Da den norligste delen av Nøtterøy ble slukt av Tønsberg

Terje Fr. Gulbrandsen:

Vel over Kanalbrua er du kommet til Nøtterøy, men du skal kjøre et godt stykke før du kommer til kommuneskiltet. Noen stusser nok over at Nøtterøy kommune og øya ikke er samme geografiske område, og det er dette spørsmålet som er utgangspunktet for denne artikkelen.

Det er ikke ofte Nøtterøy dukker opp i kongelige proposisjoner, men for drøyt hundre år siden skjedde det, da regjeringen foreslo en «Lov om Udvidelse af Kjøbstaden Tønsbergs Grændser» 18. februar 1876. Forslaget passerte odelsting og lagting uten noen særlig debatt og ble sanksjonert av kong Oscar II 6. mai med ikrafttreden 1. januar 1877. Beslutningene var enstemmige, og ingen tok ordet for å tale Nøtterøys sak. Den var nok for uviktig for nasjonalforsamlingen, men lokalt var det en sterk opposisjon. I over 110 år har da den innerste delen av Nøtterøy tilhørt Tønsberg.

Initiativ fra Tønsberg

16. desember 1874 vedtok Tønsberg formannskap å foreslå at magistrat og formannskap fikk fullmakt til å «…indgaa til Regjeringen med Andragende om, at der maa blive fremsat Forslag til Lov om Utvidelse af Tønsberg Byes Grændser». Vedtaket bygde på et forslag fra Stadsconducteur Meyer – vi ville vel kalt ham kommuneingeniør – og det gikk ut på å skyve bygrensene nordover inn i Sem og sørover inn på Nøtterøy.
Forslaget hans ble stående praktisk talt uendret etter behandlingen i Stortinget, så vi får tro at Stortingets avdelinger mente at Tønsberg visste best hvilke behov byen hadde. På den annen side viste Indredepartementets innstilling liten forståelse for motstanden fra Nøtterøy. Det fant at innvendingene ikke «…indeholde fyldestgjørende Grunde mod Iværksettelsen af den af Tønsbergs Kommune attråede Utvidelse af Kjøbstadens Grændser».

Hadde Tønsberg for liten plass?

Et av Tønsbergs argumenter for utvidelsen var at folketallet hadde øket sterkt, fra 1.970 i 1835 til 4.541 i 1865, og man kunne vente nærmere 6.000 innbyggere om få år. Selv om byen hadde store, ubebygde arealer, var de aktuelle som utbyggingsområder, for som magistraten skrev: «Man kan ikke tvinge en By udover Strøg, hvor de Næringsdrivende ikke selv ville søge hen.» Oppover i byen fra sjøen og torvet var det ikke bygget annet enn Ladebygninger og nogle Landsteder». Byen hadde altså plass, men myndighetene kunne eller ville ikke tvinge noen til å bygge der. Nøtterøy kommune brukte selvsagt dette argumentet for å avvise kravet om byutvidelse på nøtterøysiden. Tønsberg hadde plass til en «…mindst 5 Gange saa udstrakt Bebyggelse som den nuværende.» Tønsberg hadde nok andre motiver enn plassmangel!

Næringsliv og skatteinntekter

På Nøtterøysiden lå noen store eiendommer, hvor det ble drevet en viss næringsvirksomhet, for det meste knyttet til skipsfarten. På Teie lå reperbanen fra 1796, her var skipsbyggeri, brennevinsbrenneri og bryggeri. På Revodden lå et skipsverft, og tranbrennerier var det både der og på Fagerheim og Kaldnes. Tønsberg formannskap fryktet at all denne virksomheten kunne trekke til seg handels- og næringsvirksomhet, som i neste omgang kunne bety uønsket konkurranse, «…som Byens Forretningsmænd ikke kunne udholde.» De skatteinntektene som Nøtterøy kommune hadde herfra, var etter Tønsbergs mening «…ikke saa betydelige, at der af Hensyn til dem kan gjøres grundede Indvendinger mod Byens Udvidelse.»
Nøtterøy imøtegikk disse argumentene meget kontant. Formannskapet slo fast at skipsverftene hadde hatt svært lite å gjøre de siste årene, ja på Revodden hadde det ikke vært bygget skip på nærmere 20 år. Tranbrenneriet på Kaldnes var nedlagt, mens det på Fagerheim var «høist ubetydelig». På den annen side var skatteinntektene fra disse eiendommene over 10 prosent av den samlede skatteinngangen, så kommunen ville merke nedgangen godt, ikke minst fordi utgiftene ville bli de samme. På dette området bodde det nemlig»…saagodt som udelukkende formuende Folk, der alene skaffer Kommunen Indtægter.»
Et annet poeng Tønsberg trekker frem, er at «…medens Bykassen stadig har ydet store Tilskudd til Havnens Vedligeholdelse, bidrage Værftseierne intet hertil, uagtet de i væsentlig Grad nyde alle Fordele af samme.» Nøtterøy korrigerte denne påstanden med at eierne av Kaldnes og Fagerheim selv hadde bekostet oppmudring av sin del av havnen, og dessuten ble Nøtterøysiden benyttet som opplagsplass uten utgifter for Tønsberg.
Vurderingene av hva den innerste delen av Nøtterøy egentlig betydde, var altså svært forskjellige. Nøtterøy kommune fryktet en forverret økonomi når store skattytere forsvant, og selv om den nedtonet betydningen av næringslivet i øyeblikket, så den vel muligheten for at det kunne ta seg opp i fremtiden. Det ville i tilfelle bety økte skatteinntekter. Det kan være at akkurat dette poenget var det viktigste for Tønsberg.

By på Nøtterøy-siden?

Tønsbergs havn hadde vært og var hjertet i byens liv. Fra høymiddelalderen av var den et knutepunkt i handelen mellom innlandsbygdene og andre deler av landet og utlandet. Befolkningsøkningen de siste ti-årene før 1875 hadde først og fremst ført til tettere bebyggelse langs havnen, og ikke på de andre arealene byen disponerte. I den økonomiske situasjon og utvikling Norge befant seg i, kunne det være naturlig for Tønsbergs politikere og embetsmenn å kaste øynene på Nøtterøysiden. Landet hadde vært gjennom sin første industrialiseringsperiode og var på god vei inn i den neste. Hvor skulle Tønsberg plassere seg i den?
Både på Nøtterøy og i Tønsberg var det rundt 1875 i overkant av 5.000 innbyggere, men det var bare Tønsberg som var kjøpstad. Med en friere næringslovgivning kunne Nøtterøy komme til å ta opp kampen med byen, og det kunne bli en betenkelig utvikling, sett fra Tønsbergs side, økonomisk – og patriotisk. «Det er derhos at befrygte at det her omhandlede Distrikt med sine Værfter og øvrige Anlæg om kortere eller længere Tid vil danne en By for sig, der nyde flere Fordele paa Byens Bekostning», heter det i forslaget fra Tønsberg formannskap.
Magistraten i Tønsberg fryktet at en del av den handelen som ellers ville falle på byen, kunne overføres til Nøtterøy, som ville kunne dekke sin egen kommune, Tjøme og deler av Stokke. Byen hadde et annet skattesystem, som kunne friste næringsdrivende til å etablere seg i nabokommunene, og det ville bli en ulykke for byen.

Punkt for punkt

Nøtterøy formannskap imøtegikk Tønsberg punkt for punkt. Næringsvirksomheten på den nordligste delen av Nøtterøy var avtagende, så den var ingen trussel mot byen. Dessuten var jorden eid av Wedel-Jarlsberg, som kunne nekte salg. Riktig nok var jorden arvefestegods, slik at festerne kunne bygge hus og leie ut, men Nøtterøymente at heller ikke det var noen trussel. Det bodde få familier i området, som slik sett var et dårlig marked for handel. Dessuten anførte Nøtterøy et forhold som virker underlig.
Et par år i forveien ble Tønsberg kommune bedt om å uttale seg om hva det ville si for byen om handels- og håndverksnæringen fikk frie tøyler i nærheten av byen. Tønsberg hadde da svart at en byutvidelse «…var ufornøden». Hvorfor skulle da Tønsberg så kort tid etter kreve utvidelse av grensene?

Andre byer blir større

I eldre tider hadde byene monopol på handel og håndverk. I den økonomiske liberalismens tid – fra 1840/50-årene av – vedtok Stortinget lover som innskrenket dette monopolet, og i 1870-årene lå det i luften at det ville bli brutt helt. Flere byer i Norge fikk på denne tiden utvidet grensene sine, for eksempel Christiania, men det som kanskje betydde mest for Tønsbergs holdning, var utvidelsen av Larvik i 1874.
Både Tønsberg og Larvik hadde vært de sentrale havnebyene i henholdsvis Jarlsbergs og Laurvigs amt. Kanskje mente Tønsberg at byens posisjon bare kunne bli opprettholdt hvis den fikk de samme betingelsene som Larvik. Men det var også et annet forhold som gjorde at Tønsberg mer enn kanskje noen annen by i landet ønsket en utvidelse. Det gamle grevskap Jarlsberg eide mesteparten av landområdene rundt byen.

Greven og hans eiendommer

Eiendommene Kaldnes, Ramdal, Revodden og Fagerheim lå alle under Jarlsberg Hovedgård, men de var arvefestet i likhet med de områdene Tønsberg ville sikre seg i Sem. Dette betydde at festerne i praksis kunne disponere eiendommene fritt, med unntak av en viktig ting; de kunne ikke selges. Greven hadde eget fattigvesen og krevde svært lite skatt av sine festere, slik at det kunne være meget fordelaktig for en handelsmann å flytte virksomheten sin til byens nærmeste omgivelser. Tønsberg kommune fryktet tydeligvis «Intrædelsen av Handelsfrihed lige indtil Bygrændsen».
Denne frykten var ikke ubegrunnet, idet antall landhandlere i landet var mer enn fordoblet fra 1850 (fra 502 til 1.048). Hvis retten til å drive næring fritt ble fullstendig gjennomført, ville det opplagt føre til sviktende skatteinntekter for byen. Greven fryktet at hans arvefestere kunne komme til å bygge hus til utleie, og at det kunne føre til at det oppsto en «Forstad af mindre Formuende» både i Sem og på Nøtterøy.

Reaksjoner fra byråkratiet

Fogden i Jarlsbergs fogderi var imot forslaget fra Tønsberg. Han mente byen hadde tilstrekkelig med arealer innenfor de eksisterende bygrensene, og dessuten ville Nøtterøy «…lide et ikke ubetydelig Tab.» Først når områdene rundt byen ble bymessig bebygget, kunne det bli tale om byutvidelse. Fogden var med disse synspunktene ikke ute etter å mele sin egen kake. Han gjorde ikke krav på erstatning, noe han faktisk kunne ha gjort. Sorenskriveren i søndre Jarlsberg Sorenskriveri sluttet seg til uttalelsen fra Nøtterøy formannskap.
Selvsagt støttet Tønsbergs magistrat opp under byens forslag. Hans hovedargumentasjon var rent økonomisk og gikk på den før nevnte frykten for en bymessig utvikling rundt byen. Byen ville bli sittende med sine utgifter, mens skatteyterne flyttet ut. Noe av byens næringsliv ville forsvinne, og dette ville utarme byens økonomi.

«Altfor underordnet betydning»

Amtmannen i Jarlsberg og Larviks amt mente at det saken egentlig gjaldt, var om områdene rundt byen «…allerede benyttes eller i den nærmeste Fremtid kan ventes at blive benyttede til Bynæring.» Han mente at all utvikling i Tønsberg ville skje i tilknytning til havnen, og det derfor ikke var mer enn rimelig at Tønsberg fikk utvide grensene sine. Innvendingene fra Sem og Nøtterøy var av «altfor underordnet Betydning».
Departementet for det Indre syntes at Tønsbergs argumenter var «billige og rimelige», og det foreslo derfor en lov for Tønsbergs bys utvidelse, som med nødvendige forandringer var den samme som for Larviks utvidelse i 1874.

Hvorfor gikk det slik?

Med det kildematerialet som er brukt, skulle det være mulig å trekke noen konklusjoner om årsaksforholdet. Gjennom Tønsberg kommunes argumentasjon går det som en rød tråd at byen kunne komme til å bli økonomisk svekket, hvis landområdene rundt fikk anledning til utvikle handels- og håndverksbedrifter. I 1860- og 70-årene diskuterte Stortinget stadig toll- og skattepolitikken, og disse debattene avslørte klare fronter mellom by og land.
Greven på Jarlsberg som eide landområdene rundt Tønsberg, la meget lave skatter på sine innbyggere, så man kan forstå at Tønsberg kommune satte mye inn på å sikre seg den innerste delen av Nøtterøy og deler av Sem.
I tillegg hadde Tønsberg en varm talsmann på Stortinget, nemlig byens egen byfogd, J. D. Bødtker. O. A. Johnsen karakteriserer ham som «en dyktig og innflytelsesrik stortingsmann, som med full forståelse av sakens viktighet for byen tok sig av dens fremme.» Han kan ha vært tungen på vektskålen, da saken ble behandlet i Stortingets organer. I lokale saker har det ofte vært en fordel å ha en forkjemper i de innerste sirklene. Men i dette tilfelle var nok de økonomiske argumentene mest tungtveiende.

Fagerheim ble etter "ranet", liggende i Nøtterøy kommune fordi bygdens ordfører A. B. Bull bodde her.
Fagerheim ble etter «ranet», liggende i Nøtterøy kommune fordi bygdens ordfører A. B. Bull bodde her.

Nøtterøy blir mindre

Fra 1.1.1877 lå den nordligste delen av Nøtterøy innenfor Tønsbergs grenser. Området omfattet eiendommene Revodden med Svend Foyns trankokeri og reparasjonsverft, Kaldnes med O. Olsens verft, størstedelen av Teie med M. Foyns gård, reperbanen, bryggeriet og verftet. Av eiendommen Fagerheim gikk «Bullerverven» til byen, mens hovedbygningen ble værende i Nøtterøy. Det var kanskje kommunens eneste lille seier, men det var ikke mer enn rimelig, fordi det var bygdas ordfører, skipsreder A. B. Bull, som bodde der. Dermed beholdt Øya en av de store skatteyterne på Teie.

Reaksjoner på Nøtterøy

Man kan selvsagt spekulere på hvordan utviklingen ville blitt, hvis Nøtterøy ikke hadde måttet avstå den nordre skalken av Øya til Tønsberg kommune, men det ligger utenfor historiens område. Nøtterøy mistet et industriområde med utviklingsmuligheter, og kommunen mistet skatteinntekter. Forholdet mellom byen og landkommunen ble ganske anstrengt, og det nøret sikkert oppunder det som eksisterte av lokalpatriotisme på øya. Om det var av slike grunner eller om det lå i tiden, skal være usagt, men umiddelbart etter at loven var vedtatt, ja, et halvt år før den skulle tre i kraft, oppnevnte herredsstyret en komite med mandat til å arbeide for å motvirke de økonomiske følgene av byutvidelsen. Nøtterø Forbrugsforening ble registrert 26. september 1877, og virksomheten kom i gang samme år i et nybygg på Østre Nøtterø, bruksnr. 2,Borgheim. Forretningen skulle drive med husholdnings- og manufakturhandel, og bak den stod 519 medlemmer.

Etablert bygdesentrum

Nøtterø var allerede etablert som bygdesentrum. Her ble formannskapsmøtene holdt, først på Østre Nøtterø, så på Vestre Elgestad og etter 1,877 I 2. etasje på Forbrugsforeningen. Postkontoret holdt også til på ulike steder rundt Nøtterø, og sparebanken hadde lokaler pà Østre Nøtterø; huset har hett «Gamlebanken» til det siste.

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.