den dukken, mente de.»

Rottene kom ombord med kornet og var en pest og en plage.

Rasmus

«Vi hadde mer enn nok å gjøre med å slåss med Rasmus, stormen som forfulgte vors hele veien. Stormen førte til problemer med ankre som slet seg og styreledningen som ikke fungerte. Det var visst ikke en dag uten at det var noe som ble slått i stykker, og jeg tror ikke det var en plass på hele skuta som det var tørt. Det var uhyggelig og umennesklig å gå der dag etter dag gjennomvåt og ikke ha noe tørt å bytte på seg.
Forut i ruffen silrant det nesten over alt. Vi begynte å strekke seilduk under taket for å lede vannet vekk fra køiene så meget som mulig. Det var omtrent en fot vann på dørken. Det lekte over alt, så det var nesten best å ha underkøye for der var det nogenlunde tørt. Men temmelig fuktig var det jo.
Begge dørene til byssen ble skalket igjen for godt, og den eneste inngangen var gjennom «skylightet». Vi måtte klyve opp på byssetaket og få maten opp den veien. Det var en vanskelig jobb og det måtte i hvertfall være to mann om jobben. For det meste var det jo mørkt også for vi var kommet temmelig langt nordover. Vi hadde sånn trøbbel med hendene våres. Dem sprakk og hovnet noe så forferdelig på grunn av det kalde sjøvannet.»

Livbåtene

«Uværet fortsatte med uforminsket kraft. Det ble værre istedenfor bedre. En dag løftet en sjø styrbords livbåt ut av krabbene, og vi måtte surre den der den ble liggende. Det gjorde for så vidt ingen ting, for den var ikke brukelig likevel. Vi hadde hatt livbåtmanøver i Ålborg en gang og da torde dem ikke låre båtene helt ned i vannet for dem lakk så fryktelig. Den ene hang i taljene ei stønn for syns skyld. Den andre ble ikke prøvd i det hele tatt. Så ble det oppført i journalen at båtmanøver var foretatt den og den datoen. Det måtte en verdenskrig til før det ble noen skikk på livbåtene i den norske handelsflåten.
Kraftige hagelbyger kom hele døgnet rundt. Det verste var at de herjet så fælt med det runde barneansiktet mitt. Jeg hadde fått order om å se forover hele tiden på utkikk. Haglet kom i lynende fart og tårene rant. Styrmann kom bort til meg en dag og sa; «Du får bøye hodet litt ned når det er på det verste, for det går jo ikke an å se noe alikevel.»
En natt fikk vi se en svær passasjerbåt som peiset forbi vors med ganske god fart. Det var nok en engelskmann og lignet mest på et stort hotell. Det var et flott syn. Å du, hvor jeg lengtet etter å være der om bord. Jeg holdt nesten på å begynne å gråte. Men det gikk jo ikke an for en sjømann, samme hvor liten man var.»

Ny elendighet

«Vi hadde vært i sjøen en hel måned og ikke vært tørre en hel dag. Det begynte å bli temmelig kaldt da vi passerte sydspissen av New Foundland, og vannet frøs til is med en gang det sprutet over dekket. Det varte ikke lenge førenn dekket, rekkverket, lukekarmer og allting var nediset. Nå var det den elendigheten. Korte, krappe sjøer sprutet stadig og det holdt på å ise hele natten. Båsen mente at vi ville få væromslag for gikten plaget ham ganske forferdelig. Noen timer senere fikk vi vinden fra akter, så Falco begynte å gjøre ganske god fart.
Isen tinet ganske fort og det lå isklumper over hele dekket. Vi var heldige for det ville ikke forundret meg det minste om det hadde endt med at vi hadde blitt drivende der borte i dagevis som et annet isfjell. Vi hadde jo vært utsatt for så meget rart på denne turen at vi kunne jo like godt være isfjell en stund også.
Jeg begynte å bli dyktig lei av hele sjøfarten. Hadde det vært anledning til å bytte med en jobb på land akkurat da, så hadde jeg gjort det med glede.»

Orkan

«Vi fikk en periode med nogenlunde vær og kunne heldigvis begynne å bruke styremaskinen på broen igjen, åpne byssedørene og ha skikkelige måltider. Det var herlig å kunne tørke litt opp i ruffen. Men så var det på’ n igjen med værre storm enn vi hadde hatt. Barometret falt helt i bånn og det ble ordentlig orkan.
Forpiggen lekket og vi måtte pumpe på skift hele tiden. Det farligste ville være om lukene gikk, og en dag gikk virkelig treer-luken. Vi måtte tette den før hele rommet fylte seg med vann, for det ville bli slutten på alt. Jeg fikk beskjed om å passe to lukelemmer som lå oppå hverandre på dekket. Jeg la meg på magen oppå dem for å hindre at de ble skylt over bord. Jeg seilte fram og tilbake på dekket hver gang det kom en sjø. Jeg kunne nok ikke greie å holde på dem lenge, for jeg syntes armene mine holdt på å bli nappet av.
Da vi endelig fikk reparert luken og hadde spist klokken 11 om kvelden, kom styrmann bort i ruffen med en flaske akevitt og sjenkte alle mann to drammer. «Hva skal vi gjøre med deg da, dekken? Du får ta en liten dråpe så det varmer deg litt. Du har vært en meget flink sjømann i dag, særlig da du klarte å holde fast på lukelemmene,» sa han.
Vi skulle oppleve enda en plage, som vi hadde glemt i uværet, og trodde vi var ferdige med for godt. Rottene levde ennå! Gud vet hvor dem hadde oppholdt seg under styggværet. Man skulle jo tro dem var druknet for lenge siden, men det var nok ikke så vel. I ruffen hadde dem gravd seg inn i madrassene og jeg syntes en kveld jeg merket noe som beveget seg under meg. Jeg dunket til med knyttneven og dem satte i et kraftig hyl. Flere stykker på en gang. Dette var jammen nifst. Vi fant rottereir på de utenkligste steder. Vi så dem stadig vekk og trampet på dem rett som det var. Det var jammen godt at det ikke var huggorm eller noe sånt farlig. Men det var da noen som var redd for rottene også og ufyselig var det.»

Abrahamsen måtte også ned i maskinen for å hjelpe fyrbøteren. (Gøthesen: Sjømannsliv)
Abrahamsen måtte også ned i maskinen for å hjelpe fyrbøteren. (Gøthesen: Sjømannsliv)

Tomt for køl

«En dag jeg sto ved roret, kom førstemaskinisten opp og snakket om køla. Han fryktet for at det ikke ville rekke fram. Det var visst ikke noe nytt der om bord. «Du får gå ned og hjelpe lempern å finne noe mer køl borte i alle kroker. Ta med støvet også, for det brenner.» Det var greit å hjelpe lempern. Han var en koselig gutt fra Føinland. Vi tok oss en lang pause og pratet litt om jentene på Nøtterøy og Føinland og hvor kjekke dem var og sånt. Men jeg var ikke så fælt interessert i jenter enda. Det ble da noen trillebørlass før jeg måtte løse av Julius ved roret igjen. Jeg var jo blitt svart som en feier. Nå skulle Julius ned å finne køl. Da lo han; «Det er noe jeg aldri har vært med på, å leite etter køl langt ute på Atlanteren. Fant du noe?» «Ja, vi fant vel en seks, syv trillebørlass, så du finner nok noe du også, tenker jeg.» Skipperen skulte på vors, så vi måtte slutte med palaveren våres.
Dagen etter var det renskrapet og hele dekksgjengen ble satt i sving med å leite etter ved. Med brekkjern og sag forvandlet vi et skott til favnved. Men det monnet så lite. Fyrbøterne lempet plankeveden inn på fyren så fort dem orket, men det ble ikke stort stim av det. Gnistene sto himmelhøyt av skorsteinen, så dem som passerte vors lurte nok på hva det var for noe som kom rekendes.
Alle på dekket, både vakt og frivakt, måtte være med og kutte og lempe plank ned til fyrbøtere. Jeg forsøkte meg med å bære to planker, men det var meget tungt for dem var søkk våte. Da jeg kom tilbake etter neste vendingen sa Fliseguri: «Ta bare en plankebit. Det er ikke nødvendig å ødelegge seg helt for å få denne elendige fillekassa til land.» Så det var bare i første vendingen jeg tok to. Jeg ville ikke ødelegge meg helt, slik jeg hadde gjort den gangen vi måtte lempe dekkslast over bord. Vi var da i hvertfall kommet over Atlanteren, så da greide vi vel den siste biten også. Om ikke annet fikk vi bruke tauebåt.»

Ikke fortell mor

«Vi kom inn til Quebec to dager før julaften og far sa til meg og Magnus: «Jeg håper rederiet setter i avisen at vi er kommet vel fram, så mor slipper å gå og engste seg. Når dere skriver, så ikke fortell så meget om alt vi har opplevd på denne turen. Hun er jo ikke fremmed for hvordan det kan være på Nord-Atlanteren vinterstider. Hun mistet jo far sin på sjøen, så jeg tenker nok at hun er den som har hatt det verst denne siste tiden.»
Det hadde nok blitt en katastrofe for henne om hun skulle ha mistet oss alle tre på en gang og blitt sittende alene med tre små unger å forsørge. Det var visst ikke så mange som tenkte noe særlig på alle sjømannsenkene som ikke visste sin arme råd hvordan dem skulle greie å skaffe mat til en flokk med unger. De ble jo så helt alene med sine sorger. Det offentlige hjalp dem jo ikke, så det er utrolig hvordan dem kunne greie seg mange ganger.
Når jeg tenker over denne turen, så tror jeg jammen det var den verste turen jeg har vært med på i hele mitt liv til sjøs og jeg har nok krysset Atlanteren 100 ganger, tenker jeg. Det var bare elendighet hele veien, dag etter dag uten stans. Vi hadde ikke sovet skikkelig på hele turen. Så det var litt av en påkjenning, og mange ganger så det ut som om det skulle være slutten på alt sammen. Men Falco hadde bevist at den kunne sloss mot Rasmus på Nord Atlanteren vinterstid og vinne!»

Julefeiring

«Nordal var flink og vasket dørken i ruffen til jul, og jeg fikk låne en duk til å legge på bordet av messen så det skulle se litt mere festlig ut. Det var jammen litt av en oppdekning vi fikk, og jeg skal si det smakte herlig. Vi satt på kistene våres og spiste med matbakken på knærne, for det var ikke plass på bordet. Jeg spiste så jeg nesten ikke kunne gå, og enda så skulle vi bort og hente kaker og frukt og greier. Kokken sa at vi skulle gå til stuerten og få toddy. Jeg durte bort med den største suppebakken og fikk den breddfull. Hva toddyen var laget av vet jeg ikke, men det var visst noe sterke greier og ikke noe for meg. Men det var da nok av annet snadder.
Da dem hadde smakt på toddyen, så durte vi i vei med julesanger akkompagnert av Nordal på enrader. Vi kunne synge alle sammen i ruffen, og jeg tror vi sang alle dem julesangene som fantes i salmeboka.
Etterpå begynte Guri å fortelle skrøner og det var han mester i. Han hadde en masse sannferdige skrøner og en del som han diktet selv. Han var ypperlig til å fortelle, så vi lo godt. Senere sang Valdemar og jeg revyviser. Jeg hadde gehør, så jeg greide melodier bare jeg hørte dem. Det var faktisk første gang jeg opptrådte offentlig. Men til slutt måtte vi gi vors, og vi tørnet inn meget lykkelige alle sammen, tror jeg.»

Tårene rant

«Jeg våknet langt utpå formiddagen ved at Båsen og en fremmen mann sto foran køyen og rusket i meg. Det var formannen for sjauerne, og han hadde en stor pakke under annen. «Vær så god,» sa han på norsk og rakte meg pakken. Stolt forklarte han far at han hadde lært det av sin norske kone. På pakken sto det skrevet: «Hjertelig velkommen til oss. Følg med min mann og vi skal bringe deg tilbake igjen til båten. Hilsen Inga Edvards.» Men jeg kunne ikke gå for jeg hadde ikke noe å ha på meg som så nogenlunde skikkelig ut. Rottene hadde spist opp støvlene mine, og komfirmantdressen var helt grønn av mugg. Den hadde jo ligget i vann i ukesvir nede i skipskisten min. Jeg ville så forferdelig gjerne gå, men jeg ville ikke møte opp som et fugleskremsel. Vi viste ham de elendige klærne sånn at han forsto. Så fant jeg på at jeg fikk skrive noe til konen hans; «Hjertelig takk for innbydelsen og pakken. Men kan dessverre ikke komme. Din mann vil forklare deg hvorfor.» Og så begynte jeg å grine så tårene rant. Jeg var flau, jeg som skulle være voksen sjømann. Men når det kom til stykket, så var jeg nok ikke noe annet enn en liten unge som lengtet etter litt godhet.
Men formannen måtte dra hjem alene og jeg åpnet gavepakken. Der var det masse snadder som frukt og konfekt av alle slag og et par med gode votter. Jeg hadde aldri fått så meget på en gang i hele mitt liv. Hun måtte være en snill dame, den gode Inga Edvards. Og jeg hadde noe jeg kunne dele med dem andre og gjøre dem glade.»

Høy dekkslast kunne føre til store stabiliseringsproblemer på «Falco» som på denne båten. (Gøthesen: Sjømannsliv)
Høy dekkslast kunne føre til store stabiliseringsproblemer på «Falco» som på denne båten. (Gøthesen: Sjømannsliv)

Stolte av skuta

«En kveld satt vi og pratet, og noen skjelte ut Falco for ei gammel møkkakasse. Men da tente Båsen på alle pluggene. «Det er noe dere glemmer bestandig,» sa han. «Falco er en meget god sjøbåt, meget bedre enn noe fartøy jeg noen sinne har vært om bord i. Har dere glemt den siste turen vi hadde over Atlanteren allerede? Det er jo helt utrolig at Falco kunne klare det. Jeg tror vi alle har grunn til å være stolte av denne skuta. Det var mange andre som gikk dukken denne vinteren, deriblant «Stiklestad» som hadde akkurat samme last som oss. Den var jo dobbelt så stor og nesten ny. Det er nok mange som kan takke Falco for at dem lever i dag,» sa han. Jeg begynte jammen å synes synd på den gamle sliteren. Han hadde fortjent en god plass ved en hyggelig brygge et sted hjemme i Norge. Folk skulle kunne komme om bord og se seg rundt og helst skulle det være en der som kunne fortelle om alt som denne båten hadde gjennomgått i sitt lange liv, og om alle dem som han hadde greid å få trygt fram. Det var jammen noe å tenke på.
Jeg tenkte på Falco mange ganger senere når jeg var om bord på båter med enmannslugarer, fryserom, baderom og allting, men med et elendig forhold med krangel og slagsmål og all slags elendighet.Tiden på Falco regner jeg som den hyggeligste tid jeg har hatt til sjøs.»

Tømmermann

«Jeg bestemte meg temmelig tidlig til at jeg aldri ville bli skipper. Jeg hadde veldig lyst til å bli tømmermann. Det var en jobb som jeg tror jeg passet til og det lengste jeg ville komme uten skoler. Og der gikk grensen hvis du skulle være ærlig og ikke glemme hvilket nivå du hørte til helt fra fødselen av. Jeg hadde jo muligheter til å ta skolen. Jeg hadde jo bare meg selv å tenke på og det tok bare tre måneder å ta styrmannskolen. Det kostet ikke så forferdelig meget heller og jeg hadde gode evner og lett for å lære, så jeg kunne nok lært det. Det var nok vanskeligere å lære å være den som skulle ha kommandoen over dem som var under meg. Jeg kom dit jeg hadde ventet å komme og ble tømmermann. En meget flink tømmermann også. Det kan jeg vise attester på og jeg likte jobben og gikk inn for den for fulle mugger.»

Follow Abraham Abrahamsen:

f.1894, d.1987. Til sjøs som 14-åring, matros og båtsmann i 35 år, deretter skipsbygger på Kaldnes i 20 år.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.