Skutene fra Veierland

Av Helge Paulsen

Kildene forteller om skipsbygging og skipsbyggere i 1800-årene

Omkring århundreskiftet 1800 og utover i 1800-årene var det en god del skipsbygging langs strendene på Nøtterøy og Tjøme – også i Stokke, ikke minst i Bogen, og på strendene på Värnes, Storevar; i Melsomvik, på “Bakkens Værft” i Melsomvik, og på Skjærsnes. Men først og fremst ble det bygd på Veierland, som da hørte til Stokke sogn.

Vi skal her se litt på Veierlandskutene fra denne tiden – de som ble bygd på øyas beddinger for andre steders redere, og noen som hørte hjemme på øya. Det var særlig på Oslebakke det ble bygd skuter, i havna der. Gården het tidligere Havnen.
Lorens Berg nevner i Stokke-boka enkelte Veierlandskuter fra 17- og 1800-tallet og forteller at eieren av Oslebakke, Nils Kristensen Weier — som døde i 1779 – eide briggen Imanuel.
Oslebakke var gjestgiveri. Enken, Anna Katarina, fortsatte som reder og drev gjestgiveriet, og i 1797 solgte hun til Anders Lorentzen i Tønsberg skibet Eneste Søster på 71 kommerselester, for 4100 riksdaler, forteller Lorens Berg.
Vi skal si litt mer om dette skibet. (Et “Skib” var en bark.)
Eneste Søster ble nemlig bygd på Oslebakke, og enken hadde hentet inn dyktige skipsbyggere utenfra for å bygge den. Så solgte hun den i 1797 før den var ferdig, mens den lå på beddingen ved havna. Året etter, våren 1798, gikk den av stabelen, og med rederen Anders Lorentzen som skipper kom den i juni måned til Christiania og ble der målt til 82 kommerselester.

Bilbrevet for bark Eneste Søster; bygd på Oslebakke 1779-1798.
Bilbrevet for bark Eneste Søster; bygd på Oslebakke 1779-1798.

Bilbrev for Eneste Søster

Barkens bilbrev (byggedokument) finner vi i sorenskriverarkivet.(1) Billbrevet ble utstedt på tingstedet Kjelleren i Sem i juli 1799, et interessant dokument som forteller om byggingen og som lyder slik:

“Biil Brev paa Skibet Eeneste Søster – Anno 1799 den 26de Julii, er Retten sadt paa Tingstedet Kielderen, med mig i Overværelse af de 3 de Laugrettes Mænd Lars Olsen Grann, Jacob Christensen Døvle og Christen Ammundsen Ambiørnrød, for efter Begiæring og Berammelse at afholde en Extra Rett i Henseende et Skibs Bygning af Enken Anne Catrine sal: Weyers.
Hvorda ! Christen Nielsen Weyer for sin Moder Enken Catrine sal: Weyers, boende paa Aaslebache paa Weyerland i Stoche Præstegiæld i Norge, anmelder; at hun i Aaret 1797, i Havnen ved bemt Aaslebache, paa Stablen af nye har ladet opbygge et Skib af Landets eegne Materialier af Slag Eeg og Furru, som under det Navn eeneste Søster er gaaet af Stabelen i hægt og stærkt Stand For Aaret 1798, og som hun haver solgt til Hr Anders Lorentsen – Borger til Tønsberg her i Norge, og efter Christiania Maale Brev under 16de Juni 1798, er Drægtig 82 Commerce Læster (strek over m betyr dobbelt m), og hvilket Skib nu føres af Eyeren bemt Hr Anders Lorentzen, og for at beviise dette, fremstillede han nu Skibs Tømmer Mændene Anders Anderssen Ugland og Hans Anderssen Ugland, hvilke nu for Retten med deres corporlige Eed bekræftede: at de som Skibs Tømmer Mænd har været med at opbygge et nyt Skib paa Stabelen udi forbemt Aaslebach (e)s Havn, af Landets eegne Materialier; udi Aaret 1797, for Enken Anne Catrine sal: Weyer, og hvilket Skib i For Aaret 1798 er løbet af Stabelen i hægt og stærkt Stand under det Navn eeneste Søster, samt af bemt Madm Weyer solgt til Hr. Anders Lorentzen, Borger til Tønsberg her i Norge, der som Eyer fører bemeldte Skib som Skipper-“

Fortsettelsen av teksten gjelder ikke bilbrevet, men er en del av møteprotokollen:
“Derefter blev Restandsen giennemgaaet efter Oppebørsels Mandtallet og uimodsagt. Efter Udraab havde ingen videre med Sage Tinget at erindre; thi blev samme hævet. -”
Bilbrevet slik det er i protokollen, ble skrevet av som et eget dokument og skulle lovbestemt følge skipet, sammen med skipets målebrev og lastedokumenter.
Enkelte ord og uttrykk går igjen i bilbrevene: I hægt og stærkt Stand betyr tett og sterkt, altså fullt sjødyktig; korporlig ed betyr ed avlagt med handa på bibelen. Vanlige forkortelser var sal: for salige, altså avdøde, og bemt eller forbemt for bemeldte eller forbemeldte, altså den foran nevnte. – For Aaret 1798 er naturligvis foråret, altså våren 1798.
Retten var satt på plassen Kjelleren i Sem, som på den tiden var tingsted for Jarlsberg Grevskaps søndre distrikt, som også Nøtterøy hørte til. Protokollen er undertegnet av Dessen, som var birkeskriver i Søndre Jarlsberg. I grevskapets tid hadde vi birkeskriver og overbirkedommer, senere fikk vi sorenskriver. Birk var et dansk begrep, knyttet til adelsgods.

Skipsbyggere fra Fjære og Øyestad

Bilbrevet foran er altså utstedt 26. juli 1799, vel et år etter at skuta var bygd. Men barken hadde også fått et bilbrev straks den var ferdig sommeren 1798, protokollført av byfogden i Tønsberg.(2)
Det opplyses der at Eneste Søster er “Løbet af Stabelen den 7de sidstleden”, altså 7. mai 1798. Det er målt til 71 1/4 Cl. (kommerselester).
Vidner er: Mestersvend Tarrald Torgrimsen av gården Røed i Øyestad Sogn ved Arendal, som under skibsbyggmesteren Halvor Thomesen Røeds bestyrelse har forestått dette skibs bygning, likeså skibstømmermennene “Gunder Thorsen af Fjere Sogn og Hans Andersen ogsaa af Fjere Sogn”, de har begge arbeidet med “Skibet eneste Syster kaldet” på “Værven ved Aaslebakke”.
Skipsmåling på den tiden var en svært lite presis operasjon. Tønsbergs “utgående tollbok” 1798 registrerer et målebrev for Eneste Søster; 20. juni, der barken måles til 85 1/2 kommerselest. Dermed har vi tre forskjellige målinger fra samme år.
Ugland er i Fjære sogn, så her er altså flere navn fra Fjære ved Grimstad og nabosognet Øyestad nærmere Arendal. Det er nok skipsbyggmesteren Halvor Tommessen (Thomesen) Røed (Riber) som har tatt tømmermennene med fra sine hjemtrakter.
Mesteren Halvor Tommessen (Riber eller Riiber) forestod senere bygging av flere skuter her i distriktet, bl.a. på Kaldnes i 1799 skib Raskheden. I bilbrevet av 21. april 1800 fra byfogden kalles han “Halvor Thomesen Riber fra Gaarden Røe ved Arendal”, 56 år gammel (3).
Samme dag ble bilbrev utstedt for skib Friderich Julius Kaas, 156 1/2 kommerselest, som Mathias Føyn på Teie hadde fått bygd på Kaldnes. Byggmesteren var “Halvor Thomasen Riber fra Gaarden Rød ved Arendal”.(4)
Og der kom flere fra mesterens hånd og tegnebrett, bl.a. på Kaldnes for Mathias Føyn i 1805 bark Søeblomsten. Byggmesteren kalles i bilbrevet fra byfogden “Skibsbygmester Halvor Thomesen Riiber af Øystad Sogn ved Arendal”. For Tønsbergborgere bygde han samme år (1805) et skib Margretherne “paa en Tomt i denne Bye” – altså i byen, ikke på Kaldnes.(5)
Han bygde flere enn dette og hadde åpenbart en sterk tilknytning til vårt distrikt. Han var en skolert skipsbygger og kom fra et betydelig skipsbyggermiljø på Nedeneskysten, mellom Arendal og Grimstad, der særlig strendene ved Vikkilen, Fjære sogn ved Grimstad, fostret mange skipsbyggere. Anne Tone Aanby, historiker ved Aust-Agder-Arkivet i Arendal, forsker i skipsbyggingsmiljø og om skipsbyggmestere på Nedeneskysten og forteller at fra verftsplassene rundt Vikkilen før 1816 kjennes navnene på 30 skipsbyggmestere som høyst sannsynlig har bygd skuter der. (6)
Men miljøet sendte også skipsbyggere og kompetanse til andre steder, og som vi har sett, også til Veierland. Tømmermannen “Gunder Thorsen af Fjere Sogn” som var med da Eneste Søster ble bygd, var skipsbyggmester hjemme. Hans Andersen var bror av Anders Andersen, som vi møter her, og som ble skipsbyggmester og reder på Oslebakke. De var fra Fjære sogn, som vi husker fra Ibsens Terje Vigen: “Ved Fjære kirke jeg så en grav, den lå på en værhård plett…”
Det er ikke meningen her å fortelle Eneste Søsters historie. Men at den var et “hægt og stærkt” skib, er det liten tvil om. Under krigen 1807-14 lå den tre år i opplag i Holland, før den kom hjem igjen.
Den seilte trutt i over et halvt hundreår, og kanskje mye lenger, eid av Tønsbergfamilien Gjersøe i flere tiår, Hans Gjersøe som reder, siden hans enke, og alltid med en sønn som skipper. Den ble ommålt flere ganger. I 1828 og 29 ble den fortømret fra bunnen av og fikk nytt dekk – og nytt bilbrev. Nå målte den 93 kommerselester.(7)
I 1847 ble den solgt til Fredrikstad, men seilte i årevis etter det. I mai 1855 grunnstøtte den ved Bolærne, på vei til Holland med trelast, satt fast på Teinebåen i over et døgn. Etter store skader og dyre reparasjoner – nesten 3000 spesiedaler – lå den sjødyktig i Jersøy havn 12. september 1855 og kunne seile videre.(8)

Skonner Hermoder (43 kl.) var bygd i Grimstad i 1833 og ble innkjøpt i 1868 til rederi ”N. G. Søberg m.fl. paa Veierland”. Siden ble skonnerten registrert med Veierland som hjemsted og eiere skipper Nils Gorgus Søberg i Tønsberg og Amund Schrøder Paulsen på Vestgården, Veierland. Fra 1876 målte den 86.64 reg.tonn. A. S. Paulsen førte den. Den ble påseilt og sank i Leithsfjord 3.5. 1882. — Hans Thorsen på Tangen (tidl. Krika) hadde en mindre skonnert Hermoder 1844-48. (Bilde i Lorens Berg, Stokke, s. 65.)
Skonner Hermoder (43 kl.) var bygd i Grimstad i 1833 og ble innkjøpt i 1868 til rederi ”N. G. Søberg m.fl. paa Veierland”. Siden ble skonnerten registrert med Veierland som hjemsted og eiere skipper Nils Gorgus Søberg i Tønsberg og Amund Schrøder Paulsen på Vestgården, Veierland. Fra 1876 målte den 86.64 reg.tonn. A. S. Paulsen førte den. Den ble påseilt og sank i Leithsfjord 3.5. 1882. — Hans Thorsen på Tangen (tidl. Krika) hadde en mindre skonnert Hermoder 1844-48. (Bilde i Lorens Berg, Stokke, s. 65.)

De Tvende Brødre og Diana fra Tangen

Det var skippere og redere med skuter på flere av gårdene på Veier før 1800, og Lorens Berg nevner noen i Stokkeboka. Tor Davidsen på Alby bygde en brigg, Karen Dorthea i 1785. I 1796 eide han brigg Maren Catarina. Brukeren i Krika hadde eid småskuter, bl.a. en ved navn Indebitoria. Christen Hermansen på Tangen (død 1794) hadde hatt kreierten Ebeneser og briggen De 2de Brødre.

Sønnen, skipper Christen Hermansen, fikk i 1805 bygd hjemme på Tangen en ny De 2de Brødre (De Tvende Brødre, også skrevet 2de Brødre). Bilbrevet finner vi i sorenskriverarkivet.(9)
Den lille barken, målt av Tønsberg tollkammer til 30 kommerselester den 20. august 1805, ble bygd “på gården Tangen på øen Veierland i Stokke sogn”, kan vi lese i bilbrevet. Byggingen begynte 4. februar 1805, og skipet var ferdig til å løpe av stabelen i august samme år. Vitner da bilbrevet ble utstedt, var Johannes Ditmandsen Tange(n) og Mikkel Hansen Stavnum fra Stavnum i Stokke. Den førstnevnte bodde på Veierland, og han hadde arbeidet som tømmermann ved byggingen. Hvem byggmesteren var, sies ikke. Billbrevet var rekvirert av skipper Herman Christensen. (Gårdsnavnet skrives ofte Tange i kildene.)

Prisedømt skute

De 2de Brødre fikk en dramatisk historie. Den ble satt inn i den livsviktige og farlige kornfarten på Danmark, mens Norge var i krig og under blokade av engelskmenn og svensker. 3. desember 1807 gikk skuta fra Norge til Udbyhøj ved Randers, i offentlig oppdrag for grev Wedel, for å ta inn en last av “Korn og Fedevarer” til Drammen. 5.januar 1808 var de ferdig lastet med 1280 tønner havre og klare til å reise. Men is og lavt vann hindret dem i å gå ut, og de ble liggende med den dyrebare lasten til 1. april 1808, da de endelig kunne avseile.
Dagen etter, 2. april, døde skipperen ombord, Herman Christensen Tangen, så styrmannen fra Nøtterøy, Paul Knudsen Skjerpe, måtte ta over kommandoen. Dagen deretter, 3. april 1808 om kvelden, ble de tatt av en svensk kaper i nærheten av Skagen. De kunne ingenting gjøre, svensken hadde 2 kanoner og 35 mann ombord. De kunne ikke seile fra kaperen og var selv bare 7 mann. De 2de Brødre ble ført til Marstrand, der skip og last ble prisedømt og skipet tatt i bruk av svenskene.
I juli 1808 ble Paul Knudsen, sammen med noen andre norske skippere, sendt med en svensk båt, under kommando av en svensk løytnant, til den norske skjærgårdsflåten ved Hvaler og avlevert til den norske kommandør Fisker. Resten av mannskapet fra De 2de Brødre ble sittende i arrest i Marstrand.(10)
En annen Veierlandskute, briggen Diana på 37 kommerselester, hørte også hjemme på Tangen. Den tilhørte Herman Christensens svoger Hans Jensen, gift med hans søster Anne. I en fortsatt notarialforretning i februar 1809 om den kaprede barken, forlangt av Herman Christensens enke og dødsboet, forklarte Nils Nilsen fra Skjerpe at han som styrmann på Jens Jensen Tange(n)s skib Diana var kommet til Randersfjorden samtidig med Tvende Brødre, kort før jul i 1807, og at de to var blitt liggende like lenge. Han bevitnet at is og lavt vann var årsaken til det lange oppholdet. Diana ble ikke tatt, men av en innførsel i tollboka for 1808 kan vi se at briggen er solgt vekk samme år: “Solgt til Laurvig 1808”.(11)
Sommeren 1807 var Diana blitt befraktet fra København til Nantes i Frankrike, men var 16. august kommet “ud for Nibesund” da to loser hadde fortalt at det var brutt ut krig mellom Danmark og England. De gikk så inn til Kristiansand, men fikk der samme beskjed og forbud mot å gå til sjøs. For å sikre skip og last mot oppbringelse, gikk skipperen derfor straks tilbake til sitt hjemsted Oslebakke, hvor han ankom den 26. nestefter, fortalte styrmannen retten i Tønsberg.(12) Deretter fikk altså Diana en ny tur til Danmark.

Oslebakke på Veierland med det gamle gjestgiveriet og tollstedet. (Foto: Tor Bjørvik)
Oslebakke på Veierland med det gamle gjestgiveriet og tollstedet. (Foto: Tor Bjørvik)

Briggen St. Anna og barken Emanuel Weyer

På beddingen på Oslebakke ble det høsten 1805 til våren 1806 fullstendig ombygd en skute fra Fredrikshald (Halden), slik at den ble som ny og nytt bilbrev måtte utstedes, briggen St. Anna.“Skibscaptain Andreas Olsen af Fridrichshald” hadde “ladet fortømre sit ejende BrigSkib St. Anna kaldet paa Oslebakke i Stokke Sogn her ved Tønsberg”, heter det i bilbrevet, slik at skipet både var blitt forhøyd og forlenget og nå utgjorde 42 kommerselester, mot tidligere 36 1/2. Byggmesteren ble ikke nevnt, bare en mestersvend og en tømmermann fra fastlandet. Trolig var det Anders Andersen på Oslebakke som var mesteren. (13)
I årene 1806-07 ble barkskibet Emanuel Weyer bygd på Oslebakke for skipper Anders Knutsen Roppestad (Nøtterøy) og Anders Andersen Oslebakke. Anders Andersen, fra Ugland i Fjære Sogn, som hadde vært med da Eneste Søster ble bygd, er nå altså medeier av en skute og kunne kalle seg reder. Han har sannsynligvis vært med på byggingen, kanskje ledet arbeidet, selv om det ikke sies i bilbrevet. Som vidner for byggingen nevnes to skipstømmermenn fra Sandeherred. Noen mester nevnes ikke.
Skuta ble 8.7.1807 målt i Tbg. til 49 1/2 kommerselester. Målingen er innført i utgående tollbok for Tønsberg i 1807.(14)
Anders Andersen (Ugland) var født i 1774 på Frivold i Fjære Sogn og må ha lært skipsbyggerkunsten i hjemtraktene. Han kom til Veierland en gang i 1790-årene, muligens da Eneste Søster skulle bygges, og ble på øya, der han i 1800 ble gift med Maren, en av døtrene på Oslebakke. Hennes mor, enken på Oslebakke, hadde delt gården mellom tre barn, og Anders Andersen ble gårdmann og skipsbygger på det ene av brukene, bruk nr. 2. Broren Hans Andersen er tjenestedreng hos Anders i 1801 (folketellingen). En yngre bror, Rasmus Andersen, kom senere til Oslebakke. (Han døde på Strengsdal i 1863, tippoldefar til forfatter av denne artikkelen.)(15)
Emanuel Weyer ble oppbrakt på sin jomfrutur sommeren 1807 og tatt av fienden, trolig engelskmennene, like etter krigsutbruddet, ser vi av tollboka. Skuta var tapt, men trolig kom mannskapet hjem under eller etter krigen, som var over i 1814.

Lykkens Prøve på Bjerkøy

Anders Andersen Oslebakke bygde ikke bare på stranda hjemme, men som vi skal se, tok han også oppdrag andre steder. I 1809 bygde han sluppen Lykkens Prøve på Bjerkøy for Hans og Even Movig (den siste bodde på Buer) med Nils Bull i Tønsberg som medeier. Bilbrevet sier at sluppen ble bygd på Hans Movigs verft “paa Bjerkøen i Nøtterø Sogn”. Arbeidet begynte kyndelsmessedagen 1809 (dvs. 2. februar), og skuta gikk av stabelen 14. mai samme år. Vitner var to tømmermenn, en fra Slagen og Peder Pedersen Strengsdal (bruksnr. 14 der). I henhold til bilbrevet av 20. juni 1809 ligger den nå “i fuldkommen hægt og stærk Stand” i havn ved Bjerkøy.
Målebrevet i tollboka viser 11 1/2 kommerselest.
Lykkens Prøve ble ikke gammel i norsk eie. Allerede i desember 1809 ble den tatt av fienden, “den engelske Captain Meanwaring”, kan vi lese i den rettslige forklaringen i 1811 hos byfogden. Der forklarte også to skipsbyggmestere seg, Anders Andersen Oslebakke som hadde bygd den som mester, og Christopher Andersen Buerstad som hadde arbeidet på den som tømmermann.
Igjen var det en viktig ladning korn som gikk tapt for det sultende Norge. Sluppen hadde inne 165 tønner rug, 217 tønner bygg og 7 tønner erter da den ble tatt. Lasten var tatt inn i Samsøe i Danmark.(16)

Grev H. Wedel Jarlsberg

For en “ekstra sjø-gjesterett” på Tønsberg rådstue møtte Nøtterøyskipperen Hans Johnsen Egenes 28. april 1810 og forklarte: Anon Oslebakke (som er Anun Nikolaisen Schrøder, Oslebakke – dengang bruk 3) hadde fått satt et skib på stabelen på “Værften Aaslebakke i Stokke Sogn”. Etter at skibet var “tømmerfyldt”, hadde han solgt det til skipperen og noen andre, som var Peder Heiding i Tønsberg og to Drammensmenn. Det ble fullført for deres regning og gikk av stabelen samme år i november under navnet Grev H. Wedel Jarlsberg. De to vidnene er skipstømmermenn fra Nøtterøy (Ole Corneliussen Nes) og Eik i Slagen. Skibet var bygd av eik, bok, furu og gran “af Norges egne Skove”.
Det sies ikke hvem som var byggmester for barken, men sannsynligvis var det Anders Andersen. Den ble målt til 70 kl. Den ble solgt til Drammen i 1813 og brukt i kornfarten på Danmark.
13. januar 1814 kom den inn til Nevlunghavn med en last fra Århus som bestod av 1410 tønner bygg og 990 tønner rug for den norske kongelige provideringskommisjon, og 200 tønner bygg, 100 tønner rug og 140 tønner havre for rederiets vegne. Forklaringen for byfogden i februar gjaldt forsinkelse på grunn av is og uvær. Skipperen var fra Svelvik, mens 6 vitner fra barkens mannskap alle var Nøtterøyfolk. (17). Greven ble kjøpt tilbake til Tønsberg i 1830 (reder Otto Føyn) og gikk tapt ved forlis i 1837.

Stadig bygging i havna på Oslebakke

Slupp Speculationen: Til sjøekstrarett 25.2.1811 på byfogd Hammers kontor i Tbg. møtte skipsbyggmester Anders Andersen Oslebakke og forklarte at to Sandefjordmenn (en av dem var skipper) hadde kjøpt en båt som de året før “paa Værften ved Oslebakke har forsynet med nye Kiøl og fortømret fra Bunden af saa at samme er omdannet til en Slup og givet Navn Speculation”. (En “Baad” var en båt, en slupp var et lite skip). Skipstømmermenn fra Sandeherred og Nøtterøy møtte som vidner. Speculationen ble målt i Larvik til 8 1/2 kommerselester.(18)
Bark Emanuel: 15. juli 1811 møtte Anders Andersen, 36 år, “boende i Oslebakke” på Veierland i Stokke Sogn, “Skibs-Tømmermester” som første vidne hos skriveren.: Han begynte i fjor på “en Verft paa bemeldte Oslebakkes Grund” å bygge et skib som er fullført for rederne Hans og Even Movig, av eik, bok og furu, lutter norske materialer, som gikk av stabelen inneværende forår, åtte dager før siste pintstid. Anders Andersen har som skipstømmermester deltatt i byggingen hele tiden, forteller bilbrevet.
2. Vidne, Christoffer Andersen, boende i plassen Buerstad på Nøtterøy, har deltatt i arbeidet som skibstømmermann.
Skibet er barkskib Emanuel, målt av Tønsberg tollkammer til 53 kommerselester. Det ligger nå i Movik havn, “i hægt og stærkt Stand”. Også Emanuel ble etter hvert satt inn i kornfarten. I slutten av 1812 lå det i Aalborg. I november 1813 ble retten satt hos Hans Movig på Bjerkøy for å besiktige og taksere barkskib Emanuel, som er bortforpaktet til Bratsberg Amts provideringskommisjon for å hente korn i Danmark, og eierne vil ha det taksert for å få det forsikret. Skuta ble taksert til 44.000 riksbankdaler N.V. (navneverdi).
Brødrene Movig hadde også en mindre brigg (36 1/2 kl.) Emanuel, som ble solgt til Holland i 1813, og barken ble solgt til Christiania i 1815. – I Tønsberg tolldistrikt var det til enhver tid en hel del fartøyer ved navn Emanuel, som betyr “Gud med oss”. (19)
Galeas De 3de Brødre: Den ble bygd 1811. Anders Andersen er både eier og skipsbygger.
Bilbrev 11.9.1811 er rekvirert av “Anders Oslebakke af Veierland udi Stokke Sogn og Ole Larsen Røe (sic) af Tjømøen.” De har for felles regning bekostet bygd et fartøy, galeasen De Trende Brødre, “på en den Første tilhørende Skibsværft på Gaarden Oslebakkes Grund på Veierland”, målt iflg. Tønsberg tollkammers målebrev 9.7.1811 til 36 1/2 Cl.
Vidnene er to tømmermenn, en fra Kroken i Sandeherred, en fra Krika på Veierland (Peder Larsen). Galeasen ligger seilferdig i havna ved Oslebakke, “i hægt og stærk Stand”.
Galeasen gikk på Danmark. (I tollbøkene, der det er mange feil, står det Tvende Brødre, og at den er bygd på Tjøme). Ole Larsen Rød solgte den til Drammen i 1813.(20)
Slupp Nordmand: Bilbrev er ikke funnet, men Tønsbergs inngående tollbok år 1814 registrerer blant fartøyer hjemmehørende i Stokke slupp Nordmand, 4 1/2 kommerselest, som “befindes i Oslebakke”, med reder Anders Oslebakke og skipper Anders Olsen, Stokke sogn.
Byggeår og byggested: 1814 i Stokke Sogn. – Sluppen er høyst sannsynlig bygd på Oslebakke i 1814.
Inngående tollbok 1815, fortegnelsen over hjemmehørende skip, registrerer også slupp Nordmand under Stokke, med reder Anders Oslebakke, men med merknaden “Solgt til Bergen”.

Skipsbedding ved Oslebakke. Hvilken som helst noenlunde høvelig strand kunne i seilskutetiden brukes til skipsbygging. Utallige slike verver finnes rundt kysten av Nøtterøy. (Foto: Tor Bjørvik)
Skipsbedding ved Oslebakke. Hvilken som helst noenlunde høvelig strand kunne i seilskutetiden brukes til skipsbygging. Utallige slike verver finnes rundt kysten av Nøtterøy. (Foto: Tor Bjørvik)

Langt mellom nybygg etter krigen

Etterkrigsårene, etter krigen 1807-14, var økonomisk dårlige år for landet, med konkurser for store kjøpmenn og problemer for redere og sjøfolk.
På Oslebakke ble det i flere år sannsynligvis bare gjort reparasjoner og vedlikeholdsarbeid.
I tingboka finner vi i 1818 at det i juli er en rettslig besiktigelse på Oslebakke av en slupp som står uferdig på verftet – ombygging av en gammel båt. Den tilhører en kjøpmanns fallittbo i Larvik. Sluppen er “tømmerfylt”, og utvendig garnering (plankekledning) er påbegynt. Sluppen antas å ville kunne ta 300 tønner. Den har ikke fått navn.(21)
Siden bygges det lenge vesentlig småskuter på Veierland, med en og annen litt større skute.
Slupp Haabet, 1821-22: Skipper Halvor Engebretsen Stangeby av Stokke sogn anmelder at Madame Giøe Sal: Berg af Laurvig har latt bygge en slupp som for tre uker siden gikk av stabelen i Oslebakke i Stokke prestegjeld og fikk navnet “Haabet”, direktig 10 1/2 kl. etter Tønsbergs målebrev 18.6.1822, forteller bilbrevet. Vidner er skipsbyggmester Anders Andersen Oslebacke av Stokke prestegjeld, 49 år gammel, og skipstømmermann Søren Jacobsen Krigen (:Krika) av Stokke prestegjeld, 22 år. Begge var med på å bygge skipet.(22)

En slupp på Tokenes og flere på Oslebakke

Slupp Lovise, 1825-26: På Tokenes-gårdens grunn (antakelig Kjøpmannskjær) bygde skipsbyggmesteren fra Oslebakke for Lars Olsen Kjøbmandskjær en slupp som fikk navnet “Lovise”. Den ble målt til 7 kommerselester. Arbeidet begynte i april 1825, og sluppen gikk av stabelen 1. mars 1826. Vitne nr. 1 da bilbrevet ble utstedt, var byggmester Anders Andersen Oslebakke. Nr. 2 var tømmermann Jens Jonsen Knarberg, som hadde arbeidet på sluppen til den var ferdig, bygd av norske materialer, eik og noe furu. (23)
Slupp Bruno, 1826: Ekstrarett for bilbrev 25. juni 1827:
Anders Andersen Oslebakke har ved stranda på sin eiende anpart av gården Oslebakke i Stokke sogn bygd med sine sønners hjelp et sluppskib Bruno kaldet, som gikk av stabelen forrige års høst (:1826). Johan Olsen fra Fugleviken under Tokenes, og Isach Christensen på Oslebakke, bevitnet at de hadde arbeidet på den som tømmermenn. Skipet tilhører nå kjøpmann Frantz Bull i Tønsberg, som kjøpte det før det var helt ferdig.
Sluppen ble målt til 6 kommerselester i 1828. (24)
Slupp Aurora, 1830-31: Billbrevet sier: Skipper Andreas Johnsen av Storevar i Stokke har på Oslebakke “fra ny af ladet bygge en Slup, Aurora kaldet, der gik af Stabelen i April Maaned dette Aar”.
Vitner: Skipsbyggmester Anders Andersen Oslebakke, 51 år, og tømmermann Niels Weyer Andersen, 25 år. (Det er Anders Andersens sønn, skipper, som overtok gårdsbruket etter faren i 1845, i henhold til Lorens Berg).
Målebrevet fra Tønsberg tollkammer viser at sluppen var på 12 1/2 kommerselest. Den ble solgt vekk fra Stokke i 1832. (25)

Fortømring og ombygging

Slupp Letfod, 1831: Det var naturligvis ikke bare nybygging på verftene eller strendene der skuter ble bygd. Vel så ofte skjedde det reparasjoner eller ombygging etter sjøskade eller alder og slitasje. Skutene som ble tatt opp på Veierland i slik hensikt, hører vi som regel lite eller ingenting om.
Men var arbeidet så omfattende at skuta ble som ny, måtte det dokumenteres i et nytt bilbrev, slik som her på Oslebakke i 1831 med Letfod. Den tilhørte Hans Halvorsen i Tønsberg.
Sluppen ble fortømret fra bunnen av, ble forsynt med ny kjøl, garnering og stevner, skroget var dermed som nytt. Vitnene, “de ved Arbejdet brugte 2de Mænd”, var skipsbyggmester Anders Andersen Oslebakke og tømmermann Niels Weyer Andersen, som var hans sønn.
Sluppen hadde vært målt i 1824 i Fredrikshald til 7 kommerselester, og var fortsatt på 7 lester. (26)
Omkring 1850 var kirkesanger Davidsen på Nøtterøy eier av den samme Letfod sammen med en Tønsbergkar. Siden i 1850- og 60-årene tilhørte sluppen Henrik og Elias Sørensen i Sevika. Den var da målt til 5 1/2 kl.
Brigg Prøven, 1836-37: Skipper Even Haraldsen anmeldte i mars 1837 for magistraten i Tønsberg at Henrik Haraldsen, Nøtterøe Sogn, og Abraham Haraldsen, Tjømøe Sogn, har i vinter “ved Oslebakken i Stokke Sogn” latt sitt eiende briggskib, Prøven kaldet, drektig 54 1/2 Cl., fortømre fra bunden av, hvorved fartøyet er blitt forsynt med ny kjøl og kjølsvin samt ny hud og garnering og ellers reparert og forbedret utensom innen- og overbords. Det er brukt bok- og furutømmer, “men til Kjølen alleene Bog”. Størrelsen er ikke endret.
Vitner for det nye “Biil- og Reconstructionsbrev” var skipsbyggmester Anders Andersen, 63 år gammel, tømmermann Knud Sørensen 41 år, også fra Oslebakke, og tømmermann Søren Jacobsen. (27)
Brødrene Henrik Haraldsen i Stranda på Nøtterøy og Abraham Haraldsen på Burøy eide lenge briggen sammen. Even Haraldsen var en yngre bror. I mange år ble Prøven ført av skipper Svend Larsen på Nordre Holmen. I 1866 ble sønnen Lars Larsen (bodde i Melsomvik) skipper ombord. Svends enke eide da briggen. Det ble bare en tur. På reisen fra Sunderland til Horten i mars 1866 lastet med kull forsvant briggen. Skipper og 5 mann var borte for alltid.(28)

Fortsatt bygging på Tangen og Alby

Det ser ikke ut til at det ble bygd skip på Oslebakke etter 1837, selv om det kan ha vært annen virksomhet på beddingen der. Byggmesteren, Anders Andersen, døde i 1854. Men andre steder på øya ble det fortsatt bygd skuter.
På Tangen hadde den danskfødte skipper Johan Bryde sammen med Tønsbergkjøpmannen Ditlef Hvistendal bygd et skip:
Skonnert Mathilde, 1834-35: Bilbrevet forteller at den ble bygd “ved Tangestranden paa Wejerød” i Stokke Sogn. (Men Wejerød er feilskrift for Weierland). Den gikk av stabelen 29. april 1835. Vitner om byggingen da bilbrevet ble skrevet 23. mai 1835, var skipsbyggmester Carl Hansen, 33 år, Sandeherred, og tømmermann Lars Nilsen, 40, år, Veierland. (Det må være Lars Nilsen i Krika). Skonnerten var målt til 27 1/2 kommerselest.(29)
Johan Bryde både eide og førte skonnerten i over 10 år, så ble den i 1846 kjøpt og også ført av skipper Anders H. Torgersen på Hovland. Den ble solgt til Tønsbergredere (O.C. Berrum m.fl.) i 1848 og seilte til høsten 1861 da den forliste på reise fra Tønsberg til Sunderland, ser vi av tollbøkene.
Skonnert Hanna Marthine, 1842-43: Det er skipper H. Saxild og bakermester Andersen i Tønsberg som i april 1843 rekvirerer bilbrev hos byfogden. De har latt bygge et skonnertskib, Hanna Marthine, på “Veierrød i Stokke” (som altså er Veierland). De har 3 vitner med: Skipsbyggmester Mikkel Thorsen, 31 år og skipstømmermennene Søren Jacobsen Krigen 42 år og Lars Nilsen Krigen 49 år, altså begge fra Krika.(30)
Mikkel Thorsen på Tangen var både byggmester, skipper og reder, og har nok bygd skonnerten på egen grunn. Den målte først 48, siden 43 kommerselester.
Skipper Saxild eide og førte Hanna Marthine (kalles også Hanne Marthine) i mange år. Senere ble den overtatt av skipper og reder Torger Gjertsen på Hønsø (Tjøme), men da skonnerten gikk ned og ble borte i høststormene i Nordsjøen 1861 (25.11.1861), var det sønnen Torger Edvard som førte den.
Brigg Tre Brødre, 1855: Briggen som ble bygd på Tangen i 1855, tilhørte ifølge målebrevet 2.juni 1855 brødrene Mikkel, Hans og Markus Thorsen. De var alle født i Krika, men Mikkel var blitt bruker på Tangen, og var høyst sannsynlig den som hadde stått for byggingen som mester. Den målte 61 kommerselester. Mikkel førte den de første årene, siden også Markus. Vi kan følge den år etter år i tollbøkene, men brødrene førte også andre skuter.
I 1865 lå Markus med den i Fecamp i Frankrike da to av hans mannskap en dag ble syke av kolera og døde dagen etter – tømmermann Hans Christensen og matros Marcus Olaves Tangen. Begge var antakelig fra Veierland. En sjøforklaring om “borteblevne sjøfolk” forteller om dette etter hjemkomsten.(31)
Mikkel døde i 1867. Siden står Hans Thorsen “m.fl.” som eiere.
I 1882 ble Tre Brødre målt i Sandefjord til 147.62 registertonn, og i 1892 blir det meldt at den er “overgaaet til Sandefjord”.
Brigg Atalie Marie, 1856-57: En forholdsvis stor brigg ble bygd på Alby i disse årene. For sorenskriveren møtte 20. mars 1858 “Thor Davidsen af Ahlby paa Veierland i Stokke Sogn” for å få bilbrev. Han kalles der skipsreder. Han har i årene 1856 og 1857 latt bygge et briggskib, Atalie Marie, som ved målebrev av 25.2.1858 er direktig 107 kommerselester, og det er bygd av eik, bok og furu, alt norsk.
Arbeidet er utført på Alby på Veierland, og skipet er “løbet paa Vandet og i det hele tilrigget, saa at det strax kan sættes i Fart.” Vitner var skipsbyggmesteren, Petter Andersen fra Sem Sogn, og en tømmermann fra Tjølling.(32) I 1860 solgte Thor Davidsen syv åttendeparter i briggen for i alt 6125 spesiedaler, hvorav tre åttendeparter til den store rederen G.C. Hansen (Gustav Conrad) i Tønsberg, og deretter er det G.C. Hansen som er briggens reder.
Athalie Marie gikk tapt ved forlis på den hollandske kysten 4. desember 1863, kan vi se av tollvesenets arkiver.

Omkring århundreskiftet 1800 og utover i 1800-årene var det en god del skipsbygging langs strendene våre. En passelig skrånende strand, uten permanente bygninger eller anlegg av noe slag var alt som skulle til. (Tegning: S. Hermansen)
Omkring århundreskiftet 1800 og utover i 1800-årene var det en god del skipsbygging langs strendene våre. En passelig skrånende strand, uten permanente bygninger eller anlegg av noe slag var alt som skulle til. (Tegning: S. Hermansen)

Siste nybygg fra Veierland

Skonnert 2 Venner; 1863-64: Dette er antakelig den siste skuta som er bygd på Veierland. I alle fall har forfatteren av denne artikkelen ikke funnet noe nybygg etter dette.
Skonnerten ble bygd på Tangen. Arbeidet ble påbegynt 15. april 1863, og skonnerten gikk på vannet 12. april 1864. Bilbrevet sier at det er skipsreder og byggmester Mikkel Thorsen som har bygd skonnertskib 2 Venner sammen med medreder Mathias Pedersen, den siste med en fjerdepart i skipet. Det er bygd av bare norske materialer, med unntagelse av lukekarmene, som er “østersjøiske, formeentlig russiske” – bygd av furu, gran, bjerk og eik. Kjølen er av furu, kjølsvinet av gran, lukekarmene av furu.
Første vitne er Guldbrand Christensen, 49 år, skipstømmermann bosatt på Veierland, som hele tiden har arbeidet på fartøyet. Annet vitne er Christian Iversen, 38 år, også fra Veierland, gårdbruker og nabo, som har levert en del av materialene og vært vitne til at fartøyet er forsvarlig bygd.
Skonnerten ble målt i Drammen til 45 kommerselester. (33) I 1871 ble den målt til 48 1/2 kl. (i Fredrikstad) og i 1876 til 98.08 reg.tonn (i Tønsberg).
To Venner er en virkelig “Veierlandskute”: Både materialer, byggere, brukere og eiere av skipet er fra Veierland. Mikkel Thorsen er både eier og fører av skonnerten. Medrederen Mathias Pedersen bor hos ham som losjerende skipsreder, ser vi av folketellingen 1865. Vidnet Guldbrand Christensen bor i Krika, Christian Iversen på Vestgården. Broren Markus førte skonnerten etter Mikkels død i 1867.
Men fra 1883 tilhørte To Venner Anders Andersen Skjulstok (Sjuestok), ble så i 1887 solgt til Drammen, der den senere ble avrigget og endte som lekter.(34)
Det er her forsøkt å redegjøre kort for skutene som kom nybygd eller ombygd fra strendene på Veierland gjennom 1800-årene. Det er mulig at en eller annen er blitt oversett. Skutene som hørte hjemme på Veierland, uten å være bygd der, er ikke tatt med.

Noter

  1. Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 25, 1757– 1802, 26.7. 1799, fol. 208a. Statsarkivet på Kongsberg.
  2. Byfogden i Tønsberg, Tingbok 21, 1797–1807, fol. 3a, 18.6. 1798. – Statsarkivet på Kongsberg.
  3. Skib “Raskheden”, bilbrev i Tbg. byfogds tingbok 21, 1798-1807, 21. april 1800, fol. 64-65. SA Kongsberg.
  4. Byfogden i Tbg., sm,st, fol. 64a-b.
  5. Byfogdens Tingbok 21, fol. 273b, 5.8.1805.
  6. Oppl. i forarbeider utlånt av Anne Tone Aanby.
  7. På kommandør Buddes verft på Nes ved Tønsberg. Bilbrev i Tbg. Magistratsprotokloll 1791-1839, 5.10.1831 fol. 21 b.
  8. SA Kongsberg. S. Jarlsb. sorenskr. Ekstrarettsprot 5, Private saker 1851-1868, fol. 56-57 etc. og 66a-b.
  9. SA. S. Jarlsb. sorenskr. Tingbok 26, 1802-07, fol.290b, 26.3.1806.
  10. SA. S. Jarlsb. sorenskr. Tingbok 27, 1807-1811, fol. 79, 16.7.1808, “Sjøprotest”, notarialforretning i anl. det oppbrakte barkskib “2de Brødre”.
  11. SA. Samme prot. fol. 145b-146, 22.2.1809, “Notarialforretning ang. afg. Herman Chr. Tanges Skibs Hjemrejse.”. – RA. Tbg. inng. tolbok 1808, Fort. over hjemmehørende fartøyer, nr. 92, Brig Diana.
  12. SA. Byfogden i Tbg. Tingbok 22, 1807-1818, fol. 23-24, ekstrarett 18.11.1807.
  13. SA. Byfogden i Tbg. Tingbok 21, 1798-1807, fol. 307a, 16. april 1806.
  14. SA, Søndre Jarlsb. sorenskr. Tingbok 26, 1802-07, fol 424b, bilbrev 7.7. 1807. – Målebrev i Riksarkivet, Tbg. utg. tollbok 1807, bd. 69, fol. 125b.
  15. Slektsopplysninger av Anne Tveito.
  16. “Lykkens Prøve”: Billbrev i Søndre Jarlsb. sorenskr. Tingbok 27, 1807-11, fol. 175b, 20.6.1809 (i SA). – Målebrev i Tbg. utgående tollbok 1809, nr. 71, fol. 106, 12.6.1809 (i RA). – Rettslig forklaring: Byfogden i Tbg., Tingbok 22, 1807–18, fol. 189-190, 25.2.1811 (i SA).
  17. Bilbrev i Tbg. byfogd, Tingbok 22, fol. 148-149, 28.4.1810. -Målebrev i Tbg. udg. Continuationstollbok 1810, 23.3.1810. – Forkl. for byfogden: Tingbok 22, fol. 314b, 22.2.1814.
  18. Bilbrev i Tbg. byfogds Tingbok 22 fol. 189, 25.2.1811 – Målebrev: Larviksutg. Cont.tollbok 1810,9.6. 1810 (i RA).
  19. Billbrev i S.Jarlsb. sorenskr. Tingbok 27, 1807-11, fol 457, 15.7. 1811. – Taxation i do. Tingbok 28, 1811-19, fol. 278, 8.11.1813. – Målebrev 9.5.1811 i Tbg. utg. tollbok (i RA).
  20. Bilbrev S. Jarlsb. Sorenskr. Tingbok 28, fol. 8, 11.9.1811. Målebrev Tbg. utg. tollbok 1811 (i RA), 9.7. 1811.
  21. S. Jarlsb. Tingbok 28, fol. 627, 2.7.1818
  22. Byfogden i Tbg. Tingbok 23, 1818-24, fol. 240, 24.6. 1822. – Målebrev i utg. tollbok.
  23. Billbrev i S. Jarlsb, sorenskr. Tingbok 30, 1826-30, fol. 205, 24.3.1828. – Mälebrev Tbg. tollkammer 29.4. 1826. (RA)
  24. Bilbrev i Sorenskr. Tingbok 30, fol. 114, 25.6. 1827. – Målebrev i Tbg. utg. tollbok 1828. (RA)
  25. Bilbrev i SA, Tbg. Magistratsprot 1791-1839, fol 19b, 27.6.1831.
  26. Bilbrev i Tbg. Magistratsprotokoll 1791-1839, fol. 20, 27.6.1831.
  27. SA. Tbg. Magistratsprot. 1791-1839, fol. 35, 23.5.1835. – Knut Sørensen Oslebakke var gift 1820 med en av døtrene på Krika, iflg. Lorens Berg, Stokke, s. 312.
  28. SA. Tbg. Tolkammer, Prot, over Nationalitetsbevis 1861-1902, nr. 207.
  29. Tbg. Magistratsprot. 1791-1839, fol. 35, 23.55.1835.
  30. Byfogden i Tbg. Ekstrarettsprot. 2, 1838-1845, fol 219, 10.4.1843.
  31. Byfogden i Tbg., Tingbok 27, 1861–66, fol. 214b, 10.10.1865.
  32. S. Jarlsb. sorenskr. Ekstrarettsprot. 5, Private Saker, 1851-68, fol. 114, 20.3.1858.
  33. Bilbrev i S.Jarlsb… sorenskr. Ekstrarettsprot. 5, Private saker, 1851-68, fol. 275, 2.5.1864. – Målebrev: Drammens tollregnskaper, Tollbøker 1864, bd. 91, Anhang til Toldbøgerne, 13.5. 1864.
  34. Prot. over Nationalitetsbewis, nr. 197.

 

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.