Stilleste gutt på sovesal 1

Av Harriet Marie Terjesen

Tønsberg Feriekolonier på Glomstein

Et nytt sommereventyr starter på Glomstein i 1949. Barnas ferieopphold begynte med bussavgang klokka elleve fra Gassverktomta ved Farmands bussholdeplass. For styret i foreningen var derimot spørsmålet om økonomi et stadig tilbakevendende tema.

Den sveitsiske presten Walter Herman Bion har fått æren av å bli kalt ”feriekoloniens far”. Utenfor Zürich i 1876 var 68 jenter og gutter fra 9-12 år for første gang på feriekoloni. I tillegg til frisk luft, sol og næringsrik kost var Bions mål å oppdra barna. Hans ide var at barn hadde godt av å lære orden og flid, få gode vaner samt at deres ”sjelelige helse” skulle bli ivaretatt.
I Norge kom første initiativet til å opprette en feriekoloni fra Kristiania Arbeidersamfunn på et ekstraordinært styremøte i 1881. En fattigforstander på Oslos østkant fremla forslaget. En komité ble nedsatt. I starten oppfordret man bønder til å ha ett eller to barn hos seg gratis. Første året ble 33 barn sendt på landet. Ordningen med at bøndene skulle ta i mot bybarn uten noen form for betaling samt frykt for smittsomme sykdommer, som difteri og skarlagensfeber, gjorde at systemet var usikkert og tilfeldig. I 1891 ble saken igjen diskutert. Resultatet ble etablering av egne feriekolonier, som var i samsvar med det sveitsiske systemet. Samme år ble de to første feriekoloniene opprettet i leide hus. Den ene kolonien lå på gården Linnestad ved Drøbak og den andre på gården Feiring i Biri ved Mjøsa.

De ansatte oе en del av på det første kullet i 1948. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)
De ansatte og en del av på det første kullet i 1948. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)

Først Karlsvika, så Hudø

Vanskeligheter med å få leid hus gjorde at man i 1897 gikk i gang med å bygge egne hus for koloniene. Man kjøpte en stor tomt med lang strandlinje ved Karlsvika utenfor Tønsberg. Sommeren 1898 ble Karlsvika 1 og 2 innviet, med plass til 60 barn fra Oslo. I 1918 tok Oslo kommune også i bruk Hudøy til feriekolonidrift. (1)
Lokale krefter tok også initiativ og 21. november 1910 ble Tønsberg Feriekolonier stiftet. Foreningens hovedformål var å skaffe barn i Tønsberg opphold på landet om sommeren enten i feriekolonier eller på annen hensiktsmessige måte. Tønsberg Feriekoloniers første lokalisering var på Borge i Stokke, men flyttet senere til Åsly i Ramnes. Etter krigen fant man ut at Åsly ikke var egnet som moderne feriekoloni.
Skulle en finne et nytt sted var det et uttalt ønske at det burde ligge ved eller nær sjøen, enten på Tjøme, Veierland eller Slagensodden. I 1948 ble foreningen tilbudt en brakke av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Samme år ble det besluttet å etablere Tønsberg Feriekolonier på Glomstein ved Storebukt på Nøtterøy. Arkitekt Rivås fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til innredning av brakken.

180 m strandlinje og en tyskerbrakke var starten

Tønsberg Feriekolonier fikk i gave 15 mål tomt med 180 meter strandlinje. Tyskerbrakken ble innkjøpt for kr. 1600, og et nytt sommereventyr var i gang på Glomstein. Etableringen var riktignok litt forsinket, så småbarnskullet i juni måtte sløyfes. Men i juli 1949 kom det første kullet som besto av skolepliktige barn. Barna var der i tre uker, før kull nr. to kom i siste halvdel av ferien. Totalt 50 barn hadde sommerferie på Glomstein det første året. Kolonien ble ledet av Elisabeth Sæter (senere Sæter Andersen) med assistanse av fru Lerstang og fem ”tanter”.
Fra den offisielle åpningen, den 21. juli 1950, kan vi lese i en av distriktets aviser:

“Fru Else Haraldsen redegjorde for hvordan byen hadde fått den nye feriekolonien og takket overrettsaksfører K. Christiansen fordi han hadde skaffet tomt som dessuten ble gitt feriekolonien av glade ytere. Arkitekt Rivå hadde laget tegningene til feriekolonien gratis etter at de hadde fått kjøpt en brakke.
Byggmester Thorsen sto for arbeidet og bestyrer Jahnsen på Yrkesskolen hadde sendt ut en del elever for å legge inn lys.
Fru Spærens velfylte skap med sengetøy ytet et stort bidrag og etter at feriekolonien dertil hadde fått enda en del gaver; hadde fru
Elisabeth Sæter Andersen satt alt i stand til å ta i mot barna…”

Den totale kostnadsrammen på det nye anlegget var kr. 66.000, inklusiv inventar til kr. 2.000. Finansieringen ble ordnet på følgende måte: Eget byggefond kr. 10.000, netto salgssum av Åsly i Ramnes kr. 11.000, pantelån i Tønsbergs sparebank kr 35.000, gave fra Tønsberg Hvalfangeri kr. 5.000 og et privat pantelån på kr. 5.000.

Mange av mødrene samlet ved bussen rett før av reise til Glomstein. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)
Mange av mødrene samlet ved bussen rett før av reise til Glomstein. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)

Stilleste gutt på sovesal 1

Hvorvidt det fjerde verset i Lillebjørn Nilsens vise passer for barna som tilbrakte deler av sin sommerferie på Glomstein, vites ikke, men …:

Jeg skulle vel fortelle om noe spennende som skjedde
Men stort sett var det fotball og no’  mat
Men jeg husker ganske godt at vi reiste hjem igjen
og mamma fikk se årets resultat
Jeg hadde fått lang fin lugg og fine bollekinner
Hadde vrikka foten som seg hør og bør
Hadde fått no’n nye venner; hadde felt no’n nye tenner
Men ellers var jeg akkurat som før

I arkivet etter Tønsberg Feriekolonier finnes en dagsorden fra ca. 1970. Den sammen med personalinstruksen gir oss et lite innblikk i hvordan hverdagen på feriehjemmet artet seg.
Sommerferien på Glomstein startet når kull I kom med bussen som gikk fra Gassverktomta ved Farmands bussholdeplass klokka elleve. Barna skulle da være på Glomstein i to uker. Før 1959 varte oppholdet i tre uker. Fra 1971 var det første kullet som regel fra spesialskolen, mens de to neste var kull med skole- og småbarn primært i aldersgruppen 4-11 år.

Daglige rutiner

Ved oppmøte på Gassverktomta ble barna møtt av bestyreren. Legeattest og kr. 10, som var lommepenger, skulle leveres ved påstigning på bussen. I mange år var ”tantene”, som de møtte når de kom ut til Glomstein, studenter fra Barnevernsakademiet i Bergen. Etter ankomst ble barna fordelt på de to sovesalene, en sal for jentene og en sal for guttene.
Dagen startet klokka 7.30. Det var en time til frokost og alle barna skulle pusse tenner, vaske hender samt kle seg. Når alle var påkledd, skulle sengene res, nattbøtter tømmes og gulv samt doene vaskes.
Hvordan livet var etter frokost, kan en som aldri har vært på feriekoloni bare gjette seg til. Men det var nok full aktivitet nede på stranda og ute i båten hvis været tillot det. Det var nok også mye moro med fotball og annen aktivitet samt ablegøyer og fantestreker. Så sant været tillot det, var barna ute, og var det ikke vær for å være på stranda, gikk de tur eller fant på leker ute i det fri. Var det regnvær, var de som regel inne, hvor aktivitetene kunne være alt fra lek, spill, høytlesning eller teater.
Det var middag kl. 12 og ettermiddagsmat kl 14.30, som i fint vær ble spist ute. Dagens siste måltid var aftens som ble servert rundt klokka 18. Etter aftens ble de minste barna vasket og lagt. De største la seg først etter at nattevakten var kommet på vakt. For mange av barna ble dagen avsluttet med eventyrlesing eller sang i sengen.

Med mange barn og voksne som flere ganger om dagen skulle ha mat, var kokka, fru Bogen, helt uunvӕrlig. (Foto i utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)
Med mange barn og voksne som flere ganger om dagen skulle ha mat, var kokka, fru Bogen, helt uunvӕrlig. (Foto i utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)

Barnas Dag — ett av mange tiltak

Barnas Dag ble arrangert for første gang lørdag 26. mai 1962, med Anne-Cath. Vestly som gjest. Formålet var å tjene penger til driften av Glomstein. Feriekolonien henvendte seg til Lions Club Tønsberg med spørsmål om de kunne være medarrangører, noe Lions Club stilte seg positiv til. Det ble nedsatt en komité som hadde ansvaret. Etter hvert utarbeidet man blant annet eget brevhode for arrangementet.
I 1963 fikk de inn et overskudd på kr. 4.000. I 1964 var arrangementet en kjempesuksess som innbrakte 15.000 kroner brutto. I ettertid kunne en lese i Vestfold Arbeiderblad at med dette beløpet var ferieopphold for 100 barn sikret på Glomstein.
Tønsberg Feriekolonier var en forening som
drev på ren humanitær basis, og problemstillinger om økonomien var ofte et tema for styret. Barnas Dag var bare ett av flere tiltak for å styrke økonomien. Det å ha ansvaret for en feriekoloni fordret drifts- og vedlikeholdsmidler.
I 1958 reduserte man antallet kull i løpet av sommeren for å leie ut stedet til andre. I 1967 ble stedet leid ut til Gol offentlige spesialskole en uke i juni for kr. 250, til Tønsberg offentlige spesialskole fire dager i juni for kr. 100 og til Eik dissenterskole 17. mai for kr. 30. I 1970 ble Glomstein leid ut til tre leirskolekull i mai/juni fra Tønsberg offentlige spesialskole, Sing-Outgruppen og til Ten-Sing-gruppen.
Man inngikk også samarbeid med andre. I 1960 tok feriekolonien imot barn som var under fem år og som tidligere hadde fått et tilbud fra sanitetsforeningens småbarnkoloni i Andebu. For disse barna betalte sanitetsforeningen 300 kroner pr. barn. Men i 1966 ble beløpet redusert grunnet sanitetsforeningens dårlig økonomi.
Oppholdsinntektene var den største inntektskilden. Barnas opphold ble betalt av foreninger, feriekolonien, foreldre eller av kommunen. Det offentlige betalte for de barna som var elever ved Tønsberg offentlige spesialskole samt for barn som kom fra familier med dårlig familieøkonomi. I 1968 ble satsen pr. barn økt fra 300 til 400 kroner, og på begynnelsen av 1970-tallet ble satsen 500 kroner.
Medlemsverving var også et tiltak. I 1963 var medlemskontingenten på tre kroner. Vervingen gikk trått, og på styremøter rundt 1969 ble den manglende medlemsrekrutteringen diskutert flere ganger — antallet medlemmer var da ca. 15. Når spørsmålet om medlemsrekruttering var oppe, ble det også diskutert om de skulle tilby en institusjon å overta driften av kolonien.
For å få feriekolonien til å gå økonomisk var man helt avhengig av dugnader. Medlemmene stilte flittig opp hver gang de ble innkalt. Lørdag 8. mai 1971 fra klokken ti på formiddagen var medlemmene igjen oppfordret til å stille. Det var ulikt arbeid som skulle gjøres: Gardiner skulle henges opp og vinduer pusses, tomta og stranda ryddes og rakes, madrasser og tepper luftes, kjeller ryddes, matbeholdningen telles, alle gulv og vinduer i betjeningsboligen vaskes samt telling og skriving av lister for nødvendige nyanskaffelser av alt fra medisiner, sengetøy til spill og tannglass. Det var også viktig å få en oversikt over arbeid som måtte utføres av fagfolk. Med andre ord var det medlemmene som gjorde det meste av istandsettingen av stedet før en ny sesong kunne starte. Og det var flere dugnader i løpet av året.

Er det behov for feriekolonien?

Dette spørsmålet sto sentralt da styret i Tønsberg Feriekolonier inviterte lederne av barnevernsnemndene i Tønsberg, Sem, Stokke og Nøtterøy til et møte høsten 1971. Behovet for tilbudet og finansiering av en eventuell videre drift sto på agendaen.
Resultatet fra møtet var at man nedsatte en komité for planlegging av fremtidig drift, da det var stor enighet om at tilbudet burde bestå. Blant annet var Glomstein det eneste tilbudet i distriktet som tok i mot barn i aldersgruppen 4-11 år. Betydningen av å ha en mulighet for å plassere små barn som ofte var i prekære situasjoner, ble fremhevet.
På møtet ble en oversikt over antallet barn som hadde vært på feriekolonien årene 1967– 1971 fremlagt:2004_0055tab

Tønsberg Feriekolonier var i utgangspunktet for ”barn fra Tønsberg by”, men som vi ser av tabellen, kom det også barn fra Nøtterøy, Stokke og Sem. De barna som er kategorisert under ”Spesialsk.”, var elever ved Tønsberg off. spesialskole, som den gang lå i Stenmalveien. Den kan betegnes som en interkommunal skole som tok imot elever med ulike handikap. På Glomstein var det ofte tre kull i løpet av sommerferien, hvorav det første kullet som regel var for barn fra spesialskolen. Sommeren 1960 var første året elever ved spesialskolen i Tønsberg var på Glomstein. Dette kom i stand etter forespørsel fra bestyrer Kvein på ovennevnte skole. Samme år ble feriekolonien også stilt til disposisjon for barnevernsklinikken i 14 dager. Totalt var det 520 barn som var på sommerferie på Glomstein i løpet av femårsperioden tabellen omfatter.
Feriekolonien dekket et behov. Det var trolig også begrunnelsen for å ta kontakt med arkitekt Bjønness. Vederlagsfritt så han på anlegget og utarbeidet et utkast til utvidelse/modernisering av bygningene.
I mai 1973 var det igjen krisemøte med barnevernsnemnder samt flere andre på invitasjonslisten. Foranledningen til møtet var et brev fra Nøtterøy kommune med krav om forbedringer av anlegget. Styret så seg ikke stand til å imøtekomme kravet før sommerens leir, og hadde derfor besluttet at det ikke ble noen tilbud det året. I møtet ble feriekoloniens betydning igjen understreket av representantene fra kommunene. Foreningen fant igjen å imøtekomme kommunerepresentantenes ønsker, mot at de godtok at det ble utført minimale utbedringer.

Lekerommet var godt å ha på regnfulle dager. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)
Lekerommet var godt å ha på regnfulle dager. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)

Men to dager senere brant hovedbygningen ned

Søndag 6. mai 1973 begynte det å brenne mellom klokken 14 og 14.30. Hele hovedbygningen ble totalskadet, mens annekset og ”doene” ble reddet. Brannårsaken var trolig en feil på det elektriske anlegget etter at sikringene hadde gått i hele distriktet i følge Tønsbergs Blad.
Styret i Tønsberg Feriekolonier uttalte rett etter brannen at de ville arbeide for å gjenreise feriekolonien. Motivasjonen var barnevernsnemndenes og sosialkontorenes uttalelser om feriekoloniens betydning. Styret fattet vedtak i juni om at de skulle sende en søknad om få reist en ny bygning på stående grunnmurer. Nøtterøy kommune stilte seg positiv til gjenoppbygging under forutsetning av at bygningen ble oppført syd for den nedbrente bygningen. Kommunen var villig til å dispensere fra strandreguleringsloven.
Saken ble videresendt, og fylkesutvalget stilte seg også positiv til gjenoppbyggingen. Men fylkets friluftsnemnd appellerte saken til Miljøverndepartementet. Den ba om at feriekolonien ikke skulle gjenreises på murene, da de ønsket at arealet skulle bli lagt ut til friareal. Fylkesfriluftsnemnda fikk støtte fra departementet.
I 1974 besluttet Tønsberg Feriekolonier å sende ny søknad til bygningsmyndighetene. Men på samme møte reiste man problemstillingen om hva som ville skje hvis de ikke gjenoppbygget feriehjemmet. I en ti-årsperiode var det liten aktivitet i foreningen, men i 1985 fremkommer det opplysninger om at den igjen har søkt kommunen om byggeløyve. Den fikk avslag. Styret besluttet da at de ikke fant det formålstjenlig å satse på et bygg eller en institusjon som skulle tjene som opphold for barn i samme form som før brannen. De bestemte seg for at tomta burde være friluftsareal for allmennheten. De ble også enige om at de skulle bidra økonomisk til et tiltak i regi av fylkekommunen, som var opprettelsen av et hjem for barn i krisesituasjon.

Huskestativet ble hyppig brukt av de yngste barna. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)
Huskestativet ble hyppig brukt av de yngste barna. (Foto utlånt av Elisabeth Sæter Andersen)

Alt har en ende …

På årsmøtet i 1986 ble det vedtatt at foreningen skulle avvikles. Eiendommen Glomstein ble skjenket til Nøtterøy kommune, med klausul om at eiendommen skulle benyttes til friluftsformål og badeformål. De likvide midlene ble skjenket i gave til Vestfold fylkeskommune, til en ny institusjon for barn i alderen 0-12 år i Tønsberg-distriktet. I mai 1986 ble 870.000 overført til Vestfold fylkeskommune fra Tønsberg Feriekolonier. Selve overrekkelsen av pengegaven til fylkesordføreren ble foretatt av Elisabeth Sæter Andersen, som var den første bestyreren på Glomstein, og foreningens leder Anders Berg Skytøen. Ved overrekkelsen holdt sistnevnte en tale hvor historien til Tønsberg Feriekolonier og Glomstein sto sentralt.

Kilder:

1. Artikkelen er så langt basert på boken På feriekoloni. Historien om Hudøy (Schibsted forlag 2000) av Øyvind Loraas og Jon Ruder.
Videre baserer kunnskapen seg på arkivet etter Tønsberg Feriekolonier, som oppbevares i Fylkesarkivet for Vestfold og samtale med Elisabeth Sæter Andersen om dagliglivet på feriekolonien.

Follow Harriet Marie Terjesen:

f. 1964 på Nøtterøy. Cand.philol. 1994 fra Universitetet i Oslo med historie hovedfag. Fylkesarkivar ved Fylkesarkivet i Vestfold fra 1997.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.