Trollete gryte og spjelka speider

posted in: Kulturhistorie | 0

Av Geir C. Solberg (Njotarøy 2003)

Speidergutter på tur den første tiden etter krigen

Å dra på tur var kanskje mer populært for femti år siden enn nå. Selv om det ikke var snakk om å bli kjørt fra dør til dør av foreldrene, og selv om turutstyret ikke lar seg sammenligne med dagens. Men kanskje var det nettopp disse forholdene som gjorde korte og lengre reiser til opplevelser i seg selv. Var en på tur i skog og fjell når uhellet var ute, ja, da var det ikke bare å taste nødnummeret til hjelpekorpset… Her er noen minner fra speidertiden i en patrulje under 2. Nøtterøy speidertropp, fortalt av Tore Viggo Kristiansen, som bodde – og bor – i Grindstuveien på Teie, til Geir C. Solberg, som har ført hans speideropplevelser i pennen. Andre av dem som var med den gangen, har også bidratt med opplysninger:

Falkepatruljen i 2. Nøtterøy 1945. Fortelleren, Tore-Viggo Kristiansen, lengst til høyre. (Foto utlånt av forfatteren.)

Allerede den første fredssommeren ville guttene i Falkepatruljen på Teie på tur, og da dro speiderne, som andre turglade mennesker, gjerne til Andebu. Målet denne gangen var Trolldalssetra, som de eldste guttene kjente til. Organisering av lån og slikt hadde ikke vi yngre noe med. Sommeren var blitt til sen høst før vi kunne realisere ekspedisjonsplanen. Gutter fra andre patruljer ble også med, og det var nok troppslederen, Johan Tiller, assistert av Henry Hansen, som var turledere. Falkepatruljen hadde Odd Skaug fra “Øhrebakken” (Kvernhusveien) som patruljefører. Selv om Odd ikke gikk av veien for et spøkefullt spikk, husker jeg ennå med hvilken disiplin han styrte kameratene. På en tur i 1946 til hytta til Johnny Skaugs familie, (Johnny var fra Smidsrødhaugen), fikk en av de menige en skikkelig smekk fordi han hadde brukt et bannord. Denslags skulle ikke forekomme i deres patrulje, nei. Senere i livet skulle Odd bli militær befalingsmann – og voksenleder for speidere andre steder.

2. Nøtterøy

Falkepatruljen var en av de fem første patruljene under 2. Nøtterøy, da troppen ble stiftet i 1931.
De fire andre var Ørn, Hauk, Ekorn og Oter, og etter hvert kom en rekke patruljer. Det var seks til åtte gutter i hver patrulje, og ledere for troppen nord på øya var Willy Flåtten rett etter krigen og i 1947, og Johan Tiller fra høsten 1945; begge fra Øgårdsveien. I 1946 var Hans Fredrik Eriksen troppsleder. Når en regner med femten-tjue ulvunger under fin ledelse av Johan Tillers søster Ada (Kirsebom), kunne det være mer enn hundre gutter med i 2. Nøtterøy i årene etter krigen. Den største lederskikkelsen var Øystein Sårheim (1917-2001), som nylig ble minnet med et bronserelieff ved Teie torv. Han var en drivkraft, ikke minst for turer og friluftsliv – som det skal handle om her.
Med i Falkepatruljen var ellers Ragnar (Johansen) Bredoch og Torbjørn (Tobba) Sundene, begge fra Grindstuveien, og den løyne “statsminister” Christensen, også kalt “Barnåla”: Arne Christensen var fra Kirkeveien, og han var litt av en humørspreder blant guttene. Andre medlemmer var Willy Karlsen fra Gamleveien og Roar (Pedersen) Bjørsom fra Smidsrødhaugen. Sammen utgjorde vi en fin patrulje, og alle hadde glede av fellesskapet og den moroa vi fant på og de strabasene som ga så gode minner.

Lapskaus i granskauen

Andebu, med Langevann og Trolldalssetra, var klar til å ta imot noen gutter fra Teie – om vi bare fant veien. Det burde vi, siden Andebu var reisemål for speidergutter omtrent annenhver helg. Men dette var den første turen for mange. Under krigen var speiderarbeidet som kjent forbudt.
Så langt som til butikken på Bråvoll kom vi med bussen fra Farmand rutebilstasjon i Tønsberg – når vi ikke syklet. Denne spesielle helgen marsjerte omtrent femten gutter i alderen fra elleve til opp mot tjue år fra Bråvoll forbi Tolvsrød og Torpeskolen mens de sang “It’s a long way to Tipperary, it’s a long way to go”, inspirert av britiske soldater som kom til Norge da freden brøt løs. Under krigen hadde forresten noen av speiderne på Teie holdt møter i hemmelighet, så idealene var klare. Da guttetroppen hadde sunget seg opp til Nøklegårdskrysset ved Bø, tok den skogstiene fatt til Nøklegårdselva og videre til Langevann. Derfra bar det nordover i retning Trolldalssetra, som ventet med ulåste dører.

Tåke og mørke

Da hadde for lengst oktobermørket innhentet oss, og de yngste hadde fått hjelp av de største med tunge ryggsekker, med eller uten meis. Med sekk både på maven og på ryggen kunne det bli vanskelig å holde motet og orienteringssansen oppe, selv for de fremmeligste speiderne. Det ble beordret stopp, og så ble to mann sendt videre i mørket for å finne målet. De trengte lyskastere til et slikt oppdrag: Stearinlys fikk gjøre nytten – med hvite emaljekrus med blå ring som reflektorer i de mørke skoger. Jeg husker godt de enkle hjelpemidlene vi hadde.
Etter en tid lød rop fra de utsendte – Denne veien! – og noenogtjue vasstrukne beksømstøvler satte seg i bevegelse. Selv om det var en stor, åpen voll og grasbakke ved setra, var husene nesten usynlige i tåka og mørket. Og var det surt ute, var det ikke bedre inne, før vi fyrte opp i årestua i den ene delen av hovedselet. Der tørket vi illeluktende føtter og fottøy hver kveld til akkompagnement av sprakende ved, speidersanger og sosiale aktiviteter. Det gjaldt å muntre hverandre med de opptrinn vi kunne finne på, musikalske såvel som dramatiske.

Trolldalssetra brukes av speidergutter fra 2. Nøtterøy i 1946. Rett fram ligger hovedselet med åpen ljore over årestua. Til venstre var det oppholdsrom. Til høyre ligger sauefjøset med ”Kåken ” i den nærmeste del av bygningen. (Foto utlånt av forfatteren.)

“Vesle-Kåken”

I den andre enden av hovedhuset var det ei stue, “Vesle-Kåken”, og den var soverom for de “menige”. Den andre natta der fikk jeg sove, og sove godt, mellom to andre i ei køye. Før sengetid hadde jeg fått gjort om det grå, dobbelte plukkteppet mitt til en pose ved hjelp av medbrakt nål og renningstråd. Men den første natta – med enkelt “hestedekken” mellom kroppen og noen svært glisne gulvbord – den ble lang.
Men jeg må ha sovnet på morgenkvisten, for jeg opplevde ikke selv det jeg senere fikk høre om av patruljefører Odd: Fire-fem velvoksne karer kom ruslende i grålysningen med gevær over skuldra. Lederen av jaktlaget var en røslig kar som minte ikke så lite om skolebøkenes skallete Snorre Sturlason. Han stoppet i all sin velde foran de få guttene som var tørnet ut. De hadde bare et ullent svar og ble stille og usikre da han spurte hvem de var og hvem som hadde gitt dem tillatelse til å bruke setra, for selv het han Karl Hynne og var den som eide Trolldalen og disse bygningene.
Under den trykkende stillheten gikk plutselig døra til Vesle-Kåken opp, og ut på trappa stavret den ellers så spenstige “Lille”, eller Svein Olaf Pedersen, bustete og søvndrukken og antrukket i lange underbukser med svære knær. Helt uvitende om hva som foregikk, myste han mot himmelen og mot folkene på tunet. Synet av “Lille” fikk svære Karl Hynne til å sette i en skrallende latter. Dermed var den pinlige tausheten brutt, og det endte med at 2. Nøtterøy fikk løfte om å bruke Trolldalssetra for fremtiden dersom de stelte ordentlig med den.

“Kåken”

Vesle-Kåken, hovedselet, var de “meniges” kvarter. De som var av høyere rang, sov i “Kåken”. Det var den ene delen av sauefjøset, og der var det mer luksuriøst, med vindu og en liten vedovn der vi kunne koke for noen få. Men middagene var det meningen å varme i fellesskap. Likevel hadde ingen tenkt på passende kokekar, men i sauefjøset fant vi en støpejernsgryte av den store sorten med bøylehank og to ører og tre bein. Den var to manns løft, og ned til bekken måtte vi bære den for å rengjøre den etter mange års ro og fred under krigen. Med sand og skogens nålevekster børstet og skurte vi rusten vekk. Noen av oss skrelte poteter ved bekken, og vann og poteter fylte mye av gryta da vi bar monsteret tilbake på en stor stokk som var tredd gjennom hanken. Om det var den store tyngden og mangel på taktfast gange eller den ujevne stien som hadde skylda, husket ingen etterpå, men det svære, sorte spiskammeret slo i alle fall inn i en stein med det ene beinet slik at et stykke av selve gryta falt ut, og ut gjennom hullet rant vannet.

“It’s a long way….. ”. Bussen gikk ikke lenger enn til Bråvoll, – derfra var det å marsjere. Falkepatruljen på tur i 1946. Forfra: Tore Kristiansen, Johnny Skaug, Roar Pedersen (Bjørsom), Ragnar Johansen (Bredoch), Hans Torbjørn (Tobba) Sundene, Arne Christensen og Willy Karlsen. (Foto utlånt av forfatteren.)

Verdens beste lapskaus

Speidere er ikke rådløse. Kort tid etter hang gryta over varmen i årestua som planlagt, men nå påpasselig hengt på skrå slik at det gapende hullet var over vannlinjen. Oppe i gryta var det to ingredienser til det som smakte som verdens beste lapskaus akkurat da: poteter, som nevnt, og salt flesk som hadde ligget til utvanning i en dam like ved. Det ble lite til overs etter måltidet, ja, sant å si ingenting når den siste storeteren hadde forbarmet seg over disse Guds gaver som ikke skulle gå til spille, og jeg må innrømme at jeg hadde en rolle akkurat her.
Ellers gikk denne bededagshelgen i månedsskiftet oktober-november med til fornøyelige opptrinn innendørs og uteaktiviteter som nattorientering over fjell og dal til Rennesik. De som da desorienterte seg oppe på åsen, syntes visst at akkurat den turen ble lite behagelig. Men av grunner som kan synes nesten uforståelige for mange unge i dag, var guttene fornøyd med troppsturen. Og to av tøffingene fra Teie kom tilbake vinterstid på privat skitur – for enda kaldere overnatting på Trolldalssetra: Ragnar Johansen fra Lundveien og jeg måtte tåle tredve kuldegrader, men da fikk vi i alle fall bruke “Kåken” til overnattingen.

Påsketur

– og tilhørende viderverdigheter synger gitarkameraten Øystein Sunde om i ei vise. Påsken 1947 huskes tilsvarende godt av turkameratene fra Teie som hadde fått leid ei seter helt oppe i Uvdal disse tidlige aprildagene. Det var “joint venture” for gutter fra tre patruljer som ble enige om å dra på en real langtur. Håkon Øberg fra Øvre Fjellvei var en av dem. Han var patruljefører i Tiurpatruljen. En annen var Jon Gjeruldsen fra Kirkeveien, og han skulle komme til å huske turen lenge.
Vi var store, vi som dro fra Tønsberg jernbanestasjon midt i påskeuka 1947: Vi var konfirmerte, må vite, og noen av oss gikk på middelskolen. For konfirmasjonspengene hadde jeg kjøpt grønn vatt-sovepose, og dessuten var jeg forspent med ny Bergans ryggsekk med meis. I sekken hadde jeg klær og mat og ett og annet som kunne komme til nytte på ekspedisjonen. Skiene, med Gresshoppa bindinger, var sendt som reisegods, for togreisen var lang – med omlasting i Drammen og på Kongsberg, før turistene etter mer enn syv timer – og etter en grytidlig start på dagen – kunne gå av på Rødberg stasjon. Fra Tønsberg til Drammen tok det over halvannen time med tog den gang, og den siste lange strekningen på nesten ti mil oppover Numedalen tok over tre timer, men så hadde vi også stoppet på omtrent tjue holdeplasser fra Kongsberg da vi omsider var framme; jeg var godt kjent med jernbanen allerede, ettersom faren min arbeidet ved Tønsberg stasjon.

Revelje. Tøff vekking av speidergutt i hjemmesydd sovepose. (Foto utlånt av forfatteren.)

“Nåttsethølet”

På stasjonen i Uvdal ventet en bonde med hest og slede, og han kjørte oss trygt i retning av stavkirken og videre opp mot tregrensen. Så var det å ta skia og beina fatt forbi flere gårder og opp i fjellet der vegetasjonen var borte under snøen. Men vi fant da fram til setra med det ikke aller mest innbydende navnet “Nåttsethølet”. Vi hadde fått god beskjed om hvor det var brønnvann å finne, men det tok sin tid å grave en meter ned. Vann fant vi i hvert fall.
Været var strålende denne påska, og vi frydet oss over det. Vi gikk langt opp i fjellsidene og sto ned mot setra der vi brukte uthustaket som skihopp. Det vi som uerfarne vinterfjellturister ikke hadde hørt mye om, var ultrafiolette strålers virkning på øynene. Derfor kom sterke hornhinnesmerter til å holde en av oss i senga i to døgn. Der lå gutten med hodet nede i puta, mens vi andre slapp unna snøblindheten og måtte ta oss av hyttelivets praktiske sider.
Stølsselet bestod av ett rom med langbord og køyer, med hems og med grue og vedkomfyr i en av krokene, slik jeg husker det – fem og femti år senere. I tillegg var det uthus med fjøs og vedskjul. Det fine været til tross, nettene var kalde, og vi delte på fyrvaktene. Noen timer hver passet vi varmen på grua. En ensom jobb, men litt koselig også. Kanskje var det da jeg lærte meg å drikke kaffe, eller kaffeerstatning. Å sitte oppe noen nattetimer var vel like godt som å ligge og hutre, for datidens soveposer ga ikke mye beskyttelse mot kulda om de var aldri så nye: jeg husker at jeg hadde alle klærne på meg i vattposen om natta.

Hermetikk og skibrekk

Vi fordelte arbeidsoppgavene på ordentlig speidervis, så alle tok sin tørn. Appetitten var god, så god at brødet måtte rasjoneres, og da selskapet likevel raka opp for brød, tok Håkon og en til den ansvarsfulle oppgaven å sørge for føda: De gikk til bygds på skareføre av den typen der skaren gir etter for tyngden av skiene. Men de kom altså tilbake med sekken full av brød, med svette ervervet, brød som også ble borte i sultne guttemager før påska var omme.
Ellers gikk det på hermetikk, og en dag må det ha vært kjøttkaker eller fiskekaker på menyen, for jeg husker ennå rosen jeg fikk for sausen min – som var basert på mor Nancys oppskrift, naturligvis. Og rosen husker jeg godt, fordi jeg fikk den fra en pike etter at vi var kommet hjem: Håkons søster Ragnhild (Petterson) hadde lagt særlig merke til denne delen av rapporten fra seterlivet.
Manglende erfaring med fjellet gikk ikke bare ut over øynene. Å “lese” terrenget når det var dekket av snø, var ikke lett til å begynne med. Det førte til skibrekk for to av utforentusiastene. Ingen hadde hørt om reserveskitupper den gang, men jeg hadde vært forutseende nok til å putte noen saker i sekken før vi dro: Det var messingskruer, pumpespiker og skrujern, i tillegg til nyslipt tollekniv, som jo var standard. Dermed ble jeg skireparatør, og det med såpass evne, viste det seg, at det holdt for begge de to uheldige ut påska og vel så det. Det foregikk slik at jeg la en bordbit oppå den brukne skia og skrudd fast i begge delene. En brukt blikkboks ble skåret opp til flak, skia ble tilpasset det, og blikkflaket ble lagt rundt skia og stifta fast oppå.

Nøklegård. Påske eller pinsetur 1946. (Foto utlånt av forfatteren.)

Beinbrudd

Det skulle kanskje bare mangle at ikke speidere skulle klare slikt, selv om det var mer enn speiderguttboka ga rettledning i. Men det vi hadde lært derfra om førstehjelp kom godt med, for en dag kom terrenget Jon i møte på en lei måte. En skigard stakk knapt over snøen, og Jon fikk den ene foten fast og brakk beinet, og bruddet var i leggen. I hus kom han på et vis, og vi spjelket ham etter alle de kunstens regler vi kjente. Så lå han der resten av ferien, da, og ventet på hjemreisen. Vi andre fikk til og med lagt Jon opp på hemsen ved å legge ham på en stige og vippe ham opp. Der oppe var det varmest, men jeg vet ikke hvordan han kom seg opp og ned i nødvendig ærend.
Å avbryte ferieturen var ikke tema i det hele tatt for store gutter den gang. Og å ta fram mobiltelefonen og påkalle redningsfolk eller luftambulanse, var slett ikke tidens løsen. Men dagen før vi skulle hjem, fikk vi ordnet det slik at Jon ble hentet med hesteslede. Så overnattet han hos en kjenning nede i Uvdal-bygda, og tidlig neste morgen ble han fraktet videre til Rødberg stasjon; jeg har forresten nylig pratet med Jon om denne turen.
Vi andre guttene gikk om natta for å rekke morgentoget. Vi fulgte elveleiet som var frosset til. Månen kastet et trolsk skjær over vinternaturen med de snødekte toppene, så vi fikk i grunnen en eventyrlig skitur. Fra stasjonen kunne vi alle ta toget sammen, og heldigvis fikk vi egen kupé, og fra Drammen disponerte vi sykekupé. Det var en vanlig kupé, bare med den forskjellen at den hadde en sengebenk som kunne slås ned fra veggen.
Hjemme på Nøtterøy kom Jon til doktor Strøm på Borgheim, og han kunne konstatere at spjelkingen var riktig utført, og at det ikke var gått noe galt med beinet. En fjær i speiderlua for de unge guttene fra Teie.
Kameratfellesskap, opplevelser, erfaringer for livet fikk vi med oss, kanskje av en annen type enn gutter i tilsvarende alder i dag? Var det den gamle sangen som hadde slått inn i våre unge sjeler den gang: Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme; slike gutter, det vil gamle Norge ha?

Kilder:

50 glade speiderår, 2. Nøtterøy speidertropp 1931-1981 jubileumsskrift.
H. Møller Gasmann: Spejderguttboka, Norsk Speidergutt-F
orbund, Oslo 1939.
Rutebok for Norge 1946.
NSB Rutebok for Drammen distrikt 1945.

 

Follow Geir C. Solberg:

f. 1953 i Åsgårdstrand der han også bor. Lektor ved Horten videregående skole; historie i fagkretsen. Var med på å starte Aasgaardstrand og omegn historielag våren 2000 og var lagets første formann. Slektsbakgrunn på Nøtterøy; nevø av fortelleren i artikkelen om Speiderliv i 2. Nøtterøy tropp.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.